Flerkultur, multikultur og norsk kultur har vært debattert i diverse forum etter terroraksjonen i juli.
Hva er norsk kultur, og hva er det med enkelte fremmede kulturer man har et så anstrengt forhold til?
Ja si det.
Hva tenker jeg på som norsk kultur?
Først og fremst tenker jeg på hvordan foreldre i Norge behandler sine barn. Med kjærlighet, respekt, omsorg, tid. De fleste norske foreldre ville gått i døden for sine barn. De elsker dem over alt på jord, men ønsker samtidig at de skal bli selvstendige, klare seg selv, ta egne fornuftige valg, helst basert på det grunnlaget foreldrene har gitt dem, men også når det går på tvers av dette vil det stort sett bli respektert. Man kjører på trening, er med på dugnader 17. mai, korpsturer, henter og bringer seint og tidlig, svært mye av foreldrenes tid går med til å sørge for at ungene har det bra. Og det å krumme et hår på ungenes hode er ikke akseptert, selv om det selvsagt i noen familier forekommer, man elsker sine barn, men man tukter dem ikke.
Derfor blir det så ufattelig når man leser om utslag av andre kulturer, hvor unger lemlestes på den mest bestialske måten. Hvor de går for lut og kaldt vann, eller, for jentenes del, svært ofte bevoktes og holdes konstant øye med. Foreldrene stiller sjelden opp på fotballtrening, men sender ungene alene, de stiller ikke på dugnad. Bagateller ja, kanskje, men den dagen ingen foreldre stiller, er det ikke lenger noe fotballlag å snakke om, ingen aktiviteter vil fungere uten frivillig innsats.
Så har man ære og respekt. Viktige verdier i norsk kultur, men med helt annen betydning i andre kulturer. Mens vår ære og respekt er noe man må gjøre seg fortjent til, og mister om man oppfører seg dårlig, er det i andre kulturer ofte egne ungers oppførsel som fratar en æren, hvor absurd det enn måtte virke. Begrepene ære og respekt er gått fra å være positiv ladede ord, til å assosieres med noe negativt, hvor spesielt uttrykket æresdrap virkelig drar æren ned i skiten. Hva i alle dager har det med ære å gjøre, hvordan kan vi tillate den besudlingen av et så viktig ord?
Man skriker seg hes på respekt, som om det er noe man kan brøle seg til, absurd og langt i fra norsk kultur. Respekt opparbeider man seg gjennom lang tid og med måten man oppfører seg og behandler andre på, ikke gjennom trusler og vold.
Nordmenn har satt sin ære i ærlighet. Det å bli tatt for uærlighet får en til å tape ansikt og er en skam. Tenk å bli tatt for tyveri f.eks, det ville for de aller fleste nordmenn være en katastrofe rett og slett. Men det vil ikke være noen katastrofe om ens datter skulle komme hjem med en mann av en annen tro eller opphav. Ei heller om hun skulle føde et barn utenfor ekteskap, bli skilt, eller komme hjem med en kone.
Den slags aksepterer vi i norsk kultur. Vi behandler våre døtre like bra som vi behandler våre sønner, og vi forventer det samme fra dem. Vi har likestilling som de aller fleste aksepterer, og ikke minst har vi rettigheter som tillater alle de samme mulighetene.
Nordmenn er stort sett fredelige mennesker som sjelden tyr til vold. Dog er det i noen tilfeller et unntak i beruset tilstand, nordmenn har et ikke helt uproblematisk forhold til alkohol, hvor vi dessverre ikke kan sies å ha verdens beste drikkekultur. Men det er normalt ikke typisk norsk å ville løse uenigheter med never eller kniv.
Hva er det så vi frykter mest fra andre kulturer?
Selvsagt verdier som går på tvers av våre. Kulturer hvor man løser sine problemer med vold, hvor man tukter sine barn og tvinger dem inn i ekteskap de ikke selv velger, eller hvor de nektes å være sammen med en fra feil religion eller etnisk opphav. Kulturer som forakter og ser ned på den norske, og prøver å endre den så vi mister viktige deler av det som er viktig for oss.
Har vi virkelig ikke mye verdifullt å miste?
