Den evinnelige streikingen.

Vårens mest frustrerende eventyr er i gang som alltid... det skal streikes.
Alle i dette landet føler seg urettferdig behandlet, alle tjener elendig, alle er underlegne alle andre, og alle vil ha noe gjort, NÅ!! så nå skal alle vi andre rammes fordi alle skal kjempe intenst for sine rettigheter.

Jeg er selvsagt ikke motstander av streikeretten eller det at arbeidstakere har rettigheter og står på kravene, men må de gjøre det hele tiden? Kan man av og til se seg i speilet og si at, jaja, jeg har det ikke så ille, egentlig, det er nok av de som har det verre.

Har så mange det virkelig så ille at dette er verdt alle ulempene det medfører ?

Og hvorfor får man inntrykk av at det viktige er å ramme flest mulig uskyldige?

Lærerne sine streiker havner så vidt jeg har observert alltid i eksamensperioden, er det virkelig lærernes ønske å ramme sine egne elever som har jobbet hardt gjennom hele skoleåret, men som så kanskje ikke får tatt eksamen og taper mye tid og penger på det?
Nå er det selvsagt mange elever som er takknemlige for dette, de som kommer seg videre med standpunktkarakterer uten at en manglende eksamen gjør noe ( jeg har selv sluppet unna mange eksamener, nettopp på grunn av lærernes enorme streikevilje, jeg har f.eks aldri hatt muntlig eksamen, uten at jeg gråt meg i søvn for det...) men der man kun baserer seg på eksamen er det selvsagt krise om den forsvinner ut i det blå grunnet streik.

Så har man alt som har med fly å gjøre. Flygere, kabinpersonale, flygeledere, teknikere, stuere, flyplassansatte, og de 50 andre gruppene man føler hvert år skal streike og ødelegge mang en planlagt ferietur.

Har de i det hele tatt bittelitt dårlig samvittighet for alle dem som får en lenge etterlenget ferietur, en begravelse, et bryllup eller andre viktige begivenheter spolert ?
Tror ikke det.

Hvorfor ikke heller tenke nytt?
Hvorfor ikke heller ramme de man ønsker å ramme; arbeidsgiverne.
Er man busssjåfør så må man vel kunne delvis streike, altså man kjører bussen men man streiker når det kommer til å ta betalt.
Da blir kundene glade, mens arbeidsgiverne river seg i håret og legger seg i selen for å få slutt på streiken.

Lærerne og mange andre har selvsagt ikke denne muligheten, men der må man rett og slett ta forhandlerne og plassere de et sted de ikke slipper i fra før de er enige. Før eller siden så MÅ de jo bli enige, det eneste som er forskjellen er om mange uskyldige skal rammes eller ikke.
Riksmeklingsmannen jobber tross alt ikke mange dagene i året, så da må man kunne forvente at han gjør en ekstra innsats de dagene han faktisk jobber, dette er for dårlig.

Og hva blir resultatene av all denne streikingen? Endres egentlig balansen? Går noen forbi andre, eller ender det ikke opp sånn at til syvende og sist så er man stort sett der på lønnstigen som man var, for får du mye i økning vil selvsagt alle andre ha tilsvarende, ellers er det deres tur til å streike.

Og så er man like langt.