Et angrep på demokratiet

Walid Al-kubaisi har skrevet et svært bra innlegg som sier en del som ellers i liten grad er sagt i disse tider.

Anbefaler alle å lese det.

Hva er norsk kultur?

Flerkultur, multikultur og norsk kultur har vært debattert i diverse forum etter terroraksjonen i juli.

Hva er norsk kultur, og hva er det med enkelte fremmede kulturer man har et så anstrengt forhold til?

Ja si det.

Hva tenker jeg på som norsk kultur?

Først og fremst tenker jeg på hvordan foreldre i Norge behandler sine barn. Med kjærlighet, respekt, omsorg, tid. De fleste norske foreldre ville gått i døden for sine barn. De elsker dem over alt på jord, men ønsker samtidig at de skal bli selvstendige, klare seg selv, ta egne fornuftige valg, helst basert på det grunnlaget foreldrene har gitt dem, men også når det går på tvers av dette vil det stort sett bli respektert. Man kjører på trening, er med på dugnader 17. mai, korpsturer, henter og bringer seint og tidlig, svært mye av foreldrenes tid går med til å sørge for at ungene har det bra. Og det å krumme et hår på ungenes hode er ikke akseptert, selv om det selvsagt i noen familier forekommer, man elsker sine barn, men man tukter dem ikke.

Derfor blir det så ufattelig når man leser om utslag av andre kulturer, hvor unger lemlestes på den mest bestialske måten. Hvor de går for lut og kaldt vann, eller, for jentenes del, svært ofte bevoktes og holdes konstant øye med. Foreldrene stiller sjelden opp på fotballtrening, men sender ungene alene, de stiller ikke på dugnad. Bagateller ja, kanskje, men den dagen ingen foreldre stiller, er det ikke lenger noe fotballlag å snakke om, ingen aktiviteter vil fungere uten frivillig innsats.

Så har man ære og respekt. Viktige verdier i norsk kultur, men med helt annen betydning i andre kulturer. Mens vår ære og respekt er noe man må gjøre seg fortjent til, og mister om man oppfører seg dårlig, er det i andre kulturer ofte egne ungers oppførsel som fratar en æren, hvor absurd det enn måtte virke. Begrepene ære og respekt er gått fra å være positiv ladede ord, til å assosieres med noe negativt, hvor spesielt uttrykket æresdrap virkelig drar æren ned i skiten. Hva i alle dager har det med ære å gjøre, hvordan kan vi tillate den besudlingen av et så viktig ord?

Man skriker seg hes på respekt, som om det er noe man kan brøle seg til, absurd og langt i fra norsk kultur. Respekt opparbeider man seg gjennom lang tid og med måten man oppfører seg og behandler andre på, ikke gjennom trusler og vold.

Nordmenn har satt sin ære i ærlighet. Det å bli tatt for uærlighet får en til å tape ansikt og er en skam. Tenk å bli tatt for tyveri f.eks, det ville for de aller fleste nordmenn være en katastrofe rett og slett. Men det vil ikke være noen katastrofe om ens datter skulle komme hjem med en mann av en annen tro eller opphav. Ei heller om hun skulle føde et barn utenfor ekteskap, bli skilt, eller komme hjem med en kone.

Den slags aksepterer vi i norsk kultur. Vi behandler våre døtre like bra som vi behandler våre sønner, og vi forventer det samme fra dem. Vi har likestilling som de aller fleste aksepterer, og ikke minst har vi rettigheter som tillater alle de samme mulighetene.

Nordmenn er stort sett fredelige mennesker som sjelden tyr til vold. Dog er det i noen tilfeller et unntak i beruset tilstand, nordmenn har et ikke helt uproblematisk forhold til alkohol, hvor vi dessverre ikke kan sies å ha verdens beste drikkekultur. Men det er normalt ikke typisk norsk å ville løse uenigheter med never eller kniv.

Hva er det så vi frykter mest fra andre kulturer?

Selvsagt verdier som går på tvers av våre. Kulturer hvor man løser sine problemer med vold, hvor man tukter sine barn og tvinger dem inn i ekteskap de ikke selv velger, eller hvor de nektes å være sammen med en fra feil religion eller etnisk opphav. Kulturer som forakter og ser ned på den norske, og prøver å endre den så vi mister viktige deler av det som er viktig for oss.

Har vi virkelig ikke mye verdifullt å miste?

Det jeg her har nevnt er bare en liten bit, vi må ikke være så unnselige at vi ikke tror vi ikke eier noe viktig, at vi ikke har mye å tape.

For vi har nettopp mye å tape, og lite å vinne, og om noen mener vi har så mye å vinne, så vennligst rams opp det vi mangler, så vi med egne øyne kan få vite hva i alle dager det kan være.

Mat, musikk, klær, kunst, litteratur, den type kulturelle bidrag tar vi gjerne imot, det er ikke der skepsisen ligger, men når det kommer til levemåte kan jeg ikke med min beste vilje se at vi har noe å hente.

