God jul?

Julen feires over store deler av verden i disse dager, noen av oss er ferdige med den største delen av feiringen, mens andre ligger 13 dager etter, og feirer jul den 6. januar.

Julen er en fredelig høytid som tradisjonelt feires sammen med familie i ro og harmoni.

Men ikke alle unner oss den gleden.

Denne julen er usedvanlig mange terrorplaner avslørt, eller, som i Sverige gjennomført, men med (etter gjerningsmannens målestokk) mislykket resultat. Han klarte bare å drepe seg selv. Så kan man jo selvsagt spørre seg hva høyere makter mente med det... Noen er kanskje ikke like begeistret for den type aktivitet som enkelte liker å tro?? Håper enhver potensiell terrorist tenker igjennom det symbolske i at mannen som skulle drepe så mange vantro, kun drepte en tro, nemlig seg selv.

I England hadde 9 menn planer om juleterror mot forskjellige mål i London.

Kone, gjerne gravid, og barn ingen hindring, mennene er enten født i eller har ankommet Storbritannia som små. De er en del av samfunnet de ønsker å ramme.

Den koptiske kirken i Gøteborg må stenges i to uker grunnet trusler.

I England har noen hengt opp tusenvis av hatplakater mot julen og den kristne kulturen, med budskap som: «Den kristne julefeiringen er tiden for voldtekt, graviditeter blant tenåringer, aborter, promiskuøs adferd, kriminalitet og pedofili. I islam er vi beskyttet mot all den ondskapen. Vi har ekteskap, familie, ære, anstendighet, sikkerhet, rettigheter for menn, kvinner og barn.»

Og i Nederland arresterte politiet 12 personer for terrorplaner ..

I Nigeria angripes kirker og kristne drepes.

Over 80 personer drept på julaften.

Kristne forfølges i Irak

Og i Danmark satset man i år på romjulsterror. 

Og som Madelina skriver i et innlegg, så terroriseres de ortodokse kristne på Kypros av Tyrkia, og på Fillipinene gikk en bombe av under julemessen.

At hatefulle mennesker prøver å gjøre det de kan for å ødelegge vår sivilisasjon, vår kultur og våre tradisjoner får man ta inn over seg å mene hva man vil om.

Men verre er det kanskje når undergravelsen av vår kultur og vårt samfunn kommer innenfra.

For ikke så lenge siden kunne man lese på document.no at «EU-kommisjonen har laget tre millioner årskalendere som inneholder hinduistiske, jødiske og muslimske høytider, men ingen kristne. Selv ikke på juleaften og 1. juledag står det noe annet enn fraser om å passe godt på hverandre.

Det passer med EU-kommisjonens julekort som mangler enhver henvisning til julen. Den antikristelige tendensen er gjennomgående og vekker reaksjoner.»

Prestene synes visst like gjerne man kan lese fra koranen som fra bibelen, i kirken. 

Og i England forbyr et kjøpesenter enhver kobling mellom jul og det kristne budskap.

Også britiske Røde kors(!) har beordret ansatte  å fjerne dekorasjoner og alle andre tegn på julen i sine 430 veldedighetsbutikker fordi det kan fornærme muslimer.

Har de vurdert å skifte navn??

Ja sånn er det blitt. Ikke engang julen er trygg, hverken som tradisjon eller å bevege seg ute i.

Vi får nyte den så lenge vi ennå får lov, og ennå våger.

Hva vi ikke skal få høre om.

Jeg klikket meg tilfeldigvis via en link på VG inn på bloggen til Jan Simonsen i dag, og havnet på en sak om en ung jødisk mann som ble torturert til døde i Frankrike for noen år siden, i løpet av over 3 uker.

Jeg har hørt om saken, men det har vært merkelig lite fokus på den, og det jeg har lest har jeg neppe lest i norske nettaviser.

Et søk på offerets navn på Dagbladet.no ga ingen treff. På VG.no og Nettavisen.no var det noen få, de gikk stort sett tilbake til 2006 da drapet nylig var skjedd.

Saken er så grotesk at det er mer enn merkelig at den ikke har vært mer omtalt i media, og når man leser hvordan selv fransk presse prøver å dysse den ned, begynner man jo å lure.

Her er hva Jan Simonsen skriver i dag:

«En fransk ankedomstol har denne måneden stadfestet dommene i en av de mest uhyggelige antisemittiske drapssakene i Europa. En sak så uhyggelig at mediene dekket over den av frykt for å vekke raseri mot muslimer i den franske og europeiske befolkningen: Drapet og den brutale torturen av den 23 år gamle jøden Ilan Halimis i 2005. Dommen i den franske førsteinstansdomstolen falt 10. juli 2009. Da ble hovedmannen Youssef Fofana, dømt til livsvarig fengsel. Hans to nærmeste medhjelpere fikk fengsel i 18 og 15 år.

Halimifamiliens advokat, Francis Szpiner, ba umiddelbart den franske justisministeren om å anke dommen. Familien mente at dommen var alt for mild sett i sammenheng med den voldsomme bestialiteten som ble utvist. De fikk ikke medhold i anken ettersom dommene ble stadfestet.

Ilan Halimi ble plukket ut av den arabiske ungdomsgjengen utelukkende fordi han var jøde. Han ble holdt i fangenskap og grovt torturert i 24 dager før han ble sluppet løs og døde i veikanten. De muslimske drapsmennene ringte Ilan Halimis foreldre og leste opp vers fra Koranen. Skrikende fra den torturerte sønnen kunne høres i bakgrunnen. Torturistene skar dype sår i kroppen til den unge jøden. De kuttet fingrer og ører, helte bensin på kroppsdeler og satt fyr på, og kuttet av tungen.

I alt 23 muslimske ungdommer, flere av dem mindreårige, deltok på en eller annen måte i kidnappingen og torturen av den unge jøder, som ble tilfeldig plukket ut fordi han var jøde.  20 andre muslimske ungdommer skal ha visst om hva som skjedde uten å ha varslet det franske politiet.

Det interessante er at det nesten ikke ble skrevet noe om denne spektakulære saken i norske aviser. De var tause som graven. Saken ble også dysset ned av den franske pressen. Den var redd for konsekvensene av å fortelle franskmennene om den barbariske handlingen.

Torturistene sendte et torturbilde av den unge jøden til hans familie. Frie Ytringer trykket bildet, etter at det var trykket på enkelte franske nettsteder. Den franske domstolen har senere nektet franske aviser å publisere bildet, og truet med bøter for aviser som måtte bryte forbudet. Rettssaken ble holdt for lukkede dører, til protest både fra moren til den myrdede jøden og fra hans advokater, som mente at Frankrike dermed brøt viktige prinsipper i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.

