Pat Condell får sagt det, igjen og igjen.

Mange har sagt mye om de muslimske herjinger etter at en del av dem atter en gang har følt seg "krenket", de som selv ofte representeres av verdensmestre i krenking og undertrykkelse.

Ordfører Fabian Stang og Biskop Kvarme er blant dem som har stilt opp for å demonstrere mot den påståtte "krenkelsen". Jo takk! Hvor er de når kristne og jøder, konvertitter og homofile drepes i islams navn? Hvordan i alle dager mener man at noen skal respektere og føle medynk med en ideologi som selv er så hatefull, krekende og voldelig?

Det er ikke til å fatte, det er rett og slett kvalmt, jeg sitter her og er mentalt klar til å melde meg ut av den norske kirke. Nå er det pinadø nok av at kirkens selvgode og forvirrede menn kryper for de som i størst grad i dag forfølger nettopp kristne. Tror Kvarme og Stang at mer kryping for denne menneskefiendtlige idologien vil føre annet enn enda mer vold og tragedie med seg?

Ved å gi dem rett når de føler seg som offer, igjen og igjen, gir man dem nettopp falske forhåpninger om å være hevet over alle oss andre, det er å grave sin, vår, egen grav, vi skyver problemet foran oss. For ingen vet hva de blir krenket over neste gang, det trenger ikke være en bevisst provokasjon, det kan være hvem som helst som får sitt liv snudd opp ned og sin frihet berøvet. Som Ayaan Hirsi Ali, Salmdan Rusdhie, Theo Van Gogh, Robert Redeker, Lars Vilks, Kurt Westergaard, Geert Wilders... og alle de andre som har mistet sin frihet til islams evige fengsel og dødsstraff. Nyttige idioter kaller man typer som Stang og Kvarme, og de yngles som kaniner ser det ut til, det dukker stadig opp nye som skal klappe de "krenkede" og degge for deres egoer. Nyttig idiot var også denne politimannen som talte på vegne av oss alle da han krøp for muslimer i en moske i Oslo.

Da er det godt at Pat Condell kommer og sier det som trenger å sies:

Litt om espresso og uforklarlige mysterier..

Jeg og pus er i ferd med å bli voksne, vi har begynt å drikke espresso.. 

Jeg har aldri likt kaffe, og har holdt meg til te, i mange og store kopper, men nå har omsider noen fått meg inn på kaffe-sporet, nærmere bestemt espresso. Sammen med noe søtt smaker det faktisk riktig så godt.

Så her en dag gikk jeg til innkjøp av en espressokanne, jeg har nemlig lest på nettet at en slik en trenger man for å få til den rette smaken, denne type kaffe må lages under trykk for å bli bra.

Så grov jeg fram en mokkakopp vi har arvet, fra bakerst i skapet, og var klar for å smake på den første koppen. Men hva skjer da? Jo, selvsagt ringer telefonen, og ikke mobilen, men den gode gamle antikvariske fasttelefonen som jeg nesten trodde hadde gitt opp og lagt ned så sjelden som det er lyd å høre fra den. Jeg bykser rundt, og i forfjamselsen og iveren velter jeg selvsagt den lille koppen, som visst ikke var så liten når det kom til stykket, det ble i alle fall mye kaffe på duken, og selvsagt var det en som skulle spørre om strøm og strømleverandører som ringte, hvem ellers…

Sur som jeg var blitt etter det noe uheldige firspranget, fikk min i utgangspunktet upopulære nettleverandør ikke akkurat stjerne i boken..

Duken samlet jeg sammen og la ut på badet, mens jeg gikk på med ny frisk med espressoen..

Så kommer jeg ut på badet seinere på kvelden, og hva skuer mitt øye? Midt på duken ligger katten, selvsagt, det var jo strengt tatt ingen bombe, men det som var noe mer overraskende var å se henne ivrig slikke på duken, for å få i seg restene av espressoen.. ikke visste jeg at katter drakk kaffe.

