Jeg setter stor pris på mange geniale oppfinnelser, vi har mye å være takknemlige for, overfor de kreative og fantasifulle geniene, som opp igjennom tidene har lagt sine hoder i bløt og kommet opp med nye og lure ting.
Tenk bare hvordan livet ville vært uten vaskemaskin, oppvaskmaskin, komfyr, kjøleskap, PC, Tv, radio, telefon, mobiltelefon, bil, kalkulator, fotoapparat for å nevne noen av mange oppfinnelser vi bruker, uten å tenke på hvordan livet ville vært uten.
Men føler ikke også du at det har stoppet litt opp nå? Finner de ikke bare opp unyttige duppeditter for tiden, duppeditter man ikke skjønner hva er, ikke vet at man savner og ikke skjønner hva man skal bruke til, eller hvordan?
Samtidig bruker vi mye tid på kjedelige ting, man krangler med ungene om hvem som skal tømme oppvaskemaskinen, hvem som skal henge opp klær, og maser på dem om å ta sine nyvaskede klær med seg og legge de i klesskapet.
Det er her jeg mener det finnes et potensiale.
Hva med vaskemaskinen som også henger opp klær etter vask?
Joda, jeg har hørt om tørketrommel, men ikke alle klær har godt av en runde der.
Hva med oppvaskemaskinen som setter ting på plass etter vask?
Hvor blir det av disse robotene man venter på, de som skal gjøre alt vi ber dem om, de som kan støvsuge, vaske gulv, og alle disse tingene man må gjøre jevnlig, og som blir litt kjedeligere for hver gang.
Vi trenger ikke mer elektroniske smådingser, små forbedringer på allerede oppfunnede oppfinnelser, vi trenger noe som gjør de kjedelige tingene, sånn at vi kan bruke tiden vår på noe nyttig. Og så vil det bli så mye mer harmonisk i heimen.
Bare et lite tips, til alle oppfinnerne der ute.
torsdag 30. september 2010
onsdag 29. september 2010
Da er vi i gang igjen.
Enda en gang er det avslørt terrorplaner mot Kurt Westergaard og Jyllandsposten, eier man ikke fantasi i idiotenes rekker?
Det er 5 år siden tegningene ble trykket første gang, i den forbindelse kommer det ut en bok som handler om den absurde seansen som skremte vettet av den frie verden, som dessverre la seg i kne og stort sett ikke viste annet enn engstelse og feighet. Den gang som nå mener jeg at det var det desidert dummeste å gjøre, man blir ikke kvitt et problem ved å legge seg flat, frihet må man kjempe for, den frihet man underkaster seg til er ingenting verdt.
Og selvsagt må en bok om striden inneholde bilder som viser hva striden gikk ut på, hva annet kan man forvente? Bilder som viser hvor uskyldige og bagatellmessige, og treffende disse tegningene er. Det tragikomiske er at de voldelige reagerer hardest på tegningen av Muhammed med en bombe i turbanen, de viser hvor "feil" det er, nettopp med bomber, vold og drap, eier ikke disse menneskene logikk heller, i tillegg til sin totale mangel på humor, selvironi og sunn fornuft?
Så da er vi der igjen. Man venter bråk og opptøyer, man viser redsel for bråk og opptøyer, det er jo det dummeste man kan gjøre, å vise sin frykt for et rovdyr er ikke riktig taktikk.
Kurt Westergaard, den stakkars mannen, en kunstner, en tegner, hva galt har han gjort?
Hva galt har han faktisk gjort, kan noen forklare meg det?
Hvem har han drept, hvem har han utøvd vold mot, hvilken forbrytelse sitter han i fengsel for?
For han sitter i fengsel, han er livsvarig fengslet, han er dødsdømt helt uten lov og dom, og helt uten å ha begått en eneste forbrytelse.
Hvorfor aksepterer vi dette? Hvor er hans kolleger? Hvor er de feige kunstnerne, som er så tøffe når de føler det passer seg, men som viser seg å være så ynkelige og snur ryggen til en kollega i nød, når det virkelig blåser. Hadde de vært modige så hadde de tegnet en tegning i sympati med mannen alle som en, men nei, det gjør de ei. De dolker ham i ryggen, det er det de gjør.
Jeg er krenket og provosert i dypet av min frihetselskende sjel!
Bør jeg brenne noen flagg og rasere noen ambassader for å vise min avsky? Er det forståelig om jeg går ut og banker opp noen tilfeldige representanter fra land jeg misliker, for å vise min harme?
Tror ikke det nei.
Og det går for øvrig begge veier!!!
Jeg ser på Westergaards tegning hver dag. Jeg har kjøpt et signert og nummerert eksemplar, det henger på veggen, og skuer over på den andre veggen, hvor jeg har tegningen til Lars Wilks, som også han er drapstruet for.
Takket være alt bråket om disse tegningene så går det ikke en dag uten at jeg ser dem, eller en dag uten at jeg tenker på den friheten vi har mistet, spesielt de som lever i skjul, fordi de våger å sette seg opp mot og kritisere menneskefiendtlige ideologier.
DET kan jeg i alle fall takke idiotene for.
Flemming Rose, som kommer ut med boken:
søndag 26. september 2010
Litteratur for de søte små.
I min barndom leste jeg Astrid Lindgrens fantastiske bøker om Pippi, Emil, Saltkråkan, Bråkmakergaten, Karlson på taket, Marikken, Ronja Røverdatter, Bakkebygrenda osv.
Eller vår egen Torbjørn Egner og hans Hakkebakkeskog eller Kardemommeby, eller Anne Kath. Vestly og hennes verden, eller Alf Prøysen og hans historier. Vi leste bøkene til Tove Jansson om Mummidalen, lenge før den endte på TV, eller bøkene om Ole Brumm og hundremeterskogen. Jeg likte godt bøkene til Elsa Beskow, som gikk på rim, og hadde så flotte tegninger. Seinere elsket jeg bøkene til Jules Verne', og historiene om Robin Hood, Robinson Crusoe og andre klassikere.
Men nå gjelder ikke klassikerne lenger.
Jeg husker jeg leste for et år eller to siden en "spesialist" hevde at man burde kvitte seg med alle disse gamle bøkene, og bare la ungene lese bøker skrevet av nye forfattere, bøker fra den nye tiden.
Vel, vel, er jeg enig i det?
Nå skal jeg vel ikke påstå å ha lest så mange av disse nye forfatterne. Mine unger har i stor grad lest de bøkene jeg selv vokste opp med, og som jeg selv kjenner og elsket.
Så har de jo også lånt bøker på biblioteket som de leser selv, eller lydbøker, som de hører på.
Noen ganger har jeg hørt litt på disse, og sjelden likt det jeg hørte.
Svein og Rotta er unntaket, de er ganske bra. Den vesle vampyren er ungene begeistret for, men jeg ser ikke sjarmen i at unger skal kose seg med likkister og vampyrer, vi orket ikke høre mye på dem.
Men i går fikk jeg bakoversveis. Min datter har leseprosjekt på skolen, som innebærer at de skal lese mest mulig bøker. Det er jo bra. Så kommer hun hjem med en bok som langt i fra ser koselig ut, og som hun hevder er litt skummel. Vel, jeg antar jo at lærerne vet hva de deler ut, så jeg tenker ikke så mye mer på det. Min datter har også lånt en lydbok i samme serie, som hun vil at vi skal høre i bilen, på en tur vi var på i går.
Joda, det er jo greit. Så vi lytter. Jeg sjekker coveret, boken er skrevet av en lærer, den anbefales til barn fra 8 år.
Den begynner litt guffent, noen skal flytte inn i en leilighet, og de hører snakk om at rester av et menneske er blitt funnet i en container utenfor huset. Vel tenker jeg, det viser seg nok at det ikke er et menneske det er snakk om, men noe annet. Man mistenker at en kannibal har vært på ferde. Kjære vene, skal 8-åringer måtte ta stilling til kannibalisme også nå tenker jeg, og husker tilbake til min barndom og de gufne historiene vi hørte om at den galne Idi Amin spiste mennesker...