New York Times var en av de få avisene i verden som dekket saken, og var forbauset over den totale mangelen på medieinteresse for saken. Den kunne vært dekket til tross for stengte dører til rettslokalet. ”Hallen utenfor rettslokalet er nesten tom utenom politivaktene. Fraværende er reporterne, fotografene og TV-teamene som ville ha fylt opp hallen 24 timer i døgnet ved en tilsvarende rettssak i Storbritannia eller USA,” skrev New York Times. Også VG, Dagbladet, Aftenposten og de andre norske avisene var talende tause om denne saken.»

Et av Europas mest bestialske drap ties altså ihjel av fransk og norsk presse. Så kan man spørre seg selv hvorfor.

Kor e' Harry?

Dette spørsmålet dukket plutselig opp innenfor husets 4 vegger her en dag i julen. Min yngste datter var tydelig bekymret over hvor det var blitt av Harry. Vi andre så lett forvirret på hverandre, vi kunne da virkelig ikke huske en bortkommen sønn, spesielt ikke med det navnet.

Men forklaringen var like rundt hjørnet, Harry var en blåmeis, den med en tust bakpå hodet, som gjør den lett å kjenne igjen.

For all snøen gjør livet vanskelig for småfuglene, og de ser ut til å sette stor pris på forsyningene vi bidrar med på terrassen utenfor kjøkkenet. Der henger fuglepeanøtter som blåmeisene og kjøttmeisene ser ut til å elske, og i en skål under ligger det havregryn, solsikkefrø og litt nøtter, som rødstrupen og svarttrosten koser seg med, da de ser ut til å ha litt problemer med å få fotfeste på nøttekulen.

Meiseboller har vi droppet, navnet til tross så er det ingen suksess blant våre kresne kamerater.

Som altså bærer navn som Harry, Hildegard, Knut, Benny, Hildegunn og Sofie.

Og hva synes pus?

Forsmedelig å sitte der på innsiden av vinduet og se på fristelsene rett der ute. Så nær, men likevel så fjern. Av og til glemmer man seg litt, og prøver å bykse gjennom vinduet, skrekk og gru for en følelse, først knallen i hodet, og så skammen... tror du ikke de ler høyt og lenge av den skamfulle pusen også...?

Men hevnen er tidvis søt. Her en dag kom pus hjem med en liten blåmeis i munnen, stolt og kry, men hun fikk ikke den rosen hun syntes hun fortjente...

Og heldigvis, det var ikke Harry!

GOD JUL!

DA er julen her!

Endelig kan man sette seg ned med beina på bordet og slappe av, for nå er det jul!

Etter de sedvanlige ukene med baking og gavekjøp, er det hele snart over for denne gang også.

Julehandelen i år ble nesten utelukkende foretatt på internett, hvordan overlevde folk i gamle dager? Det er rart å tenke på at internett er en såpass ny oppfinnelse, nå som man har gjort det til en så stor del av livet, og ikke helt klarer å se for seg et liv uten, bare en sånn ting som blogging er jo en del av det.

Men bakingen ble gjort på gamlemåten, her tyr man ikke til de enkle løsninger, som det å kjøpe ferdige butikk-kaker. På den annen side er det langt fra 7 sorter, men det holder, jeg holder meg ennå til lavkarbo, så det blir ikke så mye spising på meg.

Nå er treet pyntet, det så lenge litt kritisk ut, da jeg kom hjem fra jobb var det til gråt og tenners gnissel angående en kritisk fase i mine døtres forsøk på å bidra i pepperkakebaking mk II, da boksen på mystisk vis allerede nesten var tom.. Men etter litt om og men kom vi oss i havn, fikk kokt poteter og spist fenalår, flatbrød, poteter og rømme som tradisjonen tilsier, og så begynte ryddingen.

Ikke det at vi IKKE har ryddet her de siste dagene, men det er alltid mer å hente, og nå er det nå en gang sånn at om man skal utplassere innholdet i 4,5 eske med julepynt, så må en del andre ting først vekk. Nå står det en nisse på hver hylle og i hver krok, den ene julekrybben er plassert i bokhyllen og den andre på et skap, nissefamilien i stein jeg en gang laget har funnet sin vante plass på en stein på ovnen, kirken min bestefar laget til meg, med lys i og alt, står på kamferkisten, nissehuset med snø av bomull er selvsagt på plass, og nissebyen står som vanlig i vinduskarmen med lys i hvert hus. Asaleaen har jeg ennå ikke klart å ta knekken på, selv om jeg gjorde et iherdig forsøk, den var rimelig tørr i går, men så ut til å ha stått det over.

Pakkene er plassert under treet, og er allerede full av knipemerker, pinnekjøttet er i vann, svineribben er saltet og pepret til 1. juledag, og etter litt om og men mellom karamell og sjokolade, falt avgjørelsen ned på sjokoladepudding, så nå står den ute og snør ned til avkjøling.

Snø ja, det var da ikke måte på hvor mye snø vi skulle få i år. Det er en egen stemning med hvit jul og i år ble den hvitere enn noensinne, husets herre har spadd i hele ettermiddag og ser ikke mye lyst på å starte morgendagen med sin venn spaden, men det er vel en fare for det..

Da ønsker jeg alle mine eventuelle lesere en riktig god jul, uansett hvor man befinner seg og hvordan man måtte ønske å feire den.

Kunzelmann og Kunzelmann.

Jeg har fått meg en ny favorittsvenske, han heter Carl Johan Vallgren, og er forfatter og musiker.

For ikke lenge siden skrev jeg om boken «Den vidunderlige kjærlighetens historie» som jeg hørte som lydbok, jeg fulgte opp med neste bok av samme forfatter: «Kunzelmann og Kunzelmann» og er nå også ferdig med den, som lydbok.

Det er utrolig hva enkelte har av fantasi og kunnskap, og ikke minst evne til å skrive fengende og bra.

Denne historien handler om far og sønn Kunzelmann, og starter da faren dør foran staffeliet, i relativt høy alder, men ennå tilsynelatende frisk og sprek.

Sønnen Joakim, som vel ikke kan kalles en mann med særlig ryggrad, ser noen lyse sider ved dødsfallet, han tror han skal arve en god del penger, da faren har mange verdifulle malerier, og Joakim er en mann som liker å leve over evne, og sliter økonomisk etter å ha brukt i overkant mye penger på sin siste kjæreste. Men han skal komme til å bli skuffet, for det avsløres ganske raskt at faren har levd et dobbeltliv, hvor han gjennom sitt liv har forfalsket bilder i sin jobb som kunstkonservator, og de verdifulle maleriene er plutselig ikke så verdifulle lenger.