Det jeg her har nevnt er bare en liten bit, vi må ikke være så unnselige at vi ikke tror vi ikke eier noe viktig, at vi ikke har mye å tape.
For vi har nettopp mye å tape, og lite å vinne, og om noen mener vi har så mye å vinne, så vennligst rams opp det vi mangler, så vi med egne øyne kan få vite hva i alle dager det kan være.
Mat, musikk, klær, kunst, litteratur, den type kulturelle bidrag tar vi gjerne imot, det er ikke der skepsisen ligger, men når det kommer til levemåte kan jeg ikke med min beste vilje se at vi har noe å hente.
Men jeg er åpen for forslag.
Hei!
SvarSlettJeg er ny på din blogg,
Her er noen konkrete spørsmål jeg håper du kan svare på.
Kan du komme med konkrete tall, henvisninger til forskning, statistikk, tall osv som kan underbygge dine påstander?
Hvilke andre kulturer er det du henviser til når du snakker om “andre kulturer”. Er det alle innenfor en religion, alle innenfor et land, eller alle personer med andre kulturer en den norske, men som bor i Norge?
“…vennligst rams opp det vi mangler, så vi med egne øyne kan få vite hva i alle dager det kan være…”Hva mener du med denne påstanden? Mener du at det må være en feil i nordmenns kultur, en mangel vi trenger å rette opp for at vi skal kunne begrunne å ta inn flyktinger, eøs-arbeidere, forskere, fotballspillere, kunstnere, håndverkere, for å nevne noen, som får oppholdstillatelse i Norge?
“…Har vi virkelig ikke mye verdifullt å miste?
Det jeg her har nevnt er bare en liten bit, vi må ikke være så unnselige at vi ikke tror vi ikke eier noe viktig, at vi ikke har mye å tape…” Hvilken konflikt er det vi taper? Hvorfor tror du ikke de verdiene du nevner som norske er sterke nok til å tåle andre synspunkter? Hvordan kan du begrunne at flertallet av innvandrere i Norge ikke deler de samme livsverdiene som deg?
Det er fem verdier som minst 90 prosent av respondentene i en undersøkelse foretatt av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) mener karakteriserer Norge. Disse er; ytringsfrihet, demokrati og grunnlov, likestilling mellom kjønn og religionsfrihet. En tilsvarende meningsmåling rettet mot innvandrere viser tilsvarende resultater: 90 prosent av innvandrere mener at demokrati, ytringsfrihet og likestilling er viktige verdier. Det er altså betydelig større enighet om viktige verdier mellom innvandrere og befolkningen for øvrig enn det de fleste er klar over.
Kan du begrunne hvorfor du skiller mellom enkeltpersoner og ekstremister når det kommer til nordmenn, men ikke gjør det når det kommer til ”andre kulturer”?
Om en skal overleve i en seriøs debatt om innvandring, undertrykkelse og vold, må en ha mer fakta, mer kunnskap, mindre merkelapper, mindre naiv retorikk. (når jeg mener naiv retorikk mener jeg for eksempel at man later som om en ikke vet bedre en å skjære alle over en kam når det kommer til ”andre kulturer”, i samme innlegg som en bevist henviser til at selv om det forekommer i noen familier betyr, ikke det at en kan si at alle gjør det, sitat fra ditt innlegg ”…Og det å krumme et hår på ungenes hode er ikke akseptert, selv om det selvsagt i noen familier forekommer, …”
Jeg har i mange år fulgt med gjennom media, blogger og ved å lese bøker angående endringene i landet vårt og verden for øvrig, og hvordan det er å leve i andre kulturer. Når jeg snakker om fremmede kulturer er det stort sett snakk om muslimske kulturer, det er stort sett de som kolliderer med den norske, det er stort sett de som har problemer med å tilpasse seg vår. Vi har innvandrere fra mange land i Norge, både fra vestlige og ikke-vestlige land, de vestlige landene er i stor grad veldig lik oss selv, og blant de ikke-vestlige er det stor spredning. Noen av de tilpasser seg fint og uten problemer, mens andre gjør det ikke.
SvarSlettVi får høre at det er så positivt med flerkultur og multikultur. Javel, noen mener altså det, jeg spør hva det positive er, for noe må det vel tilføre om det skal det være positivt for oss, så hva er så det?