Neste morgen var hun i gang igjen, denne gang drev hun og bet i duken, den kaffen var visst riktig så god. 

Nam, nam, godt med duk...

Siden sommeren på merkelig vis dunstet ubemerket bort og forsvant, og vi sitter fortumlet og forlatt tilbake med en sur og våt høst, må man jo se seg om etter noen hyggelige innesysler, så jeg har gått til innkjøp av akrylmaling, pensler og diverse utstyr. Siden jeg overhodet ikke kan male, har jeg slått meg på moderne kunst, alle kan jo klatte farger sammen og se hva det blir, riktig så kjekt er det faktisk. Så jeg og min yngste datter har tilbrakt noen timer med maling på kjøkkenet. Her en dag jeg kom ut på kjøkkenet etter å ha tatt en pause mens malingen fikk tørke litt, ser jeg noen merkelige hvite spor rundt om på gulvet. Sporene kan følges ut i gangen, ned trappen og ned i kjellerstuen, merkelige greier i grunn. 

Hva i alle dager kan dette være? 

Det var bare oss to og katten som var hjemme, ingen av oss hadde sett noe, man kunne nesten tro det spøkte i huset. Med det store påskemysteriet friskt i minne kan man nesten bli en smule engstelig. Pus har jo ikke lov til å gå opp på bordet, så henne kan det jo selvsagt ikke være. Dessverre hadde hun ikke observert noe hun heller, var antagelig opptatt med skjønnhetssøvnen sin i det kritiske øyeblikket. Man kan jo kanskje konkludere med at en overdose espresso eventuelt kombinert med gassene fra malingen kan ha gjort at jeg så syner, men min datter så de og, og malingen forsvant ved hjelp av en våt klut, så jeg tviler egentlig på at det kan være årsaken. 

Det store påskemysteriret er i ferd med å utarte til det store høstmysteriet, dette må vi bare komme til bunns i, når det begynner å skje denne type mystiske ting i ens eget hjem synes jeg at det blir i overkant spennende etter min smak.. vi får be pus holde øyne og ører åpne fremover, hun er nok den mest observante av oss.

Apropos katter synes jeg jo denne var av den sjarmerende og interessante typen...

Gunnar Staalesen sine siste bøker

Jeg har nylig hørt de to siste bøkene til Gunnar Staalesen som lydbok. Staalesen var min ungdoms første favoritt-krim-forfatter, det begynner å bli noen år siden nå, men jeg tror nok jeg har lest alle hans bøker.

For å ta den siste først, «Der hvor roser aldri dør», så handler den om forsvinningen til en liten 3 år gammel jente for nesten 25 år siden, som bokens stadig alkoholiserte helt får i oppgave å prøve å løse før foreldelsesfristen går ut. Han virrer rundt, på sitt sedvanlige vis, og stiller spørsmål og graver for å prøve å finne ut hva som kan ha skjedd med jenten. Jeg likte boken godt, men må jo si jeg synes det er en litt for enkel måte denne privatdetektiven jobber på til at det virker særlig troverdig. Han reagerer på noe noen sier, henger seg opp i en bagatell, og ved å grave videre om akkurat denne bagatellen kommer han til slutt i mål. Funker kanskje en sjelden gang, men neppe hver gang, på den annen side hadde det vel blitt en veldig kjedelig bok om man skulle fått beskrevet hvordan en etterforsker virkelig jobber..

Staalesen skriver bra, med sine typiske metaforer som ofte er ganske morsomme. Varg Veum har også sine lyse øyeblikk med treffende og morsomme kommentarer, som gir boken et ekstra løft. Boken leses av Lasse Lindtner på passende bergensk dialekt. Han farger også de andre personene ved å gi dem en dialekt, noen ganger passer det andre ganger passer det ikke fullt så bra, men det gir jo personene litt mer personlighet.

Så kan jeg ta med den nest siste boken «Vi skal arve vinden» i samme slengen.