Vi får to parallelle historier fortalt, den ene om sønnen Joakim, som vi vel ikke føler så stor sympati med, men også om hans far Viktor, og hans historie er langt mer interessant. Han levde som forfalsker av bilder og verdipapirer før andre verdenskrig, han viser seg også å være homofil, og dette setter ham i konsentrasjonsleir under krigen, men det at han er en dyktig forfalsker redder ham også, da tyskerne vet å sette pris på hans kunnskaper.

Det er en imponerende kunnskap om gamle malere, deres teknikker og arbeidsmetoder, lerreter, maling og alt som omhandler maling som ligger til grunn for å kunne skrive en historie som dette.

Man begynner også å tenke over dette med hva er forskjellen på falskt og ekte.

Er et maleri flott utført, betyr det egentlig noe da hvem som har malt det, og hvorfor gjør det det?

Historien er dyktig fortalt, den er fascinerende, og jeg håper forfatteren vil skrive flere bøker.

I mellomtiden kan man høre ham synge, han er også en dyktig artist, og her er noen av de sangene jeg har hørt og som jeg liker:

Livet er herlig!

I dag snur solen, O' lykke! Julen er like rundt hjørnet, jeg HAR faktisk kontroll, nesten, og det jeg ikke har kontroll på er det andre som er skyld i. Som Posten, som skulle bidra med sin kompetanse og levere en pakke til meg i dag, med mye som skal under treet, men det å vise dem lappen de selv hadde puttet i min postkasse var ikke nok, for pakken var ikke der. Vel, vel de leter vel nå, så kanskje den dukker opp i morgen..

Men ikke en gang denslags legger en demper på stemningen. En time i badekaret med en bok og en kopp te, i morgen er det julelunsj på jobben, så er det lille julaften med pynting av tre og hjem og selvsagt julen, med god mat og god stemning og mange hyggelige besøk og fornøyde mennesker.

Og etter det kan vi sakte men sikkert glede oss over stadig lysere dager, vi er på rett vei nå, det går mot vår og sommer, vi har hatt så mye vinter, at det kan vel ikke være så mye mer igjen...?

Og jammen får vi hvit jul i år igjen.

For de som ennå måtte ha tillit til FN...

En svært bra oppsummering av noe av det som har foregått i FN-systemet de siste 10 år, hvor man i det stille har innført forbud mot religionskritikk, hvor man dømmer Israel nord og ned, mens man samtidig ser bort fra overgrep mot kvinner og andre i muslimske land:

Mens vi venter på Durban III

"Konferansen endte med å vedta den problematiske resolusjonen Durban Declaration and Programme of Action (DDPA), som bl.a. sidestiller religionskritikk med rasisme, krever inskrenkninger i ytringsfriheten og hovedsakelig anklager Israel for rasisme samtidig som det i erklæringen heter at kritiserte land ikke bør nevnes ved navn. Konferansen berørte da heller ikke situasjonen for kvinner og minoriteter i en rekke arabiske land eller massakrene i hhv. Kongo og Darfur."

Og hvordan kan så FN finne på noe så horribelt?

Jo fordi FN ikke er hva vi tror det er, men nå domineres av G77, noe man bør ha i bakhodet når man henviser til FN-vedtak, og deres troverdighet:

"Det kalles G77, og er den offisielle betegnelsen på alliansen mellom utviklingslandene og de 57 muslimske statene som utgjør dette “noe som heter Organisation of the Islamic Conference (OIC)”. G77-alliansen består av 130 land og har klar majoritet i FN. I 2009 tildelte G77 Sudan, hvis president Omar Hassan al-Bashir er tiltalt av Den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på bakgrunn av regimets pågående overgrep mot befolkningen i Darfur, formannskapet for gruppen"

Glade julenissen?

Jeg hørte en sak på klokkeradioen en tidlig morgen da jeg lå der i halvørske, som jeg seinere ikke så noe til på nettet. Jeg slo meg til ro med at det var jo så dumt at det mest sannsynlig var en tullete drøm, men for å være på den sikre siden søkte jeg på google, og jammen santen, saken var reell.

Human etisk forbund har nemlig laget et liste over trygge julesanger de anbefaler til bruk i skolen.

Og kriteriet er? Tydeligvis at det ikke skal nevnes gud, engler eller noe annet som kan knyttes til grunnen til at man feirer jul i dette landet.

Sangene man derimot KAN synge, er de om nisser, snømannen Kalle, det rødnesede reinsdyret og lignende personligheter.

Jeg synes det ble ustyrtelig morsomt at HEF skiller så sterkt mellom to de ikke tror på, nemlig Gud og Nissen. Det ene er fy-fy, mens det andre er greit. Betyr dette at de tror mer på Gud enn på Nissen, eller mer på Nissen enn Gud? Dette klarer jeg ikke helt å finne et fornuftig svar på.

Man skulle jo tro at å synge om det de mener er oppdiktede personer skulle være ett fett, men nei, ikke etter HEF sin logikk.

Nesten litt søtt egentlig, at HEF ikke har bedre ting å bedrive tiden sin på, enn å prøve å bli æresmedlemmer i dusteforbundet. Den verste form for religiøs undertrykkelse i dette landet er altså feile sanger i skolen. Akk, ja...

Kom til å tenke på sketsjen til Ut i vår hage 2, hvor det spøker hos Human etisk forbund så til de grader, men de kan jo ikke innrømme det, for de tror jo ikke på den slags. Utrolig bra.

Mulig det ikke spøker hos HEF, men dette fremstod for meg som så dumt at det må da være en spøk?

Hvem bryr seg om jødene..?

Når vi er ute og reiser, pleier vi ofte å oppsøke spesielle bygninger. Mange steder er kirker flotte bygg, og vi har vært i de flotteste kirker i Wien, Gdansk, Helsinki, Palma og London for å nevne noen.

Bare en gang har jeg vært i en synanoge, det var i Amsterdam.

Derfor er det ekstra spesielt å lese at jødene nå ser seg nødt til å forlate denne byen.