Men jeg er åpen for forslag.

Litt om stryking.

Hvem vet hvor husmorgenet mitt ble av, ett eller annet sted gikk noe galt, så det forsvant et sted på veien, jeg har vel strengt tatt aldri sett noe til det, skal jeg være helt ærlig.

Det har gitt sine utslag, jeg kan leve utmerket med rot, jeg har aldri støv på hjernen, og strykejernet vi fikk til bryllupet er så godt som nytt, det blir neppe utslitt i min levetid, siden det kun brukes til å stryke ermene og kragen på bunadsskjortene 16. mai hvert år, og de gangene vi eventuelt er invitert i barnedåp eller konfirmasjon.

Så stryking er jeg sjelden særlig opptatt av.

Men i enkelte sammenhenger mener jeg at stryking kommer til sin rett.

Sånn cirka hvert 4. år for å være nøyaktig.

For det er valg igjen, og frem til for noen få valg siden var det tillat å stryke kandidater fra listen man ikke ønsket inn i kommunestyret.

Men ikke lenger nå.

Hvorfor i alle dager har man ikke lov til dette lenger?

Hvor mye demokrati er det igjen når man ikke engang kan stryke de man ikke unner en plass i kommunestyret?

Det er valgkommite'ene som har mest makt i dette landet, de som setter sammen listene man kan stemme på, for nå er det omtrent ingenting man kan gjøre med listene lenger.

Man kan ennå kumulere, altså gi en kandidat en ekstra stemme, og man kan føre opp navn fra andre lister, men jeg synes det er mye viktigere å kunne stryke de man ikke ønsker å stemme på.

Jeg søkte på reglene for endring av valglister, og i følge denne var det stor politisk enighet om å endre reglene og innføre stryking igjen, men det ser altså ut som det stoppet opp et sted på veien.

Jeg fant en blogg hvor det ble påstått at NTB har feilinformert om at det var tillat å stryke ved valget i 2007.

Og for å virkelig gjøre forvirringen komplett, fant jeg denne, hvor det står at man kan stryke ved å sette et kryss foran kandidaten du vil stryke, og at du kan endre rekkefølgen ved å endre numrene.

Ved nærmere ettersyn fant jeg ut at det gjaldt ved stortingsvalg, da er altså kryss stryking, mens ved kommunevalg er kryss kumulering, hva prøver de å gjøre, lage fullt kaos?

Akk ja. Her gjelder det å holde tungen rett i munnen, krysse rett, og innse at stryking må man visst se langt etter ved kommunevalg, hvor kandidatene er mennesker man gjerne har bedre kjennskap til enn ved Stortingsvalg.

Ville jo vært for ille om det var folk flest som skulle ha siste ordet i hvem som skal være våre folkevalgte, vi gjør jo så mange feil, sånn at de som valgstyrene til partiene har bestemt skal komme inn ikke kommer inn og andre ufyselige ting, det er vel tross alt det beste at de som vet best bestemmer, er det ikke?

Det er vi jo ellers vant til, så vi klarer vel å leve med dette og.

Ines', jeg elsker deg.

Jeg har nettopp hørt Ines', jeg elsker deg, som lydbok. Det er den populære forfatteren Isabel Allende som har skrevet denne boken, og det er den første jeg har lest/hørt av henne. Gisken Armand leser, og hun leser bra.

Historien er basert på en sann historie, den handler om livet til Inés de Suárez, en kvinnelig conquistador som var med på erobringen av Chile på 1500-tallet. Isabel Allende har lagt kjøtt på beina, og har snekret sammen en fascinerende og livaktig historie, basert på det hun har hatt av historiske fakta og en god dose livlig fantasi.

Inés fødes og vokser opp i Spania, hvor hun gifter seg med sin første kjærlighet, Juan de Malaga. Men mannen viser seg å ikke være så mye å samle på, så da han reiser til Sør-Amerika er ikke det noe stort tap for Inés.

Noen år seinere ønsker derimot Inés selv å reise over til «Den nye verden», og med unnskyldningen at hun leter etter sin mann, kommer hun seg avgårde.

Det er ikke mange spanske kvinner på de trakter, og hun opplever både innpåslitne mannfolk hun må forsvare seg mot, og direkte alvorlige angrep, som hun stort sett klarer å hanskes med, men det er også slik hun treffer sitt livs neste kjærlighet, conquistadoren Pedro de Valdivia. Han redder henne fra en overfallsmann, og hun blir hans kjæreste og samboer, da han egentlig er gift fra før, men hans kone er i Spania.

Sammen får de to noen utrolige opplevelser. De reiser avgårde på en strabasiøs og livsfarlig tur gjennom en ørken som nesten tar knekken på dem, for å erobre Chile. Ved Inés hjelp klarer de på mirakuløst vis å finne vann i ørkenen, og hun pleier syke og skadde soldater.

Det er ellers en ytterst blodig historie som fortelles, det lille antallet spanske soldater havner stadig i kamper, og det er ikke få indianere som massakreres, de har dessuten med seg mange indianere nærmest som slaver eller en slags undersåtter, det er egentlig ufattelig at den lille gruppen med spanjoler klarte å erobre så mye, og stå imot så mye, selv om de selvsagt var bedre rustet med våpen og utstyr i forhold til indianerne. Det var mapuche-indianerne som var deres store motstandere, de lot seg ikke underkaste.

Man får stor sympati med indianerne som så sitt land bli erobret av en liten gjeng barbarer, man skjønner godt deres motstand, og det er ikke vanskelig å forstå hvilke enorme lidelser urbefolkningen i Amerika har vært utsatt for og hvor mye de har mistet av både mennesker og kultur.

Inés deltok selv i etableringen av nye byer, hun var den som avgjorde et slag, hvor Pedro og mange av soldatene var lurt av avgårde, mens byen ble angrepet av enorme mengder indianere.

På et tidspunkt fikk Pedro problemer med sitt forhold til Inés, han havnet i en rettssak, men slapp unna, men hun ble nødt til å gifte seg, eller vende tilbake til Spania.

Inés ble rasende over den uretten hun ble utsatt for, hun var tross alt ugift, mens Pedro var gift, men som kvinne var det selvsagt hun som var synderen.

Det ender opp med at hun gifter seg med en av Pedros beste menn, kapteinen Rodrigo de Quiroga, som blir hennes livs store kjærlighet, og som hun lever sammen med livet ut.

Historien fortelles som et brev Inés skriver til sin stedatter Isabel, hennes manns datter, for Inés føder ikke selv noen barn.

En fascinerende historie, meget velskrevet og godt fortalt gjennom Isabel Allendes fantasi.

Historien har fostret mange spesielle kvinner vi sjelden hører noe om, Inés er en av dem.

Også bjørner er ålreite dyr.

For et år eller to siden kom jeg tilfeldigvis til å se slutten av et program om en mann som forsket på bjørner, ved å gå ut i skogen og rett og slett omgås dem.

For en absurd ting å gjøre, alle er jo redd for disse dyrene som er troende til hva som helst.... tror vi.

Men Lynn Rogers har forsket på bjørner i 40 år, han er rett og slett blitt kompis med dem, og det verste er at det ser ikke engang vanskelig ut.

Bjørnene er veldig tillitsfulle og fredelige. De spiser av hånden hans, han serverer druer eller annen snacks, og når det er tomt er det greit for bjørnene, de trenger ikke kjøtt for dessert..

Naturfotograf Gordon Buchanan reiser til Minnesota for å filme bjørnene og får hjelp av Lynn til å bli kjent. Første tur ut i skogen for å treffe på bjørn er en skremmende opplevelse, men han blir snart kjent med bjørnene, og blir fortrolig med dem.

Han lar til og med sin kone og sine barn få hilse på bjørnene.

Nrk har så langt sendt to av episodene i serien «Min bjørnefamilie»

Serien ligger ute på nettet en kort periode, den første episoden bare til 18. august, de neste blir vel også liggende en uke, de er definitivt vel verdt å se. Ellers sendes serien onsdager klokken 19.30

Man får et helt annet inntrykk av dyret bjørn når man ser disse fantastiske klippene, det fryktinngytende dyret fremstår plutselig som den teddybjørnen vi alle har vært så glade i. Men skinnet kan bedra, det er selvsagt ikke bare å vandre ut i skogen og begynne å klappe bjørner, man skal vite hva man holder på med.

Vi møter den unge bjørnemoren Lilly og hennes førstefødte, og vi får seinere se at moren forlater ungen sin Hope, som mot alle odds ser ut til å klare seg på egenhånd, dog med litt hjelp fra bjørneforskeren. Datteren Hope er en tøff liten frøken, som på egenhånd må finne ut av hva som er spiselig.

For noen år siden var vi i dyreparken i Ålborg, der har de flere isbjørner, og det var vel det dyret i parken som fascinerte mest av alle, der de lekte seg i vannet med store traktordekk, og så virkelig ut til å ha det riktig så gøy.

Bjørner er virkelig dyr man bør bruke tid på å finne mer ut om, det er nesten så man kunne tenke seg å bli bjørneforsker for en dag.

Når etterpåklokskap er den eneste klokskap.

Media har ikke sett ut til å ville gå i seg selv etter den grusomme terroraksjonen som rammet oss for 3 uker siden, og verst av de alle er VG. Jeg har aldri hatt respekt for den avisen, jeg kjøper den aldri, og leser den sjelden, men som mange andre svipper jeg innom den på nett, dog aldri som førstevalg, for å se hva som skjer. 

Og i løpet av de siste ukene har avisen hatt svært mye på hjertet.

Mange er de som skal henges ut, og store oppslag er brukt på mennesker som tilsynelatende har gått i seg selv, og angret på tidligere utspill og måten å ordlegge seg på.

En av disse er tydeligvis Tybring-Gjedde, som, om man leser overskiftene i VG, ser ut til å angre på stort sett alt han noensinne har sagt, mens når man leser saken ser man at han kanskje ville ordlagt seg annerledes i dag. Hvem ville vel ikke det? Jo forresten, VG, for de er visst ufeilbarlige.

Ikke nok med det, de er løgnaktige og.

For hva presterer de vel ikke å skrive om document.no? Jo de fremstiller dem som «en ekstremistisk og høyreekstrem hatblogg». Dog er ikke dette deres egne ord, for VG kjenner nok godt til document og vet at dette er så feil som det kan bli, nei de henviser til den tyske! avisen Der Spiegels omtalelser av stedet.
Wow, når ble tyske aviser spesialister på norske blogger, hvor stø er disse tyskerne i norsk, har de kanskje misforstått noe de har lest på, tja f.eks VG, eller hva i alle dager er grunnen til at VG henger ut document på denne særdeles ufine måten? Saken er ellers full av feile påstander og viser at det hjelper ikke å sette hele 4 journalister på saken, feil blir det okkesom.

Document ligger på et mye høyere kvalitetsmessig nivå enn det VG noensinne har gjort, selv på en god dag. Documents artikler og kommentarer er mye mer gjennomtenkte, saklige, informative, korrekte, og interessante. Og for å virkelig sette prikken over i-en har VG nå fjernet muligheten til anonyme kommentarer, noe som på ingen måte slo heldig ut for dem, for de anonyme kommentarene på document ligger langt over i seriøsitet og saklighet enn det kommentarene under fullt navn gjør på VG sine saker. Det kan se ut til å være grunn til å tro at en del av de som kommenterer under fullt navn til dels mangler både hemninger og intelligens, f.eks er det en dame som kommenterer på VG i dag som bruker eget navn, men bilde av ABB, hva feiler det folk, og hvorfor fjerner ikke VG dette?

Det å kommentere og skrive anonymt er ikke synonymt med at det som skrives er ekstremt eller usaklig, tvert imot vil jeg til dels si, da sier man hva man tenker uten å måtte ta all verdens forbehold om hva gamle tanter, kommende arbeidsgivere og alle andre måtte mene og tro om dette, hvem vet hva fremtiden vil bringe, og som av akseptable meninger i dag vil bli sett annerledes på i fremtiden? Og man slipper å bli oppsøkt av skrullinger som skal hevne seg over å ha blitt krenket og fornærmet, som det finnes nok av eksempler på i disse tider.

Mens alle andre utsatte valgkampen, har VG nå i flere uker følt seg hevet over den slags trivialiteter, og har bedrevet uthenging av Frp, gravd frem uttalelser og hengt ut meninger sagt lenge før noen visste hva som skulle komme til å hende 22. juli. 

Og hvor mye har vel ikke VG håvet inn på dette? Mens noen av de som tjente store penger på blomstersalg sa at de ville gi bort overskuddet av salget, har jeg ikke hørt VG si det samme, den tanken er nok fjern for dem. Hva sier dere VG, var ikke det en god ide'?

Og for virkelig å bevise at de på ingen måte vet hvor grensen går, kan de i dag presentere både bilder i hopetall og attpåtil film, hvor ABB er med politiet tilbake på Utøya for å vise hvordan han drepte. VG eier virkelig ikke skam når de slår dette opp som de gjør, har vi virkelig behov for å se dette VG, eller er det bare så ufattelig stort for dere å være først og eneste, at alt annet må fare?

Fysj og atter fysj!

Og så har vi uthengingen av politiet. Det er ikke vanskelig å vite hva som burde vært gjort når man sitter i fred og ro med fasiten i hendene, selvsagt har politiet begått noen feil i denne saken, det var ikke til å unngå i det infernoet av kaos som oppstod den dagen, selvsagt kommer det til å bli en gransking, men trenger de berørte å lese i avisene dag ut og dag inn om dette og lure på om deres kjære kunne vært reddet, om politiet hadde gjort noe annerledes?

Vil det bringe noen tilbake?

Politiet hadde hastverk og en uoversiktlig situasjon, VG vet så ufattelig godt hva de driver med og har god tid til å tenke seg om, jeg må bare beklage og si at det på ingen måte ser ut til å hjelpe.

Dessverre kan jeg ikke slutte å kjøpe VG, jeg må i så fall begynne først, men jeg håper alle andre der ute som kaster vekk sine penger på dette mølet slutter med det.

Det finnes så mye bedre ting å bruke disse pengene sine på. Hvor mange barn sulter daglig i hjel i Afrika?

Hva med å heller sende pengene der, så slår man to fluer i en smekk og gjør to gode gjerninger.