Mye det samme kan sies om denne boken som også leses av Lasse Lindtner. Her er kanskje dialektene til de forskjellige personene enda mer utpreget, og historien mangler kanskje en smule troverdighet, jeg likte ikke denne like godt som den andre, men på den annen side er de ikke så veldig ulike. Helt grei bok, og ganske underholdende denne og.

Kort fortalt dreier historien seg om vindmølleutbygging på en øy i havgapet og uenighet mellom miljøvernere og utbyggere, en gammel og en ny forsvinning, og tidlig i boken får vi vite at Varg Veums kjæreste og gamle venninne ligger for døden. Så må man lese boken for å få vite hvorfor..

Trenger man noe lett lektyre er dette krimbøker man gjerne kan spandere litt tid på.

Da var de sinte igjen.

Det begynner å bli en tradisjon, muslimer verden over må tydeligvis ha noe å hisse seg opp over.

Nå er det altså på’an igjen. De finner et påskudd til å gå amok, brenne og drepe, man finner jo alltids noe om man bare bruker fantasien litt, denne gang var den offisielle versjonen en film på you-tube, hvor originalt! En film som har ligget ute i flere måneder, men det passet jo godt å grave den frem den 11. september.. Fakta er at man ville ha bråk og fant et påskudd, og satte fyr.

Og vi idiotene går fem på hver gang. Oj, de er sinte på oss fordi vi irriterte dem, nå MÅ vi altså slutte å irritere dem, for se hva som skjer når vi irriterer dem, det fører jo til at mennesker dør.

Nei det gjør det aldeles ikke. Islam fører til at mennesker dør. Islam oppfordrer til drap, og det blir drap. Fredens religion (ja det er lov å le) er gang på gang på gang årsak til tap av uskyldige menneskeliv på de mest bestialske måter.

Er filmen dårlig ? Kanskje det, jeg har bare sett et lite utdrag, men dårlige filmer har da blitt utgitt før uten at noen har måttet dø for det.

Merkelig er det at ekstreme muslimer HVER gang må understreke poengene til deres kritikere så aldeles åpenlyst ved å reagere med vold og drap når de blir sure. At de ikke ser det selv, hvor er logikken? Er hjernen skrudd på?

Og så har vi våre helt egne nyttige idioter, i fleng, midt iblant oss. En av dem er Sidsel Wold, nrks Midtøstenreporter i egen høye person. Hva mener så hun? Hun mener som seg hør og bør i de kretser, at ansvaret for volden ligger hos filmskaperen, ikke de voldelige demonstrantene, ingen kritikk av dem nei. Selvsagt støtter hun ikke volden MEN…  Det er alltid et men, og det skinner tydelig og klart igjennom hva man faktisk mener. Idioten her er filmskaperen, ikke voldsmennene.

Det var tydeligvis også viktig for myndighetene og pressen å få frem navnet til den som stod bak filmen. En mann ble utpekt som ansvarlig, tenker de ikke på at de setter denne mannen og hele hans familie i livsfare ved å publisere hans navn, og de kan ikke engang være helt sikre på at navnet er korrekt. Hva er egentlig poenget med å offentliggjøre det? Har han gjort noe ulovlig? 

Atter en gang sitter vi handlingslammet og ser på at bermen herjer, atter en gang aksepterer vi voldelige reaksjoner som svar på lovlige ytringer, atter en gang plasserer vi ansvar og skyld helt feil sted.

Og atter en gang fremstår man som de verste rasister, ved å ikke stille høyere krav til muslimer, men indirekte si at de befinner seg på et mye lavere nivå på utviklingsstigen siden de ikke kan oppføre seg som folk og man aksepterer deres totalt uakseptable handlinger som svar på en liten provokasjon.

Hvor latterlig absurd er vel ikke hele denne situasjonen, oppi det tragiske at flere har mistet livet på grunn av galskapen, man «tilbakeviser» at islam er en elendig voldsreligion ved å fremstå som islams egne, elendige voldsfantaster, man «forsvarer» sin profets ære ved å fremstå som gale voldsmenn. 