«Flere og flere ortodokse jøder fra Amsterdam forlater hovedstaden på grunn av økende antisemittisme. Også sønnen til rabbineren Raphael Evers. “Jeg føler at jeg ikke får puste her og føler meg begrenset”
22-årige Bentzion (hans andre fornavn) er helt ferdig med kjefting og slåsskamper, forteller han avisen “Het Parool”. “Frits Bolkestein har helt rett”. Sammen med sin gravide kone (22 år) emigrerer han i slutten av neste året.
“Å emigrere er for oss en stor lettelse”
Evers kan i bestemte bydeler, som sørvest, ikke gå uten baseball-cap over kippaen.
“Det er ikke det at du ikke kan forlate huset ditt, men du må gjemme deg systematisk, alltid være på vakt, det er sånn jeg vokste opp her” forteller den ortodokse jøden til avisa.
Evers møter to typer antisemitisme. Den dumme og den slue. Den første kommer ofte fra marokansk ungdom, som skjeller deg ut eller truer deg. Den slue sorten, anti-sionismen, fremkaller mer aggresjon. Når de angriper meg for hva Israel gjør, er det vanskelig å ikke reagere”.
Ortodokse jøder forsvinner
Fem søsken har emigert før ham og de er ikke de eneste. I følge Bentzion forlater ikke mindre enn 60% av de ortodokse jødene Amsterdam. “For samfunnet vårt er det et slag, vi kan ikke finne oppfølgere for våre forsangere”.
Også faren støtter hans beslutning, forteller han. “Når far er blitt pensjonist, følger han oss.”

Og i forrige uke kunne man lese dette:

«Den prominente nederlandske politikeren Frits Bolkestein anbefaler jøder å forlate Nederland hvis de ønsker å leve som jøder. Man kan ikke lenger vise at man er jøde offentlig pga antisemittismen blant marokkanerne.

Dermed føyer Nederland seg inn i rekken av land hvor jøder ikke kan leve på grunn av muslimsk antisemittisme. Malmøs jøder har havnet i samme situasjon, og det er en radikal vekst i angrep på jøder i både Frankrike og Storbritannia»

Ja hva skal man si..?
Ingenting kanskje, som de fleste andre?

Sannheten om Assange og Wikileaks

Wikileaks lekker bevisst til pressen, i doser som passer dem selv.

Men hva lekkes, og hvilken garanti har vi for at alt som lekkes er virkelige dokumenter og ikke er manipulert av gudene bak wikileaks?

For guder må de være, sånn som deres tilhengere behandler de to kvinnene som har anmeldt Assange for voldtekt, det begynner å minne om religiøs tilbedelse, sånn som disse menneskene tror at Assange er ufeilbarlig... Direkte kvalmende er det.

Man kan lese på document.no om hvem det er som lekker til VG, og det er svært betenkelig hvem dette er, og hvor ukritisk pressen logrer og formidler.

«Fra journalister får vi høre at Wikileaks ikke dumper dokumentene en bloc, de presenteres og fortolkes av kompetente journalister. Det skal sikre kvalitet og ivareta sikkerhetshensyn. Men hvem er disse kompetente? For Aftonbladet – og dermed VG – er det en viss Johannes Wahlström. Er han kompetent?
Wahlström skrev i 2005 en artikkel for bladet Ordfront: Israels regim styr svenska medier. Det er ikke bare en meget tendensiøs artikkel, selv etter venstreradikal målestokk. Det spesielle er bruken av kilder. Wahlström har “intervjuet” navngitte svenske Midtøsten-korrespondenter, som SVTs Peter Löfgren og Dagens Nyheters Lotta Schüllerqvist. Det er bare det at ingen av dem kjenner seg igjen i sitatene. Wahlström har ikke bare feilsitert, han har forvrengt deres ord og gjort dem til sine. Han tillegger dem meninger som de aldri ville vedkjenne seg, som går på deres profesjonelle ære løs. Begge protesterte kraftig, og Ordfront var nødt til å beklage på lederplass at artikkelen var antatt.
Dette gjaldt ikke et hvilket som helst tema. Det gjaldt Israels makt over svenske medier. Tonen er firkantet, militant og klart antijødisk. Wahlström tilhører det som i Sverige kalles brunvenstre. Han er sønn av den beryktede Israel Shamir som skriver i en antisemittisk tradisjon, med religiøse forankringer. Sønnen ser ut til å gå i farens fotspor.»

Så kan man lese litt om Assange og hans agenda.

«En bestemt politisk falang ønsker å gjøre Julian Assange til martyr for ytringsfrihet. Men han er no such thing. Assange er en politisk aktivist med et klart antiamerikansk program. Det har han selv beskrevet i artikler fra noen år tilbake.
Her fremgår det at Assange ikke ønsker åpenhet. Han ønsker tvert om å bruke lekkasjer til å få USA til å bli mer avstengt og lukket, slik at systemet ikke fungerer like godt. Det blir på en måte “blindt” og kan ikke lenger forholde seg til verden.
NRK bringer til torgs akademikere som presenterer Assange som en helt, en som ønsker åpenhet, som vil at makten skal avsløres, at sannheten skal frem. Selv dette er tøvete, for stater kan aldri si hele sannheten. Det er i strid med alle prinsipper for statsmannskunst. Politikk forutsetter hemmelighold. Å si noe annet er å kaste blår i øynene på folk.
Men folk som professor Olav Torven og Gisle Hannemyr snakker som om Assange er en slik ytringsfrihetshelt.
Artiklene han skrev i 2006 viser en helt annen agenda, og Assange har bekreftet den så sent som i forrige uke da han uttalte til Time:

Or as Mr. Assange told Time magazine last week, “It is not our goal to achieve a more transparent society; it’s our goal to achieve a more just society.” If leaks cause U.S. officials to “lock down internally and to balkanize,” they will “cease to be as efficient as they were.”

For en bestemt del av den venstreorienterte politisk korrekte journaliststanden og liberale opinionsdannere er Assange helten med stor H. Å kunne tvinge mektige USA i kne er selve drømmen. Den er selvsagt helt tøvete, men Assange prøver.
I stedet for en åpenhetsapostel minner han mer om Blofeld i James Bond-filmene: en stormannsgal mann med betydelig talent som ønsker å bli verdenshersker. Blofeld utfordrer systemet, og er clever. Men alle de tusenvis av telegrammene Wikileaks sitter på, vil garantere et helt annet resultat enn det postulerte.
For det første bruker Assange dokumentene som et utpressingsmiddel, og som middel til å få maksimal oppmerksomhet. Han holder en hel verden i age: hittil er bare en brøkdel av dokumentene offentliggjort, igår var det snakk om rundt 1.000 og det er altså 250.000 i alt. I dag sa den islandske talsmannen at de kom til å publisere avslørende info om store kommersielle selskaper en gang på nyåret.
Wikileaks spiller et så høyt spill at de er dømt til å tape.
Den langsiktige konsekvensen blir at systemet blir mer lukket, men det blir ikke mindre mektig eller effektivt av den grunn. Wikileaks-kuppet er av slike dimensjoner at det må få konsekvenser for hvordan info flyter innen systemet, og hvem som har tilgang.
I den venstreliberale optikken er det en motsetning mellom personvern og statens interesser. Venstresiden har laget et verdisystem der personvern henger sammen med åpenhet og størst mulig informasjonsfrihet. Men Assanges digitale kupp, som er på linje med Ocean 11-filmene, han stjeler banken foran øynene på eierne, er så dristig at det blir selfdefeating: han viser at sikkerhet og trygghet er avhengig av hemmelighold. Hvis alt blir offentlig blir mange eksponert og noen vil være i fare. Også enkeltpersoner.»