Så forsvinner en av naboene, jeg hører ikke helt etter angående detaljene her, men så blir det dramatisk. Ungene boken handler om ser noen grave i hagen seint på kvelden, de går ut, blir oppdaget, flykter, mistenker at det er den skumle nabodamen som graver ned likrester og blir redd for henne. Nabodamen får i oppdrag å være barnevakt for ungene, de flykter fra henne, og inn til en annen og mer koselig nabo. Som selvsagt viser seg å være kannibalen. Han doper ungene ned med brus, men den ene liker ikke brusen og drikker ikke så mye og sovner derfor ikke. Kannibalen forbereder drap og lemlesting av ungene på badet, kvesser kniven og dekker badegulvet med plast, mens jenten som er våken planlegger flukten.
Rett og slett en historie som for ikke mange år siden ville vært beregnet som krim for voksne, og en ganske guffen krim og.
Ungene kommer seg på dramatisk vis unna, men det gjør kannibalen og, og boken slutter med at han flytter inn i et nytt nabolag, hvor han ser ut av vinduet, på ungene i sitt nye nabolag, og legger planer for sitt neste måltid.
DETTE er altså kvalitetslitteratur for 8-åringer i 2010.
Takke meg til våre gamle helter, ikke la ungene dine lese ukritisk av dagens såkalte barnelitteratur.
Eller vår egen Torbjørn Egner og hans Hakkebakkeskog eller Kardemommeby, eller Anne Kath. Vestly og hennes verden, eller Alf Prøysen og hans historier. Vi leste bøkene til Tove Jansson om Mummidalen, lenge før den endte på TV, eller bøkene om Ole Brumm og hundremeterskogen. Jeg likte godt bøkene til Elsa Beskow, som gikk på rim, og hadde så flotte tegninger. Seinere elsket jeg bøkene til Jules Verne', og historiene om Robin Hood, Robinson Crusoe og andre klassikere.
Men nå gjelder ikke klassikerne lenger.
Jeg husker jeg leste for et år eller to siden en "spesialist" hevde at man burde kvitte seg med alle disse gamle bøkene, og bare la ungene lese bøker skrevet av nye forfattere, bøker fra den nye tiden.
Vel, vel, er jeg enig i det?
Nå skal jeg vel ikke påstå å ha lest så mange av disse nye forfatterne. Mine unger har i stor grad lest de bøkene jeg selv vokste opp med, og som jeg selv kjenner og elsket.
Så har de jo også lånt bøker på biblioteket som de leser selv, eller lydbøker, som de hører på.
Noen ganger har jeg hørt litt på disse, og sjelden likt det jeg hørte.
Svein og Rotta er unntaket, de er ganske bra. Den vesle vampyren er ungene begeistret for, men jeg ser ikke sjarmen i at unger skal kose seg med likkister og vampyrer, vi orket ikke høre mye på dem.
Men i går fikk jeg bakoversveis. Min datter har leseprosjekt på skolen, som innebærer at de skal lese mest mulig bøker. Det er jo bra. Så kommer hun hjem med en bok som langt i fra ser koselig ut, og som hun hevder er litt skummel. Vel, jeg antar jo at lærerne vet hva de deler ut, så jeg tenker ikke så mye mer på det. Min datter har også lånt en lydbok i samme serie, som hun vil at vi skal høre i bilen, på en tur vi var på i går.
Joda, det er jo greit. Så vi lytter. Jeg sjekker coveret, boken er skrevet av en lærer, den anbefales til barn fra 8 år.
Den begynner litt guffent, noen skal flytte inn i en leilighet, og de hører snakk om at rester av et menneske er blitt funnet i en container utenfor huset. Vel tenker jeg, det viser seg nok at det ikke er et menneske det er snakk om, men noe annet. Man mistenker at en kannibal har vært på ferde. Kjære vene, skal 8-åringer måtte ta stilling til kannibalisme også nå tenker jeg, og husker tilbake til min barndom og de gufne historiene vi hørte om at den galne Idi Amin spiste mennesker...
Så forsvinner en av naboene, jeg hører ikke helt etter angående detaljene her, men så blir det dramatisk. Ungene boken handler om ser noen grave i hagen seint på kvelden, de går ut, blir oppdaget, flykter, mistenker at det er den skumle nabodamen som graver ned likrester og blir redd for henne. Nabodamen får i oppdrag å være barnevakt for ungene, de flykter fra henne, og inn til en annen og mer koselig nabo. Som selvsagt viser seg å være kannibalen. Han doper ungene ned med brus, men den ene liker ikke brusen og drikker ikke så mye og sovner derfor ikke. Kannibalen forbereder drap og lemlesting av ungene på badet, kvesser kniven og dekker badegulvet med plast, mens jenten som er våken planlegger flukten.
Rett og slett en historie som for ikke mange år siden ville vært beregnet som krim for voksne, og en ganske guffen krim og.
Ungene kommer seg på dramatisk vis unna, men det gjør kannibalen og, og boken slutter med at han flytter inn i et nytt nabolag, hvor han ser ut av vinduet, på ungene i sitt nye nabolag, og legger planer for sitt neste måltid.
DETTE er altså kvalitetslitteratur for 8-åringer i 2010.
Takke meg til våre gamle helter, ikke la ungene dine lese ukritisk av dagens såkalte barnelitteratur.
fredag 24. september 2010
IQ til besvær.
Noen ganger leser man noe man sliter med å fatte, og lurer på om man bør formidle videre.
Er det sånn at sannheten av og til bør forties, er det sånn at man av og til ikke kan akseptere at sannheten kommer frem?
Vi har vel alle fortalt en hvit løgn som «fin på håret» eller «fin kjole», eller «nei du ser ikke tjukk ut i den buksen», men hva når det kommer til større og mer alvorlige emner?
Jeg kan jo begynne med å stigmatisere meg selv ved å hevde at kvinners IQ i snitt ligger ca 3.6 poeng under menns.
Det betyr ikke at alle menn er smartere enn kvinner eller at alle kvinner er mindre smarte enn alle menn, det er store individuelle forskjeller, og blant menn finnes det flere genier, men også flere idioter enn blant kvinner, menn har større bredde i begge retninger, og altså en liten forskjell på det totale snittet.
Disse små forskjellene plager ikke meg, de er også ubetydelige, og det var heller ikke dette jeg lurte på om jeg burde bringe videre.
Vi kan jo begynne med å fortelle om den danske forskeren Helmuth Nyborg, Danmarks ledende intelligensforsker, og professor i utviklingspsykologi.
Han våget å forske på sammenheng mellom kjønn og intelligens, det skulle han ikke ha gjort.
Denne type forskning er så politisk ukorrekt at mannen rett og slett mistet jobben, grunnet hans resultater. Ikke nok med det, han ble uthengt i pressen, både nasjonalt og internasjonalt, ble beskyldt for illojalitet og han fikk vite at forskningen hans ikke samsvarte med verdiene det danske universitetssystemet bygde på.
Hans leder avsatte ham, begrunnelsen var at man hadde oppdaget unøyaktigheter i ett av hans forskningsresultater, men da tok hans kolleger, og andre forskere på samme type emne affære og påviste at hans resultater var korrekte, de hadde kommet frem til samme resultat.
Han ble renvasket og fikk jobben igjen, men da han fylte 70, og formelt gikk av, fikk han ikke fortsette som emeritus, som vanlig er for en professor som ønsker å jobbe videre.