Man snakker om berikelse, er det noe mer enn et fint ord?
Det jeg reagerer mest negativt på er den grusomme skikken kjønnslemlestelse, som er svært utbredt i enkelte land. Somalia er et av landene Norge har mottatt mange asylsøkere fra, i Somalia antar man at så mye som 98% av jentene utsettes for den verste varianten av kjønnslemlestelse. Jeg antar at du vet hva dette innebærer, og hvilket grusomt overgrep dette er mot de barna dette gjennomføres på, oftest uten bedøvelse, og med foreldrene samtykke.
Ingen har våget å kontrollere utbredelsen av dette blant somaliske jenter i Norge, ingen har undersøkt om denne uskikken videreføres også i Norge, man HÅPER det ikke skjer, men hvor stor sjanse er det for at man endrer mentalitet så radikalt ved å krysse en landegrense? Det er intet mindre enn en SKAM at man ikke i mye større grad griper fatt i dette problemet. Noen har forsøkt, og mistet sin ministerpost mens de prøvde, (Karita Bekkimellom), det kan se ut som det er politisk bestemt at dette skal vi ikke vite noe om. Anbefaler bøkene til Ayaan Hirsi Ali hvor hun skriver bla. om dette, og også mye om den somaliske kulturen og hvordan klansamfunn fungerer. Les gjerne også bøkene til Amal Aden, en kvinne som nå bor i Norge og forteller hvordan det somaliske samfunnet fungerer her. Suaads reise av Tormod Strand handler også om denne problematikken.
Tenk hvilket ramaskrik det hadde vært om norske foreldre hadde begått slike overgrep mot sine barn som det disse somaliske jentene utsettes for, hvorfor er det ikke like stort ramaskrik når det er somaliske jenter som er ofrene? I min verden er dette den verste form for rasisme.
Så har man tvangsekteskap. Også utbredt i det somaliske miljøet, men også andre. Pakistanerne i Norge og deres etterkommere gifter seg nesten konsekvent med en fra hjemlandet, svært ofte en fetter eller kusine. I boken «Størst av alt er friheten» av Hege Storhaug belyser hun dette grundig, både i 2. og 3. generasjon er det omtrent 80% som altså importerer ektefelle fra Pakistan. Vi vet at dette bl.a. skjer ved tvang, hvor stor grad er vanskelig å si, ikke alle tvinges fysisk, men det er et stort press innen hele storfamilien mot ofte svært unge mennesker, som ikke ser annen løsning enn å gjøre som familien har bestemt. Vi har hørt utallige historier om dette, selv den profilerte Abid Raja slet med å få gifte seg med kvinnen han ville ha, en norskpakistansk kvinne. Han måtte i følge egne utsagn true familien med at han ville gifte seg med en norsk kvinne for å få gjennom sitt ønske. Det pakistanske samfunnet er tildels både et klan- og kastesamfunn, hvor man holder seg til sine «egne» og innen samme kaste. Dette rammer selvsagt norskpakistanske ungers valg av livsledsagere.
SvarSlettAnbefaler å lese Abid Rajas bok «Talsmann»
Æresdrap har vi så langt ikke sett så mye av i Norge, men æresbegrepet er viktig, og svært mange, spesielt jenter, rammes hardt av dette, da deres renhet har med hele familiens ære å gjøre. En del familier sender også sine barn til hjemlandet, så de skal vokse opp langt unna den norske kulturen, for å hindre dem i å bli for norske. Hvem ivaretar deres rettigheter?
Dette er vel noe av det som bekymrer meg mest angående påvirkning fra «fremmede»kulturer, det gode vinner faktisk ikke alltid over det onde, så naive at vi tror det må vi ikke være.
Ellers er det i følge både Abid Raja og Ayaan Hirsi Ali og mange andre mye med utbedt med fysisk avstraffelse og vold i de miljøene de beskriver.
