Dagen vi aldri glemmer

Det ufattelige har skjedd. Norge har opplevd marerittet man ikke i sin villeste fantasi hadde trodd ville skje i dette landet.

Først en bombe som rammet regjeringsbygget og store deler av Oslo sentrum. Sjokkerende nok, men ikke helt uventet, man har jo sett nok av lignende og mye verre angrep tidligere. Det var skremmende bilder fra vår hovedstad. Vi fikk høre at regjeringens medlemmer ikke var skadet, men at andre mennesker var drept eller skadet.

Men det skulle bli så ufattelig mye verre. Det kom melding om skyting på Utøya der AUF har sin sommerleir. Det var vanskelig å tro at dette skulle skje akkurat nå, men det var også vanskelig å se en sammenheng.

Men det viste seg å være en sammenheng. Gjerningsmannen bak bomben hadde reist direkte ut til Utøya, tungt bevæpnet, og han skjøt om seg på ungdommene som var der, mens han prøvde å lokke dem til seg, utkledd som han var i politiuniform.

Så langt har 86 unge mennesker mistet sitt liv der ute, flere er ennå savnet, og minst 7 er døde i bombeeksplosjonen, hele landet gråter for dem og deres etterlatte, hvordan kan noen begå den slags gjerninger mot unge mennesker? Hvordan kan noen med kaldt blod skyte ned mennesker rundt seg, det er ikke til å fatte, det er rett og slett ikke til å tro.

Vi tenker alle på de som er døde og deres etterlatte, som medmenneske er det ikke vanskelig å sette seg inn i hvilket mareritt de opplever i disse dager, og som vil følge dem, og oss alle, gjennom resten av livet.

Gjerningsmannen viser seg å være en tilsynelatende vellykket ung mann fra Oslos vestkant.

Han har planlagt dette i hele 9 år! Han har skrevet et langt manifest med sine forvirrede og syke planer, det er en mann man automatisk vil beskrive som gal, men så enkelt er det kanskje ikke, for han har handlet «rasjonelt» mens han planla dette, han har klart å gjennomføre dette uten å involvere andre (ser det ut til) han har forstått at han må skjule sine meninger og tanker for alle andre, for de vil aldri bli forstått og akseptert av noen andre.

Det er derfor svært trist, frustrerende og provoserende når man før det er gått 2 døgn etter disse grusomme gjerningene ser at flere ser sitt snitt til å prøve å plassere skyld. Det er så man ikke tror hva man leser, når Norges kanskje eneste knyttet til terror frem til dette hendte, nemlig Lars Gule, brukes som sannhetsvitne  for å kommentere hva som er «høyre-ekstremt» i Norge. Han insinuerer at flere tusen av documents lesere er «ytterliggående»...! 

Og ikke nok med det, Helge Øgrim, tidligere AKP-ML leder, nå redaktør av fagbladet Journalisten, er ute og kritiserer Hans Rustad for å bruke ytringsfriheten, og sier, i alle fall indirekte, at han er delvis medskyldig i dette. Hvordan kan noen være så onde i en sånn situasjon å i det hele tatt insinuere at noen er delvis medskyldige i dette? Det sier kanskje sitt at den ene ble tatt med sprengstoff som skulle brukes til terror i Israel, og den andre var vel antagelig en av de som i sin tid mente av væpnet revolusjon var tingen. 

Tenk litt på hva det uttrykket faktisk innebærer.

Klumpen i magen er i ferd med å utvikle seg til volsom kvalme når man leser slikt som dette om mennesker man vet er dønn seriøse, og på en dag som dette.

Anders Giæver er også blant de som mener seg berettiget til å kritisere document for å ha sluppet gjerningsmannen til i sine debattfelt, med innlegg som ingen hverken da eller nå kan lese noe i som skulle tilsi hva som skulle skje. Jeg tror han bør sjekke sine egne nettdebatter og se hva som skrives der, og det er grunn til å tro at gjerningsmannen også har deltatt i VGs og andre nettavisers diskusjonstråder, han var aktiv på nettet, og uttrykte seg ikke på en måte som fikk noen til å fatte mistanke.

Man bør tenke seg svært godt om før man i disse dager deler ut skyld. Det er EN skyldig her, og han vet vi alle hvem er. Hva som har drevet ham til det han har gjort får vi kanskje aldri helt vite, noe har fått det til å bikke mentalt, ingen ved sine fulle fem vil begå grusomme ugjerninger som dette. Kanskje er det en rekke av tilfeldigheter og opplevelser som samlet har skapt dette monsteret, men INGEN der ute skal måtte føle seg ansvarlig for å ha fremprovosert dette, det ville være å legge en stein til byrden som intet normalt menneske kan leve med.

Jeg trodde vi skulle stå sammen igjennom dette, ta avstand sammen, sørge sammen, trøste hverandre og prøve å leve videre sammen, men det man legger opp til nå er noe helt annet. 

Det gjør meg usigelig trist, på toppen av all tristheten vi allerede har opplevd denne helgen.