Politisk korrekthet og vedtatte sannheter.

Jeg måtte grave fram barnebøkene og lese historien om «Keiserens nye klær» en gang til. Det er en genial historie som sier mye om menneskene, og er kanskje mer aktuell i dag enn noensinne.

Noen med makt eller selvdefinert opphøyethet kommer med en påstand, og er du ikke enig i denne påstanden, eller som i eventyret; ser du ikke de flotte klærne, så er du dum, det er derfor du ikke ser dem, og du holder klokelig kjeft om dine tanker.

Det kalles hersketeknikk, og det funker.
Venstresiden har i mange år jobbet jevnt og trutt med å definere rett og galt, akseptable og uakseptable meninger, og er man ikke enig med dette holder man klokelig kjeft, akkurat som i eventyret. For dum vil man jo ikke stemples som, gudbedre.

Og de har vært usedvanlig flinke til å plassere sine folk i viktige stillinger, media er beviselig svært venstrevridd (undersøkelser viser at journalister nesten utelukkende stemmer på partier på venstresiden, partier langt til venstre er svært overrepresentert i forhold til befolkningen ellers) Selv redaktøren i Aftenposten har bakgrunn fra kommunistiske parti, mange ledende personer på landets universiteter likeså.
Selvsagt preger en persons politiske ståsted og personlige meninger ens journalistiske arbeid, uansett om man prøver, og kanskje til og med ønsker, å fremstå som objektiv.


Spesielt de siste 10 årene har jeg stadig oftere latt meg sjokkere over vinklingen man presenteres for i norsk media, det gjelder både aviser og TV-nyheter, leser man aviser fra andre land (man trenger ikke dra lenger enn til Danmark, Sverige kan man derimot glemme, de er enda verre enn hos oss, der er det full sensur) finner man en helt annen måte å presentere fakta på. En annen ting er seriøsiteten når det kommer til tema, man kan ta for seg dagbladet.no og se hvor mye kjendisstoff man finner i forhold til seriøse analyser eller saker, og man føler tidvis at man har forvillet seg inn på hjemmesiden til se&hør, og ikke kulturavisen Dagbladet. Å kjøpe avisene er uaktuelt, de gjør seg ikke fortjent til pengene, rett og slett.


Det snakkes stadig om høyreekstremister, men aldri om venstreekstremister, hvorfor det, finnes de ikke?
Selvsagt gjør de det, men de har de «riktige» meningene, og siden de har de riktige meningene aksepteres det av «eliten» at de kan bruke litt vold for å få frem sine synspunkter, i motsetning til de på andre siden, som bare er motbydelige, og helst ikke engang burde på lov til å si hva de mener.
Om de venstreekstreme ikke akkurat bejubles, har man en viss sympati for deres herjinger mot politi og ordensmakten, de er jo så oppgitte stakkars, man får vise litt storsinn, de blir bare litt desperate i sin kamp for en mer rettferdig verden... En rettferdig verden hvor de med de riktige meningene kan bruke alle midler, også vold, for å oppnå sine mål.


Det multikulturelle samfunnet er en av disse vedtatte sannhetene man helst ikke skal ha andre enn positive meninger om. Alle kulturer er like gode, mener kulturrelativistene. Og hvem er vi til å dømme, vi som har samme hudfarge som disse som koloniserte Afrika for noen hundre år siden, vi som lever med denne arvesynden, bør klokelig holde vår munn lukket og ikke rakke ned på noen, uansett hva de bedriver av kulturell virksomhet og ugjerninger.

Vel, jeg har aldri strebet etter å være spesielt politisk korrekt, så jeg sier hva jeg selv mener, ikke hva jeg bør mene. Jeg mener at vår norske kultur er blant den beste i verden, jeg vet ikke om noen som er bedre. Jeg setter friheten og likestillingen vår høyere enn det meste annet, mange tenker ikke på at dette kanskje er det viktigste i vår kultur. Vi er(var) et sammensveiset folk, det å kunne stole på hverandre har vært, og er fremdeles mange steder, noe mange setter sin ære i.
Ordet ære og respekt har dessuten tradisjonelt hatt en positiv betydning, det er noe man oppnår, noe man gjør seg fortjent til, i motsetning til den nye bruken av ordene som rett og slett har ødelagt betydningen og besudlet to flotte ord. Skal man drive med den slags hesligheter (som æresdrap og kjempe for å opprettholde det man har valgt å kalle ære, men som er noe vi her til lands faktisk ikke har ord for), så finn i alle fall på egne ord, og ikke kupp våre!