Ja nettopp enkeltpersoner havner i fare, når uansvarlige personer publiserer deres historier for en hel verden. Hvordan de flyktet til friheten, hvordan de kjempet mot overmakten, disse lekkasjene er en gavepakke til USAs fiender, og før man jubler over dette bør man spørre seg selv: Hvilken side står vi egentlig på?
Dr. Vahedi som omtales i saken er bare en av mange som risikerer problemer grunnet lekkasjene.

«Assange synes å være en stormannsgal person som hverken bryr seg om sikkerheten til mennesker eller stater.
Noe av den samme recklessness finnes i hacker- og fildelingsmiljøene. Pirate Bay og deres tilhengere i Norge har argumentert for åpenhet på noe av den samme nihilistiske måte: helt uten hensyn til folks levebrød og kunstneriske rettigheter. Da Pirate Bay stilte til valg i Sverige, gikk de inn for fri adgang til å oppbevare pedofilt materiale på datamaskiner. Dette ble såvidt referert i norske medier, men så ble det taust. Åpenhet betød åpenhet også for pedofile. Dette er en mørk side av anarkismen som ikke har noe med frihet å gjøre.
Så hva ligger egentlig under når folk utroper Assange til helt?»


"Herbert Snorrason (25) arbeidet for Wikileaks i noen måneder, men reagerte på Julian Assange sin autoritære lederstil. Kritikk ble ikke tålt. Sorrason fikk inntrykk av at Assange ønsket noe som minnet om et kommunistparti. Han er bare en av flere som har fått nok av en knallhard justis, som innebærer lydighet mot Assange.

- Jeg sluttet da Julian Assange sa til meg at om jeg kritiserte ham, eller hadde et problem med ham, kunne jeg bare «piss off», sier Wikileaks-utbryteren til VG Nett.
—
- Mitt inntrykk er at WikiLeaks styrte mot å bli et kommunistparti, sier Snorrason.

Lederdyrkelse og press utenfra fører lett til at en organisasjon får et kultpreg. Wikileaks’ tyske talsmann Daniel Domscheit-Berg sto tidligere i år frem og fortalte at Assange var helt uimottagelig for motforestillinger. Det var hans butikk, og den som ikke likte det kunne bare pigge av. Merket han opposisjon ble han ubehagelig.
Domscheit-Berg skal nå skrive bok om sine opplevelser.
Både dogmatikken og den autoritære lederstilen vil skade Wikileaks, både funksjonelt og dets renommé.
Snorrason forteller til VG Nett at de er en gruppe som planlegger et alternativ til Wikileaks. De skal imidlertid ikke publisere selv, men legge til rette for at andre kan gjøre det."

• WikiLeaks styrte mot å bli et kommunistparti 

Og når man så kan lese at en nær medarbeider av Russlands president ønsker å gi fredsprisen til Assange så detter liksom siste biten på plass... vil tro smilet stivner den dagen det er Russlands filer som spres for verden.

Som det står i en kommentar på document:

Ytringsfrihet betyr at alle har rett til å ytre sin mening, ikke andres.

VG

Det nærmer seg jul...

... og det er mye som skal gjøres.

Som å lage marsipan.

I vår familie er marsipanlaging er tradisjon, og her går man grundig til verks.

Kjøpemarsipan er selvsagt helt forbudt!

Og det å lage marsipan selv er faktisk ganske enkelt, her er oppskriften vi bruker:

Kok opp vann og skold mandlene, det vil si, legg de i det oppkokte vannet, la de ligge litt i vannet (som ikke lenger skal koke) og når det er litt avkjølt er også skallet løsnet fra mandlene, så det kan lett fjernes.

Legg mandlene til tørk på et kjøkkenhånkle.

Når mandlene er tørre veies de (kan selvsagt også veies før skolding)

Jeg pleier å bruke 600-700 gram mandler (men i år ble det visst over et kilo..)

Mandlene males, enten i mandelkvern, eller i kjøkkenmaskin med kniv. Mandlene skal bli ganske finmalte.

Ha i melis, jeg pleier å bruke halvparten så mye melis som mandler.

Skill et egg, og ha eggehviten i mandelmassen. Her er det viktig at man knar godt sammen, for det skal ikke så mye til, ett til to egg er vanligvis nok, for det er mye fett i mandlene. I år brukte jeg to egg (til 1 kilo mandler) så ett egg er gjerne nok om du har mindre mandler. Elt sammen til en jevn klump.

Da er marsipanen ferdig, og legges i en plastpose i kjøleskapet til neste dag.

Når man skal forme figurer, pleier jeg å dele massen i 5, en del hvit, en del blander jeg rød konditorfarge i, en med gul og en med grønn, den siste blander jeg kakao i, denne smaker ekstra godt!

Så former man figurer, her er noe av det vi har laget i år:

                                                     Far har vært flink....

                                              Ungene har vært flinke..

                                                      Mor har vært flink....

                                               Flere av ungene har vært flinke...

                                   

                                                   Alle har vært flinke!

Og fotografen er min nest eldste datter!

En hyllest til mannen.

Jeg tenkte jeg ville skrive en hyllest til den norske mannen.

Fordi han fortjener det.

Den norske mannen har gått fra å være husets herre, til å bli alles klovn. Og han har funnet seg i det.

Han er selvsagt mye mer en alles klovn, men han er også alles klovn. Han er den man kan le av, den man kan henge ut som syndebukk for alt som har gått galt i verden, den man kan fremstille som dust i reklamefilmer, hvor fruen ivrer etter å kjøpe nye møbler eller pusse opp eller male huset, mens en tydelig uvillig mann står ved siden av og rister på hodet. Kanskje fordi han vet at det er han som må gjøre jobben, alene?

Den hvite mann er havnet lavest på de såkalte intellektuelles rangstige, helt ufortjent.

Hva har den stakkars mannen gjort?

Han har akseptert kvinnen som likeverdig partner, og det burde vi være takknemlige for. Greit nok, det skulle selvsagt bare mangle, men det er likevel ikke en selvfølge i mange andre land i verden i dag. Den typiske norske mann troner på toppen over det å akseptere likestilling. Han tar seg av sine barn og han respekterer sin kone.

