Å skrive om ting som engasjerer eller interesserer meg, ispedd noen små drypp fra hverdagen, er visst ikke tingen.
Etter å ha sett et innslag på Dagsrevyen har jeg forstått at tingen er mote, bilder av seg selv, og bilder av andre man treffer på sin vei. For å vise hvordan folk kler seg, ser ut på håret, og den slags som man ellers ikke får med seg når man beveger seg rundt i samfunnet..
De som har de mest populære bloggene driver på på denne måten, jeg har jo selv observert en sånn blogg.. og gjesp... den var jo sikkert bra den...zzzzz..
Eller ikke.
Det er ikke rart det går som det går her i verden, når folk er så til de grader uengasjerte og navlebeskuende.
Hvor givende er det å se bilder av folk som man like gjerne kan se live om man bare beveger seg utenfor døren?
Jeg er opptatt av andre ting. Greit nok, jeg har klær (de er ofte litt krøllete, for jeg hater å stryke, og ingen skal beskylde meg for å ha et ryddig klesskap heller, så de blir gjerne liggende i en sammenkrøllet klump), jeg klipper håret i ny og ne, jeg vasker det jevnlig, men hvem gidder å høre om dette?
Vel, mulig noen gidder å høre om dette. Men jeg gidder ikke skrive om dette.
Men jeg gidder å skrive om litt mer viktige ting, ting som man ofte ikke hører om i media i dette landet.
Har du f.eks hørt at barneleger i USA og Australia ønsker å få lov til å kjønnslemleste småjenter?
Joda du leste rett, verden er blitt et galehus.
Selvsagt er ikke grunnen at barnelegene er blitt onde og ønsker å maltraktere barn, tanken er at det er bedre at noen som vet hva de driver med maltrakterer, enn at det gjøres av ukyndige mennesker uten bedøvelse og med det man har for hånden.
Men hvilke signaler sender dette ut? Selvsagt at man har resignert og motvillig aksepterer barbari, man kan jo f.eks ikke straffe foreldre for å ha lemlestet sin datter, om det er staten som har gjort det.
Det blir jo som å tilby leiemordere om du allikevel har tenkt å ta livet av noen, med tanke på at offeret skal lide minst mulig. Man lar barbarene styre samfunnsutviklingen.
Første gang jeg hørte om denne grusomme uskikken trodde jeg nesten ikke at det kunne være sant. Jeg regnet med at utbredelse av sivilisasjonen effektivt ville fjerne den slags, ikke ta det til seg og beskytte overgriperne.
For det er faktisk det som skjer. Organisasjoner har i mange år jobbet knallhardt for å få myndighetene til å innføre kontroller for å avdekke og finne omfanget av kjønnslemlesting i vårt land, men de motarbeides av politikere som er livredde for å få hissige barbarer på nakken. Dette er en del av noens kultur må vite, og den slags skal man ha respekt for.
Så derfor ofrer man disse småjentene, de skal måtte leve hele livet med traumer og en skamfert og ødelagt kropp, med smerter og problemer, fordi våre politikere er så ubeskrivelig feige og unnfallende, fordi det ikke er deres døtre som lider. Og i frekkhetens navn unnskylder de seg med at omfanget er lite, fordi få tilfeller er avdekket, uten å nevne at man ikke har lagt to pinner i kors for å finne omfanget. Og i mellomtiden kommer stadig flere lemlestede kvinner til fødeavdelinger for å føde, men hvem vet når de ble lemlestet, man trøster seg med at det sikkert skjedde i hjemlandet. Så trenger man ikke bekymre seg mer for det.
Man kan grine seg i søvn! Man kan rase og hyle. Og man kan bruke hodet når man stemmer ved neste valg, og se hvem som vil hva på dette området. Hvem som faktisk ser på f.eks. somaliske jenters kropp og liv som like mye verdt som etnisk norske jenters, og hvem som viser sine rasistiske holdninger ved å se en annen vei når en mørkhudet jente lider.
Karita Bekkemellom var en som ville gjøre noe, hun ble effektivt fjernet. Erna Solberg var en som satte foten ned og gikk imot slike undersøkelser da hun var minister, så vet dere hennes syn på saken.
En gang på barneskolen fortalte en gang en lærer en historie jeg fremdels husker godt.
Det var to menn som hadde hver sin papegøye. Den ene mannen var fæl til å banne, så hans papegøye hadde et språk deretter. Men omsider fikk mannen det for seg at han skulle begynne et nytt og bedre liv. Problemet var den bannende papegøyen, hva skulle han gjør med den?
Så han spurte den andre mannen, om ikke hans papegøye kunne få tilbringe litt tid sammen med den andre papegøyen, så den bannende papegøyen kunne lære seg å snakke litt penere.
Hva endte de opp med tro?
Jo, selvsagt to bannende papegøyer.
Det gode vinner ikke automatisk over det onde.
Noe å tenke på.
For å tekkes de som er innom for å se klær, mote, glamour og denslags. Rødt er neppe årets motefarge, but I couldn't care less.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar