Hva vi ikke skal få høre om.

Jeg klikket meg tilfeldigvis via en link på VG inn på bloggen til Jan Simonsen i dag, og havnet på en sak om en ung jødisk mann som ble torturert til døde i Frankrike for noen år siden, i løpet av over 3 uker.

Jeg har hørt om saken, men det har vært merkelig lite fokus på den, og det jeg har lest har jeg neppe lest i norske nettaviser.

Et søk på offerets navn på Dagbladet.no ga ingen treff. På VG.no og Nettavisen.no var det noen få, de gikk stort sett tilbake til 2006 da drapet nylig var skjedd.

Saken er så grotesk at det er mer enn merkelig at den ikke har vært mer omtalt i media, og når man leser hvordan selv fransk presse prøver å dysse den ned, begynner man jo å lure.

Her er hva Jan Simonsen skriver i dag:

«En fransk ankedomstol har denne måneden stadfestet dommene i en av de mest uhyggelige antisemittiske drapssakene i Europa. En sak så uhyggelig at mediene dekket over den av frykt for å vekke raseri mot muslimer i den franske og europeiske befolkningen: Drapet og den brutale torturen av den 23 år gamle jøden Ilan Halimis i 2005. Dommen i den franske førsteinstansdomstolen falt 10. juli 2009. Da ble hovedmannen Youssef Fofana, dømt til livsvarig fengsel. Hans to nærmeste medhjelpere fikk fengsel i 18 og 15 år.

Halimifamiliens advokat, Francis Szpiner, ba umiddelbart den franske justisministeren om å anke dommen. Familien mente at dommen var alt for mild sett i sammenheng med den voldsomme bestialiteten som ble utvist. De fikk ikke medhold i anken ettersom dommene ble stadfestet.

Ilan Halimi ble plukket ut av den arabiske ungdomsgjengen utelukkende fordi han var jøde. Han ble holdt i fangenskap og grovt torturert i 24 dager før han ble sluppet løs og døde i veikanten. De muslimske drapsmennene ringte Ilan Halimis foreldre og leste opp vers fra Koranen. Skrikende fra den torturerte sønnen kunne høres i bakgrunnen. Torturistene skar dype sår i kroppen til den unge jøden. De kuttet fingrer og ører, helte bensin på kroppsdeler og satt fyr på, og kuttet av tungen.

I alt 23 muslimske ungdommer, flere av dem mindreårige, deltok på en eller annen måte i kidnappingen og torturen av den unge jøder, som ble tilfeldig plukket ut fordi han var jøde.  20 andre muslimske ungdommer skal ha visst om hva som skjedde uten å ha varslet det franske politiet.

Det interessante er at det nesten ikke ble skrevet noe om denne spektakulære saken i norske aviser. De var tause som graven. Saken ble også dysset ned av den franske pressen. Den var redd for konsekvensene av å fortelle franskmennene om den barbariske handlingen.

Torturistene sendte et torturbilde av den unge jøden til hans familie. Frie Ytringer trykket bildet, etter at det var trykket på enkelte franske nettsteder. Den franske domstolen har senere nektet franske aviser å publisere bildet, og truet med bøter for aviser som måtte bryte forbudet. Rettssaken ble holdt for lukkede dører, til protest både fra moren til den myrdede jøden og fra hans advokater, som mente at Frankrike dermed brøt viktige prinsipper i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.

New York Times var en av de få avisene i verden som dekket saken, og var forbauset over den totale mangelen på medieinteresse for saken. Den kunne vært dekket til tross for stengte dører til rettslokalet. ”Hallen utenfor rettslokalet er nesten tom utenom politivaktene. Fraværende er reporterne, fotografene og TV-teamene som ville ha fylt opp hallen 24 timer i døgnet ved en tilsvarende rettssak i Storbritannia eller USA,” skrev New York Times. Også VG, Dagbladet, Aftenposten og de andre norske avisene var talende tause om denne saken.»

Et av Europas mest bestialske drap ties altså ihjel av fransk og norsk presse. Så kan man spørre seg selv hvorfor.