« Innanfor psykologien kan ein ikkje tillata seg å tala om intelligens; ein kan ikkje måla intelligens og ein kan ikkje rangera folk etter intelligens. Heile intelligensfeltet er eit såkalla «no-go-area». Om du likevel vel å gå vidare, er du eit suspekt menneske, ein person som er viljug til å rangera andre menneske etter verdi. Og om du så ser på gruppeskilnader mellom kjønn og rasar, så er du ikkje berre suspekt, du er amoralsk.» som han selv sier.
Her er mer om historien om Helmuth Nyborg.
Nyborg, en moderne kjetter.
Så kommer vi til det som jeg mener er overraskende, og som den samme forskeren nylig hevdet i et avisinnlegg, angående situasjonen i Sverige. Det går på intelligens mellom etniske grupper, og der er det mye større forskjeller enn tidligere kjent, i alle fall for meg.
«Omfattende adfærdsgenetiske og udviklingspsykologiske undersøgelser af ligheder mellem beslægtede og ikke-beslægtede familiemedlemmer (forældre-børn, børn indbyrdes, en- og toæggede tvillinger, der er vokset op sammen eller adskilt, og adoptivbørn, hvis IQ og uddannelse sammenlignes med biologiske og fosterforældre) viser samstemmende, at indlæringens primære forudsætning, intelligens, er omkring 80 pct. arvelig og ikke kan påvirkes synderligt af opdragelse og uddannelse.
Intelligens er et af de mest stabile adfærdstræk, vi kan måle hen over livsforløbet - og hen over generationer. Andre undersøgelser viser, at immigrantgrupper bevarer deres gennemsnitlige IQ i mange generationer efter udvandring, stort set upåvirket af deres nye (bedre eller dårligere) miljø.
Præsentation af eksisterende etniske intelligensforskelle leder ofte til beskyldninger om racisme og fordomme, men moderne IQ-tests er farveblinde.
Forskningen viser, at ordentligt standardiserede test ikke ”straffer” bestemte grupper. Dertil kommer, at lav IQ er et problem i alle samfund, uanset hudfarve, kultur eller religion. Problemet bliver dog mere iøjnefaldende i samfund med stor social mobilitet, og hvor uddannelser og erhverv hierarkiserer sig selv efter arvelig IQ, end i et kastesamfund. Komplekse jobs kræver høj IQ, der er en mangelvare. Med lav IQ vil visse indvandrergrupper komme til at konkurrere med uuddannede svenskere om de stadig færre ufaglærte jobs.
Har vi ikke mange forskellige intelligenser? Jo, men kun én af dem er virkelig interessant - generel intelligens, estimeret ved den såkaldte g-faktorscore.
Dette estimat udviser større arvelighed og har større stabilitet over et helt liv end mere specialiserede mål. Generel intelligens målt før skolegang forudsiger faktisk med stor præcision uddannelseslængde, erhvervsstatus og indkomst senere i livet, hvor mere specialiserede mål teknisk set har lavere reliabilitet og validitet.
Adfærdsgenetiske undersøgelser viser, at Sahlins antagelse om, at indvandrerne fra de mange forskellige lande kan efteruddannes og integreres i et moderne svensk industri- og velfærdssamfund, er både forenklet og misvisende.
Det viser sig nemlig, at indvandrere fra visse østasiatiske lande møder op med en gennemsnitlig IQ på 105, og at de således har et bedre gennemsnitligt uddannelsespotentiale end svenskere med IQ 98. Dem er der ikke mange uddannelsesproblemer med.
Indvandrere fra det øvrige Europa har groft sagt IQ 98 i snit, og de møder da heller ikke uoverstigelige problemer med uddannelse og integration i Sverige.
Indvandrere fra Mellemøsten, Sydamerika og fra Syd- og Sydøstasien har i snit IQ 86, og det giver skole- og erhvervsproblemer for mange i Sverige.
Immigranter fra Afrika syd for Sahara har et IQ-gennemsnit på omkring 70. Vi ser, at de betragtet som gruppe løber ind i alvorlige problemer med at få en kvalificerende uddannelse i alle de lande, de hidtil er udvandret til, og at de, ganske som svenskere med samme lave IQ, løber stor risiko for at ende på permanent overførselsindkomst.
Det skal noteres, at indvandrergruppernes gennemsnitlige IQ dækker over en betydelig spredning. Derfor vil der selv i de laveste IQ-grupper være nogle få individer med høj IQ, og de må forventes at klare sig lige så godt som høj-IQ svenskere.
Det mest betænkelige ved Sahlins socialdemokratiske parti- og indvandrerprogram har dog at gøre med Sveriges økonomiske fremtid. En række globale storskalaundersøgelser viser nemlig, at et lands gennemsnitlige IQ forudsiger ret præcist samme nations bruttonationalprodukt, dens personspecifikke produktivitet og dens økonomiske vækstrate, noget tidens økonomiske teorier ikke kan tilbyde.
Det virkeligt alvorlige problem for Sahlins åbne samfundsmodel er den fri indvandring fra lav-IQ lande. Det vil uvægerligt sænke det svenske IQ-gennemsnit og dermed forringe Sveriges produktivitet og internationale konkurrenceevne. Det burde forurolige både nuværende og kommende statsledere, at demokrati ikke er uforenelig med et gennemsnitligt nationalt IQ på under 90.
Det burde vække bekymring, at norsk og dansk IQ falder i øjeblikket. Det burde rejse nakkehårene, at hvis Sahlins politiske indvandrerprogram sejrer efter Rigsdagsvalget den 19. september, vil vi se et fald i Sveriges gennemsnitlige IQ, der vil accelerere eksponentielt.
Det ultimative skrækscenarie er dog, at den forestående nedtur synes at omfatte hele Europa, hvor IQ-gennemsnittet vil falde som funktion af skæv subfertilitet og betydelig indvandring fra lav-IQ lande.
Europa, De Forenede Nationer, og menneskerettighedsorganisationerne spiller højt spil med deres globalisering og åbne multikulturelle politik; en udvikling som får en hård dom i lyset af videnskabelige indsigter fra demografi, udviklingspsykologi, adfærdsgenetik og økonomi. I værste fald vil denne politik på lang sigt reducere alle lande til bananrepublikker - uden at gavne udviklingslandene. Kun en tåbe frygter ikke demografisk dynamik.
På det mere jordnære plan må det anbefales, at statsministerkandidat Mona Sahlins nylige udtalelse om, at »Sverige må ikke blive som Danmark«, snarest omformuleres til: »Danmark må ikke blive som Sverige, fordi ingen sand tilhænger af frie demokratiske velfærdssamfund bør handle kontrafaktuelt ideologisk og derigennem sætte kommende generationers tilværelse på spil!«
At det finnes store folkegrupper med en gjennomsnitts IQ så lavt som 70 er vanskelig å tro, det er rett og slett svært overraskende.
Så kan man jo koble denne kunnskapen opp mot utviklingen i de forskjellige land, og se et slags mønster. Er grunnen til den dårlige utviklingen lavere IQ, eller er grunnen til lavere IQ den dårlige utviklingen?
De mest intelligente menneskene er ellers, så vidt jeg kan finne ut, askenasijødene, som i følge Harald Eia i hjernevask hadde en snitt IQ på 112. Et såpass høyt snitt innen en folkegruppe får betydning, jøder står også som vinnere av en fjerdedel av alle Nobelpriser, og representerer 50 % av alle sjakkmestere, til tross for at de ikke utgjør mer enn 0,02 % av verdens befolkning.
Kanskje ikke så rart at Israel er verdensledende på høyteknologi innen data, mobiltelefoni, medisin og medisinsk utstyr?
Dette fant jeg et sted på nettet, og det som påståes i en av kommentarene her virker ganske logisk:
«Det har for eksempel vist seg at høy intelligens ikke gjør en spesielt fremgangsrik som jeger og samler. Sannsynligvis er et skapt syn, god luktesans og en stødig bue meget viktigere. Intelligens er vel heller ikke noen stor fordel om man pleier en enkel kjøkkenhage, men derimot en klar fordel om man driver avansert jordbruk.
Om man kaller for eksempel de svarte sør for Sahara for en rase (den korrekte betegnelsen er congoid mennesketype, ikke neger) eller en befolkningsgruppe er likegyldig. Det viktige er at gruppen ikke har blandet seg med andre grupper i spesielt stor grad gjennom årtusenene. Man regner for eksempel at innblandingen i haplogruppe I (anglosaxere, vikinger etc) er relativt lav, ca 20 % og den er sikkert ikke høyere i Afrika. Det har vært fremført hypoteser at om man lever i et land der man kan finne mat året rundt uten problemer, så premieres ikke heller intelligensen i befolkningsutviklingen.
En vitenskapsmann i programmet forklarte askenasi jødenes høye intelligens med at ettersom de ikke fikk lov til å arbeide med jordbruk med mer, men derimot med bokføring og skrivearbeid, vil det av naturlige årsaker fremst være de jøder som hadde gode evner som kunne forsørge en stor familie. Derfor økte intelligensen i denne befolkningsgruppen som helhet. Observere at de sefardiske jøder ikke har samme høye intelligens selv om de tilhørte akkurat samme gruppe som måtte forlate Israel for mindre enn 2000 år siden.»
Når man leser om dette på nettet forstår man av motargumentene at man egentlig burde holde munn om dette. De som våger å ta opp temaet blir stemplet som rasister (som strengt tatt ikke betyr så mye i disse tider, den type stempel har dessverre helt mistet sin verdi av at det ropes ulv, ulv nærmest konstant) og det som verre er.
Det er mange flere verdier ved mennesker enn IQ. Det er mange menneskelige egenskaper man måler, og konkurrerer i, som sport og skjønnhet for å nevne noe. At noen er penere enn andre, eller springer raskere enn andre er noe man aksepterer, er stolte av, snakker om, konkurrerer i og lever med. Men at noen er smartere enn andre, nei det er ikke like populært.
Derfor har man bestemt at alle er like der.
Så får heller forskning på dette området ofres, og om den nå likevel og gud forby skulle forekomme; forties.
Er det sånn at sannheten av og til bør forties, er det sånn at man av og til ikke kan akseptere at sannheten kommer frem?
Vi har vel alle fortalt en hvit løgn som «fin på håret» eller «fin kjole», eller «nei du ser ikke tjukk ut i den buksen», men hva når det kommer til større og mer alvorlige emner?
Jeg kan jo begynne med å stigmatisere meg selv ved å hevde at kvinners IQ i snitt ligger ca 3.6 poeng under menns.
Det betyr ikke at alle menn er smartere enn kvinner eller at alle kvinner er mindre smarte enn alle menn, det er store individuelle forskjeller, og blant menn finnes det flere genier, men også flere idioter enn blant kvinner, menn har større bredde i begge retninger, og altså en liten forskjell på det totale snittet.
Disse små forskjellene plager ikke meg, de er også ubetydelige, og det var heller ikke dette jeg lurte på om jeg burde bringe videre.
Vi kan jo begynne med å fortelle om den danske forskeren Helmuth Nyborg, Danmarks ledende intelligensforsker, og professor i utviklingspsykologi.
Han våget å forske på sammenheng mellom kjønn og intelligens, det skulle han ikke ha gjort.
Denne type forskning er så politisk ukorrekt at mannen rett og slett mistet jobben, grunnet hans resultater. Ikke nok med det, han ble uthengt i pressen, både nasjonalt og internasjonalt, ble beskyldt for illojalitet og han fikk vite at forskningen hans ikke samsvarte med verdiene det danske universitetssystemet bygde på.
Hans leder avsatte ham, begrunnelsen var at man hadde oppdaget unøyaktigheter i ett av hans forskningsresultater, men da tok hans kolleger, og andre forskere på samme type emne affære og påviste at hans resultater var korrekte, de hadde kommet frem til samme resultat.
Han ble renvasket og fikk jobben igjen, men da han fylte 70, og formelt gikk av, fikk han ikke fortsette som emeritus, som vanlig er for en professor som ønsker å jobbe videre.
« Innanfor psykologien kan ein ikkje tillata seg å tala om intelligens; ein kan ikkje måla intelligens og ein kan ikkje rangera folk etter intelligens. Heile intelligensfeltet er eit såkalla «no-go-area». Om du likevel vel å gå vidare, er du eit suspekt menneske, ein person som er viljug til å rangera andre menneske etter verdi. Og om du så ser på gruppeskilnader mellom kjønn og rasar, så er du ikkje berre suspekt, du er amoralsk.» som han selv sier.
Her er mer om historien om Helmuth Nyborg.
Nyborg, en moderne kjetter.
Så kommer vi til det som jeg mener er overraskende, og som den samme forskeren nylig hevdet i et avisinnlegg, angående situasjonen i Sverige. Det går på intelligens mellom etniske grupper, og der er det mye større forskjeller enn tidligere kjent, i alle fall for meg.
«Omfattende adfærdsgenetiske og udviklingspsykologiske undersøgelser af ligheder mellem beslægtede og ikke-beslægtede familiemedlemmer (forældre-børn, børn indbyrdes, en- og toæggede tvillinger, der er vokset op sammen eller adskilt, og adoptivbørn, hvis IQ og uddannelse sammenlignes med biologiske og fosterforældre) viser samstemmende, at indlæringens primære forudsætning, intelligens, er omkring 80 pct. arvelig og ikke kan påvirkes synderligt af opdragelse og uddannelse.
Intelligens er et af de mest stabile adfærdstræk, vi kan måle hen over livsforløbet - og hen over generationer. Andre undersøgelser viser, at immigrantgrupper bevarer deres gennemsnitlige IQ i mange generationer efter udvandring, stort set upåvirket af deres nye (bedre eller dårligere) miljø.
Præsentation af eksisterende etniske intelligensforskelle leder ofte til beskyldninger om racisme og fordomme, men moderne IQ-tests er farveblinde.
Forskningen viser, at ordentligt standardiserede test ikke ”straffer” bestemte grupper. Dertil kommer, at lav IQ er et problem i alle samfund, uanset hudfarve, kultur eller religion. Problemet bliver dog mere iøjnefaldende i samfund med stor social mobilitet, og hvor uddannelser og erhverv hierarkiserer sig selv efter arvelig IQ, end i et kastesamfund. Komplekse jobs kræver høj IQ, der er en mangelvare. Med lav IQ vil visse indvandrergrupper komme til at konkurrere med uuddannede svenskere om de stadig færre ufaglærte jobs.
Har vi ikke mange forskellige intelligenser? Jo, men kun én af dem er virkelig interessant - generel intelligens, estimeret ved den såkaldte g-faktorscore.
Dette estimat udviser større arvelighed og har større stabilitet over et helt liv end mere specialiserede mål. Generel intelligens målt før skolegang forudsiger faktisk med stor præcision uddannelseslængde, erhvervsstatus og indkomst senere i livet, hvor mere specialiserede mål teknisk set har lavere reliabilitet og validitet.
Adfærdsgenetiske undersøgelser viser, at Sahlins antagelse om, at indvandrerne fra de mange forskellige lande kan efteruddannes og integreres i et moderne svensk industri- og velfærdssamfund, er både forenklet og misvisende.
Det viser sig nemlig, at indvandrere fra visse østasiatiske lande møder op med en gennemsnitlig IQ på 105, og at de således har et bedre gennemsnitligt uddannelsespotentiale end svenskere med IQ 98. Dem er der ikke mange uddannelsesproblemer med.
Indvandrere fra det øvrige Europa har groft sagt IQ 98 i snit, og de møder da heller ikke uoverstigelige problemer med uddannelse og integration i Sverige.
Indvandrere fra Mellemøsten, Sydamerika og fra Syd- og Sydøstasien har i snit IQ 86, og det giver skole- og erhvervsproblemer for mange i Sverige.
Immigranter fra Afrika syd for Sahara har et IQ-gennemsnit på omkring 70. Vi ser, at de betragtet som gruppe løber ind i alvorlige problemer med at få en kvalificerende uddannelse i alle de lande, de hidtil er udvandret til, og at de, ganske som svenskere med samme lave IQ, løber stor risiko for at ende på permanent overførselsindkomst.
Det skal noteres, at indvandrergruppernes gennemsnitlige IQ dækker over en betydelig spredning. Derfor vil der selv i de laveste IQ-grupper være nogle få individer med høj IQ, og de må forventes at klare sig lige så godt som høj-IQ svenskere.
Det mest betænkelige ved Sahlins socialdemokratiske parti- og indvandrerprogram har dog at gøre med Sveriges økonomiske fremtid. En række globale storskalaundersøgelser viser nemlig, at et lands gennemsnitlige IQ forudsiger ret præcist samme nations bruttonationalprodukt, dens personspecifikke produktivitet og dens økonomiske vækstrate, noget tidens økonomiske teorier ikke kan tilbyde.
Det virkeligt alvorlige problem for Sahlins åbne samfundsmodel er den fri indvandring fra lav-IQ lande. Det vil uvægerligt sænke det svenske IQ-gennemsnit og dermed forringe Sveriges produktivitet og internationale konkurrenceevne. Det burde forurolige både nuværende og kommende statsledere, at demokrati ikke er uforenelig med et gennemsnitligt nationalt IQ på under 90.
Det burde vække bekymring, at norsk og dansk IQ falder i øjeblikket. Det burde rejse nakkehårene, at hvis Sahlins politiske indvandrerprogram sejrer efter Rigsdagsvalget den 19. september, vil vi se et fald i Sveriges gennemsnitlige IQ, der vil accelerere eksponentielt.
Det ultimative skrækscenarie er dog, at den forestående nedtur synes at omfatte hele Europa, hvor IQ-gennemsnittet vil falde som funktion af skæv subfertilitet og betydelig indvandring fra lav-IQ lande.
Europa, De Forenede Nationer, og menneskerettighedsorganisationerne spiller højt spil med deres globalisering og åbne multikulturelle politik; en udvikling som får en hård dom i lyset af videnskabelige indsigter fra demografi, udviklingspsykologi, adfærdsgenetik og økonomi. I værste fald vil denne politik på lang sigt reducere alle lande til bananrepublikker - uden at gavne udviklingslandene. Kun en tåbe frygter ikke demografisk dynamik.
På det mere jordnære plan må det anbefales, at statsministerkandidat Mona Sahlins nylige udtalelse om, at »Sverige må ikke blive som Danmark«, snarest omformuleres til: »Danmark må ikke blive som Sverige, fordi ingen sand tilhænger af frie demokratiske velfærdssamfund bør handle kontrafaktuelt ideologisk og derigennem sætte kommende generationers tilværelse på spil!«
At det finnes store folkegrupper med en gjennomsnitts IQ så lavt som 70 er vanskelig å tro, det er rett og slett svært overraskende.
Så kan man jo koble denne kunnskapen opp mot utviklingen i de forskjellige land, og se et slags mønster. Er grunnen til den dårlige utviklingen lavere IQ, eller er grunnen til lavere IQ den dårlige utviklingen?
De mest intelligente menneskene er ellers, så vidt jeg kan finne ut, askenasijødene, som i følge Harald Eia i hjernevask hadde en snitt IQ på 112. Et såpass høyt snitt innen en folkegruppe får betydning, jøder står også som vinnere av en fjerdedel av alle Nobelpriser, og representerer 50 % av alle sjakkmestere, til tross for at de ikke utgjør mer enn 0,02 % av verdens befolkning.
Kanskje ikke så rart at Israel er verdensledende på høyteknologi innen data, mobiltelefoni, medisin og medisinsk utstyr?
Dette fant jeg et sted på nettet, og det som påståes i en av kommentarene her virker ganske logisk:
«Det har for eksempel vist seg at høy intelligens ikke gjør en spesielt fremgangsrik som jeger og samler. Sannsynligvis er et skapt syn, god luktesans og en stødig bue meget viktigere. Intelligens er vel heller ikke noen stor fordel om man pleier en enkel kjøkkenhage, men derimot en klar fordel om man driver avansert jordbruk.
Om man kaller for eksempel de svarte sør for Sahara for en rase (den korrekte betegnelsen er congoid mennesketype, ikke neger) eller en befolkningsgruppe er likegyldig. Det viktige er at gruppen ikke har blandet seg med andre grupper i spesielt stor grad gjennom årtusenene. Man regner for eksempel at innblandingen i haplogruppe I (anglosaxere, vikinger etc) er relativt lav, ca 20 % og den er sikkert ikke høyere i Afrika. Det har vært fremført hypoteser at om man lever i et land der man kan finne mat året rundt uten problemer, så premieres ikke heller intelligensen i befolkningsutviklingen.
En vitenskapsmann i programmet forklarte askenasi jødenes høye intelligens med at ettersom de ikke fikk lov til å arbeide med jordbruk med mer, men derimot med bokføring og skrivearbeid, vil det av naturlige årsaker fremst være de jøder som hadde gode evner som kunne forsørge en stor familie. Derfor økte intelligensen i denne befolkningsgruppen som helhet. Observere at de sefardiske jøder ikke har samme høye intelligens selv om de tilhørte akkurat samme gruppe som måtte forlate Israel for mindre enn 2000 år siden.»
Når man leser om dette på nettet forstår man av motargumentene at man egentlig burde holde munn om dette. De som våger å ta opp temaet blir stemplet som rasister (som strengt tatt ikke betyr så mye i disse tider, den type stempel har dessverre helt mistet sin verdi av at det ropes ulv, ulv nærmest konstant) og det som verre er.
Det er mange flere verdier ved mennesker enn IQ. Det er mange menneskelige egenskaper man måler, og konkurrerer i, som sport og skjønnhet for å nevne noe. At noen er penere enn andre, eller springer raskere enn andre er noe man aksepterer, er stolte av, snakker om, konkurrerer i og lever med. Men at noen er smartere enn andre, nei det er ikke like populært.
Derfor har man bestemt at alle er like der.
Så får heller forskning på dette området ofres, og om den nå likevel og gud forby skulle forekomme; forties.
onsdag 22. september 2010
Siderhusreglene.
For tiden leser jeg boken, OG ser filmen "Siderhusreglene". Kanskje en noe uortodoks måte å gjøre ting på, men det ble nå en gang sånn.
Jeg er ikke kommet så langt i boken, men filmen har jeg nettopp sett ferdig, så her kommer en liten filmanmeldelse.
John Irving har skrevet "Siderhusreglene", som er historien om Homer Wells som vokser opp på barnehjemmet St. Cloud's i Maine, rundt 2. verdenskrig.
Stedet drives av den oppofrende og sympatiske legen Larch, og to pleiere. Kvinner kommer til Larch for å føde, og etterlater sine barn på barnehjemmet, eller de får utført illegale aborter der. Alternativet er at de får dem utført andre steder, med de konsekvensene det ofte innebærer.
Homer Wells blir bortadoptert flere ganger, men tilfeldighetene bringer ham stadig tilbake til barnehjemmet, hvor han til slutt vokser opp, og går i lære hos Larch. Han tar imot barn, men nekter å utføre aborter, selv om han læres opp også i det.
Som ung mann forlater han barnehjemmet mot Larch sin vilje, og ender opp som epleplukker på en farm, hvor han bor sammen med de andre epleplukkerne, som alle er svarte, og ikke kan lese.
Som Larch sier; "I think we have lost him to the world"
Tittelen "Siderhusreglene" kommer av et oppslag på veggen i huset epleplukkerne bor, som forteller hva de ikke har lov til å gjøre. Men hva hjelper det, for de som ikke kan lese, og hvorfor bry seg om regler andre lager, og som de selv slipper å følge?
Homer opplever livets gleder og sorger i sitt nye liv, og får nye erfaringer og opplevelser.
Jeg bør vel ikke fortelle hele handlingen...
Jeg likte filmen svært godt, gode skuespillere, et godt manus og en fin historie gjør sitt til at denne filmen er vel verdt å se.
Filmen fikk 7 Oscarnominasjoner, og vant to.
Og jeg har en sterk mistanke om at boken også er verdt å lese, det er detaljer der som ikke kommer frem i filmen, så bortkastet er det ikke.
Jeg får avslutte med Dr. Larch sin vanlige godnatthilsen:
"Goodnight, you princes of Maine, you kings of New England!"
tirsdag 21. september 2010
Festen er over, det er ikke mer kake igjen..
..for den har man slengt i trynet på Sverigedemokratenene
Valget i Sverige ser ut til å ha blitt et sjokk for de politisk korrekte, de etablerte, de perfekte, de som vet best, og den type folk.
Tenk at noen kunne gå imot deres gode og velmenende råd, deres ulovlige aksjoner, og faktisk stemme frem ondskapen selv, eller hva man nå skal kalle det.
SD har en noe grumsete fortid, ja.
På samme måte som relativt mange på den politiske venstresiden i Norge har en svært grumsete fortid, med koblinger og sterke sympatier til massemordere som Stalin, Pol Pot og Mao.
Mange tar ikke en gang avstand til sin fortid, angrer intet, men får tilgivelse helt uten å be om det.
Men Sverige er nå altså i ferd med å gå aldeles til grunne, fordi litt under 6 prosent av landets stemmeberettigede har protestert mot landet horrible innvandringspolitikk, ved å stemme på det eneste alternativet de faktisk har som vil gjøre noe med det; Sverigedemokratene.
Er man da rasistisk?
Hva står i programmet til SD, hva i alle dager er det de har tenkt å gjøre, siden Sverige går ut av sitt gode skinn, bryter regler for demokrati, i sin iver etter å knuse sin fiende?
Man var svært ivrige etter å anerkjenne valget som ga Hamas makten, men når demokratiet plasserer noen få av Sds representanten i Riksdagen, da er ikke lenger respekt for folkeviljen til stede.
Document.no har som vanlig skrevet mye bra om dette de siste dagene, bedre enn jeg klarer, så jeg vil anbefale å lese noen av disse linkene, jeg har plukket ut noen sitater:
«Hvor kommer ekstremismen fra? Da en kjent SD-politiker i Malmø ble overfalt i sin egen leilighet og fikk risset et hakekors i pannen, sa Fredrik Reinfeldt dagen etter at "sånt må man regne med". Det var en ekstrem ytring av landets statsminister, Moderaternas leder, uansett hvilken hatt Reinfeldt bar. Med de ordene sanksjonerte han volden: Den som mener det SD mener - et legalt parti som han konkurrerer med - må regne med å bli møtt med vold. Reinfeldt sanksjonerer logikken til voldsvenstre. Når man vet at SD har måttet avlyse eller fått ødelagt en rekke valgmøter, undres man.»
«Sverige har de siste tiår utviklet en ideologi som skal begrunne og forsvare at Sverige har importert mennesker fra fjerne kulturer i et omfang som intet annet, folketallet tatt i betraktning. Dette har ført til store spenninger. Men i stedet for å lette på lokket, har det offisielle Sverige valgt motsatt vei: Man har trykket det enda hardere ned.
Venstresiden forsøker å sette borgerlige mediers dominans på dagsorden. Den skal forklare sosialdemokratenes tilbakegang. Men i de store, avgjørende spørsmålene er mediene helt enige: Det gjelder å holde debatten om innvandringen og islamiseringen av Sverige nede. For enhver pris
Samtidig holder man seg med kommentatorer som skriver de mest fordømmende ting om f.eks. Israel og USA eller setter spørsmålstegn ved Kurt Westergaard når han angripes for n'te gang. Konklusjonen er den samme som i volden mot SD-politikeren i Malmø: They had it coming. Både Westergaard og SD må regne med vold.
Dette er ekstremisme. Dermed gjør man seg indirekte til en anti-demokrat. Kriteriet på det er at man har forståelse for at det brukes vold mot mennesker som ytrer seg på demokratisk vis.
Så alvorlig er Reinfeldts kommentar. Tar man hans posisjon i betraktning, er kommentaren alvorligere enn volden. For voldsvenstre i Sverige er sterkt og har fått holde på lenge. Det skjer ikke noe.
Prøv å bytt om på rollene. Hva om en nazist hadde angrepet en fra Venstrepartiet og Reinfeldt hadde sagt: "Det må man regne med". Eller hvis det var en politiker som hadde muslimsk eller ikke-europeisk bakgrunn og tilhørte et etablert parti. Bare tanken er umulig. Det ville aldri kunne skje. Så inngrodd er dagens tankemønster. Men da er man havnet på kollisjonskurs med demokratiet, både dets medlemmer og verdier.»
«Reinfeldt og det offisielle Sverige har ikke villet snakke om voldtektsstatistikken som er rekordhøy i verdenssammenheng - kun Lesotho er foran i følge FN - nesten 6.000 anmeldte voldtekter i året.
Noen vil spørre: Hvem er det som voldtar? Det gjøres allerede. Men det vil komme klarere frem at det er innvandrere fra utenomeuropeiske land, spesielt muslimske, som dominerer. Det må man ikke si i dagens Sverige, liksom kriminelles bakgrunn forties eller omskrives.
Den linjen kommer til å bli brutt. Ikke bare kommer fakta og dokumentasjon til å tvinge seg frem, det gjør også de ubehagelige oppfølgingsspørsmålene: Hvorfor har muslimske menn så liten respekt for svenske kvinner? Er ikke det også utrykk for manglende respekt for svensker som mennesker og for svenske verdier og det svenske samfunn? Hvis det viser seg at disse mennene overveiende går etter svenske kvinner, er ikke det en form for rasisme og diskriminering?»
Den store nordiske krigen.
«En hjemmeside for Sverigedemokratene ble hacket mandag kveld og et register med 5.700 navn ble offentliggjort, med adresse og telefonnummer. Hensikten er åpenbart å skremme folk fra å ha noe med SD å gjøre.»
Uthenging av SD-interesserte.
Det politiske og mediale establishment i Sverige har et stort ansvar for konsekvensene av den nazistiske ordbruken om Sverigedemokratene. Man kunne inkludere norske medier, både direkte og indirekte, gjennom Schbisteds eierskap i Aftonbladet. Man nekter seg ingenting.
Det har allerede fått resultater. Igår ble en mann knivstukket nær Sergels torg i Stockholm. Demonstrantene "mistok" ham for en SD'er. Hva om han hadde vært en SD'er, er han da fritt vilt?
Bloggeren Robsten påpeker at mediene og politikerne selv hisser opp en slik stemning. Ikke minst er det farlig med hensyn til innvandrere med dårlige svenskkunnskaper. For dem høres propagandaen enda mer "ilsk" ut og de hører heller ikke nyansene.
SD-hetsen et stort ansvar.
«De politiske partiene og mediene i Sverige konkurrerer om å brennmerke og stenge Sverigedemokratene ute. Valgvinner og statsministerpartiet Moderaterna har fått en lysende ide: partiet vil skjære ned på antall medlemmer av Riksdagens komiteer, fra 17 til 15. På den måten får ikke SD noen plasser.
Men viser ikke Moderaterne da manglende respekt for demokratiet, spør SD. Velgerne har gitt partiet 20 plasser i Riksdagen, og så skulle det regjeringsbærende partiet gå inn for å forandre reglene slik at SD ikke får plass i komiteene, der det parlamentariske arbeidet foregår. Det er høyt spill, og Folkpartiet nekter interessant nok å delta.»
Konkurrerer om å stenge SD ute.
Til sist kan vi ta med en interessant liten sak fra svensk radio.
En innringer, som selv er innvandrer, ringer inn og forklarer at han, og mange innvandrere han kjenner, har stemt på SD, og hvorfor:
Bare for å moderere litt, det ensidig demoniserende inntrykket man får av hva som skjer i Sverige i disse dager.
Er de såkalte antirasistene noe bedre i sin iver etter å knuse sine meningmotstandere?
Om man tenker seg om, var det nazistene, eller var det noen helt andre, som sprang rundt og ropte «død over jødene» i våre norske gater for et par år siden?
Hvorfor ble ikke de stilt til ansvar for sine grusomme meninger?
Mona Salin, kvinnen som mener at Sverige ikke har en kultur å ta vare på, er det så rart at stadig færre svensker ønsker henne ved makten?
Stek i deres eget fett dere svenske selvgode politikere.
Denne farsen dere nå er oppe i har dere ene og alene ansvaret for selv, lykke til med fremtiden, men prøv for guds skyld å bevare det lille dere har igjen av demokrati, før alt er fortapt!
Og husk på, det er ikke SD som tar det i fra dere, det klarer dere jammen godt å skusle bort helt på egenhånd!
Valget i Sverige ser ut til å ha blitt et sjokk for de politisk korrekte, de etablerte, de perfekte, de som vet best, og den type folk.
Tenk at noen kunne gå imot deres gode og velmenende råd, deres ulovlige aksjoner, og faktisk stemme frem ondskapen selv, eller hva man nå skal kalle det.
SD har en noe grumsete fortid, ja.
På samme måte som relativt mange på den politiske venstresiden i Norge har en svært grumsete fortid, med koblinger og sterke sympatier til massemordere som Stalin, Pol Pot og Mao.
Mange tar ikke en gang avstand til sin fortid, angrer intet, men får tilgivelse helt uten å be om det.
Men Sverige er nå altså i ferd med å gå aldeles til grunne, fordi litt under 6 prosent av landets stemmeberettigede har protestert mot landet horrible innvandringspolitikk, ved å stemme på det eneste alternativet de faktisk har som vil gjøre noe med det; Sverigedemokratene.
Er man da rasistisk?
Hva står i programmet til SD, hva i alle dager er det de har tenkt å gjøre, siden Sverige går ut av sitt gode skinn, bryter regler for demokrati, i sin iver etter å knuse sin fiende?
Man var svært ivrige etter å anerkjenne valget som ga Hamas makten, men når demokratiet plasserer noen få av Sds representanten i Riksdagen, da er ikke lenger respekt for folkeviljen til stede.
Document.no har som vanlig skrevet mye bra om dette de siste dagene, bedre enn jeg klarer, så jeg vil anbefale å lese noen av disse linkene, jeg har plukket ut noen sitater:
«Hvor kommer ekstremismen fra? Da en kjent SD-politiker i Malmø ble overfalt i sin egen leilighet og fikk risset et hakekors i pannen, sa Fredrik Reinfeldt dagen etter at "sånt må man regne med". Det var en ekstrem ytring av landets statsminister, Moderaternas leder, uansett hvilken hatt Reinfeldt bar. Med de ordene sanksjonerte han volden: Den som mener det SD mener - et legalt parti som han konkurrerer med - må regne med å bli møtt med vold. Reinfeldt sanksjonerer logikken til voldsvenstre. Når man vet at SD har måttet avlyse eller fått ødelagt en rekke valgmøter, undres man.»
«Sverige har de siste tiår utviklet en ideologi som skal begrunne og forsvare at Sverige har importert mennesker fra fjerne kulturer i et omfang som intet annet, folketallet tatt i betraktning. Dette har ført til store spenninger. Men i stedet for å lette på lokket, har det offisielle Sverige valgt motsatt vei: Man har trykket det enda hardere ned.
Venstresiden forsøker å sette borgerlige mediers dominans på dagsorden. Den skal forklare sosialdemokratenes tilbakegang. Men i de store, avgjørende spørsmålene er mediene helt enige: Det gjelder å holde debatten om innvandringen og islamiseringen av Sverige nede. For enhver pris
Samtidig holder man seg med kommentatorer som skriver de mest fordømmende ting om f.eks. Israel og USA eller setter spørsmålstegn ved Kurt Westergaard når han angripes for n'te gang. Konklusjonen er den samme som i volden mot SD-politikeren i Malmø: They had it coming. Både Westergaard og SD må regne med vold.
Dette er ekstremisme. Dermed gjør man seg indirekte til en anti-demokrat. Kriteriet på det er at man har forståelse for at det brukes vold mot mennesker som ytrer seg på demokratisk vis.
Så alvorlig er Reinfeldts kommentar. Tar man hans posisjon i betraktning, er kommentaren alvorligere enn volden. For voldsvenstre i Sverige er sterkt og har fått holde på lenge. Det skjer ikke noe.
Prøv å bytt om på rollene. Hva om en nazist hadde angrepet en fra Venstrepartiet og Reinfeldt hadde sagt: "Det må man regne med". Eller hvis det var en politiker som hadde muslimsk eller ikke-europeisk bakgrunn og tilhørte et etablert parti. Bare tanken er umulig. Det ville aldri kunne skje. Så inngrodd er dagens tankemønster. Men da er man havnet på kollisjonskurs med demokratiet, både dets medlemmer og verdier.»
«Reinfeldt og det offisielle Sverige har ikke villet snakke om voldtektsstatistikken som er rekordhøy i verdenssammenheng - kun Lesotho er foran i følge FN - nesten 6.000 anmeldte voldtekter i året.
Noen vil spørre: Hvem er det som voldtar? Det gjøres allerede. Men det vil komme klarere frem at det er innvandrere fra utenomeuropeiske land, spesielt muslimske, som dominerer. Det må man ikke si i dagens Sverige, liksom kriminelles bakgrunn forties eller omskrives.
Den linjen kommer til å bli brutt. Ikke bare kommer fakta og dokumentasjon til å tvinge seg frem, det gjør også de ubehagelige oppfølgingsspørsmålene: Hvorfor har muslimske menn så liten respekt for svenske kvinner? Er ikke det også utrykk for manglende respekt for svensker som mennesker og for svenske verdier og det svenske samfunn? Hvis det viser seg at disse mennene overveiende går etter svenske kvinner, er ikke det en form for rasisme og diskriminering?»
Den store nordiske krigen.
«En hjemmeside for Sverigedemokratene ble hacket mandag kveld og et register med 5.700 navn ble offentliggjort, med adresse og telefonnummer. Hensikten er åpenbart å skremme folk fra å ha noe med SD å gjøre.»
Uthenging av SD-interesserte.
Det politiske og mediale establishment i Sverige har et stort ansvar for konsekvensene av den nazistiske ordbruken om Sverigedemokratene. Man kunne inkludere norske medier, både direkte og indirekte, gjennom Schbisteds eierskap i Aftonbladet. Man nekter seg ingenting.
Det har allerede fått resultater. Igår ble en mann knivstukket nær Sergels torg i Stockholm. Demonstrantene "mistok" ham for en SD'er. Hva om han hadde vært en SD'er, er han da fritt vilt?
Bloggeren Robsten påpeker at mediene og politikerne selv hisser opp en slik stemning. Ikke minst er det farlig med hensyn til innvandrere med dårlige svenskkunnskaper. For dem høres propagandaen enda mer "ilsk" ut og de hører heller ikke nyansene.
SD-hetsen et stort ansvar.
