Alt var så enkelt i de gode, gamle dager.

I min barndom var det mye som var enklere enn i dag.

Vi hadde EN kanal på TV, den begynte sendingene klokken 18, da var det barne-TV i en liten halvtime. Vel unntatt på mandagen da, uvisst av hvilken grunn skulle vi barn ikke få noe å se på denne dagen. Tirsdagen derimot var bra, da koste vi oss med Leikestue, Pompel og Pilt, Mr. Nelson & Pernille, Romlingane, Colargol og annet oppbyggelig, pedagogisk riktig TV som tidvis tok nattesøvnen fra den tøffeste. Ikke hadde vi sykkelhjelm, ikke hadde vi støtsand, og var man såpass skrudd sammen at man gjennomlevde Pompel & Pilt uten alvorlige sår på sjelen, var man klar for voksenlivet, ingenting kunne knekke oss nå.

Onsdagen var heller ikke verst, men torsdagen var en liten nedtur, da var det nemlig reprise fra tirsdagen, men vi tok da det og på strak arm uten å klage. Lørdagen var høydepunktet med Halvsju og en liten flaske brus på deling, livet var herlig og uproblematisk.

Den eldre garde kunne kose seg med mandagsfilmen, fjernsynsteateret på tirsdagen, her var det mye bra finsk fjernsynsteater å boltre seg i du, komikveld om onsdagen; Muppetshow og den slags, tror det gikk noen serier om torsdagen, og fredagen var det detektimen.
Ting var i ordnede former og lett forholde seg til, bosset like så.

Det var så enkelt at det var genialt, man stappet det man ikke ville ha ned i et spann på baksiden av huset, og noen var så vennlige å tømme dette spannet en gang i uken, og så tenkte vi ikke mer på den saken.

Når det kom til telefon derimot var det verre. Det hadde vi lenge ikke. Ikke fordi vi ikke ville, men fordi det ikke var noen ledige linjer eller nummer å oppdrive. Min mor ble mer om mer utålmodig, på grensen til småkrakilsk, det dro ut, og ingen telefon ble bevilget. Hun tok atter en gang kontakt med televerket, som det het i de dager, og fikk til svar at noen måtte flytte eller dø for at vi skulle få telefon. Da var min mor såpass oppfyrt, at hun svarte den ansvarlige at da visste hun ikke annen råd enn at hun måtte ta livet av en gammel dame i området da, om det var det det stod på. Ikke vet jeg helt hva som skjedde, men ikke lenge etterpå hadde vi endelig telefon.

I dag er alt mer komplisert. Vi har 5 aktive mobiltelefoner i huset, tre inaktive som ikke lenger er i bruk, men som man heller ikke ennå har hatt hjerte til å kvitte seg med, og en fast-telefon, med diverse utløp, i alle fall tre.

Og når det kommer til boss er det i ferd med å bli totalt kaos.
Det begynte for noen år siden med sortering av papir. Det var for gale med alt dette papiret som ble kassert og gikk til spille, noen fant ut at dette kunne resirkuleres, så først var det et frivillig tiltak, etterhvert ble det påbudt, med eget boss-spann til formålet. Egentlig ganske uproblematisk, vi har en pappeske nederst i det ene kjøkkenskapet for dette formålet, og klarer fint å holde styr på dette.

Så ble det snakk om kompostering. Her kunne man velge om man ville investere i egen kompostbinge, med pålagt kurs må vite, eller eget spann med levering to ganger i måneden. Med stor hage og mange planter med behov for gjødsel, ble det egen binge og påfølgende kurs. Bingen må tømmes en gang eller to i året, men det går greit, vi har full kontroll også på dette området.
Vi har et lite spann i skapet under kjøkkenvasken til den slags bruk, ikke noe heft..annet enn litt lukt i ny og ne.

Glass. Vel dette er frivillig, men for samvittighetens skyld setter vi stort sett tomme glass (de man ikke vasker og plasserer øverst i kjøkkenskapet fordi man kanskje en gang kan komme til å få bruk for dem) nederst i skapet under vasken, og tar de med og hiver i en container for slikt med ujevne mellomrom.

I kjøkkenskapet, over kassen med papiravfall, henger posen man stapper tomflasker i, og som man, på en god dag, av og til husker å ta med seg på butikken for å pante. Er man virkelig i go'lag, husker man å levere inn pantelappen og, ellers havner den på kjøleskapet, sammen med alle de andre viktige lappene, med info man helst bør huske, men ofte glemmer.

Nå begynner det å bli nok for enkelte.

Men ikke for oss, eller skal vi si meg.

Nylig fikk vi tilbud om å prøve ut sortering av plast. Egne sekker ble utdelt, plasten skal være rein og tørr, så den må altså skylles i kaldt vann, før den havner i en pose for oppsamling. Det begynner å bli fullt i kjøkkenskapene, så posen henger på en knagg, ved siden av kjøkkenhåndklærne, og den posen man har til oppsamlingen av kasserte sparepærer, og annet elektrisk smådill.

Jeg tenkte det kunne være interessant å finne ut hvor mye plast man faktisk kaster, og klarer faktisk å fylle opp en relativt stor boss-sekk i løpet av en måneds tid.
Men man blir en smule motarbeidet. Det virker som om kapasiteten er nådd, og overskredet, for husets herre når det kommer til hvor mange tanker i hodet man kan ha på en gang, så denne plasten, den må jeg til stadighet plukke opp av restavfallet (som henger på innsiden av døren under kjøkkenvasken) og flytte over til riktig plass. Er litt usikker på om dette er bevisst sabotasje, eller rett og slett rein forglemmelse. (Med tanke på at mye av bosset man møysommelig sorterer, faktisk til slutt ender opp samme sted som det usorterte bosset, er vel muligheten for sabotasje det mest sannsynlige kanskje, og om det i det hele tatt svarer seg med resirkulering i et totalregnskap er vel også noe som kan diskuteres)

Jeg tror det er nok nå. Vi har rett og slett ikke mer plass på kjøkkenet til flere beholdere for sortering av boss... nå tror jeg vi må konkludere med at sorteringen er i ferd med å ta overhånd.

...glemte forresten å nevne at jeg samler brukte klær som skal gies bort, i poser i en bod i kjelleren. Husets herre var ikke blid da han ikke kom seg inn til fiskeutstyret sitt her en dag, fordi det var så mange poser med klær i veien... sortering og oppbevaring av avfall er i ferd med å gå på husfreden løs.

Kanskje man rett og slett bare skulle stappe alt man ikke lenger trenger i et spann på baksiden av huset og la det stå til. Enkelt, og genialt..



Mimring for de alle tøffeste..bør ikke sees av barn!