Et lite avbrekk

Da blir det en aldri så liten pause fra meg, tror rett og slett jeg tar meg en ukes ferie!!

Den relative sannheten.

Det er mye man kan si om norsk presse, men det er dessverre ikke så mye positivt man kan si om norsk presse.

De siste årene har det etterhvert gått opp for meg hvor mye makt pressen har, og hvor mye de sensurerer, tilpasser og fordreier sannheten, og på den måten får makt til å påvirke et helt samfunn.
Hadde vi hatt en nøytral presse i dette landet er det god grunn til å tro at vi hadde hatt en annen regjering, for undersøkelser viser at norske journalister, og i enda større grad norske redaktører hører til på venstresiden, til dels på ganske blodrød venstreside, og det de presenterer er naturlig nok preget av dette.


Det kan være måten man ordlegger seg på i en sak. Man forteller nyheten, men med sin egen vri. Man kan utelate det man ikke vil ha med, man kan fokusere ekstra eller vri på et enkelt sitat, og man kan velge å legge totalt lokk over nyheter som man vet vil opprøre, som det ble gjordt før Stortingsvalget i Norge høsten 2009.

Situasjonen i Sverige var da ganske ekstrem. Det brant biler, trikker, skoler brenner jo stadig der borte, natt etter natt var det bråk, og brannmenn som skulle slokke, ble angrepet og nær drept... men norsk presse nevnte det ikke med et ord. Vårt nærmeste naboland opplevde voldsomme opptøyer, men det var helt uten nyhetsinteresse.
Det ble tipset, av mange, men ingenting ble videreformidlet, og jeg leste også påstander på nettet, som selvsagt er vanskelig å få bekreftet, om at det var avtalt mellom norske redaktører å holde munn om dette. For dette var det multikulturelle marerittet i fri dressur, og slikt bør man ikke gi folk informasjon om rett før valget, med de konsekvensene det kan medføre..

Og tyst var det. Aftenposten hadde en liten sak omsider, men saken forsvant uvanlig raskt i fra forsiden på nettet.
I mens kunne man lese stadig nye reportasjer på document.no.
Som her.
Og her.
Og her.

Først uken etter valget hadde nrk, omsider, en reportasje ( av en av sine få dyktige journalister, Tormod Strand) om situasjonen i Sverige.
Men da var det trygt, valget var over.

Er det greit at det er sånn? Av redaktørene stemmer 46% på Ap, mens 2% stemmer på Frp... landets tidvis to største partier, er det akseptabelt at det ene er representert med ca 50%, og det andre så godt som ingen? Alle de store norske dagsavisene er i praksis venstrevridde, selv det tidligere borgerlige alternativet Aftenposten ledes nå av en tidligere kommunist, og er til forveksling lik Dagbladet.

Når man ikke er oppmerksom på dette ser man det ikke, man tror man formidles sannheten gjennom Dagsrevyen og de avisene man tilbys i butikkene, man søker ikke annen sannhet.
Men annen sannhet finner man om man løfter blikket og ser ut over landets grenser, eller man finner den på gode, alternative blogger. Først da ser man hvor skjev og farget norsk presse faktisk er.

Men da må man først gjøres oppmerksom på problemet, for så å søke annen informasjon, og hvor mange tar seg bryet med dette, i en ellers travel hverdag?

Det er underlig og sterkt beklagelig at det ikke finnes et alternativ på høyresiden for norske avislesere. Ikke fordi den sannheten nødvendigvis alltid er bedre, men fordi man da får sannheten inn på to måter, og selv kan vurdere bedre hvilken side man vil tro på, eller i alle fall ser at saken faktisk har to sider. For det har de fleste saker. Det forundrer meg stort at høyresiden, som tross alt i stor grad sitter på pengene, ikke har klart å hoste opp et bra alternativ, de kan om de vil, så hvorfor vil de ikke?

En av landets beste skribenter heter Hans Rustad, han driver nettstedet document.no.
Etterhvert er det blitt til at jeg er innom bloggen hans stadig oftere, og de andre nettavisene stadig sjeldnere. Fordi han skriver bra, fordi han forteller andre sannheter enn den sensurerte, politisk korrekte, fordi han dropper nyheter om sport, kjendiser, og annet møl jeg ikke interesserer meg for, og fordi det er mange bra leserkommentarer på artiklene.

Det er dessuten gratis, og det anbefales på det varmeste.

Posten gir og posten tar.

Og posten knuser.

Posten er noe for seg selv, og noe vi alle må forholde oss til, det kan by på frustrasjoner, gleder og sorger.

For tiden befinner min mann seg i frustrasjonsfasen.
Han sendte en linse (joda det heter objektiv, men jeg sier nå linse fordi det er enklere) inn til sjekk hos en fotobutikk, fordi han ikke var fornøyd med kvaliteten på bildene.
Han ringte butikken noen dager seinere, men de hadde ikke mottatt noen linse. Nå ble linsen sendt som brev, det bød på et problem og to. En ting er at den ikke kan spores, (men den er også billigere å sende) det han ikke visste var at Posten hadde bestemt at når det kom til brev, så fantes ikke denne fotobutikken. Joda, det høres litt rart ut, men sånn ville Posten ha det.

De leverte altså pakker til butikken, da eksisterte den visst utmerket, men brev, nei det var verre, da eksisterte plutselig ikke butikken lenger, så brev kommer altså ikke frem til målet.
Og hvor brevene blir av, nei det vites ei.

Linsen er altså ett eller annet sted der ute, men ingen vet hvor eller hva Posten har tenkt å gjøre med den.

Sånn er det med den saken.

Ellers har vi etterhvert mange historier vi kunne fortelle om Posten. Om alt de har knust, som platespilleren min mann skulle selge og sende til mottaker, og som kom frem kamuflert som puslespill, men det blir litt mye å nevne alt..

En gang skulle jeg sende en bursdagshilsen til en venninne i Oslo. Jeg hadde skrevet navn og adresse på konvolutten, men ikke avsender.
Det litt kjedelige viste seg å være at jeg hadde glemt at min venninne hadde giftet seg, og også tatt mannens etternavn. (Hvorfor gjør folk slikt? Det skaper bare forvirring..)
De bodde samme sted som før, hun hadde beholdt sitt eget navn som mellomnavn, adressen var korrekt, men idiotene i Posten fikk altså ikke til å levere dette brevet, det manglet ETT ord på konvolutten.
Men hva gjorde de da?
Jo, ved hjelp av poststempelet klarer de å finne ut hvor brevet var sendt fra, jeg hadde nemlig frankert det med frankeringsmaskinen på jobben, og DET klarte de altså å finne ut av.
Så brevet kom i retur.

Nå blir det spennende å se om den tidligere omtalte linsen dukker opp, og i hvor mange deler.

Fint sjal

Vi som støtter den feile siden i Midtøsten (om du forholder deg til den politisk korrekte definisjonen) bør helst ikke vise det, for vår egen sikkerhet.

(Jøder som stilte opp for å markere Krystallnatten i Oslo for noen år siden og som hadde med seg Israelske symboler, ble fjernet av politiet for sin egen sikkerhet, men palestinasympatisører kunne marsjere trygt gjennom gatene samme kveld, det var ingen fare for at noen ville angripe dem.
Vi snakker altså her om Krystallnatten!)

Men er du modig nok, kan du flotte deg med Israel-sjalet, motstykket til palestinasjalet.

Det kommer i fargene blått og hvitt, men finnes også i andre farger.



Sjalet kan bestilles her.

Og her kan du lese litt mer om sjalet på den norske bloggen Skaperen.

Da fikk vi skrevet litt om mote i dag og, vi er i støtet nå!

Intet er nytt under solen... eller?

Jo noe er visst det.

Den nye solsyklusen kommer ikke skikkelig i gang, disse syklusene går i 11-års perioder, men denne perioden vil liksom ikke starte skikkelig, det er lite solflekker, og de forsvinner raskt.

Det kan være grunnen til den kalde vinteren...og antagelig også kulden vi ikke blir kvitt, selv nå midt i juni.
Vi kan være på vei inn i en ny liten istid.

Den danske forskeren Henrik Svensmark har lenge hevdet at solflekkaktiviteten er en viktig faktor bak den globale oppvarmingen.

"- Ettersom ingen klimamodeller tar med effekten av kosmisk stråling i simulering av klimaet de siste 100 år, vet vi at det mangler en vesentlig mekanisme, sier Svensmark til videnskap.dk. Dermed følger det logisk at betydningen av CO2 må være mindre enn det modellene har estimert."

Synd man ikke kan innføre sol-avgift for å løse problemet.
Eller hva er det jeg sier...?
Selvsagt kan man det. Er vel ingen grunn til å tro at det vil fungere dårligere enn alle de andre oppfinnsomme, men uvirksomme, avgiftene.

Hosting for viderekomne.

Det er ikke kjekt å være syk. Etter å ha kommet seg elegant gjennom den kaldeste vinteren i manns minne uten det minste snev av noe som helst, snubler man plutselig på målstreken, og pådrar seg den mest irriterende forkjølelse midt i juni.

Kjedelige greier. Man er jo oppegående (det er bare mannfolk som får «influensa» helt utenom sesongen) men det svir i øyne, klør i hals, renner fra nese, og man hoster som besatt, og føler seg som en som er i ferd med å passere de 80 ( i alder, ikke i fart)

Spesielt er natten tiden for hosting. For 4-5 år siden var jeg i riktig hostemodus, det var så ille at jeg pådro meg magesmerter som om noen stakk meg med kniv, hostet på meg kink i ryggen, søvn kunne jeg glemme, og han som lå i nabosengen tok med seg dynen og stakk, de første nettene.
Men på underlig vis klarte han å venne seg til denne hostingen min. Etter et par tre netter sov han søtt, mens jeg satt i sengen ved siden av og kunne glatt ha hostet meg til døde, uten at han hadde reagert. Det var i grunn nummeret før og.

Etter å hatt kontakt med helsevesenet og omtrent 10 av dets representanter, uten at de fant ut av noe som helst, satte jeg meg ned med en legebok, og konkluderte med at det antagelig var kikhoste.
Den 11. legen var skeptisk til forslaget, men gikk med på å ta en test, og etter noen uker (mens jeg stadig drev intens hosting) kom konklusjonen, jo det var kikhoste.

Så en lett forkjølelse gjør selvsagt ikke inntrykk på meg sånn sett, men irriterende er det okke som.

I dag klarte jeg å nestendrukne meg selv med te i tillegg, en slurk havnet i feil hals, bare for å understreke hvor stor pris jeg setter på hosting. For hosting ble det, og jeg konkluderte med at også mine kolleger glatt kan sitte og høre på at jeg hoster meg til døde... det var i alle fall ingen som kom for å se om jeg var blå i ansiktet.

Men de konkluderte vel med at så lenge det er host er det liv kanskje...?

Til den som har alt.

Det evinnelig spørsmålet, hva kjøper man til den som har alt.
I vår tid vil det vel i prinsippet si alle over 4 år. Men unger er jo for så vidt greie nok, det er bare å stikke innom en lekebutikk, finner du ikke noe som passer en hvilken som helst unge der, egner du deg ikke for shopping.

Men så er det de litt tilårskomne.
De som har nok duker, nok blomstervaser, nok lysestaker, ja faktisk litt i overkant, har fullført samlingen av bestikk, vinglass i tre-fire størrelser, kaffe-sett, te-sett, middagservice til 24 personer, og som har mer sølv enn de noen gang vil orke å pusse.

De som har alle bokhyllene fulle av bøker, og som ikke ville klare, om de prøvde aldri så mye, å presse inn en bokhylle til. De som har så dårlig musikksmak at den musikken de eventuelt ville likt, byr det deg så mye imot å kjøpe, at heller ikke det er et alternativ.

Hva kjøper man til dem?

Konfekt og blomster blir for amatørmessig, man sikter da høyere enn det.

Klær?
Det er å be om trøbbel. Kjøper man for store, blir mottakeren fornærmet, kjøper man for små, blir mottakeren sur..og å treffe rett er jo teknisk sett umulig, og skulle man nå slumpe til å gjøre det, er nok fargen feil.

Nei gaver bør man vel optimalt sett kjøpe selv, men da mister man dette med spenningen da.

Husets herre har bursdag i dag. Han har en interesse eller to, hifi- og fotografering, men utstyr til denslags egner det seg ikke at jeg engang tenker på å kjøpe. Grøss, panikk!!
Et filter kunne jeg kanskje blitt betrodd å anskaffe, om jeg hadde hatt diameter, merke og farge for hånden, men der går nok grensen. Og hvor spennende er det å få noe man selv har «bestilt»?

Musikk har jeg opp igjennom årene bestilt fra de merkeligste plateselskap i fra mange land, her er det ikke bare artist og tittel, men også innspilling og plateselskap som er av betydning.
Men også det er jo etter svært konkrete tips fra jubilanten.

Så i år ble det tre bøker han ikke visste at han ønsket seg, men som har så ut til å bli glad for; En om Leonard Cohen, en av Snåsamannen, og en av en av hans yndlingsforfattere Niles Chr.Geelmuyden.
Dessuten ble det shorts og t-skjorte.

I år som alle år ønsket jubilanten seg snille unger og ryddig hus.
Det ble visst ikke det dette året heller...



Å spe på med tulipaner blir aldri feil..

Bukken, havresekken og knehønene.

HRS er en liten organisasjon i Norge som i mange år har jobbet tålmodig, og i motvind, med å kjempe for de svakest stilte i dette landet; de av de muslimske kvinnene som undertrykkes av sin egen familie.
Det er ingen enkel kamp, for man har ikke så mange med på laget, det er nemlig ikke politisk korrekt å kritisere noen av ikke-etnisk norsk herkomst, uansett hva galt de har gjort, og hvilke bestialske gjerninger de har begått.

Men HRS er knalltøffe, og kaller en spade for en spade, tvangsekteskap for tvangsekteskap, og kjønnlemlestelse for kjønnslemlestelse.

Sånt gjør man ikke ustraffet. Nå skal de tas, de er en torn i øyet på SV og de selvutnevnte antirasistene, de som dyrker rasismen, for det er jo den de lever av. I så stor grad at organisasjonen SOS-rasisme har klart å svindle til seg millioner på millioner, ved juks med medlemstall, fiktive lokallag, og et system som velvillig pøser ut penger på den slags organisasjoner.
Antirasistisk-senter er en annen lignende organisasjon, som også er avhengig av at vi alle er rasister, for sitt eget eksistensgrunnlag.
Problemet er bare at nordmenn egentlig i svært liten grad er rasister, men etterhvert i større grad er blitt skeptisk til den militante, voldsforherligende ideologien islam.

Så da hiver man seg selvsagt på den karusellen, og definerer de islamskeptiske som «islamofobe».
Ved hjelp av elegant hersketeknikk stempler man sine motstandere både som mentalt syke, og rasistiske på en gang... og kommer unna med det.
Å peke på negative sider ved en ideologi er nå den nye type rasisme, så lenge de som i størst grad forholder seg til ideologien er av annen etnisitet.
At ideologien selv er rasistisk ser man glatt bort fra, at den også undertrykker både kvinner og homofile er heller ikke noe å henge seg opp i, det får da være måte på!

For man har ministere med på lag må vite.
SV-minister Audun Lysbakken presterte det geniale å gi oppdraget om å utarbeide en rapport bla. om HRS, til en annen organisasjon, nemlig Antirasistisk senter. Så en organisasjon som er avhengig av statstøtte skal altså være dommer overfor en annen organisasjon som får statstøtte, men som jobber for andre saker og på andre måter, og som ikke er enige om hvilke metoder som skal brukes. Det som på godt norsk kalles bukken og havresekken.
Og rapporten skal sendes til FN, som selvsagt vil få inntrykket at i Norge er det mye rasisme og ikke minst drøssevis med islamofobe, så her må noe gjøres, og ARS må få enda mer penger!!

I fjor gikk Klassekampen og Dagbladet sammen om å «ta» HRS. Rett før sommeren, da HRS skulle sette i gang tiltak mot kjønnslemlestelse, ble de istedenfor nødt til å forsvare seg mot udokumenterte og beviselig løgnaktive påstander, de skjønte at de hadde med en uærlig person å gjøre, og tok opptak av samtaler for å ha bevismateriale. At det som ble sagt på opptakene beviste at HRS hadde rett var uinteressant for Dagbladet og Klassekampen, de var mye mer interessert i å ta HRS for det de hevdet var ulovlige lydopptak, noe det ikke var.

Så mye for pressens ærlighet og ønsket om å grave frem sannheten.

Etter granskning av HRS, ble en rapport likevel ikke fremlagt, ennå har ingen beviser blitt lagt frem for at de har gjort noe som helst galt, tvertimot er de utsatt for en kampanje som mangler sidestykke, og minister Audun Lysbakken og hans departement burde rett og slett skamme seg for de metodene de bruker for å kneble en av sine få motstandere.


Jeg har fulgt med på HRS i mange år og jeg vet hva de står for. De er så langt fra rasistiske som det går an å komme, men de har fokus på islam, problemer knyttet til innvandring og de våger å peke på problemer og foreslå løsninger som virker, men som innebærer at man ser på alle mennesker som likeverdige, og ikke behandler noen bedre avhengig av antall pigmenter i huden.
Det er ikke mindre alvorlig at en jente med mørk hud får kroppen sin skamfert enn at en jente med lys hud får det, og det er ikke mindre grunn til å kalle en voldsmann for det han er om han er mørk i huden enn hva man vil gjøre med en som er lys. Så hvorfor er det likevel en forskjell, om det ikke nettopp bunner i rasisme, fra de selvutnevnte «antirasistene»?


I dag fikk HRS omsider sin statstøtte. Det satt vel langt inne, men etter å ha gravd med lys og lykter etter noe å ta dem på, uten å finne noe, kunne man vel ikke la være. I denne omgang.


Men kampen er nok dømt til å tapes.
Nå har Domstoladministrasjonen vedtatt at man kan bruke religiøse plagg som hijab i rettsaler, altså som dommer, det neste blir nok at man innfører sharia.
Redselen for å fornærme nye landsmenn er grenseløs.
Redselen for å såre gamle landsmenn er ikke-eksisterende.

Skjønnhet fra dødehavet.

Omsider kan jeg skrive om skjønnhetsprodukter her på bloggen min, og med det plassere meg i det gode selskap av blogger om klær og sminke, så gjør dere klare.

På lørdag dro min eldste datter og jeg på jentetur til Bergen. Hun skulle få en premie etter endt muntlig eksamen, som gikk over all forventning, 6 på engelsk muntlig, og premien hun ønsket var å gå på sushi-restaurant.

Så jeg rådførte meg med ekspertisen (sushi-spisende kusiner) om sted, og vi dro på tur.
Synes jo jeg måtte prøve jeg og, så det ble scampi- og grønnsaks-tempura til forrett, og en blanding av biter med ris dekket av fisk, og ruller med tang, ris og fisk, som begge deler har flotte og fancy navn, og som jeg selvsagt har glemt navnene på, til hovedrett.

Vel, vel, det smakte ris, rå fisk og soyasaus, og frister ikke til snarlig gjentagelse for min del, men sushi-elskeren på andre siden av bordet var fornøyd, og det var jo også hele poenget.

Så ble det bikini-jakt (der fikk jeg jammen inn litt angående mote og klær og) på min datter, men enten var det for lang kø på prøverommet, eller bikiniene var for stygge, eller, som på den siste butikken, toppen og buksen var stiftet sammen med tyverialarmdingsen, så hun fikk ikke prøvd den.

Så dett var dett.

Hun fikk kjøpt seg Ipod-touch, og var egentlig ganske fornøyd med dagen likevel.

På vei mot bilen, ble jeg så plutselig kapret av en dame på en stand, hun lurte på om jeg ville prøve ett eller annet. Vel, vel hvorfor ikke, jeg er ikke alltid så tung å be.

Så jeg fikk prøve dødehavssalt, som man skulle vaske hendene med, og krem etterpå, og voila, verdens mykeste hender. Dette måtte man jo bare ha. «Special price for you» fikk jeg og...

Og før jeg hadde fått tenkt tanken å komme meg videre, var damen i gang med pussing av negler. Med en snedig kloss pusset hun frem og tilbake over en av neglene mine noen sekunder, og voila igjen, før jeg visste ordet av det hadde jeg de flotteste og blankeste negler, det så ut som om de var satt inn med blank neglelakk, med de var bare polert med diamantstøv og silke.

Og med i pakken fikk man neglebåndkrem og håndkrem, så her var bare å hive seg over det gode tilbudet.

Så studerte damen både min datter og meg, og anbefalte peeling-krem til min datter, og leiremaske til meg. Jeg var seriøst begynt å tenke tanken på å komme meg derifra, men damen var hyggelig,og dødehavsprodukter kommer man tross alt ikke over hver dag, så det ble mer handel på damen og meg.

Leirmasken er et kapittel for seg selv. Man smører seg inn med en svart leire og lar denne være på i ca 7 minutter. Så kommer man til det spesielle. Med i krukken følger en liten stein, laget av samme leire i følge damen. Denne steinen pakker man inn i litt tørkepapir, og stryker lett over huden.

SUPERVOILA, alt det svarte fra leiren blir dradd mot steinen som om den er magnetisk, og oljen i masken, som skulle inneholde all verdens gode stoffer, blir igjen på huden.

Så masserer man oljen inn i huden, og gjerne andre steder på kroppen, og før man vet ordet av det er man antagelig strålende vakker.

Jeg er vanligvis ikke så velvillig, men jeg hadde det evinnelige maset om Israelboikott i bakhodet, og det føltes faktisk utrolig godt å handle gode israelske produkter fra en hyggelig dame fra Eilat på et handlesenter i Bergen. Det skjer tross alt ikke hver dag, for min del er det første gang.

Og med tanke på at Israel ligger i fremste rekke når det kommer til teknologisk og medisinsk utvikling, antar jeg de er i fremste rekke på kosmetisk forskning og, dessuten har de de gode og naturlige saltene og leirene fra Dødehavet som basis.

Produktene kan man lese om her, merket heter Premier.


Så det var mitt bidrag til temaet skjønnhetsprodukter, det blir nok lenge til neste gang...

Fotball og stemning.

Det er visst fotball-VM igjen..., og det er heldigvis sommer ( eller hva man skal kalle det) så man kan finne på andre ting å gjøre enn å sitte og glane på TV.

Det beste er selvsagt å se kampen live, da får man med STEMNINGEN, hevdes det.

Vel, spør du meg vil jeg vel si «bullshit, been there, done that.»

Nå skal jeg ikke hevde at jeg har sett en VM-kamp live, det vil være å bedrive bevisst løgn, og slikt gjør man selvsagt ikke.
Men jeg har sett en EM-kamp live, og vil anta jeg da vet sånn noenlunde hva jeg snakker om.

Det var en flott opplevelse, med unntak av de timene man måtte tilbringe på fotballstadionen, jeg bør kanskje utdype...:

For to år siden var det fotball-EM i Wien. Vi hadde ingen planer som helst om å befinne oss i dette området på dette tidspunktet, jeg er tross alt gift med en som forakter fotball og sport generelt hakket mer enn jeg selv gjør.
Men tilfeldighetenes veier er uransakelige, eller noe slikt. Jeg ble en dag oppringt av en hyggelig dame som prøvde å få tak i min mann, som var utenlands eller noe på det tidspunktet. Damen kunne i alle fall fortelle at mannen min, via en konkurranse på nettet (hvor man ved å klikke på et bilde skulle finne ut hvor fotballen hadde vært ( den var fjernet) på raskest mulig tid, tro det eller ei) hadde vunnet tur for to til Wien, alle utgifter dekket, som hotell i to netter, flyturen, middager og ellers full oppfølging av reiseleder, og billett til den ene kvartfinalekampen.

Eh... hva gjør man da? Man takker selvsagt pent ja. Men møtes med misunnelse fra venner og kolleger som ville betalt mye bare for kampbillettene, og som ikke engang prøver å legge skjul på at dette unner de oss ikke på noen måte, fotballarroganter som vi er.

Så vi dro til Wien, og ble tatt godt vare på, fikk sett den flotte byen, som er vel verdt et besøk. Var ute og spiste gode middager, og fikk altså med oss den tidligere omtalte stemningen, som ingen som har opplevd en 17. mai i Bergen vil betegne som bedre enn terningkast 2.

Det jeg mest reagerte på var hvor langt ned det var til banen, man så bare noe små tasser som så ut til å rusle rundt på banen, den energien man tross alt ser på TV opplevde man på ingen måte på tribunen.

Kampen som var mellom Spania og Italia endte 0-0... og var ikke noe å skryte av.

Men Wien var som nevnt en flott by, så jeg ville på ingen måte vært turen foruten. Mange flotte gamle bygg og kirker, den slags man ikke finner her til lands.

For å bevise at jeg ikke bløffer legger jeg ved et bilde av billetten.

Så kom ikke her og snakk om stemning til meg, jeg vet bedre...






Gatemusikanter i Wien.



En av de flotte kirkene.

De viktige tema.

Jeg innser at jeg har bommet litt med dette bloggkonseptet..

Å skrive om ting som engasjerer eller interesserer meg, ispedd noen små drypp fra hverdagen, er visst ikke tingen.

Etter å ha sett et innslag på Dagsrevyen har jeg forstått at tingen er mote, bilder av seg selv, og bilder av andre man treffer på sin vei. For å vise hvordan folk kler seg, ser ut på håret, og den slags som man ellers ikke får med seg når man beveger seg rundt i samfunnet..

De som har de mest populære bloggene driver på på denne måten, jeg har jo selv observert en sånn blogg.. og gjesp... den var jo sikkert bra den...zzzzz..

Eller ikke.

Det er ikke rart det går som det går her i verden, når folk er så til de grader uengasjerte og navlebeskuende.

Hvor givende er det å se bilder av folk som man like gjerne kan se live om man bare beveger seg utenfor døren?

Jeg er opptatt av andre ting. Greit nok, jeg har klær (de er ofte litt krøllete, for jeg hater å stryke, og ingen skal beskylde meg for å ha et ryddig klesskap heller, så de blir gjerne liggende i en sammenkrøllet klump), jeg klipper håret i ny og ne, jeg vasker det jevnlig, men hvem gidder å høre om dette?

Vel, mulig noen gidder å høre om dette. Men jeg gidder ikke skrive om dette.

Men jeg gidder å skrive om litt mer viktige ting, ting som man ofte ikke hører om i media i dette landet.

Har du f.eks hørt at barneleger i USA og Australia ønsker å få lov til å kjønnslemleste småjenter?
Joda du leste rett, verden er blitt et galehus.
Selvsagt er ikke grunnen at barnelegene er blitt onde og ønsker å maltraktere barn, tanken er at det er bedre at noen som vet hva de driver med maltrakterer, enn at det gjøres av ukyndige mennesker uten bedøvelse og med det man har for hånden.

Men hvilke signaler sender dette ut? Selvsagt at man har resignert og motvillig aksepterer barbari, man kan jo f.eks ikke straffe foreldre for å ha lemlestet sin datter, om det er staten som har gjort det.
Det blir jo som å tilby leiemordere om du allikevel har tenkt å ta livet av noen, med tanke på at offeret skal lide minst mulig. Man lar barbarene styre samfunnsutviklingen.

Første gang jeg hørte om denne grusomme uskikken trodde jeg nesten ikke at det kunne være sant. Jeg regnet med at utbredelse av sivilisasjonen effektivt ville fjerne den slags, ikke ta det til seg og beskytte overgriperne.
For det er faktisk det som skjer. Organisasjoner har i mange år jobbet knallhardt for å få myndighetene til å innføre kontroller for å avdekke og finne omfanget av kjønnslemlesting i vårt land, men de motarbeides av politikere som er livredde for å få hissige barbarer på nakken. Dette er en del av noens kultur må vite, og den slags skal man ha respekt for.

Så derfor ofrer man disse småjentene, de skal måtte leve hele livet med traumer og en skamfert og ødelagt kropp, med smerter og problemer, fordi våre politikere er så ubeskrivelig feige og unnfallende, fordi det ikke er deres døtre som lider. Og i frekkhetens navn unnskylder de seg med at omfanget er lite, fordi få tilfeller er avdekket, uten å nevne at man ikke har lagt to pinner i kors for å finne omfanget. Og i mellomtiden kommer stadig flere lemlestede kvinner til fødeavdelinger for å føde, men hvem vet når de ble lemlestet, man trøster seg med at det sikkert skjedde i hjemlandet. Så trenger man ikke bekymre seg mer for det.

Man kan grine seg i søvn! Man kan rase og hyle. Og man kan bruke hodet når man stemmer ved neste valg, og se hvem som vil hva på dette området. Hvem som faktisk ser på f.eks. somaliske jenters kropp og liv som like mye verdt som etnisk norske jenters, og hvem som viser sine rasistiske holdninger ved å se en annen vei når en mørkhudet jente lider.
Karita Bekkemellom var en som ville gjøre noe, hun ble effektivt fjernet. Erna Solberg var en som satte foten ned og gikk imot slike undersøkelser da hun var minister, så vet dere hennes syn på saken.

En gang på barneskolen fortalte en gang en lærer en historie jeg fremdels husker godt.
Det var to menn som hadde hver sin papegøye. Den ene mannen var fæl til å banne, så hans papegøye hadde et språk deretter. Men omsider fikk mannen det for seg at han skulle begynne et nytt og bedre liv. Problemet var den bannende papegøyen, hva skulle han gjør med den?
Så han spurte den andre mannen, om ikke hans papegøye kunne få tilbringe litt tid sammen med den andre papegøyen, så den bannende papegøyen kunne lære seg å snakke litt penere.

Hva endte de opp med tro?
Jo, selvsagt to bannende papegøyer.

Det gode vinner ikke automatisk over det onde.

Noe å tenke på.



For å tekkes de som er innom for å se klær, mote, glamour og denslags. Rødt er neppe årets motefarge, but I couldn't care less.

Smarte fugler

Mange dyr er mye smartere enn det vi mennesker liker å tro. Vi har lært at utenom mennesker er det bare aper som bruker verktøy. Men dette ser ut til å være feil.
Jeg fikk nylig en liten filmsnutt på mail som viser at kråker ikke bare kan bruke verktøy, men attpåtil lage de. Som dere kan se på filmen under bruker kråken en streng, den må selv bøye enden til en krok, som den så kan bruke til å løfte opp det den vil ha tak i.



Jeg fikk også et annet klipp engang tilsendt, som viser kråker som bruker bilene som nøtteknekkere, ved å slippe gjenstridige nøtter ned på veien, så bilene kan knuse de for dem.

Men det stopper ikke der. Det oppstår jo et sikkerhetsproblem når man så skal samle sammen varene, man kan risikere å bli påkjørt.

Så hva gjør en smart fugl da?

Jo den slipper selvsagt nøtten sin ned på et forgjengerfelt, så den trygt kan spise sin velfortjente lunsj uten fare for eget liv, når bilene har rødt lys..



Det tyder på langt fremskreden intelligens å komme frem til disse metodene. Vi bør kanskje få litt mer respekt for våre tidvis irriterende naboer, tross deres litt anmasende språk..

Så har man gjøken. Lenge før menneskene en gang tenkte tanken, kom den på den ide'en å la andre oppdra og ta alt styret med egne unger, mens man selv lever herrens glade dager, og ikke har en bekymring i liver.
Det forunderlige er at når gjøken og gjøkens unger drar sydover når høsten kommer, så drar de til samme sted! Gjøken treffer altså (om den gidder) sine egne unger for første gang et sted i syden, etter at en stakkars kjøttmeisfamilie, eller hvem det nå var som fikk oppdraget, har slitt og strevet og tatt seg helt ut for å oppdra gjøkungen. Så lever de herrens glade dager en gang til, og lærer sikkert ungene sine enda flere lettvinte metoder for et sorgløst liv, før de neste sommer alle sammen atter en gang reiser nordover for å bruke en annen, stakkars fuglefamilie som barnepassere.

Er det rart de skriker ko-ko...? Det er selvsagt en treffende beskrivelse av de andre fuglene som er så dumme at de ikke ser at ungene de oppdrar ikke på noe vis ligner på dem selv.
For å si det sånn, jeg tror neppe det er kråkenes reir de legger eggene sine i.


Så har man de musikalske fuglene.
Jeg fikk stor dans for den dansende papegøyen Snowball da jeg så den første gang. Det ligger en god del klipp av den på you-tube, her er et eksempel:



Så burde jeg vel ikke nevne historien jeg hørte i helgen, men kan jeg la være...?
Noen hadde observert en kråke hakke desperat løs på et svart biltak. Den sprø fuglen ramponerte regelrett bilen, den gikk løs på tak, speil, gummilister, den hakket så intenst at den slo seg selv til blods i iveren.
Hvorfor vet ingen, kanskje den så sitt eget speilbilde i det svarte biltaket og ville sette den andre kråken litt på plass...kanskje det bare rett og slett hadde rablet for den, slikt kan vel også skje en kråke....

Så om du en gang oppdager hærverk på bilen din, kan det faktisk ha vært en litt irritabel fugl som er synderen. Men husk på at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist...så gjør ikke noe overilt, som å kverke den neste Einstein.

Noen å hate

«Er det ikke deilig å ha noen å hate» synger Raga Rockers. Jo mange ser ut til å mene det. Man lukter blod nå, det er så man plutselig fatter hvordan Hitler på så kort tid klarte å få et helt land med på det grusomme prosjektet sitt, hvordan han med sine løgner overbeviste et helt folk, hvordan man ved å legge skylden på jødene fikk en syndebukk som man kunne legge ansvaret for alt som er galt på, og kvitte seg med.

Nå er hatet der igjen. Du kan søke på facebook etter grupper som heter noe med "hate" og Israel og se hva du finner, jeg kom helt ut av tellingen.
Så kan du prøve med "hate" og Saudi-Arabia, Palestina, palestinians og lignende ord. Du finner kanskje en gruppe.

Hvorfor dette enorme hatet mot Israel og dets innbyggere, også blant helt vanlige nordmenn? Er jødehat medfødt? Er det misunnelse? Askenazim-jødene har en snitt-IQ på bortimot 130, er det dette man ikke takler? Det at de mot alle odds alltid ser ut til å lykkes? Det at de vinner så mange nobelpriser grunnet sin dyktighet, har så flinke musikere og vitenskapsmenn?

Som jeg tidligere har nevnt så inneholder alle dagens pc'er israelsk teknologi. De fant opp mobiltelefonen. De står bak mye avansert og livsviktig medisinsk behandling. Vil vi unnvære ting som dette med å ødelegge for den jødiske staten?

Det er synd på palestinerne, men det er ikke først og fremst Israels skyld. Israel er nødt til å forsvare seg mot angrep fra mennesker som har som uttalt mål å utslette den jødiske staten. For jøder hates, grunnet Muhammeds jødehat, dette er det religiøse grunner til, som det sjelden snakkes om. Den dagen palestinerne ønsker fred, den dagen blir det fred, det er opp til dem å begrave stridsøksen.

Da staten Israel så vidt var dannet i 1948 ble Israel straks angrepet av sine naboland. Flere ganger er de angrepet og forsøkt utslettet, hver gang har de klart seg, mot alle odds. Kan man forvente at Israel skal legge opp til at dette skal skje enda en gang, ved å tillate våpensmugling til Gaza?

Og når Israel angripes, og svarer som de selvsagt må, så skal de taes igjen. For skylden er alltid Israels, det har Norge nå også skrevet under på, ved først å fordømme Israel, for så å kreve at episoden skal granskes.

Og norsk presse er som hjerneløse gribber, de viser for fulle hvorfor lesertallene raser nedover, måtte de bukke under.

Israel er velsignet med noe vi kan misunne dem, en statsminister som virkelig er et folk verdig. Han taler som en statsmann, vil anbefale å sette av noen minutter til å høre hva han har å si.



"Israel is guilty, until proven guilty", som Netanyanhu sier.