Mange barn verden over har respekt for sin far, men denne respekten bunner ofte i frykt. Barna er fremdeles kvinnens ansvar i de fleste land, far er gjerne en mer fjern figur man kanskje mest frykter. Men norske barn har stort sett fedre som stiller opp for dem. Fedrene er med helt fra fødselen, de bytter bleier, de tar ofte farspermisjon og oppnår på den måten en unik kontakt med sine egne barn som svært mange fedre i verden aldri opplever, og helt klart burde misunne dem.

Norske fedre har barn som elsker dem, fordi de fortjener det.

Mange prøver å fremstille menn som enkle. Jeg vil heller hevde at menn er ukompliserte.

Menn legger oftest ikke mer i en uttalelse enn akkurat det den er, de tolker sjelden en setning ut og inn på jakt etter et underliggende budskap, som kvinner gjerne gjør. Menn snakker ikke i gåter eller forventer at andre skal lese deres tanker. Menn er befriende avslappende å forholde seg til, man kan diskutere så fillene (nesten) fyker med dem, men når debatten er over er ingen sure, ingen er fornærmet, og alle er like gode venner som før. Jeg foretrekker helt klart menn som diskusjonpartnere, det er også først og fremst med menn man kan diskutere og filosofere over de merkeligste ting. Som hvilket dyr man ville vært om man måtte velge å leve som et dyr, og lignende viktige spørsmål..

Jeg har kanskje vært usedvanlig heldig, men jeg kan ikke komme på en negativ opplevelse hvor en mann har oppført seg dårlig mot meg. Og jeg er ikke helt uten erfaring, mine nærmeste kolleger de siste 18 år har utelukkende vært menn, jeg jobber i et mannsdominert yrke, og har tatt en mannsdominert utdanning, jeg omgås altså mange menn daglig, og trives aldeles utmerket med det.

Mens feministene hviler ut etter slagene, lenge og vel, og ikke evner å se hva som er den neste store kampen, ( tvert i mot, de omfavner jo helst dagens kvinneundertrykkere) registrerer jeg at det er svært mange menn som ser hva som skjer, og engasjerer seg, for kvinners rettigheter og for landets fremtid.

Jeg kunne kanskje kalle meg selv feminist, om ikke ordet hadde vært så belastet, for jeg er fullt og helt for at alle skal ha de samme rettighetene, at alle skal kunne velge selv.

Men da må man også akseptere valgene som tas. Kvinner og menn velger ikke alltid likt, selv om de får sjansen. Harald Eias «Hjernevask» viste oss det de fleste av oss allerede visste, det er medfødte forskjeller mellom kjønnene, det må vi rett og slett bare akseptere, men det skal selvsagt ikke frata noen muligheten til å velge akkurat det man har mest lyst til. Vi må bare slutte å tro at alle ulikheter vil bli utjevnet med tiden.

Ayaan Hirsi Ali hevder at de nye feministene er hvite menn. Det er jeg helt enig med henne i. Hun ramser opp navn etter navn på menn som kjemper for de undertrykte kvinners rettigheter, mens feministene helst er opptatt av golfklubber som ikke vil tillate kvinner som medlemmer, og kampen for 50/50 fordeling av husarbeidet.

«Jo mere jeg ser mig omkring for at finde ud af, hvem der støtter mig, des mere opdager jeg, at det er hvide mænd.» sier Ayaan Hirsi Ali i dette intervjuet:

At menn kjemper for kvinners rettigheter er fantastisk, det som ikke er like imponerende er i hvor stor grad de faktisk kjemper alene. For hvorfor står ikke de knallharde og rødflammede feministene ved deres side? Eller, mer naturlig, hvorfor leder de ikke an?

Hvor er de, hva gjør de frem til den 7., og fra og med den 9. mars hvert år? Hvorfor ser de ikke det som er tydelig for oss alle, hvem de undertrykte kvinnene faktisk er, hvilke alvorlige forbrytelser de utsettes for? Man begynner nesten å mistenke kvinner for å være dumme, eller er vi kanskje bare utrolig egoistiske, som lar våre virkelig undertrykte søstre i stikken, fremfor å hjelpe dem med all den kunnskapen man faktisk har opparbeidet seg når det gjelder å stå på kravene og kjempe for alle kvinners mest elementære rettigheter?

Når den norske mannen er ferdig med å male huset i den fargen vi ønsker, har båret i hus den nye sofaen vi følte at vi trengte, og kanskje hugget litt ved, så vi ikke skal fryse til vinteren, så kjemper han også kampen for oss.

For det fortjener han faktisk en hyllest, og en takk!

Det gåtefulle folket.

Hva har berømte personer som Albert Einstein, Leonardo da Vinci, Mozart, Michael Jackson, Steven Spielberg, Beethoven, Bill Gates, Henrik Ibsen, Arne Garborg, Michelangelo, Karl XII, Isac Newton, H.C. Andersen, Ludwig Wittgenstein, Glenn Gould, Thomas Edison , Stanley Kubrick og Knut Hamsun til felles?

Jo de er alle kjente personligheter innen kultur, kunst, musikk, litteratur eller vitenskap, med egenskaper og talenter helt utenom det vanlige.

OG de har, eller antas å ha eller ha hatt (mange er jo døde); Aspergers syndrom.(AS)

Jeg hørte et interessant lite radioinnslag en gang, hvor det var snakk om Silicon valley i USA, hvor det ble påstått at det var nesten mer vanlig enn uvanlig, at flertallet av elevene i enkelte klasser hadde AS. Syndromet finnes gjerne hos mennesker med høy intelligens, og er mer utbredt på steder hvor det samles mye vitenskapsfolk, som i Silicon valley. Når personer med AS så finner hverandre og får barn, ender man ofte opp med at svært mange av disse barna får AS, som er arvelig.

Jeg lette etter dette innslaget, men fant det ikke, i stedet fant jeg et annet, et intervju med forfatteren GroDahle, som selv har syndromet, og det samme har to av hennes barn.

Og et foredrag som intervjuet også spiller en del klipp fra.

Det var svært interessant å høre henne fortelle med egne ord hvordan det er å leve med dette syndromet, hva som er vanskelig og hva som er fordelene.

Nevrologen Are Brean som også er med i intervjuet sier bl.a. dette:

«Personer med Asperger syndrom har en helt spesiell originalitet i tenkning og anskuelse som ofte fører til eksepsjonelle prestasjoner seinere i livet»

Det kan man jo trygt skrive under på, med tanke på hva listen med ovennevnte navn har prestert av unike bidrag innen sine felt.

Aspergere er altså noe for seg selv, og har ofte spesielle evner og egenskaper vi andre bare kan misunne dem.

Her beskriver en jente med AS selv hva som er typiske trekk, i sin egen blogg.

Men det er selvsagt også en hake, det hadde jo ikke vært nødvendig å definere noe som et syndrom, om det kun innbefattet spesielle egenskaper.