Harald Eias Hjernevask-serie har våget å pirke i, ja kanskje også rive ned, deler av disse politisk korrekte og vedtatte sannhetene. Han er som gutten i eventyret, som våger å si høyt det mange tenker. Det ble på ett eller annet tidspunkt politisk vedtatt at mennesker fødes som et blankt ark, og gener og arv var uten betydning. Det var påvirkning og miljø som formet oss til den vi ble. Når man ser forskere sitte og hevde dette på TV føler man at «nei dette mener de ikke, dette er de rett og slett indoktrinert til å tro, dette kan de umulig ha tenkt igjennom selv»

Det vanskeligste og mest kontroversielle temaet Eia har tatt opp er dette med rase. Etter diverse historiske tragedier har man, for å være på trygg grunn, rett og slett vedtatt at rase ikke eksisterer når det kommer til mennesker. Greit nok, vi har forskjellig farge, men det stopper der. De såkalte antirasistiske organisasjonene jobber knallhardt for å opprettholde rasismen, det er jo tross alt den de lever av, og definerer oss alle som mer eller mindre rasistiske. De var høyt ute før programmet og kalte Eia rasist, men jeg synes han trålte seg elegant gjennom dette vanskelige temaet, og det er jo betenkelig at det finnes mennesker som faktisk mener at det er sannheter man bør holde munn om, fordi noen kan komme til å misbruke de. Hvor skal man i så fall sette denne grensen, og hvem skal avgjøre hvilke tema dette gjelder?
Sannheten var at man kan måle en viss forskjell på IQ mellom forskjellige «raser». De som kom best ut var en gruppe jøder, de som stammer fra Europa. Det interessante er at om man ser på Nobelprisvinnere i f.eks. fysikk og medisin, så er rundt 30 % av disse jøder, rundt 50 % av sjakkmesterne er jøder, mens jøder utgjør rundt 0,2% av jordens innbyggere.
Det er selvsagt ikke bare arv som styrer dette, også kultur og det at man legger forholdene til rette for hjerneaktivitet og utvikling, men det er bra at denne informasjonen kommer fram, så man kan forske på bakgrunnen, og legge forholdene til rette for å forbedre situasjonen for andre.

Siden noen gikk høyt ut og snakket om rasisme før programmet, kan det være interessant å se på bakgrunnen til de som hevder dette. Av de såkalte antirasistiske organisasjonene er SOS-rasisme den grelleste. Den ble startet av en person som nå ikke lenger er medlem, etter at den kommunistiske organisasjonen Tjen Folket regelrett kuppet SOS-rasisme for flere år siden. De håver inn penger på statstøtte, grunnet kunstig høye medlemstall, det koster nemlig nesten ingenting å være medlem, i snitt 6 kroner, og man kan melde inn familiemedlemmer bare på fornavn, uten at de selv vet om det. Så de har nå ca 40 000 medlemmer, flere medlemmer enn speiderorganisasjonene, de får så mye statstøtte at de investerer stort i eiendom, lederen deres tok i 2007 ut rundt 1,1 millioner kroner i lønn, og de driver svært lite antirasistisk arbeid i praksis. Hyler litt høyt for å bli lagt merke til som i denne saken, men gjør i praksis lite annet enn å karre til seg penger fra staten, og salte ned disse.

Jeg skrev til dem den gang synagogen i Oslo ble beskutt og spurte om de ikke skulle reagere på dette, fikk et svadasvar tilbake, jo det burde de nok gjøre, men det skjedde ingenting. Feil offer og feil syndebukk kanskje?

Antirasistisk senter sliter litt med det jeg nevnte tidligere, de føler seg berettiget til å ty til vold, fordi de har de rette meningene, men når dessverre ikke frem med sine synspunkt på en fredelig måte.


De går dessuten knallhardt i strupen på den ene organisasjonen i Norge som (politisk ukorrekt) kjemper knallhardt med nebb og klør for rettighetene til de svakeste av de svake; de muslimske kvinnene som risikerer å bli kjønnslemlestet eller tvangsgiftet, man skal ikke legge fra seg silkehanskene om man vil drive kamp i dette landet..

Det er viktigere å kjempe for den knallharde og sterke ideologien islam, enn ofrene for islam, såpass har de i alle fall skjønt, man støtter jo den sterke, det kan man selvsagt risikere å tjene godt på..

Organisasjonen mot offentlig diskriminering er mer opptatte av å beskytte foreldre som lemlester sine barn, enn å avdekke og forhindre kjønnslemlestelse. Det er viktig å ha fokus, den skal de ha.


Dette ble hummer og kanari... men det passer vel utmerket på et sted som dette... heldig sånn.



Politisk ukorrekt hus... jo det ser faktisk sånn ut. ;-)