Så kan man se videoene fra aksjonen, og sammenholde dem med de såkalte øyenvitnene, som var på andre båter enn den det ble bråk på, men likevel vet de veldig godt hva som skjedde.

Og Dagbladet har visst gått på en smell, de hadde en artikkel som viser at de som angrep soldatene var jihadister (islamister som ønsker å dø i hellig krig, som sikrer dem strake vei til Paradis) det var altså ikke fredsaktivister dette, men islamister med blodbad som mål.


Jeg skammer meg over mitt land og måten de har opptrådt i denne saken. Vi stemte for forslaget til Iran, Saudi-Arabia, Sudan og Libya. Jammen er vi i godt selskap.


Når skal vi boikotte disse? Hvorfor er det ingen som hater de virkelig undertrykkende statene?

Det er på tide å vurdere sitt statsborgeskap. Det er lenge siden jeg har vært så rasende.

What would you do?

Den lille, stygge ulven.

Verden vil bedras...og verden blir bedratt. Intet er nytt under solen.

Det er så man må gni seg i øynene når man ser den galskapen som utspiller seg i media i disse dager.
Nå skal virkelig Israel taes en gang for alle. Ondskapens vugge, de grusomme jødene, nå har de en gang for alle vist verden hvilke umennesker de er.
Blir vi fortalt.

Jaha, er det sånn det er, er det dette som er sannheten?
Nei, dette er ikke sannheten.

Hvorfor stiller man ikke de opplagte spørsmålene, som;

Hvorfor skal man sende «nødhjelp» til et land hvor salgsbodene bugner av varer, hvor Israel sender inn tonnevis av forsyninger i uken, hvor ingen sulter eller lider materiell nød?

Hvorfor takker ikke en «nødhjelpkonvoi» ja til et tilbud om lossing i israelske havner for kontroll av varene, fremfor å fremprovosere det de vet vil bli angrep eller bording av skip, nå de kjenner til hva Israels politikk er på dette området?
Ingen skip får slippe ukontrollert inn, fordi Israel har erfaring med smugling av våpen til dette området, våpen som man også vet vil og skal brukes mot Israel.
Da visste man utmerket godt hva man gjorde, målet var bråk, og bråk ble det.
Så lenge Hamas charter ikke endres angående sitt punkt om utslettelse av staten Israel, kan ikke Israel ta noen sjanser. Det er krig, de kjemper for sine liv der nede, det er ikke lek, det er blodig alvor.

Er man nødvendigvis fredsaktivist bare fordi man kalles seg fredsaktivist? Kan en terrorist kanskje kalle seg fredsaktivist også? Bruker en ekte fredsaktivist vold mot soldater ved å slå løs på dem når de ligger nede, med jernstenger, eller ved å dumpe dem over kanten så de faller 10 meter ned og slår seg nesten til døde? Vil det være naturlig å forsvare seg med våpen når man havner i en slik situasjon?

De Israelske soldatene hadde med seg paintballgevær for ikke å skade aksjonistene, de hadde også med seg pistoler som kun skulle brukes i ytterste nødstilfelle, hadde noen blitt drept om «fredsaktivistene» hadde oppført seg som man forventer av fredsaktivister? Aksjonistene fikk tak i flere av disse pistolene, hva ble gjort med disse, ble noen drept av disse våpnene, mens aksjonistene hadde dem?

Aksjonistene hadde også med seg små barn, de var nærmere 700 personer ombord. Hva skulle de med alle disse menneskene, er de ikke nok folk som de er i Gaza? Er det normalt å dra med seg småunger inn i det man vet er eller vil bli en krigssone? Hadde de regnet med drap på disse barna, så de virkelig kunne få verdens sympati ved bruk av barn som levende skjold, som de pleier?

For noen dager siden ble to moskeer sprengt i stykker i Pakistan. Det var Ahmadi-moske'er, altså det var feil type muslimer, som ble sprengt til himmels, kun fordi de var feil type muslimer.
Hvor er verdens fordømmelse av denne grusomme handlingen? Hvor er demonstrasjonene til støtte for disse menneskene, som utsettes for bevisste massakrer med drap som mål, ikke som en uheldig konsekvens?

For ikke lenge siden gasset Egypt smuglertunnelene til Gaza, og de har også fylt tunneler med vann. Folk omkom, denne gang var det 4 stykker. Til sammen er minst 40 palestinere drept av Egypt ved disse tunnelene i følge Al Jazera..Hvor er fordømmelsen? Hvor er protestene fra palestinerne og deres venner utenfor Egypts ambassade? Hvor er raseriet og hatet mot de som dreper palestinere, når de ikke er jøder?

Hvorfor er det forskjellige spilleregler for forskjellige aktører?
Hvorfor gjennomskuer ikke folk flest dette spillet, det er ikke vanskelig å se hva som faktisk skjer, om man setter seg litt inn i situasjonen, historien, og ikke minst tenker litt selv innimellom.

Israel gjorde en generaltabbe. De trodde for godt om folk. De trodde at fredsaktivister var fredelige...så feil kan man altså ta.




Hat avler hat, når man oppdrar sine barn til å hate mennesker høster man som man sår.
Er det egentlig fred man ønsker når man oppdrar sine barn på denne måten?

Det er ikke alltid det svakeste parten som har rett.

Litt alternativ lesning, for de som bare følger med i norsk presse.

Og litt til.