«De politiske partiene og mediene i Sverige konkurrerer om å brennmerke og stenge Sverigedemokratene ute. Valgvinner og statsministerpartiet Moderaterna har fått en lysende ide: partiet vil skjære ned på antall medlemmer av Riksdagens komiteer, fra 17 til 15. På den måten får ikke SD noen plasser.
Men viser ikke Moderaterne da manglende respekt for demokratiet, spør SD. Velgerne har gitt partiet 20 plasser i Riksdagen, og så skulle det regjeringsbærende partiet gå inn for å forandre reglene slik at SD ikke får plass i komiteene, der det parlamentariske arbeidet foregår. Det er høyt spill, og Folkpartiet nekter interessant nok å delta.»
Konkurrerer om å stenge SD ute.
Til sist kan vi ta med en interessant liten sak fra svensk radio.
En innringer, som selv er innvandrer, ringer inn og forklarer at han, og mange innvandrere han kjenner, har stemt på SD, og hvorfor:
Bare for å moderere litt, det ensidig demoniserende inntrykket man får av hva som skjer i Sverige i disse dager.
Er de såkalte antirasistene noe bedre i sin iver etter å knuse sine meningmotstandere?
Om man tenker seg om, var det nazistene, eller var det noen helt andre, som sprang rundt og ropte «død over jødene» i våre norske gater for et par år siden?
Hvorfor ble ikke de stilt til ansvar for sine grusomme meninger?
Mona Salin, kvinnen som mener at Sverige ikke har en kultur å ta vare på, er det så rart at stadig færre svensker ønsker henne ved makten?
Stek i deres eget fett dere svenske selvgode politikere.
Denne farsen dere nå er oppe i har dere ene og alene ansvaret for selv, lykke til med fremtiden, men prøv for guds skyld å bevare det lille dere har igjen av demokrati, før alt er fortapt!
Og husk på, det er ikke SD som tar det i fra dere, det klarer dere jammen godt å skusle bort helt på egenhånd!
Når gode råd er forvirrende.
De viktigste anskaffelsene folk flest gjør gjennom livet kommer helt uten bruksanvisning.
De kalles barn.
Ikke trenger man sertifikat, ikke er det påbudt med opplæring, plutselig bare er de der, med alle sine krav, behov og ønsker.
Så der står man; glad, men panikkslagen og forvirret, og lurer på hvordan dette skal gå.
Men gode råd er ikke dyre, de er særdeles billige, og så mange og så motstridende at man ikke vet sine arme råd.
Jeg har tre døtre, og da vi fikk nummer en, fikk vi høre at hun burde ikke få annen mat enn morsmelk før hun var 6, eller var det 8 måneder. Og vanlig melk burde hun ikke få før hun var et år.
Hun skulle sove på siden.
Man følger jo opp etter beste evne, stor var derfor forvirringen når man et par år seinere, med datter nummer to, fikk høre at nå kunne man godt presentere annen type mat i 3-4 måneders alderen, og legge barnet på rygg.
Og med datter nummer tre var det opp igjen til rundt et halvt år med maten om jeg ikke husker feil, men de skulle fremdeles sove på ryggen.
Datter nummer en ble anbefalt fluortabletter fra ettårs-alderen, hun fikk til og med utdelt gratis tabletter på helsestasjonen, datter nummer to fikk ikke anbefalt eller utdelt tabletter, men da jeg spurte litt mer inngående om hvorfor, konkluderte jeg vel med at det først og fremst var et økonomisk spørsmål for kommunen.
Grunnen til å ikke introdusere mat for unger før de var 8 måneder var å hindre utvikling av allergi, ble vi fortalt.
Nå leste jeg i en avis for et par dager siden at de NÅ anbefaler at barn får smake litt forskjellig mat fra tre-måneders alder, nettopp for å hindre utvikling av allergi.
Vær så god bli gal, eller i alle fall totalt forvirret.
Unger er også mye mer villig til å smake på ny mat om de blir presentert for den tidlig, og vant til å smake på nye ting, påstås det i dag.
Da er det altså ikke min skyld at min eldste datter ble et av verdens mest kresne barn, siden hun ikke fikk smake på annen mat før hun var bortimot 6-8 måneder, ikke rart hun spyttet ut alle klumpene da hun omsider ble presentert for fast føde.
Nummer to ble derimot ganske alt-etende, så den var vi jo heldig med.
Når det komme til allergi stemmer derimot ikke teoriene på våre tre kandidater, da den eneste av ungene som ble allergisk hos oss, var hun som fikk mat allerede i 3-4 måneders alderen.
For en del år siden var det eneste riktige å legge spebarn på magen, og vi vet jo alle hvilke dramatiske konsekvenser det fikk.
Den påståtte forskningen de alltid skjuler seg bak er langt i fra noen fasit, og langt ifra så sikker som de skråsikkert hevder.
Så hva skal en stakkar gjøre?
Tenke selv vil jeg anbefale. Ikke lytt blindt til eksperter, som sannsynligvis ombestemmer seg til neste år likevel.
De kalles barn.
Ikke trenger man sertifikat, ikke er det påbudt med opplæring, plutselig bare er de der, med alle sine krav, behov og ønsker.
Så der står man; glad, men panikkslagen og forvirret, og lurer på hvordan dette skal gå.
Men gode råd er ikke dyre, de er særdeles billige, og så mange og så motstridende at man ikke vet sine arme råd.
Jeg har tre døtre, og da vi fikk nummer en, fikk vi høre at hun burde ikke få annen mat enn morsmelk før hun var 6, eller var det 8 måneder. Og vanlig melk burde hun ikke få før hun var et år.
Hun skulle sove på siden.
Man følger jo opp etter beste evne, stor var derfor forvirringen når man et par år seinere, med datter nummer to, fikk høre at nå kunne man godt presentere annen type mat i 3-4 måneders alderen, og legge barnet på rygg.
Og med datter nummer tre var det opp igjen til rundt et halvt år med maten om jeg ikke husker feil, men de skulle fremdeles sove på ryggen.
Datter nummer en ble anbefalt fluortabletter fra ettårs-alderen, hun fikk til og med utdelt gratis tabletter på helsestasjonen, datter nummer to fikk ikke anbefalt eller utdelt tabletter, men da jeg spurte litt mer inngående om hvorfor, konkluderte jeg vel med at det først og fremst var et økonomisk spørsmål for kommunen.
Grunnen til å ikke introdusere mat for unger før de var 8 måneder var å hindre utvikling av allergi, ble vi fortalt.
Nå leste jeg i en avis for et par dager siden at de NÅ anbefaler at barn får smake litt forskjellig mat fra tre-måneders alder, nettopp for å hindre utvikling av allergi.
Vær så god bli gal, eller i alle fall totalt forvirret.
Unger er også mye mer villig til å smake på ny mat om de blir presentert for den tidlig, og vant til å smake på nye ting, påstås det i dag.
Da er det altså ikke min skyld at min eldste datter ble et av verdens mest kresne barn, siden hun ikke fikk smake på annen mat før hun var bortimot 6-8 måneder, ikke rart hun spyttet ut alle klumpene da hun omsider ble presentert for fast føde.
Nummer to ble derimot ganske alt-etende, så den var vi jo heldig med.
Når det komme til allergi stemmer derimot ikke teoriene på våre tre kandidater, da den eneste av ungene som ble allergisk hos oss, var hun som fikk mat allerede i 3-4 måneders alderen.
For en del år siden var det eneste riktige å legge spebarn på magen, og vi vet jo alle hvilke dramatiske konsekvenser det fikk.
Den påståtte forskningen de alltid skjuler seg bak er langt i fra noen fasit, og langt ifra så sikker som de skråsikkert hevder.
Så hva skal en stakkar gjøre?
Tenke selv vil jeg anbefale. Ikke lytt blindt til eksperter, som sannsynligvis ombestemmer seg til neste år likevel.
Abonner på:
Innlegg (Atom)