Hosting for viderekomne.

Det er ikke kjekt å være syk. Etter å ha kommet seg elegant gjennom den kaldeste vinteren i manns minne uten det minste snev av noe som helst, snubler man plutselig på målstreken, og pådrar seg den mest irriterende forkjølelse midt i juni.

Kjedelige greier. Man er jo oppegående (det er bare mannfolk som får «influensa» helt utenom sesongen) men det svir i øyne, klør i hals, renner fra nese, og man hoster som besatt, og føler seg som en som er i ferd med å passere de 80 ( i alder, ikke i fart)

Spesielt er natten tiden for hosting. For 4-5 år siden var jeg i riktig hostemodus, det var så ille at jeg pådro meg magesmerter som om noen stakk meg med kniv, hostet på meg kink i ryggen, søvn kunne jeg glemme, og han som lå i nabosengen tok med seg dynen og stakk, de første nettene.
Men på underlig vis klarte han å venne seg til denne hostingen min. Etter et par tre netter sov han søtt, mens jeg satt i sengen ved siden av og kunne glatt ha hostet meg til døde, uten at han hadde reagert. Det var i grunn nummeret før og.

Etter å hatt kontakt med helsevesenet og omtrent 10 av dets representanter, uten at de fant ut av noe som helst, satte jeg meg ned med en legebok, og konkluderte med at det antagelig var kikhoste.
Den 11. legen var skeptisk til forslaget, men gikk med på å ta en test, og etter noen uker (mens jeg stadig drev intens hosting) kom konklusjonen, jo det var kikhoste.

Så en lett forkjølelse gjør selvsagt ikke inntrykk på meg sånn sett, men irriterende er det okke som.

I dag klarte jeg å nestendrukne meg selv med te i tillegg, en slurk havnet i feil hals, bare for å understreke hvor stor pris jeg setter på hosting. For hosting ble det, og jeg konkluderte med at også mine kolleger glatt kan sitte og høre på at jeg hoster meg til døde... det var i alle fall ingen som kom for å se om jeg var blå i ansiktet.

Men de konkluderte vel med at så lenge det er host er det liv kanskje...?