Strengt tatt opptrer man vel som profeten selv opptrådde, voldsmennene hadde ikke holdt på på denne måten uten å vite at de hadde profetens velvillige godkjenning til denne type oppførsel. 

Og de burde kanskje sjekke you-tube litt bedre når de først har forvillet seg inn der, og se hvilke krenkende filmer som er laget av muslimer om jøder. Som man reder ligger man.

Drep dem som sier at islam er voldelig. Så enkelt kan det sies.

Jeg tenker nok du skjønner det sjøl.

Noen har etterlyst bokanmeldelsene mine, jeg har på ingen måte sluttet å lese bøker, jeg har bare ikke vært særlig flink til å skrive om dem.

En av bøkene jeg leste i sommer var Jon Gangdals bok «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl», om den stakkars gutten Christoffer Kihle Gjerstad som ble mishandlet til døde av sin stefar. De fleste har nok hørt den sørgelige historien, i boken får man litt flere detaljer, fortalt av bestemoren, om hvordan Christoffers liv var, han var en glad gutt som var elsket av sine besteforeldre, men dessverre forstod de ikke hva som skjedde innenfor hjemmets fire vegger, selv om de reagerte på ganske mange episoder, det er vel en grense for hva man faktisk tror at ens egen datter stilltiende kan finne seg i.

 

Man får jo ikke vite hva som faktisk skjedde da gutten døde, for det vet jo bare gjerningsmannen, men noe som sjokkerte meg kanskje vel så mye som selve den tragiske saken var måten man håndterer saker hvor et barn dør under mystiske omstendigheter. Det viser seg at barn ikke har det samme rettsvernet som voksne har. Da Christoffer var død, ble ikke rommet han døde i behandlet som et åsted, en av Vestfolds eksperter på åstedsundersøkelser sørger for at alle tekniske bevis forspilles, han er mest opptatt av å beskrive husets arkitektur.

Gutten ble funnet med papir i munnen og nesen, samt kroppen full av hevelser, sår og blåmerker, dette vakte tydeligvis ikke nok interesse til å se mer på saken i denne mannens hode.

Fordi en del foreldre hadde følt seg mistenkeliggjort i saker der barn hadde dødd, hadde man i 1991 laget en instruks som sa at man ikke skulle gjøre obligatoriske dødsstedundersøkelser ved såkalt «plutselig uventet død i sped- og småbarnsalder.»

Mange mente at dette var feil praksis, da man vanskelig kunne oppklare barnedødssfall grunnet omsorgssvikt eller kriminalitet uten dødsstedundersøkelser, naturlig nok.

Det har vært en lang tautrekking angående dette temaet, og ennå (når boken utgis) er det ikke endelig vedtatt, men det er i alle fall omsider kommet forslag om obligatorisk dødsstedsundersøkelse for barn, i 20 år har dette vært diskutert, det er nesten ikke til å tro.

Personalet på sykehuset, som tar i mot Christoffer og også har behandlet ham tidligere når han har kommet inn med skader, reagerer på stefarens og morens oppførsel etter guttens død, men varsler ikke, de er veldig bekymret for taushetsplikten, men tydeligvis ikke så bekymret for at en liten gutt kan ha blitt slått i hjel og kvalt.

Politiet anser saken som mistenkelig dødsfall, men de lar moren og stefaren dra hjem til stedet gutten døde, hvor de to så benytter anledningen til å vaske ned Christoffers rom, og kvitte seg med det som måtte være av bevis.

Stefar og mor gjør det de kan for å få folk rundt seg til å tro at Christoffer har tatt sitt eget liv. Mormor fnyser av dette, det har hun overhodet ingen tror på.

Rettsmedisinerne som undersøker Christoffer oppdager at her har det skjedd noe kriminelt og slår alarm. Først to døgn etter dødsfallet kommer rettsmedisinerne for å undersøke leiligheten, men da er jo rommet rengjort, og alle spor fjernet. Faktisk så omhyggelig rengjort at det vekker mistanke. En av de få tingene de har mulighet til å kontrollere er mønsteret i tapetet, de sjekker avtrykk, for å se om det kan passe med avtrykk på Christoffers kropp. 