Legg aldri belegningsstein!

Av og til får man en lys ide', som man også makter å sette ut i livet.

For noen år siden var vi i den situasjonen. Trodde vi.

Vi fikk den glimrende ide'en at det ville være både lurt, og ikke så lite fint heller, å legge belegningsstein. Så full av pågangsmot gikk husets herre i gang.

Området det er snakk om, foran inngangsdøren i underetasjen, er på omtrent 35 kvadrat, og ikke helt beint, så det var mye mask og styr med å jevne ut sand som underlag, med lånt hoppetusse, som hoppet ivrig, men jevnet dårlig.

Men steinene kom da på plass, og siden husets herre er av typen som gjør ting skikkelig, ble det også fint og jevnt. Riktig flott ble det faktisk.

Vi trodde vi var i mål, så feil kan man ta.

Det skulle drysses sand i fugene, så det ble selvsagt gjort etter alle kunstens regler. Stor var derfor skuffelsen da vi året etter merket hvor lystig det grodde i nevnte fuger.

Var dette liksom meningen da??

Eh, nei ikke sånn vel? Sånn så det ut før årets skraperunde.

Sukk og stønn, for å gjøre en lang historie kort, så har vi nå, sånn omtrent annethvert år, ligget på våre såre knær, og klort opp våre sarte fingre, mens vi med spiker, kost og en smule pågangsmot har skrapt fugene reine for det som måtte befinne seg der av naturens villige vekster.

Selvsagt har vi prøvd roundup, og vi har også byttet ut sanden med tørrmørtel, som holder et par år, før det er på'an igjen.

Så også denne sommeren er blitt tilbrakt med rompen i sky, mens vi har kastet bort tid som kunne vært brukt på så mye mer fornuftige sysler, mens vi har skrapt og kostet.

Vil du ha en lite givende hobby som varer livet ut, legg belegningsstein, ellers ikke!

Mor har vært flink og skrapt, men tror dere far er fornøyd?

Sånn skraper far! ALT skal vekk ja.

 

 

 

 

 

Her har man det som blir til overs, hvorfor kunne det ikke bare slått seg ned på plenen med det samme?

 

 

 

 

Og her er sånn som det skal se ut... så lenge det varer. Akk ja.

Andre lite givende hobbyer vi ikke kan anbefale er snegledreping, hvor mannen i huset er Den Store Snegledreper, og kommer stolt inn og som en annen bingovertinne lirer av seg tall som 62 eller 117 for å formidle kveldens fangst. Nei, vi spiser ikke snegler, vi liker bare ikke å vasse i brune sleipe kryp i hagen.

 

Men blomster er fint, det kan vi anbefale, om du klarer å finne noen som sneglene ikke spiser, eller om du kombinerer de med snegledreping.

Hva med hatet?

I disse dager hevdes eller insinueres det stadig vekk at det er høyresidens retorikk som har skapt Ander Behring Breivik.

Hvordan kan noen vite dette så skråsikkert?

Jeg finner det rett og slett uspiselig hvordan mange nå ser ett, og bare ett mulig svar på hvordan dette monsteret har utviklet seg.

Hva med retorikken til venstresiden, som har stemplet enhver som har ymtet et kritisk ord om samfunnsutviklingen og islam som rasist nå i så mange år at begrepet er blitt helt utvannet?

Aner de hvilket raseri dette fremprovoserer hos mange?

Hva med sensuren og hånet, mot «uakseptable» meninger, fra de som selv befinner seg langt ifra i en nøytral posisjon selv?

Hva med alle de som har utøst sitt hat mot Israel, og støttet terrorgruppen Hamas som ivrer etter å drepe jøder? Aner de hva de er med på å støtte, en terrororganisasjons forsøk på slakt og utslettelse av sine naboer?

Hva med de som har oppfordret til, og også brukt vold mot sine meningsmotstandere, som man har sett flust av eksempler på, også i norske gater, hvor blitzerne og andre har jaktet på det de hevder er nazister eller fredelige mennesker som bare sympatiserer med Israel?

Jeg har nevnt «væpna revolusjon» før, hva med dem oppi alt dette, gås de etter i sømmene for sin voldsforherligelse? Kan disse ha inspirert ABB til «løsningen» på problemet?

Og hva med den politikken som har vært ført, og som er den som ABB har sett på som totalt ødeleggende for landet, hvor han og andre etniske nordmenn opplevde å bli utsatt for forakt, vold og hvor han som andre observerte hvordan stadig flere kvinner voldtas og unger mobbes, etnisk norske unger, født og oppvokst her er ikke «gode» nok, kvinnene er verdiløse.

Dette lærte han bl.a. gjennom sin norskpakistanske venn, den manglende respekten for nordmenn i enkelte miljøer.

Hvordan er det å føle at man er i ferd med å bli en underkaste i sitt eget land?

