Er vi alle medskyldige?

Når man nå leser artikler og kronikker på nettet i landets store aviser etter den grusomme tragedien, ser man at det å finne syndebukker ser ut til å være godt i gang.

Man slipper til mennesker med sin helt egen agenda, som mange ikke vet hva er, til å rakke ned på andre, og gjøre dem til delaktige i denne grusomme terroren.

Og de fleste kommentarfelt er stengt, så de som ønsker å komme med motargumenter slipper ikke til, akkurat artikkelen til Malm er unntaket. Malm støtter forøvrig Hizbollah og Hamas, som bedriver terror, også mot egen befolkning.

For noen vil det sannsynligvis slå tilbake på dem selv, Petter Nome er en av dem. Lars Gule har jeg nevnt før.

Er det de som som har diskutert med Breivik på nettet som har skapt dette monsteret? De som har delt bekymringer for fremtiden med ham, lyttet til hans argumenter, sagt seg enige med ham eller sagt ham i mot og debattert med ham? (og det må selvsagt understrekes at i debattene har han vært moderat, aldri oppfordret til vold, dette bekreftes også av PSTs sjef Janne Kristiansen:

«Han har kanskje muligens hatt noen trafikksaker på seg. Men han har bevisst lagt opp livet for ikke å komme i politisk søkelys. Han har også bevisst latt være å være voldelig i sine uttalelser på nett. Han har nærmest vært moderat, og har heller ikke vært en del av noe ekstremistisk nettverk.»)

Eller er det de som har vendt det døve øret til, ikke villet lytte til hans frustrasjon og hans argumentasjon som har ansvaret?

Har de mest ansvar de som har sluppet ham til på sine nettsider, eller er det de som har sensurert ham bort?

Er det alle de han har hatt som forbilde som er de skyldige? Det ene navnet etter det andre dras frem. Fra Shakespeare og Churchill til islamkritikere verden over, noen av dem, som Ayaan Hirsi Ali har levd i årevis med beskyttelse for sin kamp for friheten, skal disse tillegges delaktighet?

Eller er det mennesker som med sine meninger og handlinger har provosert ham og gjort ham frustrert som kan sies å ha mest ansvar?

Er de største syndebukkene de som har skapt det samfunnet han etterhvert kom til å hate så intenst, eller er det de som jobber for å endre det? 

Breivik er et produkt av det flerkulturelle samfunnet, han har ikke lest seg til problemene, han har opplevd dem på kroppen. I følge hans gamle kamerater hadde han selv en norskpakistansk kamerat, og jeg har også lest at han hadde kontakt med A og B gjengen som «beskyttet» ham så han kunne ferdes fritt.

Han ble også i følge noen klassekamerater mobbet. Kan mobberne være de ansvarlige?

Sånn kan man fortsette.

Er det i det hele tatt noen som HAR ansvar for dette, noen som kunne visst, noen som har fremprovosert denne gjerningen, som han har gått og planlagt i 9 år?

Jeg tror ikke det. Ingen har skapt dette monsteret, det har skapt seg selv, og om det er noen medskyldige er det mange medskyldige, det er ikke en enkelt hendelse som er årsaken, dette er mer komplisert enn som så.

Den som er uten synd kan kaste den første stein. Noen har allerede begynt.

Dagen vi aldri glemmer

Det ufattelige har skjedd. Norge har opplevd marerittet man ikke i sin villeste fantasi hadde trodd ville skje i dette landet.

Først en bombe som rammet regjeringsbygget og store deler av Oslo sentrum. Sjokkerende nok, men ikke helt uventet, man har jo sett nok av lignende og mye verre angrep tidligere. Det var skremmende bilder fra vår hovedstad. Vi fikk høre at regjeringens medlemmer ikke var skadet, men at andre mennesker var drept eller skadet.

Men det skulle bli så ufattelig mye verre. Det kom melding om skyting på Utøya der AUF har sin sommerleir. Det var vanskelig å tro at dette skulle skje akkurat nå, men det var også vanskelig å se en sammenheng.

Men det viste seg å være en sammenheng. Gjerningsmannen bak bomben hadde reist direkte ut til Utøya, tungt bevæpnet, og han skjøt om seg på ungdommene som var der, mens han prøvde å lokke dem til seg, utkledd som han var i politiuniform.

Så langt har 86 unge mennesker mistet sitt liv der ute, flere er ennå savnet, og minst 7 er døde i bombeeksplosjonen, hele landet gråter for dem og deres etterlatte, hvordan kan noen begå den slags gjerninger mot unge mennesker? Hvordan kan noen med kaldt blod skyte ned mennesker rundt seg, det er ikke til å fatte, det er rett og slett ikke til å tro.

Vi tenker alle på de som er døde og deres etterlatte, som medmenneske er det ikke vanskelig å sette seg inn i hvilket mareritt de opplever i disse dager, og som vil følge dem, og oss alle, gjennom resten av livet.

Gjerningsmannen viser seg å være en tilsynelatende vellykket ung mann fra Oslos vestkant.

Han har planlagt dette i hele 9 år! Han har skrevet et langt manifest med sine forvirrede og syke planer, det er en mann man automatisk vil beskrive som gal, men så enkelt er det kanskje ikke, for han har handlet «rasjonelt» mens han planla dette, han har klart å gjennomføre dette uten å involvere andre (ser det ut til) han har forstått at han må skjule sine meninger og tanker for alle andre, for de vil aldri bli forstått og akseptert av noen andre.

Det er derfor svært trist, frustrerende og provoserende når man før det er gått 2 døgn etter disse grusomme gjerningene ser at flere ser sitt snitt til å prøve å plassere skyld. Det er så man ikke tror hva man leser, når Norges kanskje eneste knyttet til terror frem til dette hendte, nemlig Lars Gule, brukes som sannhetsvitne  for å kommentere hva som er «høyre-ekstremt» i Norge. Han insinuerer at flere tusen av documents lesere er «ytterliggående»...! 

Og ikke nok med det, Helge Øgrim, tidligere AKP-ML leder, nå redaktør av fagbladet Journalisten, er ute og kritiserer Hans Rustad for å bruke ytringsfriheten, og sier, i alle fall indirekte, at han er delvis medskyldig i dette. Hvordan kan noen være så onde i en sånn situasjon å i det hele tatt insinuere at noen er delvis medskyldige i dette? Det sier kanskje sitt at den ene ble tatt med sprengstoff som skulle brukes til terror i Israel, og den andre var vel antagelig en av de som i sin tid mente av væpnet revolusjon var tingen. 

Tenk litt på hva det uttrykket faktisk innebærer.

Klumpen i magen er i ferd med å utvikle seg til volsom kvalme når man leser slikt som dette om mennesker man vet er dønn seriøse, og på en dag som dette.

Anders Giæver er også blant de som mener seg berettiget til å kritisere document for å ha sluppet gjerningsmannen til i sine debattfelt, med innlegg som ingen hverken da eller nå kan lese noe i som skulle tilsi hva som skulle skje. Jeg tror han bør sjekke sine egne nettdebatter og se hva som skrives der, og det er grunn til å tro at gjerningsmannen også har deltatt i VGs og andre nettavisers diskusjonstråder, han var aktiv på nettet, og uttrykte seg ikke på en måte som fikk noen til å fatte mistanke.

Man bør tenke seg svært godt om før man i disse dager deler ut skyld. Det er EN skyldig her, og han vet vi alle hvem er. Hva som har drevet ham til det han har gjort får vi kanskje aldri helt vite, noe har fått det til å bikke mentalt, ingen ved sine fulle fem vil begå grusomme ugjerninger som dette. Kanskje er det en rekke av tilfeldigheter og opplevelser som samlet har skapt dette monsteret, men INGEN der ute skal måtte føle seg ansvarlig for å ha fremprovosert dette, det ville være å legge en stein til byrden som intet normalt menneske kan leve med.

Jeg trodde vi skulle stå sammen igjennom dette, ta avstand sammen, sørge sammen, trøste hverandre og prøve å leve videre sammen, men det man legger opp til nå er noe helt annet. 

Det gjør meg usigelig trist, på toppen av all tristheten vi allerede har opplevd denne helgen.

Nye trender - litt nykultur er vel ikke å forakte?

Årets nye trend, som virkelig har slått an, ser ut til å være voldtekt av fremmede kvinner, helst i hjelpeløs tilstand og fortrinnsvis svært unge.

Nå er det ikke de trauste, trege, norske menn som står bak denne trenden, vi er nå heller sjelden trendsettere her til lands, selvsagt er dette noe vi har importert, ett av de mange nye, flotte kulturelle innslag vi er blitt beriket med de senere år.