Christoffer har et 17 cm langt brudd i skallen, noe som tilsvarer en kraft tilsvarende 50-90 km/t da han traff veggen. Naboen som var på badet den kvelden hadde hørt et kraftig dunk, moren til Christoffer som var hjemme sammen med stefaren hadde derimot ikke lagt merke til noe, selv om Christoffer lå til sengs og var dårlig, og man skulle tro hun ville følge ekstra godt med. Kroppen var dessuten full av en rekke nye og gamle sår, og blå og gule merker, brannsår, og merkelige sår. I følge legen som obduserte ham så han ut som folk har gjort når de faller ned fra et fjell, og faller langt!

Politiet etterforsker saken nærmest i hemmelighet noen måneder, før saken så blir henlagt, man klarer ikke å finne ut om dødsårsaken er grunnet hodeskadene eller kvelning av papiret han hadde i nese og munn.

Besteforeldrene og Christoffers far påklager henleggelsen, og saken tas opp igjen. 

Christoffer døde 2. februar 2005, først i mai året etter kalles moren og stefaren inn til nye avhør. August samme år innstilles det atter en gang til henleggelse av saken, det skal også nevnes at det er de de samme personene i politiet og hos statsadvokaten som har saken denne gang, kanskje ikke så rart at man ikke da finner noe feil begått i første runde?

Nå engasjerer derimot riksadvokaten seg, og man går grundig gjennom saken på nytt.

Politiet og statsadvokaten i Vestfold og Telemark ønsker å henlegge saken for tredje gang!

I mellomtiden er jo saken blitt kjent og mye omtalt i pressen, ikke like lett å overse den da.

4.mars 2008, to år etter at Christoffers død, beordres tiltale mot stefaren, man kan vel si at ting tar tid. Først i oktober starter rettsaken. Omsider dømmes stefaren til 6 års fengsel, for det man må kunne kalle langvarig tortur og drap på 8 år gammel gutt, i hans eget hjem, som skulle vært det stedet han skulle kunne følt seg mest trygg.

Saken ankes, og anken fører til at stefaren dømmes til 8 års fengsel.

1. januar 2009 står mor og stefar frem i avisen med årets nyttårsbarrn. 

Bildet kan sjekkes mot denne saken. For øvrig er faren også mistenkt for å ha mishandlet sin egen sønn på besøk i fengselet.

Det som har skjedd etter at boken ble trykket er at moren også nå er dømt til 2 og et halvt års fengsel  for passiv medvirkning til dødsfallet. Hun er fratatt omsorgen for de to barna hun har fått med Christoffers stefar.

En så alvorlig og opplagt sak, med så mange, langvarige og alvorlige skader, et svært mistenkelig dødsfall, og offeret er et forsvarsløst barn. Hadde det ikke vært for at mormoren stod på og kjempet, hadde antagelig drapsmannen vært en fri mann, norsk rettsvesen har virkelig ingenting å være stolt av når det kommer til deres behandling av vold og drap på barn.

Dette ble mer en omtale av saken enn av boken. Boken er vel verdt å lese for å sette seg inn i hva som foregikk, man blir litt bedre kjent med Christoffer etter mormorens beskrivelser, en mormor som virkelig elsket sitt barnebarn, og som kommer til å slite resten av sitt liv med at hun ikke så hva som foregikk før det var for seint.

Så får vi virkelig håpe at Christoffer ikke døde forgjeves, og at man i fremtiden også anser et barns liv som like verdifullt som en voksens.

I følge VG er 33 barn drept og dødelig mishandlet av sine foreldre de siste årene, det er ikke til å tro at man ikke har klart å endre reglene for etterforskning av barnedrap tidligere.

Og man kan virkelig spørre seg hvor mange drap som ikke har vært undersøkt og oppklart.