For det å ha AS kan også ha sine mer vanskelige sider. Aspergere kan ha problemer med å tolke andres følelser gjennom kroppsspråk. Som det snakkes om i intervjuet, så er det en slags refleks hos de fleste mennesker som gjør at når noen f.eks. smiler til oss, så vet hjernen vår automatisk at dette er et smil, og hva et smil betyr, og man besvarer da naturlig smilet uten å måtte tenke. Men en med AS må kanskje lære seg hva disse uttrykkene faktisk betyr, før han vet hvordan han skal reagere.

Noen med dette syndromet har en litt spesiell måte å snakke på, med et litt uvanlig tonefall, og noen har også en litt klossete gange, men det er store individuelle forskjeller fra person til person, og langt fra alle har dette. Det er store gradsforskjeller, som det er på andre områder, som det at noen er litt nærsynte, mens andre knapt kan se.

Personer med AS er ofte ikke så begeistret for forandringer, det kan gjøre dem stresset og utrygge. Et ekstremt eksempel på dette ble  presentert i Brennpunkt for noen uker siden, hvor en udiagnostisert jente fikk alvorlige spiseproblemer i forbindelse med flytting, samtidig som det var et dødsfall i nærmeste familie, og reaksjonene til jenten ble av barnevernet oppfattet som tegn på omsorgssvikt, en misforståelse som dessverre av og til skjer, da reaksjonene til en stresset person med AS kan minne om dette. Enden på denne saken ble at jenten ble tatt fra foreldrene, noe som naturlig nok gjorde jenten enda mer stresset, og det endte med at foreldrene flyktet med jenten fra Norge, til morens hjemland Sveits, hvor jenten fikk diagnosen AS.

Noe av det som kanskje er mest problematisk for en person med AS, er dette med sosial kontakt. Det kan være veldig slitsomt for en med AS å være sammen med mange mennesker på en gang, man må virkelig jobbe for å få med seg alt som sies og kanskje tolke hva som menes. Mange sliter med det man kaller «smalltalk», det som betyr å snakke om alt og ingenting, meningsløse samtaler om vær og vind og den slags. Denne type ting ser gjerne ikke en med AS vitsen med, og tier kanskje fremfor å delta i samtalen. En med AS kan ha problemer med å ta kontakt med andre mennesker, når man ikke helt vet hva man skal si, er det nok ekstra vanskelig å være den som tar initiativet, men aspergere har selvsagt også ønske og behov for sosialt samvær, og kan nok føle seg litt utenfor og synes livet kan være vanskelig på det sosiale området.

Siden aspergere lever litt « i sin egen verden», kan de ha litt problemer med å oppfatte muntlige beskjeder og kanskje virke litt glemske. Selv om mange aspergere kan slite litt muntlig, kan de være svært dyktige skriftlig, noe listen med forfattere over kan bekrefte.

En med AS har ofte en eller flere interesser han er veldig opptatt av, og gjerne også veldig flink i.

Jeg fant en interessant artikkel her:

«Rod van Mechelen er selv en Asperger. I en svært lesverdig artikkel hvor han bruker seg selv som et levende eksempel, diskuterer han om aspergere virkelig er "funksjonshemmede". Han oppfordrer til en Robinson-inspirert tankelek: Hva om ti "normale" mennesker blir satt ut på en øde øy, og ti aspergere på en annen: Hvem av gruppene vil etter ti år anses å ha kommet best ut av det målt i levestandard?Han observerer at gjennom de siste 60 årene har antallet vitenskapsmenn, ingeniører, teknologer, oppfinnere og innovatører som har vist tegn til å være aspergere vært uforholdsmessig stort. Ved å se på historiske data kan vi slutte oss til at Isaac Newton og Albert Einstein hadde Asperger.

Det leder ham til å resonnere at i løpet av noen år på øya ville gruppen med aspergere antagelig organisere seg selv i et debattintensivt, men fredelig samfunn. De "normale" (eller "nevrotypiske" som enkelte aspergere ynder å omtale resten av oss) vil, etter å ha fått på plass en rudimentær samfunnsstruktur, fokusere på å lage kanoer og gå til krig og kanskje gjøre aspergerne på naboøya til slaver. Er det ingen å gå til krig mot i nærheten, vil de antagelig henfalle til å sloss seg imellom om hvem skal være sjefen på dynga.

  

"Eller kanskje ikke", fortsetter han. "Poenget er uansett at dersom alt annet er likt ... vil aspergerne ikke bare overleve, men blomstre, fordi de fokuserer med så stor intensitet på å lære, forstå, skape, innovere og få tingene gjort, heller enn å skape komplekse sosiale strukturer og regler." 

"Og med all respekt for dere normale folk", legger han til: "Komplekse sosiale spilleregler er i virkeligheten ganske primitivt."

En aspergers utfordring i forhold til å forstå sosiale spilleregler er blitt fremstilt som en mangel på oppfatningsevne, en manglende evne til å tolke stemninger, uttrykk, kroppsspråk.

Men kan det motsatte egentlig være tilfelle, at aspergere egentlig er langt mer sensitive til følelser og stemingsskiftninger enn andre?

Tenk deg en person med svært god hørsel omgitt av en gruppe mennesker med sterkt nedsatt hørsel. For vår lytter synes det som om de andre skriker og roper til hverandre, og musikken står ulidelig høyt på. Dersom du ikke kan komme deg bort derfra, er kakofonien av lyd så overveldende at du rett og slett gjemmer deg i en krok med hendene for ørene. De andre registrerer at du ikke synes å høre svært godt, og du stemples som hørselshemmet fordi du ikke har de lyddemperne, de filtrene som de andre har.Kanskje du til og med stemples som litt evneveik.Autister mangler andre typer filtre. Mens du fokuserer på én ting av gangen, for eksempel en dialog med en annen person, oppfatter han alt - alle følelsene som farer over ansiktet til motparten, luktene som driver forbi, flyet i luften, detaljene i vindushaspene, fargene og figurene på skjermspareren på PCen i hjørnet, blomsten, døra, hva de snakker om ute i korridoren.

Det vi anser som underfølsomhet er egentlig en overveldende overfølsomhet. Alt tas inn med samme styrke, og det er vanskelig å skille det vesentlige fra det uvesentlige.

Det er et liv uten filter.»

Asperger syndrom er ikke en sykdom, men en personlighetstype, det kan ikke medisineres, og det «går ikke over». Men man kan trene seg opp til hvordan takle forskjellige situasjoner, det er mye man kan bli bedre på med litt hjelp fra fagfolk med erfaring. Syndromet kan være vanskelig å oppdage, man har trodd at det er flest gutter som har AS, men antagelig er det store mørketall på jentesiden, da jenter lettere tilpasser seg og dermed skjuler tegnene på syndromet.

Og det er store gradsforskjeller. Mens noen er svært typiske og lette å oppdage, spesielt grunnet språk og gange, og kan ha en del store problemer i hverdagen, er andre vanskelig å se, og får kanskje aldri en diagnose. Deres problemer er naturlig nok mindre, men også de kan slite med sitt og lett bli misforstått, f.eks kan deres sosiale problemer føre til at man antas å være uinteressert eller til og med litt overlegen, rett og slett fordi de er så usikre på hvordan de skal oppføre seg, og av den grunn heller holder seg litt unna.

Nå er det selvsagt ikke noe mål i seg selv å få en diagnose om man ellers klarer seg fint, men samtidig kan det nok for mange være greit for egen del å vite at det er en grunn til at man er litt annerledes og har litt problemer på enkelte områder. Det er rett og slett av grunner man ikke selv kan noe for, man kan ikke bare «ta seg sammen», og blir omverdenen oppmerksom på dette, kan de ta hensyn, og det blir lettere å unngå misforståelser som ingen er tjent med.

Jeg synes dette er et fascinerende syndrom. En litt annen måte å tenke på, en annen måte å se verden på, og ikke minst alle de spesielle talentene som en del med AS har, og som vi andre bare kan misunne dem.

Ville man valgt å være litt annerledes om man fikk valget? Tja si det, det er jo ganske eksklusivt og unikt, det er jo noe fascinerende, mystisk og særegent med dette, noe som vi andre ikke helt skjønner oss på.

Man tilhører jo en utvalgt gruppe mennesker, man tilhører jo det gåtefulle folket.

Den vidunderlige kjærlighetens historie.

For et par uker siden kom jeg ved en tilfeldighet til å høre «Fortuna» av Alexander Kielland som lydbok. Jeg har aldri lest noe av Kielland, og hadde vel neppe kommet til å lese denne boken heller, så veldig innbydende virket den jo ikke akkurat, men det var egentlig en helt grei bok, som beskrev menneskenes forhold til penger svært bra, fra den tilsynelatende prektige prestens grådighet, til andre og mer «syndige» mennesker som var mer opptatt av de menneskelige verdier.

Konseptet lydbok er jo egentlig ganske genialt. Jeg føler tiden til å lese ikke strekker til, det er så mange bøker jeg har lyst å lese, men jeg får liksom ikke tid...

Men når jeg sitter foran PC'en på jobb, og ikke alltid trenger å bedrive så veldig stor hjerneaktivitet, kan jeg faktisk bli lest for, og jobbe på en gang.

Så jeg heiv meg over en totalt ukjent forfatter og en helt ukjent tittel, rett og slett fordi jeg likte tittelen: «Den vidunderlige kjærlighetens historie.»

Bokens hovedperson heter Hercule Barfuss, og fødes som et grusomt misfoster en tøff vinternatt på et bordell i byen Königsberg. Hans groteske fremtoning er et sjokk for alle involverte. Hans mor overlever ikke fødselen, kanskje på grunn av Hercules enorme hode, som ikke har et vanlig ansikt, men er så deformert av hareskår at han ikke har hverken munn eller nese. Han har ikke armer og hender, hans hud et skjellete og full av skorper og rare utvekster, han er dverg og han er døv.

Ingen tror han kommer til å overleve og leve opp, men mot alle odds så gjør han nettopp det.

Samme natt som Hercule blir født, fødes det en velskapt jente på naborommet. Hun får navnet Henriette og blir Hercules sjelevenn, og hans livs store kjærlighet.

Hercule har en svært spesiell evne, han kan lese andres tanker, han kan påvirke andres følelser telepatisk, og etterhvert også styre andre menneskers tanker og gjerninger. Selv om han ikke kan si et ord, og de fleste oppfatter ham som en tilbakestående krøpling, er han normalt begavet, og vel så det.

Men ondskapen gjør det den kan for å ødelegge for lykken for Hercule og Henriette, og da Hercule prøver å redde Henriette, fører en ond manns hevn til at bordellet de fortsatt bor på stenges, og beboerne spres brått og brutalt for alle vinder. Hercule havner på et asyl, hvor han tilbringer mange vonde og grusomme år, før tilfeldighetene fører ham til et kloster, hvor han lærer seg å spille orgel, med føttene, til tross for sin døvhet.

Hercule leter i årevis etter sin store kjærlighet, han opplever de mest forunderlige og forferdelige ting, kirkens menn utsetter ham for tortur, i det hele tatt er det mye dramatikk. Etter en periode med lykke rammer atter en gang ulykken ham, og hans omfattende kjærlighet erstattes med et enormt hat, og ønske om hevn mot de onde menneskene som har begått så mye urett mot ham.

Hevnen blir litt langdryg og ekstrem synes jeg, den delen av boken kunne med fordel blitt litt nedtonet, men tilslutt ender Hercule opp i USA, på Marthas Vineyard, hvor det bygges opp et stort samfunn for døve, og han får flere barn og ender sitt liv 101 år gammel som respektabel patriark.

Boken er praktfullt skrevet, og forfatteren vant også den prestisjefylte litteraturprisen; Augustprisen, i 2002.

Jeg anbefaler definitivt denne boken, gjerne som lydbok, den gjør et sterkt inntrykk. Boken er en særegen blanding mellom eventyr og historie, som innimellom minnet meg litt om de absurde bøkene til den japanske forfatteren Haruki Murakami.

Forfatteren heter Carl Johan Vallgren, han er svensk musikker og forfatter.

Frihet, likhet og det muslimske brorskap.

Walid al-Kubaisi har laget en svært interessant dokumentar om sløret og "det muslimske brorskap", som er en islamistisk organisasjon med sterkt ønske om å ta over Europa.
Og det er en sterk organisasjon som blir stadig sterkere.

Han viser i filmen hvordan hijabbruk har bredd om seg i løpet av de siste 30 år, bilder viser at for ca 30 års siden så man plagget sjeldent på kvinner på Universitet i Egypt, i dag ser man knapt et hårstrå.
Hijab er "Det muslimske brorskaps" uniform.

Walid intervjuer flere lærde og intellektuelle innen islam, og blant annet grunnleggeren av DMBs sin bror, hevder at det står ingenting i Koranen om at kvinner skal dekke sitt hår.

Påbud om dekking av hår er altså en stor løgn, en av mange.

Svært bra dokumentar jeg anbefaler alle å se!

Pat Condell om Sverige.

Ser ut som Pat og jeg er ganske enige om det som foregår i Sverige, han påpeker mye av det jeg har skrevet en del om før, og som vanlig sier han det på sin geniale, ironiske måte..