Kunst er så mangt.

Kunst kan provosere, imponere og engasjere.
Noe kunst har man et sterkt forhold til, her er noe av den kunsten vi har, og litt av historien bak.


Dette er et Picasso-inspirert bilde, malt av min datter da hun var 6 år.
Jeg liker dette bildet veldig godt, det er etter min mening minst like bra som det mange anerkjente kunstnere presterer, bedre enn mange anerkjente kunstnere presterer kan man vel også hevde at det er, om man er i slekt med amatørkunstneren i alle fall.



Dette er kjøkkenvinduet vårt. Her utfolder husets yngste seg med glassmaleriene sine. I følge min mann er dette landets største glassmaleri sør for Nidarosdomen.



Dette bildet liker jeg veldig godt, sikkert mye på grunn av fargen. Det er også litt tredimensjonalt, men det er ikke så lett å se på et fotografi. Det har en litt spesiell historie. Som jeg kanskje så vidt har nevnt, er huset begunstiget med en hifi-freak. Noe som er typisk for en hifi-freak er trangen til stadige utskiftinger av komponenter, heldigvis er det mange med samme dille, så man får kjøpt brukt utstyr til en relativt rimelig pris.(relativt må man understreke, for vanlige folk vil nok kalle dette dyrt, selv om prisen kanskje er halvert) Noen ville kjøpe forsterkeren vår, og denne noen var en kunstner. Så enden på visen ble at vi fikk dette bildet, og litt penger, og han fikk forsterkeren. Kunstneren syntes visst han hadde gjort et godt kjøp, for ungene fikk plukke seg ut et bilde de og, og valgte dette:





Dette bildet har min farfar tegnet, det er en tegning av Don Quijote, mannen som kjempet mot vindmøller.. En mann i huset, som også kjemper mot vindmøller, fikk det, for noen syntes det passet seg sånn.



Den andre bestefaren min var flink å lage ting i tre, så han har laget dette skapet.




Denne keramikkengelen fikk jeg til 40-årsdagen av mann og barn. Tror den ligner litt på meg, om man ser bort fra vingene, og det lyse håret. Med andre ord, jeg har kropp som en engel.




Jeg jobbet litt tidligere hos keramikerne Alf og Kari Rongved i Bergen, dette fatet har de laget. Kari lever ikke lenger, så det er kjekt å ha et minne etter henne og Alf.




Min eldste datter har laget Skrik i leire, synes hun har fått til uttrykket bra.




En gang for mange år siden ringte det på døren, og utenfor stod det en ung kunstner som gikk på skole i Paris, han solgte kunstverk som studentene der hadde laget. Vi kjøpte dette bildet. Jeg liker godt dette bildet, det er fart, liv og dynamikk i det.




Her er en pute som min siste datter har sydd, passer bra til meg som er så glad i katter.




Dette bildet kjenner nok mange. Dette er et nummerert eksemplar, ett av tusen, som ble solgt til inntekt for Trykkefrihetsselskapet. Dette er kanskje det kunstverket vi har som har den sterkeste historien, fordi det symboliserer så mye og har en så spesiell bakgrunn. Hver gang jeg ser på dette bildet tenker jeg på alle de som ikke lenger har sin frihet, på grunn av den undertrykkende og livsfarlige ideologien som truer frie mennesker, selv i vestlige land , og fratar dem friheten kun fordi de bruker sin rett til å ytre seg. Jeg skammer meg fremdeles dypt og inderlig over den feigheten våre folkevalgte og norske avisredaktører utviste den gang de falt på kne for terroristene. Nå får vi aldri fred.




Jeg har også bestilt en kopi av dette bildet, som nå er lagt ut for salg i 1000 eksemplarer. De som ønsker kan sikre seg en kopi ved å kontakte Trykkefrihetsselskapet i Danmark.
Disse to tegningene er historiske.