Christoffer var svært nær på å bli en dem.

En sørgelig historie

Så gikk det som vi fryktet, de fant Sigrid død. Alle foreldres mareritt ble virkelighet, eller alle foreldres mareritt har vel vært virkelighet i nesten en måned nå, men nå er det verste bekreftet, hun er drept og har vært skjult. 

Politiet har heldigvis klart å ta to personer de mener står bak ugjerningen. Forum på nettet har kokt, og mange vet nå de siktedes navn. Pressen holder navnene hemmelig, men gir samtidig ut så mye informasjon, og sladdede bilder, at det ikke er vanskelig for den som vil grave å komme frem til sannheten. Den ene tiltalte har dessuten vært svært så åpen på Facebook, og på sin egen blogg, om sin situasjon og sine tanker om politi, samfunn, omgangskrets og psykiatri, at man kan sette seg ganske godt inn i hvilken person dette var. 

Det er mange teorier der ute om hva som kan ha skjedd. Noen går ut på at hun faktisk ble påkjørt, og at man i en slags panikk fraktet henne med seg i redsel for å bli involvert i noe, det er vel for så vidt det beste alternativet, tatt i betraktning hva de andre er. At en av bilene som er omtalt var kollisjonsskadet kan jo faktisk tyde på at noe slikt kan ha skjedd.

En annen og mer spesiell teori knytter seg til en tegning som har hengt på Jernbanetorget i forbindelse med et kunstprosjekt, hvor tegningen viser en ung jente, og hvor det står skrevet i pannen: Sigrid is not coming back

Det spesielle i den forbindelse er at det påstås at tegningen har hengt der fra før Sigrid forsvant. Det kan neppe være annet enn en tilfeldighet, men det var jo en svært spesiell tilfeldighet da.

Når man leser hva den hovedmistenkte skriver på sin blogg, kan man bli skremt over hvem som går løs i samfunnet vårt. En kvinne har vært inne og kommentert, og skriver blant annet at hun er redd han kan komme til å skade et barn, ja hun fikk jo rett i det.

Facebook-kontoen hans er nå stengt, jeg var inne og leste på den før den ble stengt, en ting var hva han selv skrev, som var rimelig uforståelig egentlig, det var desto lettere å skjønne hva mange som kommenterte (etter at saken ble kjent ) hadde på hjertet, og hvor mange som under fullt navn truet han og fortalte i klare ord hva de ville gjøre med ham, de må jo jammen ha en skrue løs de og. En ting er at han ennå ikke er funnet skyldig og dømt, selv om man vet hva han tidligere har begått av voldelige handlinger (og nesten drap) en annen ting er hvilket lys man stiller seg selv i. Det er greit å bli sint og fortvilet og frustrert og rasende på Sigrids vegne, men hun kommer ikke tilbake om en rekke andre mennesker benytter anledningen til å fremstå som utilregnelige, tror nok ikke hennes familie setter pris på denne formen for reaksjoner.

Så har man den tidligere voldtektsdømte, som klarte å rote seg inn i denne saken med sin falske forklaring, hva i alle dager tenkte han på? Det hevdes at han beskrev hva Sigrid hadde på seg ganske detaljert, noe han ikke kan ha sett fra der han satt, så hva er egentlig saken her?

At han står frem i media og synes synd på seg selv for å ha blitt viklet inn i saken er rett og slett bare patetisk, man kan jo lese hvordan hans offer etter voldtektssaken har slitt, så tenker jeg ting blir satt litt i perspektiv..

Det er for mange løse kanoner der ute. Den tidligere voldtektsdømte bodde 450 meter fra Sigrid, de nå tiltalte bodde heller ikke langt unna, og det er ikke så lenge siden det ble begått en voldtekt ikke langt fra der Sigrid ble kidnappet,

Og på toppen av dette, som tross alt er vår "egen berme", kommer all den vi importerer, jammen er det et sjansespill å sende sine barn ut i det samfunnet som er skapt de siste årene.