Det er store endringer i det norske samfunnet som et resultat av den innvandringspolitikken som har vært ført de siste årene. Deler av Oslo blir regelrett fraflyttet av etniske nordmenn. De som snakker varmest om innvandring bor i svært liten grad i innvandringstette områder selv, det er mange år siden Erik Solheim flyttet sine barn bort fra skolen de gikk på fordi det var for mange innvandrere der. Man kan lese stadige bekymringsmeldinger fra nordmenn som føler seg som fremmede i eget land, og velger å flytte fra området. Ikke fordi de plutselig blir rasister, men fordi ungene deres mobbes, går i klasser hvor så få elever snakker norsk at det har betydning for læring, og rett og slett fordi de føler utrygghet. Overfall og voldtekt er en annen statistikk man kan vise til, hvor politiet i Oslo år etter år går ut og forteller om den enorme overrepresentasjonen av gjerningsmenn fra ikke-vestlige land, (og hvor enkelte muslimske land er ekstremt overrepresentert) ikke bare på overfallsvoldekter som noen tror (og som sist år var 100%! ikke-vestlige), men på alle typer voldtekt.
SvarSletthttp://www.document.no/2011/05/ikke-vestlige-innvandrere-bak-65-prosent-av-alle-anmeldte-voldtekter-i-oslo/
I Sverige er tallene enda verre, Sverige er på andre plass i verden på listen over registrerte voldtekter fordelt på innbyggertall, (ikke alle land registrerer slikt så helt reelt er det jo ikke) og de er også blant landene i Europa med mest innvandring. Så kan man lure på om det er en sammenheng der.
Så har man det faktum at jødene i Norge, Sverige og Europa ellers i dag opplever stadig mer hat og hets, og det viser seg å være fra muslimer denne hetsen kommer. Det var faktisk så betent da man fant ut dette at man prøvde å legge lokk på saken.
Man kan selvsagt hevde å være for ytringsfrihet og likestilling, men det kan vær store forskjeller på hva man faktisk legger i ordet. Man kan ytre seg, men tegner man profeten vår så er det noe helt annet. Det var ikke vanskelig å mobilisere 3000 muslimer for å demonstrere mot tegningene i Oslo, men da noen moderate muslimer prøvde å mobilisere til demonstrasjon for ytringsfrihet dukket det opp 20-30 stykker.
Det er selvsagt forskjell på enkeltpersoner i alle kulturer, men det må også gå an å snakke om typiske trekk uten at stigmatiseringskortet dras hver gang. Når svært mange innen en kultur driver med noe vi ser på som uakseptabelt, må det være mulig å påpeke dette. Når man gang på gang ser de samme ugjerningene bli begått av personer fra samme utgangspunkt, så er det på et tidspunkt ikke lenger enkeltepisoder, men et utslag av noe større som er feil. Når derimot en person begår en ugjerning en gang, som ingen rundt ham støtter eller vil være bekjent av, da er det rett og slett en enkeltepisode.
Argumentene holder fortsatt ikke. Jeg skjønner ikke hva du mener. Hva har informasjon om kjønnslemlestelse og tvangsekteskap (som er noe de fleste vet hva er og omfanget av) med inntak av invandrere å gjøre? Selvfølgelig reagerer du negativt på slike ting, det vil de fleste gjøre. Er du redd for at dette skal spre seg? Hva er det konkret du er bekymret for i forhold til denne informasjonen og invandringsdebatten? Hvilken kamp er det du snakker om siden du bruker ordene vinne og tape hele tiden? du har fortsatt ikke sagt noe om det.
SvarSlettDet som skjer er at de som utfører disse handlingene du nevner blir konfrontert med de når de kommer til norge. De kommer til et land der slike handlinger er ulovlig, de kommer til et land der ofrene for disse handlingene har fri rettshjelp, sosialhjelp osv osv. Det skapes en enormt viktig debatt rundt disse sakene, som er et steg i riktig retning mot å bekjempe slike handlinger.
Du mener ikke det finnes noe positivt for oss når vi tar imot innvandrere. Hvordan kan du mene at det ikke er noe positivt for et sammfunn å ta imot mennesker på flukt, mennesker som lider av fattigdom og undertrykkelse Du skriver som om vi bare tar inn de som utfører disse negative handlingene. Det er jo i stor grad ofrene vi tar inn! De som har blitt utsatt for de handlingene du beskriver!
