En hyllest til mannen.

Jeg tenkte jeg ville skrive en hyllest til den norske mannen.

Fordi han fortjener det.

Den norske mannen har gått fra å være husets herre, til å bli alles klovn. Og han har funnet seg i det.

Han er selvsagt mye mer en alles klovn, men han er også alles klovn. Han er den man kan le av, den man kan henge ut som syndebukk for alt som har gått galt i verden, den man kan fremstille som dust i reklamefilmer, hvor fruen ivrer etter å kjøpe nye møbler eller pusse opp eller male huset, mens en tydelig uvillig mann står ved siden av og rister på hodet. Kanskje fordi han vet at det er han som må gjøre jobben, alene?

Den hvite mann er havnet lavest på de såkalte intellektuelles rangstige, helt ufortjent.

Hva har den stakkars mannen gjort?

Han har akseptert kvinnen som likeverdig partner, og det burde vi være takknemlige for. Greit nok, det skulle selvsagt bare mangle, men det er likevel ikke en selvfølge i mange andre land i verden i dag. Den typiske norske mann troner på toppen over det å akseptere likestilling. Han tar seg av sine barn og han respekterer sin kone.

Mange barn verden over har respekt for sin far, men denne respekten bunner ofte i frykt. Barna er fremdeles kvinnens ansvar i de fleste land, far er gjerne en mer fjern figur man kanskje mest frykter. Men norske barn har stort sett fedre som stiller opp for dem. Fedrene er med helt fra fødselen, de bytter bleier, de tar ofte farspermisjon og oppnår på den måten en unik kontakt med sine egne barn som svært mange fedre i verden aldri opplever, og helt klart burde misunne dem.

Norske fedre har barn som elsker dem, fordi de fortjener det.

Mange prøver å fremstille menn som enkle. Jeg vil heller hevde at menn er ukompliserte.

Menn legger oftest ikke mer i en uttalelse enn akkurat det den er, de tolker sjelden en setning ut og inn på jakt etter et underliggende budskap, som kvinner gjerne gjør. Menn snakker ikke i gåter eller forventer at andre skal lese deres tanker. Menn er befriende avslappende å forholde seg til, man kan diskutere så fillene (nesten) fyker med dem, men når debatten er over er ingen sure, ingen er fornærmet, og alle er like gode venner som før. Jeg foretrekker helt klart menn som diskusjonpartnere, det er også først og fremst med menn man kan diskutere og filosofere over de merkeligste ting. Som hvilket dyr man ville vært om man måtte velge å leve som et dyr, og lignende viktige spørsmål..

Jeg har kanskje vært usedvanlig heldig, men jeg kan ikke komme på en negativ opplevelse hvor en mann har oppført seg dårlig mot meg. Og jeg er ikke helt uten erfaring, mine nærmeste kolleger de siste 18 år har utelukkende vært menn, jeg jobber i et mannsdominert yrke, og har tatt en mannsdominert utdanning, jeg omgås altså mange menn daglig, og trives aldeles utmerket med det.

Mens feministene hviler ut etter slagene, lenge og vel, og ikke evner å se hva som er den neste store kampen, ( tvert i mot, de omfavner jo helst dagens kvinneundertrykkere) registrerer jeg at det er svært mange menn som ser hva som skjer, og engasjerer seg, for kvinners rettigheter og for landets fremtid.

Jeg kunne kanskje kalle meg selv feminist, om ikke ordet hadde vært så belastet, for jeg er fullt og helt for at alle skal ha de samme rettighetene, at alle skal kunne velge selv.

Men da må man også akseptere valgene som tas. Kvinner og menn velger ikke alltid likt, selv om de får sjansen. Harald Eias «Hjernevask» viste oss det de fleste av oss allerede visste, det er medfødte forskjeller mellom kjønnene, det må vi rett og slett bare akseptere, men det skal selvsagt ikke frata noen muligheten til å velge akkurat det man har mest lyst til. Vi må bare slutte å tro at alle ulikheter vil bli utjevnet med tiden.

Ayaan Hirsi Ali hevder at de nye feministene er hvite menn. Det er jeg helt enig med henne i. Hun ramser opp navn etter navn på menn som kjemper for de undertrykte kvinners rettigheter, mens feministene helst er opptatt av golfklubber som ikke vil tillate kvinner som medlemmer, og kampen for 50/50 fordeling av husarbeidet.

«Jo mere jeg ser mig omkring for at finde ud af, hvem der støtter mig, des mere opdager jeg, at det er hvide mænd.» sier Ayaan Hirsi Ali i dette intervjuet:

At menn kjemper for kvinners rettigheter er fantastisk, det som ikke er like imponerende er i hvor stor grad de faktisk kjemper alene. For hvorfor står ikke de knallharde og rødflammede feministene ved deres side? Eller, mer naturlig, hvorfor leder de ikke an?

Hvor er de, hva gjør de frem til den 7., og fra og med den 9. mars hvert år? Hvorfor ser de ikke det som er tydelig for oss alle, hvem de undertrykte kvinnene faktisk er, hvilke alvorlige forbrytelser de utsettes for? Man begynner nesten å mistenke kvinner for å være dumme, eller er vi kanskje bare utrolig egoistiske, som lar våre virkelig undertrykte søstre i stikken, fremfor å hjelpe dem med all den kunnskapen man faktisk har opparbeidet seg når det gjelder å stå på kravene og kjempe for alle kvinners mest elementære rettigheter?

Når den norske mannen er ferdig med å male huset i den fargen vi ønsker, har båret i hus den nye sofaen vi følte at vi trengte, og kanskje hugget litt ved, så vi ikke skal fryse til vinteren, så kjemper han også kampen for oss.

For det fortjener han faktisk en hyllest, og en takk!