Det tar tid å venne seg til alt dette nye, og både norske kvinner og menn er så langt ganske negative til det nye tidsfordrivet, men vi er på gli. Blant annet diskuteres det høylytt om det er feigt eller fullt forståelig at sikkerhetsvaktene ved Stortinget ikke syntes det var deres plikt å gripe inn mot det de så var et alvorlig overgrep mot en kvinne i tydelig hjelpeløs tilstand. De ringte politiet, men de var så travelt opptatt med å bevokte et sommerstengt Storting, at de valgte å vente til politiet kom, uten å selv ta affære.

Sånn er det altså blitt i vårt land. Ikke bare er kvinner fritt vilt i vår hovedstad, og andre steder for så vidt, våre arme riddere som kunne forsvart oss mot overgrep, våger ikke å gripe inn, eller mener at det er ikke deres sak, deres ansvar.

Er det ikke alles ansvar å hjelpe et menneske i nød? Hvor vanskelig kan det egentlig være for voksne menn, ja i flertall, med ansvar for sikkerhet, det er faktisk deres yrke, å hjelpe en kvinne i nød?

Et annet absurd utslag av årets sommerhit er diskusjonen om det er fornuftig eller ei å anbefale norske jenter å ikke drikke seg fra sans og samling, for så å prøve å bevege seg, alene, gjennom mørke bakgater og parker i nattens mulm og mørke for å komme seg hjem.

Det er det nivået man legger seg på. Uff disse voldtektene, vi må få en slutt på dem altså. La oss diskutere for og imot om det er nedverdigende å forvente at kvinner ikke oppfører seg sånn eller sånn, la oss rope på mer politi, men la oss FOR GUDS SKYLD, ikke komme inn på det virkelig alvorlige i problemet, det at det i så godt som alle disse overfallsvoldtektene er menn av utenlandsk opprinnelse, som det så korrekt kalles, som er gjerningsmennene. På godt norsk, menn fra kulturer som har et svært undertrykkende kvinnesyn, på statistisk norsk, menn fra muslimske land som Somalia, Irak osv.

Hva kan vi vel gjøre med dette? Kan man stoppe innvandring fra nevnte land? Er vi virkelig forpliktet til å slippe inn hvem som helst i dette landet, slippe løs hvem som helst i dette landet, eller hvorfor virker det sånn?

Hvem er så dum at de tror at dette er noe som vil avta, eller stoppe, og ikke eskalere til vi ikke lenger har noen som helst kontroll? Og ikke bare må advare våre døtre mot å drikke seg snydens og vandre ensom og lettkledd hjem alene i mørket, men faktisk mot å bevege seg utendørs, på opplyste og befolkede steder, dag som natt, alene, eller sammen med venninner?

Hvorfor er det ingen som snakker om elefanten i rommet?

Feige presse, feige politikere, alle vet, og alle tier. Bortforklaringer, brannslukking, men ingen tiltak som monner. Ikke stengte grenser, ikke utsendelser av kriminelle, det treneres av selveste myndighetene, og ikke internering av asylsøkere med ukjent identitet.

Og snart, ikke frie kvinner, ikke frihet for kvinner til å bevege seg trygt rundt, hvilket samfunn er det da man har skapt?

Jeg spør «feministene» atter en gang, var det virkelig dette dere ville?

Multikulturens bakside.

Der er neppe noen hemmelighet at min begeistring for multikulturen (det vil i praksis si islams kulturelle påvirking av samfunnet vårt) på en skala fra 0 til 10 vil ende på -3, og daglig får man små drypp som bekrefter at skepsisen er velbegrunnet.

Stadig skyves grensene, stadig er det noe nytt, noe man aldri ville tenkt at kunne komme til å bli et problem i et sivilisert samfunn, som plutselig fremstår som den mest absurde men likefullt sanne virkelighet.

For en tid tilbake gjaldt det et bilde kalt «Boken», som ble hengt opp på Universitetet i Bergen. Et sted for opplyste mennesker i vitenskapens ånd. Trodde man. Men dengang ei. For også her var man belemret med «kulturer». Kulturer, representert ved deres menneskelige utsendinger, som så sitt snitt til å bli krenket, antagelig mest av prinsipp, noe skal man da fylle tiden sin med. 

Det er deres privilegium å bli krenket, det er vårt å krenke, skamme oss, beklage, og være tolerant for deres velutviklede krenkethet.

Dette er det fryktelige bildet:

Er det rart man reagerer? En bok plassert på en trusekledd damerumpe, det er ikke til å tro!

Bildet ble stadig vekk tildekket, før det til slutt ble flyttet, for ikke å krenke gjesteforelesere med sarte sinn og begredelig kvinnesyn. Dette skjer altså på et norsk universitet, i det herrens år 2011.