Når det kommer til kjønnslemlestelse viser desuten forskning fra 2011 at holdningene til omskjæreing endres i eksil. Se denne artikkelen fra forskning.no: http://www.forskning.no/artikler/2011/februar/278380
Jeg kan like gjerne ta alle dine argumenter og bruke dem for innvandring. Målet må jo være å hjelpe, du sier det jo selv: hvor er rettighetene til disse kvinnene? Rettighetene er blant annet i Norge. Straffen for å utføre handlingene er også blant annet å få i Norge.
Du blander debatter mye i innleggene dine, og spesielt når du snakker om problematikken i Oslo. Det du snakker om er integreringsdebatten, ikke inntaksdebatten. Integrering er et viktig tema og må diskuteres, men du kommer med mange påstander om Oslo som vitner om at du ikke bor i Oslo selv. Du sier også at de som snakker varmt om innvandring ikke bor i innvandringstette bydeler, jeg tror det er helt motsatt, nemlig at de som snakker mest nedlatende om innvandring ikke bor i innvandringstette områder og har lite eller ingen erfaring med innvandring i sitt nærmiljø. Vår diskusjon er også et eksempel på dette. Jeg har de siste 7 årene bodd i et innvandringstett område i Oslo, og du (ikke vet jeg hvor du bor, men om du bor på et lite sted på vestlandet som det virker som du gjør) er nok du en av de som ikke har så mye egen erfaring å vise til, men som uttaler deg negativt om invandringen i Oslo. Hvor kan man lese disse bekymringsmeldingene om mennesker som bor i innvandringstette områder og føler seg fremmed i sitt eget land?
Ja, det er viktig å snakke om integrering og stille spørsmål til den nåværende håndteringen av integreringen, men den debatten kan ikke pågå så lenge en bare snakker utifra holdninger, magefølelse, fordommer og påstander.
Når det gjelder familieliv foreksempel er det utenkelig for de aller fleste familier med muslimsk bakgrunn å etterlate sine gamle på sykehjem. Det blir flere og flere ensomme eldre i norge. Jeg ser også ofte innvandrerfedre som er ute med alle barna, en i vogn, en i hånden og en løpende i forveien. Innvandrerfamilier som kommer til norge, kommer jo også fordi de ønsker å gi sine barn en bedre fremtid. Det finnes tusenvis av eksempler som kan gi andre bilder en det bildet du skisserer av Oslo, uten å bo her, men det jeg reagerer mest på er at du klarer å vinkle hele debatten til en egoistisk og snever sak der du ikke ser noen grunn til innvandring med mindre det finnes noe vi kan gagne på, når det kommer til vår levemåte. (det finnes som nevnt mange eksempler på hva vi kan gagne på ved å se på andre kulturers levemåte) men det finnes ikke en mindre viktig sak en hva du og jeg og naboen kan få av eksotiske påvirkninger, når det handler om mennesker på flykt fra krig og undertrykkelse.
Nå var utgangspunktet mitt her den såkalte flerkulturen eller multikulturen som mange hyller som om det skulle være en ny religion, og hva jeg forbinder med norsk kultur. Om flerkultur er så bra, så bør den jo være bedre enn norsk kultur, ellers skurrer det i mine ører.
SvarSlettJeg ble født og vokste opp i et trygt land for litt over 40 år siden. Jeg vokste opp i en av landets største byer, men på den tiden leste man ikke om voldtekt helg etter helg i landets hovedstad, eller skyting, knivstikking og vold som ser ut til å ha blitt nærmest dagligdags i den byen.
Jeg kunne gå hjem alene seint på natten uten å føle frykt, nå leser man stadig vekk om barn og kvinner som ikke kommer seg trygt hjem, spesielt i Oslo, og at gjerningsmannen så i si hver bidige gang er av «utenlandsk opprinnelse».
Dette er ikke lenger det trygge Norge jeg en gang kjente.
I min ungdom stemte jeg SV og mente vi burde ha vidåpne grenser og hjelpe mennesker som led og flyktet fra krig og nød. Sakte men sikkert gikk det opp for meg at ikke alle disse som vi ønsker å hjelpe, ikke bare er takknemlig for hjelpen. Det var en totalt absurd og ufattelig tanke for meg at mennesker som kommer her fordi de flykter fra nød, «takker» for hjelpen ved å forgripe seg på norske kvinner, (eller forakter nordmenn og vår kultur som faktisk er redningen deres.) Alt for mange gjør dette til at man kan snakke om enkelttilfeller, dette er kulturelt betinget, man ser hvordan voldtekt brukes i krig til å fornedre motstandernes kvinner i mange land, f.eks i Afrika, men jeg kan ikke huske å ha lest noe om at dette var noe man drev med her til lands under krigen. Så det er ikke krig som fremprovoserer denslags, men kvinneforakten i kulturen man tilhører.
Du har rett i at jeg bor på et lite sted på Vestlandet, og at jeg fremdeles lever i «det gamle Norge» Her er det trygt, jeg føler meg aldri redd om jeg går alene noe sted, jeg er ikke bekymret når døtrene mine er på vei hjem alene i mørket, vi kan gå fra ulåste dører, og da min litt distre datter glemte igjen mobilen sin på bussen to ganger, og ipoden en gang, fikk hun alt igjen, hver gang.
Hvor stor er sjansen for at dette ville skjedd i Oslo?
Når man bor midt oppi det ser man kanskje ikke endringene, som skjer sakte og over tid, på samme måte som når man ser det utenfra. Nå vet jeg ikke om du er kvinne eller mann, eller om du har barn, men det er svært mange kvinner i Oslo som føler seg utrygge, og det er svært mange som flytter fra innvandringstette områder, for sine barns skyld. Hvorfor gjør de det?
SvarSlettAv flere grunner. At barna mobbes, er en grunn. Barna går i barnehager hvor de fleste ungene og til og med personalet behersker norsk dårlig. Barna går på skole med så mange barn med så dårlig språk at undervisningen blir alt for dårlig. Jenter kalles hore, og jøde er et velbrukt skjellsord, jeg ville ikke under noen omstendighet latt mine barn oppleve dette, og er sjeleglad for at de slipper det.
Og det ser ikke ut til at våre politikere ønsker dette heller, Jonas Gahr Støre snakker så fint om det nye VI, men han lar ikke sine egne barn bli en del av det. Jeg så at Mette-Marit og Håkon fulgte sin datter til første skoledag, og det var ikke mange ikke-etnisk norske barn i den klassen, hvorfor ikke sørge for å få sine barn plassert der de kan få erfare hvordan det er å leve i det flerkulturelle som foreldrene snakker så varmt om?
Grunnen til at jeg dro inn kjønnslemlestelse ol. var at du ba om dokumentasjon på mine påstander som bl.a. gikk på måten men behandler sine barn på.
Jeg frykter selvsagt ikke at mine barn skal utsettes for kjønnslemlestelse, men jeg synes det er svært bekymringsfullt at man tar så lett på denne grusomme skikken. Hvorfor i alle dager gjør man ikke det eneste opplagte: kontrollerer jentene for å finne ut av omfanget, og ikke minst, vise foreldrene at dette tar man på alvor, og at en slik ugjerning garantert vil bli oppdaget? Kun fysiske undersøkelse kan avdekke dette.
Det hjelper ellers ikke å beskytte disse barna med å slippe dem inn i landet, når de som vanligvis er ansvarlig for at overgrepet skjer, er med på lasset. Mange barn i forskjellige kulturer sendes også til hjemlandet for å vokse opp der, mens foreldrene lever i Norge, hvem hjelper man med det?
Aud Talle som du linker til har liten troverdighet i denne saken. Da Tormod Strand var i Somalia og dokumenterte at norske jenter ble lemlestet der nede, kom hun raskt på banen med sin «forsking», som kun var basert på intervjuer, og brannslukking etter den famøse og grusomme reportasjen.
http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=37&tekstid=850
At man kan sitte avslappet og hevde at dette går seg til uten uten et eneste reelt tall basert på undersøkelser er så ufattelig at det er ikke til å tro. Hvor mange barn ødelegges på veien?
