Her bedrives ikke sløsing. Det man får, tar man vare på, her kaster man ikke noe bort.
Det er noe herk i grunn.
Hvorfor har ikke evolusjonen hengt med i mitt tilfelle? For 10 000 år siden var det sikkert et stort fortrinn at kroppen lagret og tok nøye vare på hver en kalori den kom over, men hallo, vi lever i Norge i 2010, det er andre tider nå, man kan faktisk se litt stort på det, og guffe opp forbrenningen en smule.
Det finnes syltynne folk, som kan stappe i seg ubegrenset, men som ikke legger på seg et gram. Mens jeg, som tidligere nevnt, klarer på en uke å legge på meg det jeg har brukt et helt år på å kjempe av meg, denne uken kalles jul.
Men det finnes faktisk de som har det verre. Eller hva man skal kalle det. Tenker man økonomi er det selvsagt bra å ikke trenge å spise, men det sosiale blir litt amputert, det er jo hyggelig å gå ut og spise sammen, eller invitere venner til en hyggelig kveld med litt god mat.
Om man skal tro på avisene, og det skal man selvsagt ikke, finnes det en mann som ikke har spist eller drukket på 70 år. Han ble velsignet av en gudinne som barn, som gjorde at han kan leve uten mat og drikke. (Har en mistanke om at jeg har trødd denne gudinnen litt for nære jeg og..)
Han har nylig vært igjennom en 15 dager lang legeundersøkelse med overvåking, og det hevdes at han ikke har spist, drukket eller vært på do i alle disse dagene.
Nå har ikke jeg vært 15 dager uten mat, men om jeg hadde vært det, er jeg stygt redd for at jeg hadde blitt både sur, vrang, slapp og kranglevoren, men at min nøysomme kropp hadde sørget for at tapet av kalorier ville blitt minimalt.
Så jeg dropper det med «uten mat», man tenker da tross alt litt på sine omgivelser også.
Både jeg og pusen er nok litt for glade i mat.. og vi bærer begge preg av det. Men pusen har en fremdragende evne til å heve seg over slikt, vil magen dingle, får magen dingle, HUN bryr seg ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar