Den relative sannheten.

Det er mye man kan si om norsk presse, men det er dessverre ikke så mye positivt man kan si om norsk presse.

De siste årene har det etterhvert gått opp for meg hvor mye makt pressen har, og hvor mye de sensurerer, tilpasser og fordreier sannheten, og på den måten får makt til å påvirke et helt samfunn.
Hadde vi hatt en nøytral presse i dette landet er det god grunn til å tro at vi hadde hatt en annen regjering, for undersøkelser viser at norske journalister, og i enda større grad norske redaktører hører til på venstresiden, til dels på ganske blodrød venstreside, og det de presenterer er naturlig nok preget av dette.


Det kan være måten man ordlegger seg på i en sak. Man forteller nyheten, men med sin egen vri. Man kan utelate det man ikke vil ha med, man kan fokusere ekstra eller vri på et enkelt sitat, og man kan velge å legge totalt lokk over nyheter som man vet vil opprøre, som det ble gjordt før Stortingsvalget i Norge høsten 2009.

Situasjonen i Sverige var da ganske ekstrem. Det brant biler, trikker, skoler brenner jo stadig der borte, natt etter natt var det bråk, og brannmenn som skulle slokke, ble angrepet og nær drept... men norsk presse nevnte det ikke med et ord. Vårt nærmeste naboland opplevde voldsomme opptøyer, men det var helt uten nyhetsinteresse.
Det ble tipset, av mange, men ingenting ble videreformidlet, og jeg leste også påstander på nettet, som selvsagt er vanskelig å få bekreftet, om at det var avtalt mellom norske redaktører å holde munn om dette. For dette var det multikulturelle marerittet i fri dressur, og slikt bør man ikke gi folk informasjon om rett før valget, med de konsekvensene det kan medføre..

Og tyst var det. Aftenposten hadde en liten sak omsider, men saken forsvant uvanlig raskt i fra forsiden på nettet.
I mens kunne man lese stadig nye reportasjer på document.no.
Som her.
Og her.
Og her.

Først uken etter valget hadde nrk, omsider, en reportasje ( av en av sine få dyktige journalister, Tormod Strand) om situasjonen i Sverige.
Men da var det trygt, valget var over.

Er det greit at det er sånn? Av redaktørene stemmer 46% på Ap, mens 2% stemmer på Frp... landets tidvis to største partier, er det akseptabelt at det ene er representert med ca 50%, og det andre så godt som ingen? Alle de store norske dagsavisene er i praksis venstrevridde, selv det tidligere borgerlige alternativet Aftenposten ledes nå av en tidligere kommunist, og er til forveksling lik Dagbladet.

Når man ikke er oppmerksom på dette ser man det ikke, man tror man formidles sannheten gjennom Dagsrevyen og de avisene man tilbys i butikkene, man søker ikke annen sannhet.
Men annen sannhet finner man om man løfter blikket og ser ut over landets grenser, eller man finner den på gode, alternative blogger. Først da ser man hvor skjev og farget norsk presse faktisk er.

Men da må man først gjøres oppmerksom på problemet, for så å søke annen informasjon, og hvor mange tar seg bryet med dette, i en ellers travel hverdag?

Det er underlig og sterkt beklagelig at det ikke finnes et alternativ på høyresiden for norske avislesere. Ikke fordi den sannheten nødvendigvis alltid er bedre, men fordi man da får sannheten inn på to måter, og selv kan vurdere bedre hvilken side man vil tro på, eller i alle fall ser at saken faktisk har to sider. For det har de fleste saker. Det forundrer meg stort at høyresiden, som tross alt i stor grad sitter på pengene, ikke har klart å hoste opp et bra alternativ, de kan om de vil, så hvorfor vil de ikke?

En av landets beste skribenter heter Hans Rustad, han driver nettstedet document.no.
Etterhvert er det blitt til at jeg er innom bloggen hans stadig oftere, og de andre nettavisene stadig sjeldnere. Fordi han skriver bra, fordi han forteller andre sannheter enn den sensurerte, politisk korrekte, fordi han dropper nyheter om sport, kjendiser, og annet møl jeg ikke interesserer meg for, og fordi det er mange bra leserkommentarer på artiklene.

Det er dessuten gratis, og det anbefales på det varmeste.