Ap sørger over sine døde og man ønsker ikke å legge stein til byrden, men måten media nå herjer frem på gir en egentlig ikke noe valg. Også dette må bli et tema, før eller siden, for det var jo nettopp Ap som var målet, ikke muslimene, det er politikken som har vært ført som var det store hatobjektet. Og ikke bare Ap har stått for den, andre regjeringer har lagt seg på samme listen.

Om det viser seg at det er politikken som er hovedgrunnen, må den da endres?

Også media, men sitt fordreide syn på virkeligheten, var et hatobjekt. De ser ingen grunn til å gå i seg selv, de turer frem som før, men er det ikke god grunn til å tro at mangelen på objektivitet i pressen nettopp skaper enda mer fortvilelse og frustrasjon, lite er mer frustrerende enn å ikke bli hørt, når man føler man har noe viktig å komme med.

Det var neppe de som lyttet og jattet med som var pådriverne. At et menneske med negative opplevelser får snakke ut om sin fortvilelse er som oftest med på å lette på trykket, å dele sine sorger med andre som har opplevd noe av det samme er som oftest med på å lette situasjonen.

Dette er ikke et forsøk på å unnskylde eller bortforklare de grusomme og uforståelige gjerningene, det er bare et forsøk på å se på situasjonen med et litt videre blikk, og ikke stemple en gruppe mennesker som medskyldige i noe de ikke på noen måte hadde forutsett, og ikke på noen måte støtter eller viser forståelse for.

Hatet mange har reagert på og som har vært utgangspunktet for deres islamkritikk, hvor ble det av det? Kan Kurt Westergaard, Geert Wilders og de andre forhatte nå plutselig gå trygt på gaten?

Ikke det? Så rart.

Heksejakten

Jeg hadde tenkt at jeg snart kunne skrive om noe mer hyggelig på bloggen min, nå etter all denne terroren og påfølgende aktiviteter, men heksejakten eskalerer jo bare, så hva skal man si?

Jakten på bloggere som deler synspunkt med ABB er i full gang. Vel, vel, de får ta seg ut, hva tror man at man oppnår med dette? Er det de som deler hans moderate holdninger man tenker på, jeg får jo inntrykk av det, siden han hevdes å ha vært moderat på nettet. Selv den mye omtalte Fjordmann er jo en fredelig mann etter hva jeg har lest. Men det er vel ingen hjelp i å ha fremstått som moderat på nettet i disse dager.

Noen har vel og i fortvilelsen og i kampens hete tatt litt hardt i i sine formuleringer, men tror man virkelig at det er en utbredt mening at denne horrible måten å reagere på er mer akseptert i dette miljøet enn i andre?

Håper for øvrig at de samtidig stikker en tur innom andre nettsteder, hvor det faktisk oppfordres til vold, under fullt navn.

Før terroraksjonen ble det i Sverige, fra to politikere fra Venstrepartiet, oppfordret til å skyte den kjente kommentatoren Per Gudmundson. Han er en av de få der borte som våger å tale PK-eliten midt imot.

Saken ble henlagt, det var jo bare skrevet på spøk, det var jo bare «morsomt».

Bør man gå dette miljøet etter i sømmene, finnes det tikkende bomber i Venstrepartiet som snart vil gå av?

Og hva med å sjekke ut hva som foregår blant islamistene når man først er i gang. Her er omtalt en diskusjon på facebook, hvor den hyggelige, unge mannen mener man bør gi ut «ak 47 og m16 til muslimer, sånn at de kan ødelegge dem»

Og reaksjonen «forstås» av selveste forstander Basim Ghozlan, som dog mener man helst bør bruke andre metoder når man skal gjøre andre mennesker om til muslimer. Basim har tidligere hevdet ting som « Ord som drepe, slakte og knuse, kan være ” kose-ord” på arabisk.» om Hamas barne-tv som oppfordrer til drap på jøder...

Det er viktig å huske på at dette er en debatt på facebook, under fullt navn, hvor man skulle tro man ville moderere seg noe.

Den hyggelige unge mannen gir seg ikke, han sier også: «Og det er bra de mobber de ungene. Det skaper frykt og terror i neste generasjon kuffars hjerter! Takk til Allah, denne generasjonen fikk smake litt saus etter Manhattan» Han hevder og at han har snakket med mange muslimer om dette som sier seg enige med ham.

Dette foregår på facebooksiden til konvertitten Linda Alzaghari, som ikke synes det var grunn til å kritisere innleggene, men derimot var rasende over at det som stod der kom ut.

Alzaghari leder for øvrig den statsstøttede tenketanken minotenk.

Men det som virkelig er opprørende å lese i dag er at nå går Erna Solberg ut og sammenligner situasjonen med forfølgelsen av jødene på 30-tallet.

Jødene, som er en etnisk folkegruppe, sammenlignes med noe som ikke er en folkegruppe, men en gruppe som har valgt en felles tro og ideologi. Allerede der bommer hun for første gang.