Denne likegyldigheten til dette er noe jeg er redd for, at man tar så lett på slike uskikker fordi det er innvandrere som står bak, tilsier at man vil kunne ta lett på andre ting og, og legge lokk på sannheter for å hindre at noen skal «stigmatiseres». Som i England, hvor myndighetene prøvde å skjule det faktum at det var svært utbredt at menn av typisk pakistansk opphav lokket til seg og forgrep seg på etniske engelske jenter i sårbare situasjoner.
http://www.document.no/2011/01/uk-krever-slutt-pa-taushetskultur-rundt-asiatiske-gjengers-sexmisbruk-av-unge-piker/
Og ikke minst er jeg skeptisk til kvinnesynet i islam. Hvor kvinner skal dekkes til og underkaste seg, det er totalt på kollisjonskurs med vår kultur, og jeg er overhodet ikke interessert i at det skal bli en del av vårt «flerkulturelle» samfunn at kvinner skal havne på b-laget igjen.
Du må gjerne tro at «de som snakker mest nedlatende om innvandring ikke bor i innvandringstette områder», men statistikken taler for seg. Hvorfor rømmer etnisk norske fra de områdene innvandrere flytter til, om de trives så godt der?
SvarSlettRubb på document.no er en som har skrevet en god del om hvordan det er å bo i slike områder, stedet han vokste opp om jeg ikke husker feil, men hvor han til slutt ikke så annen råd enn å ta familien med seg og flytte.
http://www.document.no/2011/06/rubbs-streiftog-er-ved-endestasjonen/
Grunnen til at muslimske familier ikke sender sine gamle til sykehjem, er vel at kvinnene der i liten grad jobber. Mange får ikke lov. Det forventes av dem at de skal gjøre dette, ofte har hun antagelig ikke noe valg. Så det som fremstilles som bra for de eldre, er kanskje ikke like bra for alle involverte.
I verden i dag finnes det antagelig hundrevis av millioner av mennesker som vil ha rett til å få komme til Norge. Vi kan ikke redde hele verden. Vi kan redde noen ja, men mange av de som kommer, kommer her ikke fordi de flykter fra krig, svært få er reelle kvoteflyktinger, det er mange asylsøkere, og blant disse har så vidt jeg husker 95% ikke papirer med seg når de ankommer. Det er storindustri og i ganske stor grad økonomiske flyktninger.
Om det å være snill med hele verden skal gjøre vårt land til et mye mer utrygt sted, lurer jeg på hvor man skal sette grensen. Hvor stor endringer i samfunnet er akseptabelt? Det kom nylig frem en wikileaksrapport fra Sverige som viste at innvandrere (for 10 år siden!) stor bak 45 % av forbrytelsene i landet, og når de gjaldt de alvorlige forbrytelsene var tallet enda høyere.
Hvor mye kan vi godta av forverring før vi føler at vi har ofret for mye?
http://politisktinkorrekt.info/2011/09/03/wikileaks-invandrare-bakom-hog-brottslighet-i-sverige/#more-98828
Du prøver å få meg til å fremstå som en egoist for å tenke på landet sin fremtid, deg om det. Jeg synes dette er ufin hersketeknikk.
Man er ikke spesielt omtenksom om man gjør samfunnet man lever i mer utrygt heller.
Steinar Lem var en hedersmann, rett før han døde gikk han ut og advarte mot utviklingen i landet vårt, spesielt i forhold til islam. Jeg har ingenting imot mennesker av noe opphav, men jeg har mye imot menneskefiendtlige ideologier. Islam er for meg blant de mest menneskefiendtlige ideologiene idag, men islam kommer ikke til landet uten gjennom sine tilhengere. Da må man ta et oppgjør med dem, og våge å sette foten ned og forsvare våre menneskerettigheter, våre homofile, våre jøder og våre døtre. Og deres og. Det gjør vi i alt for liten grad i dag, vi legger oss på kne og kryper vekk i skrekk for å ikke krenke å fornærme de som ingen motstand tåler.
http://www.dagbladet.no/2009/04/15/nyheter/inneriks/politikk/innvandring/asylpolitikk/5750828/
For øvrig har vi nettopp lagt inn et godt ord for en av våre iranske venner, som ønsker å komme til Norge for å jobbe. Iranere er i stor grad muslimer mot sin vilje, de har virkelig noe å flykte fra, det er en del mennesker som flykter fra islam og til Norge, for så å oppdage et nissen ikke bare er med på lasset, men har kommet i forveien. Nylig ble en kristen konvertitt fra islam helt kokende vann over på et asylmottak, som du kanskje kjenner til er det dødsstraff for frafall innen islam, og noen følte tydeligvis for å ta saken i egne hender.