Det gåtefulle folket.

Hva har berømte personer som Albert Einstein, Leonardo da Vinci, Mozart, Michael Jackson, Steven Spielberg, Beethoven, Bill Gates, Henrik Ibsen, Arne Garborg, Michelangelo, Karl XII, Isac Newton, H.C. Andersen, Ludwig Wittgenstein, Glenn Gould, Thomas Edison , Stanley Kubrick og Knut Hamsun til felles?

Jo de er alle kjente personligheter innen kultur, kunst, musikk, litteratur eller vitenskap, med egenskaper og talenter helt utenom det vanlige.

OG de har, eller antas å ha eller ha hatt (mange er jo døde); Aspergers syndrom.(AS)

Jeg hørte et interessant lite radioinnslag en gang, hvor det var snakk om Silicon valley i USA, hvor det ble påstått at det var nesten mer vanlig enn uvanlig, at flertallet av elevene i enkelte klasser hadde AS. Syndromet finnes gjerne hos mennesker med høy intelligens, og er mer utbredt på steder hvor det samles mye vitenskapsfolk, som i Silicon valley. Når personer med AS så finner hverandre og får barn, ender man ofte opp med at svært mange av disse barna får AS, som er arvelig.

Jeg lette etter dette innslaget, men fant det ikke, i stedet fant jeg et annet, et intervju med forfatteren GroDahle, som selv har syndromet, og det samme har to av hennes barn.

Og et foredrag som intervjuet også spiller en del klipp fra.

Det var svært interessant å høre henne fortelle med egne ord hvordan det er å leve med dette syndromet, hva som er vanskelig og hva som er fordelene.

Nevrologen Are Brean som også er med i intervjuet sier bl.a. dette:

«Personer med Asperger syndrom har en helt spesiell originalitet i tenkning og anskuelse som ofte fører til eksepsjonelle prestasjoner seinere i livet»

Det kan man jo trygt skrive under på, med tanke på hva listen med ovennevnte navn har prestert av unike bidrag innen sine felt.

Aspergere er altså noe for seg selv, og har ofte spesielle evner og egenskaper vi andre bare kan misunne dem.

Her beskriver en jente med AS selv hva som er typiske trekk, i sin egen blogg.

Men det er selvsagt også en hake, det hadde jo ikke vært nødvendig å definere noe som et syndrom, om det kun innbefattet spesielle egenskaper.

For det å ha AS kan også ha sine mer vanskelige sider. Aspergere kan ha problemer med å tolke andres følelser gjennom kroppsspråk. Som det snakkes om i intervjuet, så er det en slags refleks hos de fleste mennesker som gjør at når noen f.eks. smiler til oss, så vet hjernen vår automatisk at dette er et smil, og hva et smil betyr, og man besvarer da naturlig smilet uten å måtte tenke. Men en med AS må kanskje lære seg hva disse uttrykkene faktisk betyr, før han vet hvordan han skal reagere.

Noen med dette syndromet har en litt spesiell måte å snakke på, med et litt uvanlig tonefall, og noen har også en litt klossete gange, men det er store individuelle forskjeller fra person til person, og langt fra alle har dette. Det er store gradsforskjeller, som det er på andre områder, som det at noen er litt nærsynte, mens andre knapt kan se.

Personer med AS er ofte ikke så begeistret for forandringer, det kan gjøre dem stresset og utrygge. Et ekstremt eksempel på dette ble  presentert i Brennpunkt for noen uker siden, hvor en udiagnostisert jente fikk alvorlige spiseproblemer i forbindelse med flytting, samtidig som det var et dødsfall i nærmeste familie, og reaksjonene til jenten ble av barnevernet oppfattet som tegn på omsorgssvikt, en misforståelse som dessverre av og til skjer, da reaksjonene til en stresset person med AS kan minne om dette. Enden på denne saken ble at jenten ble tatt fra foreldrene, noe som naturlig nok gjorde jenten enda mer stresset, og det endte med at foreldrene flyktet med jenten fra Norge, til morens hjemland Sveits, hvor jenten fikk diagnosen AS.

Noe av det som kanskje er mest problematisk for en person med AS, er dette med sosial kontakt. Det kan være veldig slitsomt for en med AS å være sammen med mange mennesker på en gang, man må virkelig jobbe for å få med seg alt som sies og kanskje tolke hva som menes. Mange sliter med det man kaller «smalltalk», det som betyr å snakke om alt og ingenting, meningsløse samtaler om vær og vind og den slags. Denne type ting ser gjerne ikke en med AS vitsen med, og tier kanskje fremfor å delta i samtalen. En med AS kan ha problemer med å ta kontakt med andre mennesker, når man ikke helt vet hva man skal si, er det nok ekstra vanskelig å være den som tar initiativet, men aspergere har selvsagt også ønske og behov for sosialt samvær, og kan nok føle seg litt utenfor og synes livet kan være vanskelig på det sosiale området.

Siden aspergere lever litt « i sin egen verden», kan de ha litt problemer med å oppfatte muntlige beskjeder og kanskje virke litt glemske. Selv om mange aspergere kan slite litt muntlig, kan de være svært dyktige skriftlig, noe listen med forfattere over kan bekrefte.

En med AS har ofte en eller flere interesser han er veldig opptatt av, og gjerne også veldig flink i.

Jeg fant en interessant artikkel her:

«Rod van Mechelen er selv en Asperger. I en svært lesverdig artikkel hvor han bruker seg selv som et levende eksempel, diskuterer han om aspergere virkelig er "funksjonshemmede". Han oppfordrer til en Robinson-inspirert tankelek: Hva om ti "normale" mennesker blir satt ut på en øde øy, og ti aspergere på en annen: Hvem av gruppene vil etter ti år anses å ha kommet best ut av det målt i levestandard?Han observerer at gjennom de siste 60 årene har antallet vitenskapsmenn, ingeniører, teknologer, oppfinnere og innovatører som har vist tegn til å være aspergere vært uforholdsmessig stort. Ved å se på historiske data kan vi slutte oss til at Isaac Newton og Albert Einstein hadde Asperger.

Det leder ham til å resonnere at i løpet av noen år på øya ville gruppen med aspergere antagelig organisere seg selv i et debattintensivt, men fredelig samfunn. De "normale" (eller "nevrotypiske" som enkelte aspergere ynder å omtale resten av oss) vil, etter å ha fått på plass en rudimentær samfunnsstruktur, fokusere på å lage kanoer og gå til krig og kanskje gjøre aspergerne på naboøya til slaver. Er det ingen å gå til krig mot i nærheten, vil de antagelig henfalle til å sloss seg imellom om hvem skal være sjefen på dynga.

  

"Eller kanskje ikke", fortsetter han. "Poenget er uansett at dersom alt annet er likt ... vil aspergerne ikke bare overleve, men blomstre, fordi de fokuserer med så stor intensitet på å lære, forstå, skape, innovere og få tingene gjort, heller enn å skape komplekse sosiale strukturer og regler." 

"Og med all respekt for dere normale folk", legger han til: "Komplekse sosiale spilleregler er i virkeligheten ganske primitivt."

En aspergers utfordring i forhold til å forstå sosiale spilleregler er blitt fremstilt som en mangel på oppfatningsevne, en manglende evne til å tolke stemninger, uttrykk, kroppsspråk.

Men kan det motsatte egentlig være tilfelle, at aspergere egentlig er langt mer sensitive til følelser og stemingsskiftninger enn andre?

Tenk deg en person med svært god hørsel omgitt av en gruppe mennesker med sterkt nedsatt hørsel. For vår lytter synes det som om de andre skriker og roper til hverandre, og musikken står ulidelig høyt på. Dersom du ikke kan komme deg bort derfra, er kakofonien av lyd så overveldende at du rett og slett gjemmer deg i en krok med hendene for ørene. De andre registrerer at du ikke synes å høre svært godt, og du stemples som hørselshemmet fordi du ikke har de lyddemperne, de filtrene som de andre har.Kanskje du til og med stemples som litt evneveik.Autister mangler andre typer filtre. Mens du fokuserer på én ting av gangen, for eksempel en dialog med en annen person, oppfatter han alt - alle følelsene som farer over ansiktet til motparten, luktene som driver forbi, flyet i luften, detaljene i vindushaspene, fargene og figurene på skjermspareren på PCen i hjørnet, blomsten, døra, hva de snakker om ute i korridoren.

Det vi anser som underfølsomhet er egentlig en overveldende overfølsomhet. Alt tas inn med samme styrke, og det er vanskelig å skille det vesentlige fra det uvesentlige.

Det er et liv uten filter.»

Asperger syndrom er ikke en sykdom, men en personlighetstype, det kan ikke medisineres, og det «går ikke over». Men man kan trene seg opp til hvordan takle forskjellige situasjoner, det er mye man kan bli bedre på med litt hjelp fra fagfolk med erfaring. Syndromet kan være vanskelig å oppdage, man har trodd at det er flest gutter som har AS, men antagelig er det store mørketall på jentesiden, da jenter lettere tilpasser seg og dermed skjuler tegnene på syndromet.

Og det er store gradsforskjeller. Mens noen er svært typiske og lette å oppdage, spesielt grunnet språk og gange, og kan ha en del store problemer i hverdagen, er andre vanskelig å se, og får kanskje aldri en diagnose. Deres problemer er naturlig nok mindre, men også de kan slite med sitt og lett bli misforstått, f.eks kan deres sosiale problemer føre til at man antas å være uinteressert eller til og med litt overlegen, rett og slett fordi de er så usikre på hvordan de skal oppføre seg, og av den grunn heller holder seg litt unna.

Nå er det selvsagt ikke noe mål i seg selv å få en diagnose om man ellers klarer seg fint, men samtidig kan det nok for mange være greit for egen del å vite at det er en grunn til at man er litt annerledes og har litt problemer på enkelte områder. Det er rett og slett av grunner man ikke selv kan noe for, man kan ikke bare «ta seg sammen», og blir omverdenen oppmerksom på dette, kan de ta hensyn, og det blir lettere å unngå misforståelser som ingen er tjent med.

Jeg synes dette er et fascinerende syndrom. En litt annen måte å tenke på, en annen måte å se verden på, og ikke minst alle de spesielle talentene som en del med AS har, og som vi andre bare kan misunne dem.

Ville man valgt å være litt annerledes om man fikk valget? Tja si det, det er jo ganske eksklusivt og unikt, det er jo noe fascinerende, mystisk og særegent med dette, noe som vi andre ikke helt skjønner oss på.

Man tilhører jo en utvalgt gruppe mennesker, man tilhører jo det gåtefulle folket.