IDAS DANS

Jeg har nettopp hørt lydboken "Idas dans" av Gunnhild Corwin. Boken er en mors fortelling om hennes 18 år gamle datter Idas sykdom og død, en svært gripende og trist bok, men samtidig en bok man bør få med seg.

Historien begynner med at Ida blir forkjølet, og frarådes å danse, som er hennes yndlingsbeskjeftigelse, til hun er bedre. Men det drar ut med å bli bedre, så moren følger henne til legen, og stort er sjokket når legen forteller dem at Ida har fått leukemi.

Den spreke og friske ungjenten er alvorlig syk, familien og Ida selv har problemer med å fatte det, men videre undersøkelser viser at det dessverre ikke er noen tvil.

Ida kommer raskt til behandling, men allerede første natten på sykehuset plages hun av store magesmerter, milten er så stor at de er redd den kan sprekke.

Vi følger Ida gjennom en tøff behandling, med store smerter, plagsomme undersøkelser og bivirkninger. Men håpet er å få knekket denne sykdommen, sjansene er gode siden Ida er ung og sprek, men leukemien er ingen enkel fiende. Tilsynelatende blir Ida bedre, men leukemien vil ikke slippe taket, den blusser opp igjen og igjen, det er ingen hemmelighet at Ida til slutt dør, like før jul,  14 måneder etter at hun ble syk.

Det er likevel vel verdt å få med seg historien moren forteller. Det er også fine øyeblikk og mye kjærlighet og støtte, hele familien og mange venner stiller opp, og familien, og moren spesielt, ofrer alt for at Ida skal få det best mulig, omstendighetene tatt i betraktning. Legene og sykepleierne på Rikshospitalet beskrives også i rosende ordelag, de fremstår som menneskelige og engasjerte som gjør alt som står i deres makt for å redde Ida. Men man kjenner også igjen måten man kan bli tatt imot på av helsevesenet, da de en gang må innom Radiumhospitalet, at en dødssyk ungjente må trekke kølapp og vente sammen med de andre viser at det er forbedringspotensiale også i behandlingen av alvorlig syke.

Vi kjenner vel alle noen som har eller har hatt kreft, vi kjente antagelig også noen som er døde av kreft, vi vet de har det tøft når det står på, men hvor tøft får man kanskje ikke øynene opp for før man har lest en historie som dette. Og vi krysser vel alle fingrene for at det aldri skal ramme noen vi selv er glade i, eller oss selv.

Men om det nå skulle ramme oss, kan det være nyttig å kjenne til andres erfaringer, hva man kan gjøre for å hjelpe den som er syk til å komme gjennom sykdommen med minst mulig smerte og bekymring. Ida var lei seg for hva moren skulle føle, hun hadde hørt at det verste som kunne ramme et menneske var å miste et barn. Så på toppen av sin egen smerte og sorg tok hun også på seg andres. Hva skal man si for å trøste da?

Idas dans er en bok man griner av, men den er mye mer enn det. Det er en bok om livet og døden og kjærligheten.

Som noen engang sa, «sorg er prisen man betaler for kjærlighet». Hvis man aldri elsker, vil man heller aldri sørge, men ville man valgt det bort?

Vi vil alle oppleve å miste noen vi er glade i i løpet av livet, men heldigvis, de færreste av oss opplever det å miste sitt barn. Det å se noen svinne hen å dø er en lidelse for de nærmeste, men samtidig er det en liten trøst at man får tatt farvel, ingenting er usagt, man skilles ikke som uvenner, som man kan risikere om noen dør brått etter en krangel man ikke har fått snakket ut om.

Ida fikk god tid til å snakke med og ta farvel med sine kjære, både hun og familien satte stor pris på det, oppe i alt det onde, triste og grusomme.

Jeg var ikke helt fornøyd med måten boken ble lest på, så jeg vil kanskje anbefale å heller lese boken selv. Jeg ser at det nylig er kommet en oppfølger som heter «Etter dansen», men har så langt ikke lest 

denne.

"Idas dans" er en bok  jeg vil anbefale alle å lese.