Året 2011

Året 2011 er i ferd med å bli historie, og dette året har vært svært begivenhetsrikt.

Det man som nordmann antagelig vil huske best fra dette året er terroraksjonen den 22.juli, naturlig nok. Mye har vært sagt og skrevet om den, i enkelte medier for mye, men det er en sak som har gjort dypt inntrykk på alle nordmenn, og langt utover Norges grenser, og vi vil aldri glemme denne dagen.

Men det er rart å tenke på hvor raskt man glemmer, da jeg i mars satt og så på de grusomme bildene fra jordskjelvet og den etterfølgende tsunamien i Japan, hadde jeg forventet at dette ville bli noe man ikke ville klare å slette fra netthinnen på lang tid, nå virker det nesten som om en del nesten har glemt denne saken, og de rundt 23 000 menneskene som døde i denne tragedien.

En del terrorister og andre despoter har forlatt oss, enten drept eller ved naturlig død, jeg klarer aldri å glede meg over at noen er døde, men det er vel heller ingen normale personer som føler den store sorgen etter at Bin Laden, Ghadaffi og Nord-Koreas Kim Jung-il forlot oss dette året.

Den mye omtalte arabiske våren droppet sommeren og gikk rett over i høst og vinter. Egypt er vel blant de som merker det mest, kanskje fordi dte har vært et populært ferieland for mange fra Vesten. Nå blir det vel neppe så mye mer badeferie der, egypterne stemmer nå frem islamistene, og det er allerede snakk om egne strender for kvinner og andre regler man neppe vil juble over som badegjest.

Turistindustrien vil tape på dette, jeg tror nok ikke det var denne utviklingen demonstrantene som kjempet for demokrati så for seg. Egypt holder nå på å gjennomføre demokratiske valg, men det spørs om det blir med denne ene gangen.

Noe det ikke snakkes så høyt om i den forbindelse, er situasjonen til kopterne i Egypt. De har det ikke bra, og verre har de fått det, faktisk har så mange som 100 000 av dem forlatt landet siden revolusjonen i februar.

«Det er de ressurssterke som drar: leger, forretningsfolk, de frie yrker, advokater, eiendomsmeklere.» 

I Syria slakter ledelsen sine egne, rundt 5000 hevdes det så langt, så spørs det om kompisene i FN finner en passende anledning til å fordømme sine gode venner, eller om de er opptatatte med å skrive en fordømmelse av Israel, sånn av gammel vane.

Av andre saker jeg husker fra dette året og som har gjort sterkt inntrykk, er de mange voldtektene av norske kvinner, og den kanskje verste saken av dem alle, den 14 år gamle Eva som tok sitt eget liv etter en voldtekt. Og gjerningsmannen går ennå fri, i denne som i de fleste andre av disse sakene, og prøver man å påpeke den ekstreme overrepresentasjonen av ikke-vestlige gjerningsmenn, resulterer det i hevede øyenbryn, og smekk på fingeren, som seg hør og bør.

En annen sak som knapt nok resulterte i mer enn en notis var det grusomme mordet i Sverige rett før jul. En småbarnsfar ble brutalt og helt uprovosert slått ned og banket til døde, av tre-fire av Sveriges mange nye landsmenn. Følger man med på situasjonen i Sverige i alternative medier, kan man virkelig miste nattesøvnen over hvor dette landet er på vei.

Vold og voldtekt ser ut til å være en økende tendens også i vårt land, og omtalen tilsvarende minkende. Grov vold blir til notiser, da en mann ble tatt for det som ble omtalt som den groveste mishandlingen noensinne, (han prøve å skjære av sin kones armer og bein, og var kommet inn til beinet på foten, skåldet henne med vann og olje, og slo henne, mens ungene prøvde hjelpe sin mor), var det bare en liten notis som raskt ble glemt. Grunnen til den grusomme behandlingen var at han ikke fikk oppholdstillatelse..

Av gode nyheter, hva finner man der? Er det noe som er blitt bedre dette året, er det noen gledelige nyheter som har gjort inntrykk? 

Nyheten om at Sør-Sudan ble en egen stat bør i den forbindelse nevnes. Etter å ha blitt slaktet ned av sine naboer i nord i alt for lang tid, har de nå i sør en mulighet til å bygge opp sin egen trygge stat, jeg vil anbefale å lese innlegget til Simon Deng, som var en slave i Sudan, på Kabylias blogg, det viser at det kan være håp om bedring.

«Jeg vil fortelle dere at det er folk som lider på grunn av FNs anti-Israel holdning, mer enn israelerne. Jeg tilhører en av disse folkene. Vennligst hør på meg.

Ved å overdrive lidelsen til palestinere, og kritisere jødene, har FN kvalt ropene til dem som lider i en mye større skala. I over femti år var den innfødte svarte befolkningen i Sudan – kristne og muslimer — ofre for brutaliteten til det arabisk-muslimske, rasistiske regimet i Khartoum. I Sør-Sudan, mitt fedreland, er ca 4 millioner uskyldige menn, kvinner og barn ble massakrert mellom 1955 og 2005. Sju millioner ble ofre for etnisk rensing, og de utgjør den største gruppen av flyktninger siden andre verdenskrig.»

Vi krysser fingrene for mange gode nyheter i 2012.

Ønsker alle lesere et riktig godt nytt år!!

Apropos regnet: Waterboys

Min favorittgruppe Waterboys er ute med sin siste cd, her er en smakebit, anbefales, har ikke fått hørt så mye på den nye CDen ennå, men høres lovende ut så langt:

En hyllest til sauen.. og god jul

Julen nærmer seg og er bare noen timer unna, og en av tradisjonene hos oss er at vi spiser fenalår med poteter, flatbrød og rømme på lille julaften.

Da vi satt og spiste, kom jeg til å tenke på hvor viktig sauen er for oss på så mange måter.
Fenalåret er laget av sau, i morgen er det pinnekjøtt som seg hør og bør, selvsagt sau det og. Noen sverger også til smalahove, men der går grensen for min del, smaker sikkert helt greit, men det synet tar definitivt appetitten fra meg…

I disse kalde dagene er det ingenting som er bedre enn skikkelige ullsokker, ullgenser og annet ulltøy både innerst og ytterst for å holde på varmen. Og når kvelden kommer kan jeg gå og legge meg under en deilig ulldyne, på en lun og varm overmadrass i ull.

Da ungene var små brukte vi dessuten tøybleier med ullbukser utenpå, en effektiv og naturlig måte å holde de tørre på.

Hvem er vel bedre enn sauen til å holde naturen i sjakk så den ikke gror aldeles over av busk og kratt?

Og sist men ikke minst, sauer er fantastiske fotomodeller. Der de står med et tomt, fårete, nysgjerrig eller drømmende blikk og ser på deg.

Praktfulle dyr, og med tanke på hyrdene på marken som passet på sauene sine, kan man vel si at de er en del av julen på den måten og.

Da synes jeg man skal sende sauen en vennlig tanke, for alt den ofrer for vår skyld, og så ønsker jeg alle der ute en riktig god jul!

Da kan julefreden komme.

Jeg driter i sport, all form for sport, men registrerer at det rundt meg i disse minutter er i ferd med å gå vår vei i en eller annen slags håndballturnering. VM, EM, who knows, men vi er visst best igjen.

Noen har sikkert høy puls nå, men her har roen senket seg, julekavet er unnagjort, pakkene er kjøpt, og i dag er de også levert, til de som bor litt lenger unna, kjekt å få treffe slekt og venner på runden var det jammen og.

Kakene er bakt, vi kan kanskje surfe i mål med noen risboller i løpet av uken. Julebrevet er skrevet (vi krøp til korset og nedverdiget oss til disse litt upersonlige men ufattelig praktiske skryt-av-barn-og-fortell-om-reiser-og-sykdom-så-lenge-det-ikke-er-psykiske-lidelser-brevene som stadig flere tyr til) treet er kjøpt, huset er ikke ryddet, men jeg har vasket bak microbølgeovnen, og noen har pusset sølv, som vi likevel aldri bruker. 

Men julestemningen, hvor ble det av den? Den forsvant en gang på 80-tallet, og er aldri siden observert, bare ant, som en slags ånd som svever gjennom rommet. Ungene klager på det samme, de har ikke julestemning lenger, hva er det som skjer, hvorfor er dette et fenomen som plutselig tar slutt?

Det hjelper ikke med «Tre nøter til askepott» en gang..

Men hva klager man over, dette er luksus og bagateller, mange familier feirer i år jul for første gang uten et kjært familiemedlem. I løpet at året en mange revet bort, av sykdom, av alderdom, av vold, og ikke minst av den grusomme terroraksjonen den 22. juli. I julen kommer smerten og savnet ekstra sterkt tilbake, når man skal komme sammen og ha det koselig, er savnet og fraværet så ufattelig mye sterkere, og den tomme plassen ekstra synlig.