Så kan man spørre seg hva et norsk universitet skal med gjesteforelesere som lever i middelalderen, har de egentlig noe å tilføre oss? Vil tapet bli større enn gevinsten om de holdt seg unna? Burde man kanskje be de edle herrer om å pakke sin snippeske og trekke hjemover om kunsten ikke passer?

Nylig leste jeg at en kvinne i England ble bedt om å forlate et offentlig bygg da hun prøvde å amme sitt barn. For bygget var «multikulturelt» må vite, og ammingen kunne opprøre muslimske brukere. 

Ja så la de bli opprørte da! 

Det opprører meg, det opprører mødrene, og sist men ikke minst opprører det de sultne barna at de ikke får mat, så for pokker, hvor langt skal man tøye dette hersens muslim-føler-seg-krenket-for-alt-mellom-himmel-og-jord-buhu-våset, skjønner ikke folk at det finnes ikke grenser for hvor langt man vil dra det om vi ikke setter ned foten snart?

Am i vei! I min ungdom solte man seg toppløs på strender og i parker, når sluttet man med det, er det ikke på tide å begynne igjen for å vise hvor skapet faktisk har stått rimelig lenge?

Så har man det diskriminerende på slaktefronten.

Vi hører av og til om halal-slakting på norske slakterier. Eller hører og hører, noen av oss vet at det skjer, men det snakkes ikke så mye om det. For å være på den sikre siden så slakter man enkelte steder alt kjøttet halal, det blir liksom så mye enklere sånn. Men ingen spør meg om det er greit for meg, det er det nemlig ikke. Jeg NEKTER å spise kjøtt fra dyr som er pint ihjel i en liksomguds ånd, mens en imam står og priser den samme avguden mens piningen foregår. Det krenker meg som person å vite at jeg kanskje har spist eller blir servert kjøtt som dette. 

Et flymatselskap forslo også for «enkelthets» skyld å servere alle passasjeren halal-mat, for det gjør jo ikke noe for de andre (oss ja) å spise dette. Jo det gjør det faktisk, og ikke bare litt heller.

Trønderkylling søker nå etter en halal-slakter. Diskriminerende etter mine begreper å søke etter en person med et spesielt livssyn, antagelig også kjønn, kvinner en neppe gode nok for denne viktige jobben. Hvorfor skal ikke jeg kunne søke og få denne jobben, om jeg (Gud forby) måtte ønske det? Skal det bli sånn i fremtiden at for å få jobb på slakteri må man være muslim, det blir jo mye enklere sånn, for de kan jo gjøre alt, mens vi urene og fordervede må holde oss unna kjøttet til herrefolket.

Det er også ting som tyder på at Trønderkylling har drevet med halal-slakting før dette, det står en arabisk tekst på pakkene deres, nemlig halal. 

Så spiser du trønderkylling spiser du halal, anbefaler altså at du slutter med det.

Reinslakteriet Aage Pedersen (som forhåpentligvis ikke vet hva han driver med) søker etter halaslakter da han har tenkt å tilby halal-slaktet rein.

Da handler vi ikke hos han heller, man har da prinsipper!

Allerede i 2005 kunne man lese at umerket halal-kjøtt selges i stor stil fra norske slakteri til norske forbrukere.

«Grunnen er ren logistikk, bedriftsøkonomi ligger bak. Det er billigere å halal-slakte alle dyrene enn bare noen få. Flere slakteri innrømmer at de har begynt å halal-slakte alt kjøttet fordi det er mest praktisk.

- Jeg står for det som jeg har skrevet i kronikken og viser til den, sier Stubberud til Dagbladet.no. Han ønsker ikke å kommentere utspillet nærmere nå.
Stubberud er opptatt av er det han kaller en «snik-islamisering».
Gildes anlegg på Gol velsigner ifølge Stubberud alle dyrene på muslimsk vis. Her slaktes rundt 110 000 sauer årlig, men bare 13 prosent går til halal-markedet.
Resten av halal-kjøttet selges til ikke-muslimske forbrukere, og det merkes ikke med halal-kjøtt. Det er for å spare penger på sortering man gjør dette.
Norske slakterier og de norske matvarekjedene står bak en snik-islamisering av det norske matfatet ved at vi får halal-produkter vi ikke har bedt om. Bak vår rygg har slakteriene derfor laget en ordning hvor enhver som kjøper en kylling eller et lam i Norge, uten å vite det risikerer å spise halal-mat, skriver Stubberud.»


Er dette greit for deg?

Det er ikke greit for meg, av prinsipp, i forakt for den menneskefiendtlige ideologien som ligger bak, og sist men ikke minst i sympati med dyrene, nekter jeg å akseptere dette.
Kjøttet smaker nok likt ja, men man har da prinsipper!

Har man ikke?

Nytt hus... en føljetong

I serien "nytt hus" kommer nå neste epistel.

Det skjer ikke så mye for tiden, vi venter på mer info om tomten, og ikke har vi noen hast heller, så jeg tråler derfor nettet etter gode ideer, og tegner litt selv i ny og ne.

Det jeg har funnet ut er at svenske hus ser ut til å falle mest i smak. Moderne svenske hus, ett av de jeg fant minnet faktisk en del om det jeg selv hadde tegnet:

Min versjon

Trivselhus sin versjon

Jeg  hadde faktisk tegnet min versjon før jeg kom over dette.

Huset finner man på trivselhus.no, som har mange flotte hus etter min mening, ikke minst har de veldig bra presentasjon av husene, med både vanlige plantegninger, plantegninger i 3d, roterbar modell og av en del hus også bilder. En ting jeg savner er dog bredde og lengde på hus, merkelig at ikke dette er opplyst.

Kjekt med takterrasse.

I dag kom jeg over en annen svensk husleverandør, og de har også noen fine hus, som dette:

 

og dette:

Presentasjonen her er ikke like bra, litt små plantegninger, men noen av husene har 3d-visning innvendig som gir et relativt greit inntrykk.

Her fant jeg også noe som heter animonhus.se, og jeg synes dette var litt fint:

Ikke så dum planløsning heller, er ikke like fornøyd med den på alle de andre husene. Men litt mer vinduer hadde nok gjort seg.

Men ingen er perfekte, hvorfor har ikke noen tegnet et perfekt hus ennå?

Å jeg vet en sæter...

Da har jeg fått geitebildene over på PC'en.

Det ble ikke så reint få bilder heller, geiter er virkelig fascinerende og tillitsfulle dyr. Vi stoppet to steder, og det ble mange bilder til sammen, stort sett dårlige og rotete bilder...

Da jeg så gjennom bildene fra det siste stoppet la jeg merke til Frøken Lineslus i egen høye... geit. Jeg husker jo godt den geiten, den var sjarmerende og selskapssyk og villig fotomodell, men etter å ha talt gjennom bildene viste det seg at akkurat denne geiten hadde prestert å komme med på hele 27 bilder, og det var mange geiter der...

Så her er hun, dagens fotomodell:

Er det bra sånn, eller bør jeg smile litt mer?

Er profil bedre, eller viser skjegget litt for godt kanskje?

Halvprofil og et tenksomt, lite smil tror jeg blir bra.

 

Eh..hva gjør du på MITT bilde..?

Vi slapper bare av litt vi.

To små sjarmtroll

Åh... klør på nesen.

Argh... klør på øyet.

Og hjemme ventet et annet dyr...

Aaaa, klør på øret

Skjønner ikke alt dette snakket om hengemage..

Kjekt på taket, og DEN utsikten da.

Villdyret på vakt.

Heia brann!

Jeg må si jeg er skuffet over utviklingen på bilfronten. All denne fancy elektronikken ser ut til å være en gedigen sikkerhetsrisiko, man skulle trodd ting gikk i retning av bedre og tryggere biler, men hvordan kan det da ha seg at man gang på gang leser om biler som står i lys lue, gjerne mange på en gang, side ved side?

Hva ER egentlig dette, er man ikke i stand til å lage biler i 2011 som ikke tar fyr sånn helt av seg selv, mens de står pent og pyntelig parkert og eierne aner fred og ingen fare?

Virker ikke sånn nei. I går kunne man lese at så mye som 14 biler plutselig stod i full fyr i Groruddalen i Oslo. Tidligere i år har det vært flere bilbranner, merkelig nok i noenlunde samme område, nemlig Groruddalen i Oslo. Kan det være en bilmekaniker i området som ikke gjør jobben sin tro??

I begynnelsen av mai brant det 5 biler på Haugerud og 2 på Ulven.

I begynnelsen av juni brant det noen biler på Tøyen.

I begynnelsen av juni var det også to episoder med bilbranner på Galgeberg.

Vi husker jo situasjonen i Sverige før valget i Norge i 2009, hvor det var nesten daglige bilbranner og steinkasting mot politiet, og hvordan situasjonen konsekvent ble tiet ihjel i norsk media.

For ikke å snakke om alle skolene som brenner i Sverige årlig, det brenner en skole i Sverige DAGLIG! Over 4 branner i uken er påsatt. Men det er visst bare noe som skjer, man skjønner ikke hvorfor det skjer. Merkelige greier i grunn.

Jeg har skrevet om situasjonen i Sverige før, og nå ser det ut som vi er i ferd med å bevege oss i samme retning, og vi skjønner selvsagt heller ingenting. Er man rett og slett bare fryktelig uheldig, eller er det feil valg av materialer som kan være grunnen tro? Selvantennelige skolebøker, kan det ligge der? Skoler i stein hadde kanskje gjort seg bedre?

Men vi er nok bare i den spede startgropen enn så lenge. På nyttårsaften i Frankrike brant det intet mindre enn 1137 biler. Og i Frankrike er man nok strålende fornøyd, for dette var faktisk en nedgang på 10, fra året før..

Berikelse folkens, det er det det kalles. Multikultur, svære greier i grunn. Tenk alt vi hadde gått glipp av om ikke vår omtenksomme regjering hadde vedtatt over hodene på oss at dette er bra for oss. Tenk hvor kjedelig, fredelig og traust vi hadde hatt det.

Takk og lov for at noen tenker for oss!!

Det er krig, noen kriger mot oss, men vi vil ikke se det.

Feriemodus

Man befinner seg i feriemodus.

I år ble det ikke bestilt utenlandstur, vi regnet, noe optimistisk, med at det ville bli en fin sommer hjemme, så man kunne ta seg båtturer med bading og fiske, bedrive soling og grilling på terrassen, samt lignende, avslappende sommeraktiviteter.

Så langt kan man vel si at det ikke helt har slått til. Første ferieuke ble tilbragt på jobb, da det var så dårlige meldinger at jeg ikke så noe poeng i å være hjemme og drive dank mens irritasjonen over været tok feriegleden fra meg.
Mandag var det meldt så fint vær at vi droppet den planlagte handleturen til nærmeste by, man vil jo ikke kaste bort en fin dag når den først skulle dukke opp heller, men så vi noe til solen den dagen tro? Eh, nei.

De neste dagene ble dog ikke så verst, men siden vi hadde fått låne en hytte på fjellet var ungene rimelig giret på å komme seg opp der, det som holdt oss igjen var relativt fine meldinger hjemme, som delvis slo til sånn i ny og ne, og elendige meldinger til fjells.

Men omsider kom vi oss av gårde. Og vi dro fra sol og kom opp til regn, du må ikke tro at de udugelige meteorologene bommer den veien nei.

Men i dag våknet jeg til sol, O lykke. Så selv om klokken bare var 8 hadde jeg ikke samvittighet til å sove bort den nydelige morgenen, som ble tilbragt utendørs med frokost, en kopp te og en bok.

Så var det ut på tur. Ungene ville bade, alt annet enn badeland var selvsagt utenkelig, og hvem traff vi vel på veien? Jo, flokk på flokk med geiter.

Geiter er fantastiske dyr, sjarmerende og flotte, skikkelig sosiale og snille, de hadde nok håpet at vi hadde noe godt å by dem, men ingen sure miner over den elendige serveringen, og de stilte velvillig opp for fotografering, og litt kos. Den som kunne tatt med seg hjem en sånn en!

Så dagen ble tilbragt med geiter, badeland og spa. Ikke så verst å ha ferie, selv om man ikke kommer seg til varmere strøk og man  ellers fortviler over at meteorologene ser ut til å ha skulket annenhver forelesning og ikke aner hva de baler med....

Så lurer du kanskje på hvorfor det ikke er bilder av geiter her?

Kameraet er jo fullt av bilder, men kabelen ligger fint hjemme og venter, alt kan man jo ikke huske på heller, men med tid og stunder dukker det nok opp noen biler av noen geiter her skal du se.

God sommer og god ferie til alle der ute!!

Liten bok med stort innhold

Jeg har nettopp lest «På vegne av venner» av Kristopher Schau.

Kristopher Schau er vel kjent for de fleste som komiker, musiker, programleder og generelt en person som liker å tøye grenser, blant annet ved å prøve å bo en uke i en bil, og gjennom serien "Forfall" hvor han skulle sjekke hvor mye han kunne forfalle i løpet av en uke, og serien "De syv dødssynder" hvor han skulle begå de syv dødssyndene.

Men noe uventet bor det mer i denne mannen.

Schau leste er sak i Aftenposten om kommunale begravelser, begravelser det offentlige tar seg av, siden ingen i familien eller venner gjøre det. I slike begravelser kommer det ofte svært få eller kanskje ingen, og dødsannonsene er i slike sammenhenger alltid undertegnet «På vegne av venner»

Schau bestemte seg for å gå i så mange slike begravelser han kan gjennom et helt år. Fordi noen faktisk bør være der, fordi ingen bør være ensomme som det siste før de legges i jorden, fordi noen bør tenke over personen, hvem det var og hvilket liv som ble levd.

Det blir sterke følelsesmessige opplevelser for den ellers tilsynelatende så tøffe Schau, og han beskriver sine følelser og tanker om dette ærlig og rørende. Han vil være der for den som er død, han vil at fokuset skal være på personen. Og han merker stor forskjell på prestene som holder talene. At noen faktisk har lagt stor flid ned i å finne noe å si som beskriver hvem den døde var, selv om man kanskje vet lite om hvem det var, at man har funnet dikt som kan passe for anledningen og at man gjør sitt beste for å gjøre det til en spesiell og personlig opplevelse, selv om kapellet faktisk kan være helt tomt utenom den døde.

Boken er i A5-format og på bare 92 sider, så det er en kort bok, men en viktig bok, med et gripende innhold som bør få en til å reflekterer over de mange ensomme skjebner der ute, mennesker som lever alene, dør alene, og ikke engang har venner, slektninger eller andre kjente som ofrer av sin tid for å ta et siste farvel.

All ære til Kristopher Schau for å ha skrevet denne boken, som er vel verdt å lese.

Hva har man gode venner til?

Vi har fått oss ny politidirektør.

Denne gang en mann, etter mange år med en kvinne i stillingen.

Mannen heter Øystein Mæland, og er utdannet psykiater.

Nå er vel ikke det å være psykiater normalt det man først og fremst vil anse som den mest optimale og logiske bakgrunnen til en politidirektør, men det hjelper nok på at man er god venn med vår statsminister, såpass god at man faktisk var hans forlover, og at man har partiboken i orden.

Det hjelper nok veldig.

At man er homofil er heller ikke noe som trekker ned, og selvsagt skal det heller ikke være det, dog er det kanskje ikke helt optimalt at man skyver litt grenser foran seg og bestiller surrogatbarn fra USA, siden det altså ikke er tillat her til lands.

I motsetning til Kari Ann Volden som måtte slite i rundt et år med å få sine tvillinger til landet, har Mæland eller hans mann biologisk tilknytting til sine surrogatbarn, og har da tydeligvis klart å få barna inn i landet, men man må fremdeles utenlands for å kunne skaffe seg disse barna, fordi surrogati altså er forbudt etter norsk lov.

Er det akseptabelt for en norsk politidirektør å reise utenlands og bedrive handlinger som er tillatt der, men i Norge er ulovlig, sånn generelt? Man vet f.eks at man kan straffes for kjøp av prostituerte selv om det har foregått i utlandet, hva med bruk av narkotika i mindre restriktive land eller samvær med mindreårige i land hvor dette er tillat? Kan man gifte seg med en 9-åring i land hvor dette er giftealderen og komme unna med dette også tro? Hvor går grensen, og hvordan kan man ha en politidirektør som liker å bevege seg på kanten av den?

Men det stopper ikke der.

«Mæland var leder for AUF i Oslo 1979–1982, og sentralstyremedlem i AUF fra 1983 til 1989. Han satt i Oslo bystyre fra 1983 til 1986. I mars 1998 innrømmet Mæland i retten at han sin tid
som leder i Oslo AUF hadde søkt Oslo kommune om støtte til kurs som ikke ble avholdt i den hensikt å få mer kommunal støtte.»

Man trenger altså ikke å ha holdt sin sti rein for å kunne bli politidirektør. Eller ha juridisk utdannelse. Å være forlover for vår alles kjekke Jens er antagelig mer enn nok.

Og det er da merkelig hvilken hang til å svindle til seg statlige midler man har blant mange på venstresiden, føler man at statens penger er ens egne penger i så stor grad at man knapt nok regner slikt som lovbrudd i de kretser? AUF, sos-rasisme, diverse innvandrerorganisasjoner, eksemplene er mange.

Sånn styrer man dette landet. Putter inn venner og bekjente der man mener det er gunstig, og pressen synes ikke dette er noe å blåse seg opp over.

For vennene sitter vel godt plassert der og.

Gamle damer blir som nye.

Jeg har vært på russebiltreff i helgen.

Jeg hører formelig gispet der ute blant mine trofaste lesere.

«What!? Er denne kloke, reflekterte og særdeles diplomatiske kvinnen en av disse som nylig virret rundt i rare, røde klær og hoiet med en ølflaske i hver hånd?»

Slapp av, det var en mimrefest. Det var en gang på slutten av 80-tallet man surret rundt i rød dress, og så lyst på fremtiden.

Men hva tror dere skjer når man samler troppene etter godt over 20 år?

Jo, man innser at ikke bare ser de gamle bekjente omtrent ut som før, de ER også akkurat som før. Det er rett og slett sjokkerende, men gledelig, hvor lite nedbrytende som har skjedd på alle disse årene.

Man kan rett og slett puste lettet ut, man blir faktisk aldri voksen, det er bare en vedtatt sannhet det med voksenhet, som mange andre, helt uten hold. Og, mulig det er grunnet dårligere syn, men utseendemessig er det ikke mye å henge seg opp i der heller.

Særdeles hyggelig var det å samles, det kan virkelig anbefales!

Og med facebook er det jo lett å samle troppene og avtale tid og sted, dog skal det sies at detaljene angående meny ikke helt gikk i boks, men det ble elegant løst i løpet av kvelden, hvor veloppdragen ektemann (ikke min nei!) tok på seg oppgaven å skaffe mat til hungrige damer.

Vi kunne konkludere med at vi alle hadde alle våre barn med mannen vi bor med, 15 barn på 6 damer er dessuten godt over snittet, og de fleste av oss drikker ikke kaffe, kan det være en sammenheng der?

Vi kom vel videre frem til at det var kjekt for ungene... og filosoferte oss fram til at vi måtte være usedvanlig attraktive, hva annet kan vel grunnen være?

Fuglene sang lystig og solen var godt på vei opp da vi avsluttet kvelden/morgenen, og etter noen få timers søvn var det å komme seg hjem og sette i gang å arrangere familieselskap for familiens yngste jubilant.

Litt voksen er man dog kanskje blitt, men ikke verre enn at det er til å leve med.

Mannen min hevder i alle fall i tunge stunder at han føler at han er gift med en gutt på 14, så da er det nok ikke så ille tross alt.

Da ser vi frem til neste treff, om ikke så lenge.

Jo Nesbø er et geni.

Jeg er nettopp ferdig med Jo Nesbø sin siste bok, og han klarte det igjen, det er ingen tvil om at Nesbø er ikke bare blant landets beste krimforfattere, men blant verdens.

Ideene og historiene hans er underholdende og bra, men det er ikke i seg selv nok, man må også skrive bra, og det gjør Jo Nesbø.

Det er Harry Hole som er på farten igjen. Denne gang har han tilbrakt tre år utenlands, og har klart seg bra, tjent gode penger og holdt seg unna alkoholen.

Men noe drar ham tilbake til Norge. Hans tidligere stesønn Oleg er i trøbbel, for å si det mildt. Ikke bare har han havnet utfor og blitt narkoman, han har på toppen av det hele havnet i fengsel, for drap på sin beste kamerat, Gusto.

Harry dukker opp og prøver å grave seg til bunns i saken, og det han finner er korrupte politimenn, korrupte politikere, narkotikaligaer og et nytt narkotisk stoff, utviklet av norske kjemikere, en forbedret variant av heroin, men med mindre sjanse for overdose, det kalles Fiolin.

Historien fortelles delvis gjennom drapsofferet Gusto, fostersønnen som drar hele sin nye familie ned i fortapelsen. Mens han ligger skutt og døende tenker han gjennom livet sitt, og forteller om livet sitt i tankene til sin ukjente far, sånn får også vi kjennskap til historien bak, mens vi parallelt får følge Harrys jakt på drapsmannen og den såkalte Dubai, mannen bak den nye narkoligaen.

Harry havner som vanlig i problemer, og kommer seg ut av problemer som ville tatt knekken på enhver annen, særlig realistisk er det jo ikke, men så er det jo heldigvis fri fantasi.

Slutten av boken er overraskende, og man venter i spenning på oppfølgeren...

Jeg hørte den som lydbok, og den ble lest av Håvard Bakke, som gjorde en glimrende jobb.

Kan selvsagt anbefale denne boken på det varmeste.