Jødene som levde sitt fredelige liv, ikke toppet hverken voldtekts eller andre kriminelle statistikker, ikke truet Vesten med krig, ikke truet utvalgte enkeltmennesker i Vesten så de måtte leve med politibeskyttelse, og som så ble utsatt for vår tids verste masseutryddelse, sammenlignes med den gruppen i dag som i størst grad hetser og forfølger, ja nettopp...  jøder.

Eh Erna, hva driver du med? Vet du hvordan jødene behandles i dette landet, i dag? Så du ikke reportasjen til Tormod Strand, leste du ikke rapporten som dokumenterte det samme?

Islamkritikere er først og fremst kritiske til islam; ideologien, hatet, undertrykkelsen, tvangen, hetsen mot jøder og homofile, menneskeforakten, voldsforherligelsen, straffemetodene, spesielt for det vi ikke vil regne som forbrytelser. Det er ikke det enkelte mennesket man er imot. Selv om jeg forakter islam og alt den ideologien står for, hindret det oss ikke fra å invitere 3 iranere som var på besøk på jobben hjem på besøk. Vi var forberedt på at de var litt sære i kosten, stor ble derfor overraskelsen da det viste seg at de, ja de spiste hva som helst de... Men i utgangspunktet var de for oss altså muslimer, og jeg gir alle mennesker en sjanse til å vise hvem de er. I løpet av kvelden, hvor vi spiste skinkepizza og drakk amerikansk øl, hevdet de at de var mye mindre muslimske enn oss, de hatet islam. Men siden de faktisk bodde i Iran og skulle hjem igjen var de jo offisielt muslimer og kunne lite gjøre med det, det er jo som nevnt dødsstraff for å konvertere fra islam, og i Iran vet man at de mener alvor. Trist å tenke på hvilket liv disse hyggelige og sympatiske menneskene må leve mot sin vilje, de hadde fortjent friheten, for de ville ha satt pris på den.

Jeg har jo tenkt på hva reaksjonen ville blitt om bombemålet var den israelske ambassaden, og om det var jødiske skolebarn som var blitt beskutt.

Ville alle de som har vært så kritiske til Israel, og dratt alle jøder med seg i dragsuget, siden mange ikke ser ut til å forstå den store forskjellen mellom å være jøde og israeler, gått i seg selv og sett på hva de hadde sagt? Hvordan de demonseirer et helt folk, hvordan de oppfordrer til hat mot et helt land, for forsvarspolitikk som for dem er helt nødvendig?

Jeg tror IKKE det nei, at det da hadde vært tema å sjekke ut hvem som har rakket ned på Israel og jøder spesielt, for da måtte man ha gått i seg selv både i media og i politikken, og DER går nok grensen.

Erna har sagt sitt, nå vet vi hvor vi har henne. Hun er leder for Høyre, og i mine øyne er hun ekstrem, så får vi vel konkludere med at hun er høyreekstrem hun også. 

Velkommen i båsen Erna!

Vis meg ditt idol og jeg skal si deg hvem du er.

I disse dager er terskelen for å havne i båsen med navnet «ekstremist» rimelig lav. I løpet av uken har stadig flere med sterkt ubehag innsett at de har delt en del synspunkter med vår tids verste terrorist, og man havner da automatisk i båsen høyreekstremist. Båsen er i ferd med å bli rimelig trang med tanke på hvor mange som er plassert der til nå, og trangere blir den.

Det å ha ytret det PST-sjefen kaller «moderate meninger» på nettet ser ut til å være kvalifikasjoner gode nok, i følge det man kan lese ut av en del skribenter i avisene. Men også filmskapere som Lars von Trier havner svært uvillig i båsen med de som hevdes å ha inspirert terroristen man i dag gjerne omtaler som ABB.
Man bør heller ikke glemme at planene ble lagt for 9 år siden, før mange av de omtalte bloggene en gang var startet, men hvor ABB allerede hadde hatt sine negative opplevelser med det flerkulturelle samfunnet, som preget ham og hans tankesett.

Lars Gule er en som virkelig har vært på farten og plassert ansvar denne uken. Man omtaler ham som «forsker og ekspert på flerkultur», fint skal det være, hvorfor ikke også kalle ham eks-terrorist, som han jo faktisk er? På seg selv kjenner man andre, det er tydelig at det er noe Gule drar kjensel på når man ser hvordan han uttaler seg i disse dager, hva tror han egentlig han oppnår med dette? Eier ikke mannen gangsyn og selvransakelse? Er han den rette til å kaste stein?

Men det er ikke bare Gule. Mens dagens politikere fra Ap så langt har opptrådt ryddig, kan man ikke si det samme om media og en del av de som har uttalt seg gjennom dem.

Jeg måtte skru av radioen i sinne og frustrasjon da Hege Storhaug fra HRS ble utsatt for direkte hets og sjikane i en nrk-sending onsdag, hun skriver selv om saken i dag

Rita Karlsen har også en bra kronikk om de siste dagers hendelser.

Jeg måtte også slå av fjernsynet, da Kåre Willoch var gjest i Sommeråpent. Hva den mannen får seg til å si! Jeg husker ikke ordrett hva han sa, men det gikk på å frikjenne islam for terror begått i islams navn, selv om islam gang på gang PÅ GANG kan knyttes til grusomme terroraksjoner.

Hvordan kan han i det hele tatt si noe slikt, tror han på sine egne ord?

I disse dager hvor islamkritikk og massakrer er hovedtema, bør man kanskje grave litt i koblinger mellom islam og massakrer, hva finner man der?

En for mange godt skjult hemmelighet er Muhammed, altså profetens, egne koblinger til denne type misgjerninger. Han lot nemlig massakrere rundt 700 jødiske menn han hadde tatt til fange, graver ble gravet på forhånd, det var altså planlagt, og mennene ble rått og brutalt halshogget.

Kvinnene og barna ble tatt som slaver, som i følge nevnte profet er lov. Hvorfor hører vi ikke Willoch fortelle oss dette, temaet er faktisk dagsaktuelt.

Man kan lese om dette i Halvor Tjønn sin bok «Muhammed», en grundig og nøyaktig bok basert på historiske kilder. Massakren er derimot kjent i det muslimske miljøet, man kunne se plakater med henvisning til massakren under demonstrasjonen mot Israels venner i Oslo 8. januar 2009, det sier kanskje litt om at det er flere enn ABB med denslags tanker i dette landet?

Ingen håper at ABB noengang skal bli noens forbilde, jeg har ikke sett annet enn at alle som har uttalt seg har tatt sterk avstand fra hans gjerninger, de kan ikke forstås, de skal ikke aksepteres, ikke i dag, ikke om 60 år, ikke om 600 år heller.

Men det er mer enn uforståelig, at et mann som har begått mye verre handlinger, ansees av millioner av mennesker å være «den beste mann som noensinne har levd». Massakren er bare ett av mange overgrep Muhammed begikk. Og det er ikke mindre absurd at de som faktisk påpeker de negative sidene ved islam, fordi det er så mye drap, vold og undertrykkelse i den religionen, skal tillegges ansvar for en massakre begått av en forvirret person, som også misliker islam.

Skal man ikke kunne påpeke urett fordi man kan risikere at andre med samme synspunkt kan ha en skrue løs og kan komme til å begå grusomme handlinger, må man rett og slett sikre seg ved å holde munn om alt. Neste gang kan en slik person komme fra en helt annen kant, med tanke på hvordan ytterste venstre har hatt væpnet revolusjon som mål, tror jeg ikke de skal føle seg for trygge på at ikke også noen i deres rekker kan tenke i de baner, det oppfordres jo faktisk til det. Væpnet revolusjon vil si at man med våpen endrer samfunnet, og hvordan gjøre det uten at de som er uenige blir drept? Det har i alle fall lite med demokrati å gjøre.

Og man må jo spørre seg om hvordan så mange skal tillegges ansvar for å ha oppildnet ABB, og forventes å ta avstand fra sine meninger og uttalelser nå i etterkant og etterpåklokskapens navn, når man aldri noensinne hører de samme be verdens 1,5 milliarder muslimer ta avstand fra islam fordi noen velger å begå terror i islams navn. Det skjer faktisk ganske ofte. Men i motsetning til mange av de som ABB har brukt som kilder i sitt manifest og som tillegges ansvar av Gule, og som aldri har oppfordret til å bruke vold som virkemiddel, finner man i islam  mer enn nok oppfordringer til drap, vold og straff, selv for noe så uskyldig som å elske feil person eller selv velge sin tro.

Ayaan Hirsi Ali er en av mange ABB hadde som sitt forbilde. Et flottere menneske skal man lete lenge etter. Lynende intelligent, opplyst og velinformert, mild og sjarmerende, født og oppvokst i Somalia, men klarte å rømme fra et tvangsekteskap og endte opp i Nederland. Her laget hun sammen med Theo van Gogh en film med fokus på kvinneundertrykkelsen i islam. I filmen ser man kvinnekropper med påmalte koransitater. For dette måtte Theo dø, og Ayaan ble et av verdens mest forfulgte mennesker, kun for å kjempe for kvinners frihet og for å ha fornærmet islam.

Dette er en kvinne som burde vært vårt alles idol, men også hun er nå en man prøver å diskreditere.

Når terror begås i islam navn hører man hver gang at det er misforståelser og enkeltepisoder og at man ikke må stigmatisere.

Når det skjer en enkeltepisode helt utenfor enhver logisk fornuft og typiske utsagn i et annet miljø, er det derimot om å gjøre å stigmatisere, og legge skylden på flest mulig.

Det er trist at det er sånn, men vi er vel ikke egentlig overrasket.