Da kan julefreden komme.

Jeg driter i sport, all form for sport, men registrerer at det rundt meg i disse minutter er i ferd med å gå vår vei i en eller annen slags håndballturnering. VM, EM, who knows, men vi er visst best igjen.

Noen har sikkert høy puls nå, men her har roen senket seg, julekavet er unnagjort, pakkene er kjøpt, og i dag er de også levert, til de som bor litt lenger unna, kjekt å få treffe slekt og venner på runden var det jammen og.

Kakene er bakt, vi kan kanskje surfe i mål med noen risboller i løpet av uken. Julebrevet er skrevet (vi krøp til korset og nedverdiget oss til disse litt upersonlige men ufattelig praktiske skryt-av-barn-og-fortell-om-reiser-og-sykdom-så-lenge-det-ikke-er-psykiske-lidelser-brevene som stadig flere tyr til) treet er kjøpt, huset er ikke ryddet, men jeg har vasket bak microbølgeovnen, og noen har pusset sølv, som vi likevel aldri bruker. 

Men julestemningen, hvor ble det av den? Den forsvant en gang på 80-tallet, og er aldri siden observert, bare ant, som en slags ånd som svever gjennom rommet. Ungene klager på det samme, de har ikke julestemning lenger, hva er det som skjer, hvorfor er dette et fenomen som plutselig tar slutt?

Det hjelper ikke med «Tre nøter til askepott» en gang..

Men hva klager man over, dette er luksus og bagateller, mange familier feirer i år jul for første gang uten et kjært familiemedlem. I løpet at året en mange revet bort, av sykdom, av alderdom, av vold, og ikke minst av den grusomme terroraksjonen den 22. juli. I julen kommer smerten og savnet ekstra sterkt tilbake, når man skal komme sammen og ha det koselig, er savnet og fraværet så ufattelig mye sterkere, og den tomme plassen ekstra synlig.

Vi andre kan slappe av, roe ned, og nyte noen dager med familien i fred og ro. Hva stresser vi egentlig etter, hvem bryr seg om det er støv på toppen av bokhyllen, om vi har tre, fem eller syv sorter i boksene, de fleste er lei av julekaker før jul uansett, og gaver blir det uansett alltid nok av, problemet er vel helst at det blir for mange.

Ro ned nå, slapp av, og la handelsstanden seile sin egen sjø, de har fått så de klarer seg nå uansett.

Det er på tide å la julefreden senke seg, det skal i alle fall jeg gjøre. 

Gled deg over de du har rundt deg, det er tross alt ingenting som er viktigere når det kommer til stykket.