Vi andre kan slappe av, roe ned, og nyte noen dager med familien i fred og ro. Hva stresser vi egentlig etter, hvem bryr seg om det er støv på toppen av bokhyllen, om vi har tre, fem eller syv sorter i boksene, de fleste er lei av julekaker før jul uansett, og gaver blir det uansett alltid nok av, problemet er vel helst at det blir for mange.

Ro ned nå, slapp av, og la handelsstanden seile sin egen sjø, de har fått så de klarer seg nå uansett.

Det er på tide å la julefreden senke seg, det skal i alle fall jeg gjøre. 

Gled deg over de du har rundt deg, det er tross alt ingenting som er viktigere når det kommer til stykket.

IDAS DANS

Jeg har nettopp hørt lydboken "Idas dans" av Gunnhild Corwin. Boken er en mors fortelling om hennes 18 år gamle datter Idas sykdom og død, en svært gripende og trist bok, men samtidig en bok man bør få med seg.

Historien begynner med at Ida blir forkjølet, og frarådes å danse, som er hennes yndlingsbeskjeftigelse, til hun er bedre. Men det drar ut med å bli bedre, så moren følger henne til legen, og stort er sjokket når legen forteller dem at Ida har fått leukemi.

Den spreke og friske ungjenten er alvorlig syk, familien og Ida selv har problemer med å fatte det, men videre undersøkelser viser at det dessverre ikke er noen tvil.

Ida kommer raskt til behandling, men allerede første natten på sykehuset plages hun av store magesmerter, milten er så stor at de er redd den kan sprekke.

Vi følger Ida gjennom en tøff behandling, med store smerter, plagsomme undersøkelser og bivirkninger. Men håpet er å få knekket denne sykdommen, sjansene er gode siden Ida er ung og sprek, men leukemien er ingen enkel fiende. Tilsynelatende blir Ida bedre, men leukemien vil ikke slippe taket, den blusser opp igjen og igjen, det er ingen hemmelighet at Ida til slutt dør, like før jul,  14 måneder etter at hun ble syk.

Det er likevel vel verdt å få med seg historien moren forteller. Det er også fine øyeblikk og mye kjærlighet og støtte, hele familien og mange venner stiller opp, og familien, og moren spesielt, ofrer alt for at Ida skal få det best mulig, omstendighetene tatt i betraktning. Legene og sykepleierne på Rikshospitalet beskrives også i rosende ordelag, de fremstår som menneskelige og engasjerte som gjør alt som står i deres makt for å redde Ida. Men man kjenner også igjen måten man kan bli tatt imot på av helsevesenet, da de en gang må innom Radiumhospitalet, at en dødssyk ungjente må trekke kølapp og vente sammen med de andre viser at det er forbedringspotensiale også i behandlingen av alvorlig syke.

Vi kjenner vel alle noen som har eller har hatt kreft, vi kjente antagelig også noen som er døde av kreft, vi vet de har det tøft når det står på, men hvor tøft får man kanskje ikke øynene opp for før man har lest en historie som dette. Og vi krysser vel alle fingrene for at det aldri skal ramme noen vi selv er glade i, eller oss selv.

Men om det nå skulle ramme oss, kan det være nyttig å kjenne til andres erfaringer, hva man kan gjøre for å hjelpe den som er syk til å komme gjennom sykdommen med minst mulig smerte og bekymring. Ida var lei seg for hva moren skulle føle, hun hadde hørt at det verste som kunne ramme et menneske var å miste et barn. Så på toppen av sin egen smerte og sorg tok hun også på seg andres. Hva skal man si for å trøste da?

Idas dans er en bok man griner av, men den er mye mer enn det. Det er en bok om livet og døden og kjærligheten.

Som noen engang sa, «sorg er prisen man betaler for kjærlighet». Hvis man aldri elsker, vil man heller aldri sørge, men ville man valgt det bort?

Vi vil alle oppleve å miste noen vi er glade i i løpet av livet, men heldigvis, de færreste av oss opplever det å miste sitt barn. Det å se noen svinne hen å dø er en lidelse for de nærmeste, men samtidig er det en liten trøst at man får tatt farvel, ingenting er usagt, man skilles ikke som uvenner, som man kan risikere om noen dør brått etter en krangel man ikke har fått snakket ut om.

Ida fikk god tid til å snakke med og ta farvel med sine kjære, både hun og familien satte stor pris på det, oppe i alt det onde, triste og grusomme.

Jeg var ikke helt fornøyd med måten boken ble lest på, så jeg vil kanskje anbefale å heller lese boken selv. Jeg ser at det nylig er kommet en oppfølger som heter «Etter dansen», men har så langt ikke lest 

denne.

"Idas dans" er en bok  jeg vil anbefale alle å lese.

På 'an igjen.

Da var de på’an igjen. Etter noen dager med litt sjokk og vantro etter at ABB ble erklært psykisk syk, tar man frem de gamle, gode argumentene, vrir litt på dem, og vips så er de gode som nye.

Det er altså LIKEVEL nettdebattører, skribenter, og utvalgte nettredaktører som har ansvaret for det som skjedde 22.juli. De burde tydeligvis forstått at det at de peker på alvorlige samfunnsproblemer, skriver om sine frustrasjoner over samfunnsutviklingen, og i det hele tatt er en smule skeptiske til den bejublede multikulturen, kunne føre til at personer med psykiske lidelser kan få de mest ekstreme ideer  og gjøre alvor av dem.

De menneskene som i sin tid skrek høyt om «væpna revolusjon» er gjerne de som også nå skriker høyest. Hva var det DE oppfordret til i sin tid, hva skulle de gjøre med disse våpnene, om ikke drepe sine meningsmotstandere, så i alle fall true dem til taushet må man vel tro.

Nå har også forsvarer Lippestad latt seg rive med, godt backet opp av våre alltid tilstedeværende og sjelden særlig reflekterende norske aviser. Han har neppe tatt seg tid til å sette seg inn i detaljene, og har antagelig bare lest nevnte norske avisers fremstilling av saken. De samme avisene som selv har debattfelt, hvor det diskuteres intenst og langt ifra nødvendigvis sivilisert, og som selv har hatt ABB i sine debattråder. Etter det jeg har lest har enkelte norske aviser slettet hans innlegg etter 22.7, i hvilket lys stiller så det dem? Document.no publiserte alle ABBs innlegg dagen etter 22.7, de har svært streng moderering av sitt kommentarfelt, noe som fører til at de som skriver kommentarer nødvendigvis også skriver saklig og fornuftig, ellers slipper de ikke til. 

Så drar VG frem et offer fra Utøya som sier det samme som Lippestad. Men det er ikke bare et offer man drar frem, det er en part i saken, en som har politiske interesser, og som vil være tjent med enda flere slag under beltestedet til sine politiske motstandere. Og ikke minst er det vel viktig å få ansvaret plassert langt unna egne politiske rekker.

Som jeg før har skrevet så mener jeg ikke at ansvaret for angrepet ligger hos andre enn ABB selv, eller hos hans sykdom. Men om man går høyt ut for å stemple andre som ansvarlige i denne grusomme saken, så må man tåle å selv bli sett på med et granskende blikk, man kan ikke både være offer og derfor fritatt fra kritikk, og selv gå ut og stemple andre med kanskje det verste av alle stempler i disse dager, når argumentene er så syltynne og helt absurde.

En annen ting jeg har tenkt på er at man har religionsfrihet i dette landet, og man kalles av en eller annen grunn rasist om man kritiserer en religion eller dens tilhengere, i alle fall om det er islam det er snakk om. At kritikken er saklig og velbegrunnet i ideologien som ligger bak er ikke et argument man kommer særlig langt med.

Man står fritt til selv å velge en religion, men man skal ikke måtte ta noe ansvar for valget man gjør, i forhold til hva religionen faktisk står for.

Hva skrives ikke på mange islamske nettsteder verden over, og også her til lands, stilles disse til ansvar for islamsk terror, som skjer både titt og ofte? Er det ikke merkelig hvordan man i noen tilfeller prøver å unnskylde voldelige reaksjoner, mens man i andre tilfeller bare ser ondskap?

Vi har også politisk frihet i dette landet, man velger selv hva man vil tro på av politisk løsninger, men der er man ingen rasist om man stempler politiske motstandere som det verste av grums. Der må man definitivt stå til ansvar for valgene man gjør, i alle fall de som velger «feil», noe Tybring-Gjedde så smertelig har fått erfare. Han er nå drapstruet, han og familien må passe på hvor de beveger seg, og politiet er på saken. Det han skal tas for er bl.a. en kronikk han skrev i fjor, hvor han påpekte sin uenighet til utviklingen, ikke nok med at han ble anmeldt for rasisme, nå skal han også tas mer bokstavelig. 

Når det kommer til religioner, hva tror dere ville skjedd hvis noen hadde etablert en ny religion, hvor de beordret de mest groteske straffemetoder for de mest absurde forbrytelser, ville den blitt godtatt og forsvart i religionsfrihetens navn? Man kunne kanskje piske de som var litt ulydige? De litt mer ulydige, f.eks de som måtte finne på å være kjæreste med en av samme kjønn, kunne man kanskje drepe? En utro eller voldtatt kvinne kunne man grave halvveis ned i bakken, og hive steiner på henne til hun døde, ikke for store steiner selvsagt, hun burde ikke slippe for lett unna. Og tenk hvor lite tyveri det ville blitt om man kappet hånden av alle tyver?

Og om noen syntes denne troen ble litt i overkant, så måtte man selvsagt drepe de som ville ut av den.

Noe slikt ville selvsagt aldri blitt sett på som en respektabel tro her til lands, bare tanken er jo helt absurd…

Det finnes faktisk mennesker i landet vårt som i fullt alvor mener at homofile bør drepes. Tenk om noen tar oppfordringen på alvor og gjør noe med det? Det finnes mennesker i dette landet som mener at enkelte tegnere må drepes, de går fritt rundt midt i blant oss.

At det er den type ting «høyreradikale» prøver å belyse og bekjempe skal selvsagt ikke tale til deres fordel.  

Nå er det vel viktig å boikotte?

Vi hører stadig vekk oppfordringer om boikott av Israel og israelske produkter. Denne lille jødiske staten, som kjemper for å holde hodet over vannet i et hav av fiendtlige naboer som ønsker å se dem utryddet, og gjerne er behjelpelige med det praktiske sånn at det kan skje, er altså en torn i øyet for mange også  i vårt land. Det er blitt en selvfølge for mange å hate dette landet og dets innbyggere, jøder generelt for enkelte og, som ikke klarer å skille jøder fra israelere, og man stiller seg ikke engang et spørsmål ved hvorfor det er blitt sånn.

Hvor mange av de som hater og fordømmer Israel har satt seg inn i historien som ligger bak denne konflikten? Dessverre alt for få ser det ut til.

Det mange ikke tar inn over seg, er hvor mye de må si fra seg om de faktisk skal følge sin egen overbevisning, og boikotte israelske produkter.

Innen medisin og høyteknologi er israelerne helt i teten. Er boikotterne villige til å frasi seg medisinsk behandling eller produkter som gjør livet deres mer behagelig, fordi de er rammet av Israel-boikott-basillen, eller boikotter de bare de produktene de likevel kan klare deg uten, fordi det er mest behagelig sånn?

Israelerne har nå utviklet en vaksine som ser ut til å kunne behandle 90% av kreftformene. Den er ikke klar for markedet før om ca 6 år, men når den kommer, vil det da bli et dilemma for noen å ta i mot denne behandlingen, eller er det greit å ta imot hjelp fra et land man egentlig boikotter når det gagner en selv? Er ikke det i så fall  en smule dobbeltmoralsk?

«Det israelske firmaet Vaxil har sin base i Nes Tzionas forskningspark kalt Weizmann, og ble grunnlagt i 2006. De har utviklet en kreftvaksine, kalt ImMucin. Det er en terapautisk vaksine som skal være svært effektiv mot 90 prosent av de kjente kreftformene.

ImMucin hjelper pasientens immunforsvar å identifisere og ødelegge kroppens kreftceller. Det skjer uten at de friske cellene i kroppen blir rammet, slik som tilfellet er ved dagens kreftbehandling. Den skal også være effektiv i forhindringen og behandlingen av tilbakevendende kreft hos pasienter som tidligere har vært rammet.

- Ved kreft vet kroppen at noe er galt, men immunsystemet vet ikke hvordan man beskytter seg mot svulsten og gjør det samme som om det var en infeksjon eller et virus. Dette skyldes at kreftcellene er kroppens egne celler, som er gått feil, sier forskningsleder Julian Levy.

Problemet med tradisjonell kreftbehandling som cellegift og strålebehandling er blant annet at også de friske cellene blir rammet. Et annet problem er at kreftcellene ofte blir immune mot behandlingen, og muterer slik at den kan motstå behandlingen. Dermed må legene forsøke med nye typer gift, helt til de i verste fall ikke har flere behandlingsmetoder å benytte. ImMucin fungerer derimot slik at når kreftcellene muterer, så tilpasser også immunsystemet seg mutasjonen.

Selskapet håper at behandlingen vil være tilgjengelig på markedet om seks år.»

Så får vi krysse fingrene for at dette blir den suksessen det så langt ser ut til å bli, for alle kreftsykes beste.  

Kanskje blir det til og med litt goodwill til israelerne for dette… eller kanskje ikke.

Mer om vaksinen her: