De nye feministene er hvite menn..

sier Ayaan Hirsi Ali.

Og det har hun jammen rett i. Denne somaliskfødte kvinnen, med den utrolige livshistorien, er modigere enn de fleste, svært intelligent, og sier det hun mener uten å legge noe imellom. Det er ikke alle som takler slikt.
Hennes kompanjong måtte bøte med livet for samarbeidet med filmen Submission.




»De nye feminister er hvide mænd,« siger hun.

»Se på en mand som Nicholas Kristof, en meget berømt amerikansk journalist, der skriver klummer for New York Times. Han har netop skrevet Half the Sky, hvor han fører en kampagne for, at kvinders stilling skal forbedres. Han taler uafbrudt om det. Han er en mand.«

Hun ler stille og med en snert af spydighed.

»Jeg kender ingen kvinder, der er lige så aktive som Nicholas Kristof, når det gælder kvinders horrible forhold i den tredje verden. Clive James i Storbritannien er så rasende. Han har skrevet utrolig meget om det. Sam Harris, Christopher Hitchens - hvor end disse to britiske ateister tager hen, taler de om, hvordan kvinder behandles. Den indiske nobelprisvinder Amartya Sen okay, han er ikke hvid, men han er en mand. Han har nok skrevet den vigtigste bog overhovedet om det her. Som en økonom, hvis arbejde bruges af Verdensbanken og alle mulige andre, lægger han alle statistikkerne på bordet. Han viser, hvordan kvinder behandles. Han dokumenterer, hvordan pigebørn i for eksempel de asiatiske lande dræbes eller udsultes. Han skriver om børnebrude og om konsekvenserne ved sharia-lovgivningen. Han siger, at det er problemets rod. Han er en mand. Jo mere jeg ser mig omkring for at finde ud af, hvem der støtter mig, des mere opdager jeg, at det er hvide mænd.«

- Hvad siger feministerne til dig?

»De taler om glasloftet. I USA er man meget optaget af at tvinge golfklubber, som kun vil optage mænd, til også at være åbne for kvinder. Jeg kalder dem trivialfeminister, og jeg er bedøvende ligeglad med dem. De taler om, hvordan mænd og kvinder kan dele husarbejdet lige. Der er seriøst dem, der mener, at hvis den ene fylder vaskemaskinen op, skal den anden sætte på plads. Det er niveauet.«

- Hvad blev der af søstersolidariteten?

»Den mærker jeg ikke. Helt ærligt er det bedre, at mænd tager sig af det her, for mænd kan ændre tingenes tilstand. Mændene flytter diskussionen væk fra at være etnisk til at være global. De sætter problemet til debat i hele verden.«

De kompliserte rettighetene.

Myndighetene, med justisministeren i spissen, mener at det å forby bruk av burka og niqab vil være brudd på menneskerettighetene, og derfor kan man ikke forby den slags bekledning, som man nå ønsker å gjøre i mange andre land.

Jeg var ikke klar over det, men jeg utsettes altså for et menneskerettighetsbrudd; JEG HAR JO IKKE BURKA!!
Hvordan har jeg egentlig klart meg uten så lenge? Hvem sitt ansvar er det at jeg er så forsømt på dette området, kan jeg klandre staten for dette og kanskje kreve erstatning? Alle disse år uten, jeg føler en tomhet og et savn som er vanskelig å sette ord på. Tenk hvor mange som har sett meg i alle disse årene!

Det er jo en hver oppegående kvinnes soleklare rett å gå kledd slik at ingen kan kjenne henne igjen. Tenk hvor praktisk om man ønsker å rane en bank for eksempel, det er jo en gavepakke i så henseende, ingen kan vite hvem du er. Det er dessuten plass til mye under dette teltet, så er du bare en vanlig butikktyv, har du ypperlig oppbevaringsplass der under burkaen, og ingen vil våge å be deg lette på sløret, det sømmer seg jo aldeles ikke.

Er du stygg på håret trenger du ikke bekymre deg, ingen vil se det. Er du bekymret for økende vekt, vel who cares, ingen ser det heller. Du kan spare en formue på sminke, du trenger ikke kjøpe fine klær, rynkene kan du helt se bort fra, de grå hårene er det bare du som vet om, i det hele tatt, dette er et genialt konsept vi alle burde omfavne.

Har du en riktig stor burka, kan du ta hele familien med deg på telttur. Du trenger ikke bekymre deg for bikinisesongen, for du går jo aldri i bikini.
Skal du på karneval har du jo allerede kostymet klart, du kan med stor suksess kle deg ut som spøkelseskladden, eller bare et helt vanlig spøkelse, uten å måtte gå til innkjøp av nye gevanter.

Ingen kan se hvor gammel du er, så om du bøyer deg litt fremover og går litt sakte, vil andre tro du er en gammel dame, og reise seg for deg på bussen.

Du vil aldri bli solbrent, og vil spare en formue på solkrem, og tenk hvor deilig det vil være å tilbringe sommerkvelden utendørs, uten å trenge å bekymre seg for myggen.

Om du sørger for å ha goretex-varianten, vil du aldri bli våt uansett vær, og er det noe du burde deltatt på, som du rett og slett ikke orker å gå på, sender du bare en annen, ingen vil vite at det ikke er deg.

Du vil aldri trenge å si «Men jeg har jo ingenting å ha på meg,» for du har jo alltid noe å ha på deg.

Jeg er så glad for at vi har slik en klarsynt justisminister som først og fremst tenker på oss kvinner og våre rettigheter. Det er jammen en lykke for landet at vi får inn slike nye impulser, som kan forbedre situasjonen for oss kvinner, denne såkalte "friheten" er vel egentlig bare en belastning vi kunne vært foruten.


Men så var det skogsturene mine da, hvordan skal jeg få gått tur i disse hemmende tøystykkene? Jeg kommer til å snuble og ligge langflat, innkveilet i et ukjent antall kvadratmeter tøy der ute i lyngen.

Og hva med de deilig sommerdagene, når man tar seg en tur med båten, kjenner vinden i året, og kanskje våger seg ut i sjøen en tur før man legger seg godt til rette på stranden med en bok. Jeg har en mistanke om at en burka vil legge en liten demper på denne gleden.

Når jeg tenker meg om kan jeg komme på utallige situasjoner hvor en bruka vil ødelegge hele opplevelsen, ikke minst det symbolske i at her kommer en herre med eiendelen sin, som han må pakke inn så du ikke ser den.

Nei denne rettigheten tror jeg rett og slett jeg frasier meg.

Retten til underkastelse er ikke noe for meg.

Jeg sliter litt med å bli voksen.

Det er enkelte voksen-ting jeg ikke helt har fått dreisen på.. som kaffedrikking.
TE drikker jeg i bøtter og spann, eller i alle fall i kanner og store kopper, men kaffe synes jeg rett og slett ikke smaker godt, og jeg har prøvd.. litt.

Ikke at det er viktig, men det blir alltid så mye styr når man er et sted og noen spør om man drikker kaffe. Lett beskjemmet må man innrømme at nei, det gjør man altså ikke, men te derimot...
Så begynner verten å flakke med blikket, og det blir febrilsk leting gjennom alle kjøkkenskap, før verten lettet, stolt og glad kommer over noe gammel fruktte. Fruktte er ikke te etter min mening, men dette vil man helst ikke fortelle verten, etter all den letingen, så man heller da i seg skvipet, og smiler et tappert smil.

Men nå er jeg i en prosess.
Det har vært 10-kroners marked. Det betyr enkelt og greit at butikken selger en masse varer for 10 kroner per stykk. Noen varer som ellers koster 11, koster nå 10, andre varer som ellers koster 30, koster også 10. Det er da man oppdager nye ting.

Jeg kom over noen kjekke pakker med kaffeposer med sjokoladesmak, nedsatt fra nesten 30 til 10 kroner, dette tilbudet kunne man da ikke la passere.
Så jeg kjøpte selvsagt en pakke, til husets kaffedrikker.
Men sjokoladekaffe, det hørtes jo ganske godt ut, så hvorfor ikke smake?
Joda jeg smakte. Det smakte i overkant mye kaffe, men om jeg samtidig knasket på et stykke kandisukker var det slett ikke verst.
Så jeg har hevet i meg sjokoladekaffe og kandissukker daglig den siste uken, og i dag fikk jeg jammen i meg en kopp UTEN kandissukker og, så dette går rette veien, tror jeg, kanskje.

Så spørs det om det er verdt å stappe i seg så mye sukker (for det er i utgangspunktet mye sukker i sjokoladekaffen og) for å venne seg til kaffesmak i et et tappert forsøk på å fremstå som litt mer voksen.
Det er vel kanskje ikke det.

Det beste er nok, tross alt, at alle siviliserte mennesker som inviterer meg på besøk, sørger for å ha te i huset. Twinings Earl Grey.. løs vekt, ikke poser. Helst.

Eventuelt kan man ha noen pakker sjokoladekaffe i huset... som en nødløsning.

Ikke liker jeg øl heller, så ha gjerne en flaske cola på lur, i tilfelle..

Te, cola og saltstenger, da er jeg fornøyd.
Og kanskje en liten bit mørk sjokolade.

OBS!: SISTE NYTT:

Jeg vet ikke om dere har fått det med dere, så jeg synes det er verdt å nevne, i tilfelle det skulle ha gått noen hus forbi: Den svenske prinsessen Madeleine er ikke lenger forlovet med en fyr ved navn Jonas Ett-eller-annet.

Nei, jeg hadde heller ikke hørt om fyren før denne uken, så ikke fortvil om du føler at her er du på tynn is.

Jeg tror det må være viktig, for dagbladet.no hadde ikke mindre enn 7 saker på øverste del av sin forside nettopp.

Og smukkasen Kjell-Se&hør-Arne, han med den kvalmende fisefine bergensdialekten, (som nesten får en hvilken som helst ekte bergenser til å ville benekte sitt opphav), var i fyr og flamme. Nå fikk de noe å skrive om de kommende 15 numrene.

Så nå er du altså helt ajour, du trenger ikke lese annet enn denne bloggen, for å holde deg oppdatert på nyhetsfronten.

OBS! Du trenger ikke kjøpe de neste numrene av SE&HØR, for det er kun dette de kommer til å skrive om, og nå vet du det jo alt, penger spart er penger tjent.

Fredens religion på krigsstien.

Representanter for fredens religion er atter på banen og truer med drap og vold.

Er det noe som skurrer? Er det ordet «fred» noen ikke forstår betydningen av?

Når skal vi sette foten ned? Når skal vi stå opp og forsvare vår uerstattelige frihet? Når det er for seint, og den er for evig tapt?

Hvorfor finner vi oss i dette evinnelig knefallet for en intolerant, menneskefiendtlig ideologi og dens rabiate tilhengere, hvorfor lar vi oss true fra skanse til skanse og hvorfor forråder vi de få modige som våger å si ifra?

Kurt Westergaard får ikke lenger jobbe, Lars Vik får ikke holde foredrag, de er begge kunstnere truet på livet og utsatt for konkrete, planlagte eller gjennomførte drapsforsøk. South-Park skaperne sensurerer en episode til ære for terroristene, er det noen som tror det vil stoppe der?
Og dette var bare DAGENS nyheter.

Hva var det mange sa da Muhammed-tegningene satte i gang bråket for 4 år siden? «Gir vi etter nå får vi aldri fred.»
Vi ga etter og har åpenbart vår feighet, vi får aldri fred for fredens religion, den har grepet på oss nå.
Den vet at vi er feige.

Men det store spørsmålet er: hvorfor ser ikke alle hva vi har med å gjøre? Hvorfor unnskyldes ideologien bak disse horrible utfallene gang på gang? Hvorfor snakker vi hele tiden om dialog med mennesker som ikke forstår et annet språk enn vold og død?
Hva har de å si oss som er verdt å lytte til?

Ingenting, før de legger ned sverdet for godt og aksepterer andre menneskers frihet til å tro, mene, tegne , elske og si hva de vil, uten at de skal være redde for represalier og straff langt utover enhver fornuft.

Frihet må man kjempe for, hver gang, det har våre forfedre gjort før oss, og det må vi gjøre nå.

For hver gang vi utsetter denne kampen, fordi det er det mest behagelige, gjør vi den litt vanskeligere å vinne ved neste korsvei. For hver person vi svikter og lar kjempe en enslig kamp, utsetter vi oss selv for sjansen for at vi selv blir den neste som må kjempe en ensom kamp.
Med forakt fra alle de feige som synes at alle bør legge seg flate, som de selv gjør.

Sammen er vi sterke, kanskje på tide å begynne å stå sammen i kampen for friheten og mot ondskapen, galskapen, undertrykkelsen og idiotien?
Jeg har ingen respekt eller forståelse for noen ideologi som kjemper for å undertrykke andre mennesker basert på kjønn, legning, tro eller etnisk bakgrunn, hva den enn måtte kalle seg eller uansett hvilken gud den måtte forsvare.

En virkelig gud trenger ikke mennesker til å løpe sine ærend, en virkelig gud straffer selv de som straffes bør, rart at de som er så sterke i troen ikke tillegger sin gud såpass med tillit og egenskaper at han kan rydde opp i egne affærer.

Og rart at de som kaller seg lærde innen samme tro, ikke utsteder fatwaer mot blasfemikerne som vanærer deres guds navn og stiller ham i slikt et dårlig lys, når fatwaene ellers sitter rimelig løst i andre sammenhenger.

Sannheten er nok så enkel som at hadde de lærde villet, så hadde de fått en slutt på alt dette ved å formidle et budskap om at slikt gjør man ikke, i følge fredens religion.

Så hvorfor gjør de ikke det?

Og hvorfor spør ikke politikerne og journalistene dem om dette?

Kan det være at dette er fredens religons sanne ansikt?

For ingen annen religion kommer i nærheten av å stille seg selv i slikt et elendig lys. Alle andre tåler latterliggjøring og kritikk uten å gå bananas og med drapstrusler, drap og vold forlange respekt for noe man ikke selv tror på, og for verdier som går totalt på tvers av ens egne.

Det er virkelig bemerkelsesverdig hvilket elendig inntrykk fredens religion gjør på meg, noen må jobbe med imaget sitt.

Jeg foreslår vi heller kaller fredens religion for fryktens religion, for det er akkurat det den er.
Så får det være opp til den og dens tilhengere å bevise at jeg tar feil.

Skrulle i bakken.

Da har naboene fått den endelige bekreftelsen på det de sannsynligvis lenge har mistenkt; jeg er ikke ved mine fulle fem.

Jeg er blitt anbefalt å prøve intervalltrening, det skal i følge reklamen være den beste måten å trene på.

Så i dag har jeg gått i gang, bokstavelig talt.

Rett bak huset har vi en ganske bratt bakke. Den er ikke så veldig lang, litt over 100 meter kanskje, men den er altså ganske bratt og tung å gå i, spesielt om man går fort.

Så i dag har jeg gått fort opp denne bakken, og litt roligere ned igjen.

7 ganger.

Etter å ha passert noen av naboene 14 ganger, de stod ute i hagen og prøvde å få en eller annen maskin i gang, syntes jeg at det kanskje var nok for denne gang.

Jeg er litt usikker på om de skjønte hva jeg egentlig holdt på med, om ikke har de noe å snakke om resten av denne uken. Snnasynligvis litt uti neste uke og.

Men jeg har i alle fall kommet i gang med intervalltrening...rart jeg ikke har kommet på dette før.


Omtrent sånn så naboene ut.. etter den 5. passeringen.

Ord og uttrykk man kanskje ikke helt forstår.

Vi bruker stadig ord og uttrykk vi har lært betydningen av, men som f.eks en utlending ikke vil skjønne bæret av... «Skjønne bæret», ja hvorfor heter det det tro?

Jeg kom til å tenke på dette da jeg hadde skrevet at jeg hadde det som plommen i egget.
Det betyr jo at man er fornøyd og har det aldeles utmerket, men hvorfor heter det «plommen i egget»?
Har den det så veldig bra egentlig? Ligger der gul og fin gjør den jo, men innesperret, og klar til å være næring for en liten kyllingtass, eventuelt bli kokt eller kanskje ende opp som speilegg, om den ikke havner i den store karusellen og blir til eggedosis da.
Kyllingen har det sikkert koselig og greit der den ligger inni et varmt og lunt egg og koser seg med all maten den har der, men plommen...? Hvem kom på dette da?

På hengende håret.
Ja det betyr jo at noe nesten gikk galt, men heldigvis endte bra, men hva har hengende hår med det å gjøre? Er det en slags glede over å ha unngått å bli skalpert?
Er det egentlig særlig relevant, om man ikke hadde med indianere å gjøre den gang slikt var aktuelt?
Jeg forstår ikke den heller jeg, men om noen kan forklare setter jeg pris på tilbakemeldinger.

En jeg kjenner skjønte ikke uttrykket «å skue hunden på hårene». Han trodde det het «å skyve hunden på hårene», ikke rart det virket som en besynderlig ting å gjøre. Akkurat dette uttrykket hadde jeg faktisk forstått, man skal ikke dømme etter utseende betyr det vel enkelt forklart.

Gjøre sine hoser grønne.
Jeg vet at hoser betyr sokker, men hvorfor gjøre dem grønne? Betyr det at man vasser rundt i gresset uten sko, og hvorfor gjør man det? Er det noe eksklusivt med grønne sokker, siden uttrykket betyr å prøve å gjøre et godt inntrykk?

Ranet på åpen gate.
Hadde helt klart vært bedre om gaten var lukket når man først skal bli ranet, det forstår vel alle..

Vi har god tid.
Vi kan jo ha nok tid, men hvorfor kaller vi den da god, den kan jo være dårlig, eller helt middelmådig, selv om vi har så mye som vi trenger av den..

Du må ikke snakke.
Ja dette kan jo tolkes bokstavelig; «hold kjeft», eller, som ment, dette trenger du ikke å nevne, det er jo en selvfølge, ingenting å takke for.
Har en selvopplevd historie angående dette uttrykket, (som strengt tatt ikke er så spesielt, men siden jeg hadde en historie kan vi jo ta den med)
Første gang jeg skulle reise med nattog, jeg var kanskje 7-8 år, var jeg ganske oppspilt og fikk selvsagt ikke sove. Min mor prøvde å få meg til å roe meg, uten nevneverdig suksess. Samtidig stod det noen og tok farvel med noen gjester som tydeligvis hadde hatt et fint opphold, og verten sa igjen og igjen «du må ikke snakke» til sin fornøyde gjest. Min mor benyttet anledningen til en liten bløff, hun fortalte meg at dette var noen på toget som gikk rundt og sa at alle måtte være stille og legge seg fint til å sove... Så da våget jo ikke jeg annet, man vil jo ikke komme i klammeri med noen på sin første togtur heller..


Som man roper i skogen får man svar.
Ja gjør man nå det? Jeg går en god del tur, både i skogen og andre steder, og har ikke merket noe til dette. Nå har jeg ikke prøvd å rope, kan kanskje prøve det neste gang, men tviler sterkt på at jeg får svar. Skal innrømme at det kanskje er noe overilt å konkludere før jeg har testet hypotesen, skal komme tilbake til resultatet hvis det viser seg at jeg får svar. Og hva svaret blir.

Gå for lut og kaldt vann..
Hm.. som såpelager er jo lut og kaldt vann noe jeg kjenner til, men hvorfor tolkes dette som å forsømme noen? Lut og kaldt vann blandet med oljer blir jo deilige såper, nei jeg forstår ikke dette uttrykket heller jeg.


Alle veier fører til Rom?
Vel ikke denne, det er jeg HELT sikker på.

Og så var det hummer og kanari da.
Litt av hvert, alt mulig, men en eller annen med god fantasi syntes altså at kombinasjonen hummer og kanari var det som sa det best.

Vel, dem om det.

Å Vestland, Vestland..

Er man først oppvokst på vestlandet ønsker man seg ikke noe annet sted, her har vi jo alt vi trenger. Nå har jeg erfaring både fra by og land, oppvokst i by, og bosatt på landet, eller i en bygd er vel kanskje riktig benevnelse.

Og her trives jeg utmerket, som plommen i egget til frittgående høns.

50 meter fra inngangsdøren er det sti til fjells, hvor man kan gå på tverrs og på langs i time etter time og fra topp til topp, eller vann eller dal, tue, kolle, knaus, søkk eller hva man ellers måtte ønske. Og noen hundre meter i den andre retningen er havet, med masse flotte øyer, og kanskje Norges vakreste skjærgård. Sansynligvis Norges flotteste skjærgård

Så hva skal vi reke andre steder etter?

Oslo? Opera? Liker ikke opera...
Cafe, kaffebar, restauranter, kjøpesenter, museer, trikk, storting, plata, tiggere, kø.. tja har sett alt det og klarer meg fint uten, forresten har vi selvsagt restauranter og butikker her og. Dessuten får man alt man måtte trenge og ønske på internett, så hva skal man kave i kø i butikkene etter, når man kan sitte på sin brede bak og bestille ved stuebordet?

Kriminalitet.. Sånn sett er vi ennå i Paradis. Da jeg var hos en venninne i Oslo måtte hun låse utedøren selv om hun satt 30 meter fra den, på lekeplassen utenfor, og dette var for nærmere 15 år siden. De bodde dessuten i et rolig strøk på den "bedre" siden av byen. Jeg trenger ikke låse døren selv om jeg forlater huset, selv om jeg selvsagt stort sett gjør det. I dag morges satte jeg meg inn i ulåst bil, med nøkkelen i, og kjørte til jobb. (Det med nøkkelen var en glipp, jeg pleier å ta den med meg inn.. men altså var ingen skade skjedd selv om jeg glemte den)

Sist helg var min datter og jeg på fjelltur. Jeg tok noen bilder, vi gikk til et par fjelltopper, og ned til et vann hvor det går grusvei ned til hovedveien. En nydelig dag, i et nydelig terreng, som jeg håper kan få fortsette å være uberørt natur i mange år fremover.

Alt annet vil være idioti og galskap.

Alt var så enkelt i de gode, gamle dager.

I min barndom var det mye som var enklere enn i dag.

Vi hadde EN kanal på TV, den begynte sendingene klokken 18, da var det barne-TV i en liten halvtime. Vel unntatt på mandagen da, uvisst av hvilken grunn skulle vi barn ikke få noe å se på denne dagen. Tirsdagen derimot var bra, da koste vi oss med Leikestue, Pompel og Pilt, Mr. Nelson & Pernille, Romlingane, Colargol og annet oppbyggelig, pedagogisk riktig TV som tidvis tok nattesøvnen fra den tøffeste. Ikke hadde vi sykkelhjelm, ikke hadde vi støtsand, og var man såpass skrudd sammen at man gjennomlevde Pompel & Pilt uten alvorlige sår på sjelen, var man klar for voksenlivet, ingenting kunne knekke oss nå.

Onsdagen var heller ikke verst, men torsdagen var en liten nedtur, da var det nemlig reprise fra tirsdagen, men vi tok da det og på strak arm uten å klage. Lørdagen var høydepunktet med Halvsju og en liten flaske brus på deling, livet var herlig og uproblematisk.

Den eldre garde kunne kose seg med mandagsfilmen, fjernsynsteateret på tirsdagen, her var det mye bra finsk fjernsynsteater å boltre seg i du, komikveld om onsdagen; Muppetshow og den slags, tror det gikk noen serier om torsdagen, og fredagen var det detektimen.
Ting var i ordnede former og lett forholde seg til, bosset like så.

Det var så enkelt at det var genialt, man stappet det man ikke ville ha ned i et spann på baksiden av huset, og noen var så vennlige å tømme dette spannet en gang i uken, og så tenkte vi ikke mer på den saken.

Når det kom til telefon derimot var det verre. Det hadde vi lenge ikke. Ikke fordi vi ikke ville, men fordi det ikke var noen ledige linjer eller nummer å oppdrive. Min mor ble mer om mer utålmodig, på grensen til småkrakilsk, det dro ut, og ingen telefon ble bevilget. Hun tok atter en gang kontakt med televerket, som det het i de dager, og fikk til svar at noen måtte flytte eller dø for at vi skulle få telefon. Da var min mor såpass oppfyrt, at hun svarte den ansvarlige at da visste hun ikke annen råd enn at hun måtte ta livet av en gammel dame i området da, om det var det det stod på. Ikke vet jeg helt hva som skjedde, men ikke lenge etterpå hadde vi endelig telefon.

I dag er alt mer komplisert. Vi har 5 aktive mobiltelefoner i huset, tre inaktive som ikke lenger er i bruk, men som man heller ikke ennå har hatt hjerte til å kvitte seg med, og en fast-telefon, med diverse utløp, i alle fall tre.

Og når det kommer til boss er det i ferd med å bli totalt kaos.
Det begynte for noen år siden med sortering av papir. Det var for gale med alt dette papiret som ble kassert og gikk til spille, noen fant ut at dette kunne resirkuleres, så først var det et frivillig tiltak, etterhvert ble det påbudt, med eget boss-spann til formålet. Egentlig ganske uproblematisk, vi har en pappeske nederst i det ene kjøkkenskapet for dette formålet, og klarer fint å holde styr på dette.

Så ble det snakk om kompostering. Her kunne man velge om man ville investere i egen kompostbinge, med pålagt kurs må vite, eller eget spann med levering to ganger i måneden. Med stor hage og mange planter med behov for gjødsel, ble det egen binge og påfølgende kurs. Bingen må tømmes en gang eller to i året, men det går greit, vi har full kontroll også på dette området.
Vi har et lite spann i skapet under kjøkkenvasken til den slags bruk, ikke noe heft..annet enn litt lukt i ny og ne.

Glass. Vel dette er frivillig, men for samvittighetens skyld setter vi stort sett tomme glass (de man ikke vasker og plasserer øverst i kjøkkenskapet fordi man kanskje en gang kan komme til å få bruk for dem) nederst i skapet under vasken, og tar de med og hiver i en container for slikt med ujevne mellomrom.

I kjøkkenskapet, over kassen med papiravfall, henger posen man stapper tomflasker i, og som man, på en god dag, av og til husker å ta med seg på butikken for å pante. Er man virkelig i go'lag, husker man å levere inn pantelappen og, ellers havner den på kjøleskapet, sammen med alle de andre viktige lappene, med info man helst bør huske, men ofte glemmer.

Nå begynner det å bli nok for enkelte.

Men ikke for oss, eller skal vi si meg.

Nylig fikk vi tilbud om å prøve ut sortering av plast. Egne sekker ble utdelt, plasten skal være rein og tørr, så den må altså skylles i kaldt vann, før den havner i en pose for oppsamling. Det begynner å bli fullt i kjøkkenskapene, så posen henger på en knagg, ved siden av kjøkkenhåndklærne, og den posen man har til oppsamlingen av kasserte sparepærer, og annet elektrisk smådill.

Jeg tenkte det kunne være interessant å finne ut hvor mye plast man faktisk kaster, og klarer faktisk å fylle opp en relativt stor boss-sekk i løpet av en måneds tid.
Men man blir en smule motarbeidet. Det virker som om kapasiteten er nådd, og overskredet, for husets herre når det kommer til hvor mange tanker i hodet man kan ha på en gang, så denne plasten, den må jeg til stadighet plukke opp av restavfallet (som henger på innsiden av døren under kjøkkenvasken) og flytte over til riktig plass. Er litt usikker på om dette er bevisst sabotasje, eller rett og slett rein forglemmelse. (Med tanke på at mye av bosset man møysommelig sorterer, faktisk til slutt ender opp samme sted som det usorterte bosset, er vel muligheten for sabotasje det mest sannsynlige kanskje, og om det i det hele tatt svarer seg med resirkulering i et totalregnskap er vel også noe som kan diskuteres)

Jeg tror det er nok nå. Vi har rett og slett ikke mer plass på kjøkkenet til flere beholdere for sortering av boss... nå tror jeg vi må konkludere med at sorteringen er i ferd med å ta overhånd.

...glemte forresten å nevne at jeg samler brukte klær som skal gies bort, i poser i en bod i kjelleren. Husets herre var ikke blid da han ikke kom seg inn til fiskeutstyret sitt her en dag, fordi det var så mange poser med klær i veien... sortering og oppbevaring av avfall er i ferd med å gå på husfreden løs.

Kanskje man rett og slett bare skulle stappe alt man ikke lenger trenger i et spann på baksiden av huset og la det stå til. Enkelt, og genialt..



Mimring for de alle tøffeste..bør ikke sees av barn!

Bergensere til glede og besvær.

Bergensere har vel kanskje et noe belastet rykte..storkjeftet, brautende, selvopptatte og selvgode er vel, om jeg ikke har misforstått fullstendig, karakteristikker disse stakkars menneskene ofte utsettes for.

Og vi som bare elsker byen vår, og synes at dialekten vår er vakker og nokke for seg sjøl.

Nå nærmer det seg vel 20 år siden jeg i praksis var bergenser, men jeg er født og oppvokst i den byen, og en gang bergenser, alltid bergenser, jeg kommer alltid til å se på meg selv som det, og jeg kommer aldri til å kvitte meg med den praktfulle dialekten min.

Men siden jeg nå har bodd et annet sted de siste 18 årene, reagerer jeg faktisk selv når jeg hører bergensk, det er så uvant, selv om jeg jo beviselig snakker det selv. Det er faktisk litt rart å høre på har jeg funnet ut, når jeg ikke lenger hører det daglig. Og man legger veldig godt merke til en bergenser. En gang vi var i Danmark var det en bergensfamilie i samme badeland som oss, og jeg hørte de pinadø omtrent hele tiden, i det digre badelandet, de gjorde mye av seg kan man si..

Mannen min opererer med noe han kaller for «hallaien-bergensere» og «5-minutters-bergensere»

De første er de overstrømmende som kommer deg i møte meg et stort «hallaien», og derfra går det bare oppover. Lett hyper, veldig tjommi, og i særdeles godt humør. Tror de ofte er hunnkjønn, men ikke nødvendigvis.
5-minutters-bergenserne er enkelt og greit den typen du er drittlei etter 5 minutter. De to typene har nok ofte en del sammenfallende egenskaper, men ikke nødvendigvis. En 5-minutters-bergenser kan nok være kun nedlatende, selvopptatt, arrogant og klysete, uten å være hyper og i godt humør.

Det finnes nok en del andre typer og. Jeg tror (men sikker er man jo aldri) at jeg ikke faller inn under noen av disse gruppene. Siden vi nå har vært gift i nærmere 18 år ville det være særdeles oppofrende av min mann om det faktisk skulle vise seg at jeg er en 5-minutters-bergenser, tenk om han faktisk har vært lei av meg i 20 år...

He-he, det ville vel i så fall være nett til pass, for en fyr som grupperer bergensere på denne måten.

Ellers vet dere vel hvorfor det regner såpass ofte som det gjør i Bergen?

Forklaringen er enkel. Etter at Gud hadde skapt verden, så han på Bergen og sa: «Hm, denne byen er så vakker, at jeg må vaske den annenhver dag»

Og det har han vel også gjort..

Politisk korrekthet og vedtatte sannheter.

Jeg måtte grave fram barnebøkene og lese historien om «Keiserens nye klær» en gang til. Det er en genial historie som sier mye om menneskene, og er kanskje mer aktuell i dag enn noensinne.

Noen med makt eller selvdefinert opphøyethet kommer med en påstand, og er du ikke enig i denne påstanden, eller som i eventyret; ser du ikke de flotte klærne, så er du dum, det er derfor du ikke ser dem, og du holder klokelig kjeft om dine tanker.

Det kalles hersketeknikk, og det funker.
Venstresiden har i mange år jobbet jevnt og trutt med å definere rett og galt, akseptable og uakseptable meninger, og er man ikke enig med dette holder man klokelig kjeft, akkurat som i eventyret. For dum vil man jo ikke stemples som, gudbedre.

Og de har vært usedvanlig flinke til å plassere sine folk i viktige stillinger, media er beviselig svært venstrevridd (undersøkelser viser at journalister nesten utelukkende stemmer på partier på venstresiden, partier langt til venstre er svært overrepresentert i forhold til befolkningen ellers) Selv redaktøren i Aftenposten har bakgrunn fra kommunistiske parti, mange ledende personer på landets universiteter likeså.
Selvsagt preger en persons politiske ståsted og personlige meninger ens journalistiske arbeid, uansett om man prøver, og kanskje til og med ønsker, å fremstå som objektiv.


Spesielt de siste 10 årene har jeg stadig oftere latt meg sjokkere over vinklingen man presenteres for i norsk media, det gjelder både aviser og TV-nyheter, leser man aviser fra andre land (man trenger ikke dra lenger enn til Danmark, Sverige kan man derimot glemme, de er enda verre enn hos oss, der er det full sensur) finner man en helt annen måte å presentere fakta på. En annen ting er seriøsiteten når det kommer til tema, man kan ta for seg dagbladet.no og se hvor mye kjendisstoff man finner i forhold til seriøse analyser eller saker, og man føler tidvis at man har forvillet seg inn på hjemmesiden til se&hør, og ikke kulturavisen Dagbladet. Å kjøpe avisene er uaktuelt, de gjør seg ikke fortjent til pengene, rett og slett.


Det snakkes stadig om høyreekstremister, men aldri om venstreekstremister, hvorfor det, finnes de ikke?
Selvsagt gjør de det, men de har de «riktige» meningene, og siden de har de riktige meningene aksepteres det av «eliten» at de kan bruke litt vold for å få frem sine synspunkter, i motsetning til de på andre siden, som bare er motbydelige, og helst ikke engang burde på lov til å si hva de mener.
Om de venstreekstreme ikke akkurat bejubles, har man en viss sympati for deres herjinger mot politi og ordensmakten, de er jo så oppgitte stakkars, man får vise litt storsinn, de blir bare litt desperate i sin kamp for en mer rettferdig verden... En rettferdig verden hvor de med de riktige meningene kan bruke alle midler, også vold, for å oppnå sine mål.


Det multikulturelle samfunnet er en av disse vedtatte sannhetene man helst ikke skal ha andre enn positive meninger om. Alle kulturer er like gode, mener kulturrelativistene. Og hvem er vi til å dømme, vi som har samme hudfarge som disse som koloniserte Afrika for noen hundre år siden, vi som lever med denne arvesynden, bør klokelig holde vår munn lukket og ikke rakke ned på noen, uansett hva de bedriver av kulturell virksomhet og ugjerninger.

Vel, jeg har aldri strebet etter å være spesielt politisk korrekt, så jeg sier hva jeg selv mener, ikke hva jeg bør mene. Jeg mener at vår norske kultur er blant den beste i verden, jeg vet ikke om noen som er bedre. Jeg setter friheten og likestillingen vår høyere enn det meste annet, mange tenker ikke på at dette kanskje er det viktigste i vår kultur. Vi er(var) et sammensveiset folk, det å kunne stole på hverandre har vært, og er fremdeles mange steder, noe mange setter sin ære i.
Ordet ære og respekt har dessuten tradisjonelt hatt en positiv betydning, det er noe man oppnår, noe man gjør seg fortjent til, i motsetning til den nye bruken av ordene som rett og slett har ødelagt betydningen og besudlet to flotte ord. Skal man drive med den slags hesligheter (som æresdrap og kjempe for å opprettholde det man har valgt å kalle ære, men som er noe vi her til lands faktisk ikke har ord for), så finn i alle fall på egne ord, og ikke kupp våre!


Harald Eias Hjernevask-serie har våget å pirke i, ja kanskje også rive ned, deler av disse politisk korrekte og vedtatte sannhetene. Han er som gutten i eventyret, som våger å si høyt det mange tenker. Det ble på ett eller annet tidspunkt politisk vedtatt at mennesker fødes som et blankt ark, og gener og arv var uten betydning. Det var påvirkning og miljø som formet oss til den vi ble. Når man ser forskere sitte og hevde dette på TV føler man at «nei dette mener de ikke, dette er de rett og slett indoktrinert til å tro, dette kan de umulig ha tenkt igjennom selv»

Det vanskeligste og mest kontroversielle temaet Eia har tatt opp er dette med rase. Etter diverse historiske tragedier har man, for å være på trygg grunn, rett og slett vedtatt at rase ikke eksisterer når det kommer til mennesker. Greit nok, vi har forskjellig farge, men det stopper der. De såkalte antirasistiske organisasjonene jobber knallhardt for å opprettholde rasismen, det er jo tross alt den de lever av, og definerer oss alle som mer eller mindre rasistiske. De var høyt ute før programmet og kalte Eia rasist, men jeg synes han trålte seg elegant gjennom dette vanskelige temaet, og det er jo betenkelig at det finnes mennesker som faktisk mener at det er sannheter man bør holde munn om, fordi noen kan komme til å misbruke de. Hvor skal man i så fall sette denne grensen, og hvem skal avgjøre hvilke tema dette gjelder?
Sannheten var at man kan måle en viss forskjell på IQ mellom forskjellige «raser». De som kom best ut var en gruppe jøder, de som stammer fra Europa. Det interessante er at om man ser på Nobelprisvinnere i f.eks. fysikk og medisin, så er rundt 30 % av disse jøder, rundt 50 % av sjakkmesterne er jøder, mens jøder utgjør rundt 0,2% av jordens innbyggere.
Det er selvsagt ikke bare arv som styrer dette, også kultur og det at man legger forholdene til rette for hjerneaktivitet og utvikling, men det er bra at denne informasjonen kommer fram, så man kan forske på bakgrunnen, og legge forholdene til rette for å forbedre situasjonen for andre.

Siden noen gikk høyt ut og snakket om rasisme før programmet, kan det være interessant å se på bakgrunnen til de som hevder dette. Av de såkalte antirasistiske organisasjonene er SOS-rasisme den grelleste. Den ble startet av en person som nå ikke lenger er medlem, etter at den kommunistiske organisasjonen Tjen Folket regelrett kuppet SOS-rasisme for flere år siden. De håver inn penger på statstøtte, grunnet kunstig høye medlemstall, det koster nemlig nesten ingenting å være medlem, i snitt 6 kroner, og man kan melde inn familiemedlemmer bare på fornavn, uten at de selv vet om det. Så de har nå ca 40 000 medlemmer, flere medlemmer enn speiderorganisasjonene, de får så mye statstøtte at de investerer stort i eiendom, lederen deres tok i 2007 ut rundt 1,1 millioner kroner i lønn, og de driver svært lite antirasistisk arbeid i praksis. Hyler litt høyt for å bli lagt merke til som i denne saken, men gjør i praksis lite annet enn å karre til seg penger fra staten, og salte ned disse.

Jeg skrev til dem den gang synagogen i Oslo ble beskutt og spurte om de ikke skulle reagere på dette, fikk et svadasvar tilbake, jo det burde de nok gjøre, men det skjedde ingenting. Feil offer og feil syndebukk kanskje?

Antirasistisk senter sliter litt med det jeg nevnte tidligere, de føler seg berettiget til å ty til vold, fordi de har de rette meningene, men når dessverre ikke frem med sine synspunkt på en fredelig måte.


De går dessuten knallhardt i strupen på den ene organisasjonen i Norge som (politisk ukorrekt) kjemper knallhardt med nebb og klør for rettighetene til de svakeste av de svake; de muslimske kvinnene som risikerer å bli kjønnslemlestet eller tvangsgiftet, man skal ikke legge fra seg silkehanskene om man vil drive kamp i dette landet..

Det er viktigere å kjempe for den knallharde og sterke ideologien islam, enn ofrene for islam, såpass har de i alle fall skjønt, man støtter jo den sterke, det kan man selvsagt risikere å tjene godt på..

Organisasjonen mot offentlig diskriminering er mer opptatte av å beskytte foreldre som lemlester sine barn, enn å avdekke og forhindre kjønnslemlestelse. Det er viktig å ha fokus, den skal de ha.


Dette ble hummer og kanari... men det passer vel utmerket på et sted som dette... heldig sånn.



Politisk ukorrekt hus... jo det ser faktisk sånn ut. ;-)

Overmannet av et dusjhode.

Av og til føler man seg ganske dum, mer enn man kanskje fortjener, strengt tatt.
I dag hadde jeg en sånn opplevelse. Jeg hadde overnattet hos mine foreldre, og skulle ha meg en dusj på morgenen. Jeg har jo dusjet der før, men noen hadde gått til innkjøp av nytt dusjhode, et sånn med innstillingsmuligheter. Det viste seg at innstillingen denne morgenen, uvisst av hvilken grunn, stod på noe som minnet om yr... (heter sikkert noe mer fancy), kanskje et forsøk på vannsparing, hva vet jeg, men det var som å bli mer steamet enn dusjet, så her måtte det innstilling til.
Man grep tak i sakene og skrudde og trykket, men dette var den store IQ-testen, for her skjedde intet. Ikke fant man noen bryter eller noen mekanismer som så ut til å bare vente på å bli beskrudd eller betrykket, det eneste jeg observerte var en masse dyser det ikke kom noe vann ut av, så det ante meg i alle fall at det var potensiale for innstilling der, om ikke annet.

Lett irritert gir man opp, før man et halv minutt seinere, enda mer irritert, forsøker igjen, men atter en gang må man gi opp med uforrettet sak.
Vel man fikk da rengjort seg, hadde nesten klart å fortrenge nederlaget også, men ikke helt. Så da dusjseansen var over grep jeg tak i det irriterende, obsternasige dusjhodet for inngående og grundig undersøkelse, og fant omsider, heldigvis( for selvtilliten og resten av dagens redning) ut, at man kunne vri deler av hodet rundt om man bare visste hvordan man skulle feste grepet.

Det var da enda godt, så får vi bare håpe jeg klarer å huske dette til neste gang jeg befinner meg i denne dusjen. Men sikker er jeg ikke. Før den tid har jeg nok hatt såpass med andre føle-seg-dum-opplevelser at jeg trolig har fortrengt denne. Akk ja.

Jeg burde vel holde meg til slikt jeg kan takle...som badekar for eksempel.

Terrassedagen for pus med eier.

Katten hadde en stor dag i dag.
Hun fant ut at om hun klatret opp kanten på terrassen, så kunne hun komme seg videre derfra opp på taket.
Ikke nok med at våren er kommet, temperaturen er blitt behagelig, og solen varmer, insektene har våknet fra dvalen og trenger noen til å jakte på seg, nå kan man at på til spankulere på taket.
For en utsikt og for en følelse.



Hadde jeg ikke vært belemret med høydeskrekk og har naboer og et visst rykte å tenke på, skulle jeg jammen spankulert litt på taket jeg og. Jeg kjenner jo igjen følelsen av å ha besteget en fjelltopp, og nyte utsikten og roen der oppe, så jeg forstår godt at hun syntes det var fascinerende å sitte der oppe og se utover sitt rike.


En flue kom visst forbi..


Ikke kunne noen andre katter komme opp der for å plage henne heller, for terrassen har bare utgang fra huset, hun har rett og slett fått seg en takterrasse helt for seg selv.


Noen burde malt skorsteinen kanskje.. jo maling har jeg greie på.

Dette har virkelig vært en deilig dag. Vi andre fant frem stoler og (jeg) monterte utebord, og nøt dagen etter beste evne vi og. Vi fikk det fint til vi og, som bare hadde en helt vanlig terrasse å kose oss på...


Komme ned?? Hva snakker du om..?

Stignomer og visdomsord..

Det kan kanskje bli i overkant mye snakk om tur og orientering i disse dager, men det er nå engang det jeg bedriver for tiden, foruten å irritere meg over udugelige politikere og løgnaktige journalister, men det kan vel bli nok av det og.

I dag var det på an igjen. Da jeg trødde og snublet rundt der oppe, med pågangsmot og godt humør i den fine vårkvelden mens jeg halvfilosoferte, kom jeg på at det sikkert kunne være på tide å komme opp med noen nye visdomsord. For alle visdomsord kan da ikke være oppfunnet ennå?

-Den smale sti er bedre enn ingen sti.
Jeg lærer aldri. Jeg skal alltid «bare» krysse rett over, ta en snarvei og finne en sti lenger borte. I teorien veldig lett, i praksis en tabbe nesten hver gang. Før jeg vet ordet av det står jeg og kaver for å komme løs fra en innpåsliten busk, har kilt meg fast mellom noen mosedekte steiner, står til knes i en myr eller snubler i en haug med greiner eller røtter eller hva det nå enn er som befinner seg der ute i skogen.
Akk ja, trim får man i alle fall. Høye kneløft skal jo være bra for noe det og.


-Granskog og einerkratt er ikke ment for mennesker å vandre i, kun Stignomer, også kalt nisser, bør vandre der.
Uvisst av hvilken grunn ender jeg alltid opp i tetteste granskogen, ispedd kraftige innslag av einer. Under disse tette granene går det merkelig nok stier, selv jeg med mine knappe 162 kommer meg ikke under der uten å brøyte meg fram, så hvem bruker disse stiene? Det må være noen bitte små Stignomer, som vandrer rundt der ute i skogen. Nå har jeg aldri hørt om Stignomer, så jeg har kommet frem til at jeg kanskje rett og slett har funnet sporene til Nissen. En sensasjon, intet mindre!


-Stignomer er ikke menneskets beste venn.
Sier seg vel selv etter punktet over. En ting er at de leder meg inn i skogen og under grantrær, en annen ting er alle tullestiene de lager andre steder i terrenget. Jeg går der og aner fred og ingen fare, men plutselig deler stien seg. Man må jo foreta et valg, jeg velger den ene retningen, går 10-20 meter, og hva skjer? Stien stopper plutselig opp i intet. Sånne små blindvei-stier er det så mange av at man kan gå på kryss og tvers i det uendelige, men den skikkelige stien, den finner man aldri igjen.

-Er man opptatt med kart og kompass glemmer man helt å se etter orm, og det er i grunn like greit.
Ganske selvforklarende. Ikke ser man orm, og ikke ser man hvor man går, så litt lett snubling kan det også bli, sikkert bare bra for noen muskler det og.

-Den ivrige forlater alltid stien for tidlig.
...og ender opp i granskogen gang etter gang. Sånn er det med den saken.

Dere får trøste dere med at nå har jeg funnet over halvparten av postene, så det er ikke lenge til årets sesong med turorientering er over.... og jeg skal i gang med Topptrimmen.. ;-)


Fant bare sporene etter nissen, og elgen dukket heller ikke opp...

Sverige igjen.

Sverige er som nevnt en tragedie.
Det er mange enkeltskjebner, her er en:
En tolv år gammel jente, som har fått sitt liv og sin familie ødelagt, av en gjeng unge asylsøkere, som samfunnet ikke finner grunn til å straffe, eller ta på med annet en de vanlige nypussede silkehanskene.
En tragedie for Sverige, en tragedie for den 12 år gamle jenten, hva med alle de andre enkeltskjebnene?

Og hvordan velger VG å omtale saken om kvinnen som ble slått til døde på en parkeringsplass?

Og hvordan velger svenske aviser å omtale gjerningsmannen?

Når man konsekvent har sympati med gjerningsmannen og snur ryggen til ofrene, da er man ute på så ville veier at det er bare et tidsspørsmål før alt kollapser.
Hva rører seg oppi hodet på disse menneskene?

Badesesongen nærmer seg slutten...

Ja hvem skulle vel tro det, men badesesongen er i ferd med å nå sin ende for denne gang.
Er jeg en barsk og ihuga isbader tro, som sørgmodig ser de siste isflakene fordunste, og som ikke ser noe poeng i å hoppe uti når alle andre også tørr?

Eh, nei.

Jeg er en badekarbader, intet mindre. Men badekarsesongen er ikke så lang og ubrytelig som man skulle tro, den har også sine årstider. Når mørket senker seg, regnet strømmer, siler, drypper eller plasker, vinden uler og sommeren er et vagt minne, da er tiden inne for å legge seg i badekaret og drømme seg frem til neste sommer.

Finnes det noe deiligere enn å ta med seg boken man for tiden fordyper seg i, en stor kopp te, noe knask, (om man er i humør til å unne seg noe ekstra godt, og det er man jo ganske ofte) finne frem arsenalet av deilige såper, og tasse seg ned i kjelleren til badet med badekar?
Spør du meg er svaret stort sett nei.

Når man er blitt avhengig av de deilige såpene til Fitjar såpekokeri, så er det å bade jevnlig et must. All den såpen må jo brukes, for jeg kjøper jo såper i fleng (selv om jeg også lager litt selv), de lukter jo så deilig, og de er jo så gode og gjør huden så myk, at man må benytte hver anledning man har til å oppleve dette.

Og i badekaret må man ha rosebad. Ikke bare lukter den himmelsk, man står opp av badekaret med hud så myk som.. ett eller annet veldig mykt... og lovpriser såpekokeren som klarer å finne opp alle disse fantastiske produktene.

Og sånn går ukene og månedene, man kikker ut på mørket, lurer på om man skal ta seg en tur ut i regnbygene, eller snøbygene som vi ble vel kjent med denne vinteren, men så ender man heller i badekaret, gang på gang. Og hva gjør vel det, annet enn at kiloene samler seg, grunnet den hersens julen som har plassert seg så utrolig strategisk midt i verste dvaletiden, men enhver livsnyter vet tross alt å kose seg, okkesom.

Men så kommer våren, og deretter sommeren, og da er det å legge seg i badekaret ikke helt det samme. Når lyset og varmen kommer, er det selv for en badekarnymfe som meg, ikke lenger så fristende å legge seg i et varmt bad. Da oppstår det, helt av seg selv, en lengre pause, man prioriterer å komme seg utendørs når det er lyst og fint, som naturlig er.

Så i dag har jeg trødd rundt i skog og mark i tre timer, lett etter poster, funnet einerbusker, gjort det jeg kan for å pådra meg flått, vasset litt, snublet litt, svettet litt, og sist men ikke minst krysset en nygjødslet åker...så nå sitter jeg her og lukter frisk kumøkk, og hadde virkelig trengt et bad..


Hadde dessverre ikke noe bilde fra badekaret..så det får bli et bilde fra turen i dag...det vanlige stedet, den vanlige veien..var en tur oppom der i dag og.

Tragedien Sverige

I min barndom forbandt jeg Sverige med Pippi, Emil, Saltkråkan og ABBA.
Nå forbinder jeg Sverige med vold, branner, voldtekter og fortielse.

Sverige er rett og slett på vei utfor stupet, og ingen snakker om det, hverken i Sverige eller i norsk media. Det kommer noen små drypp i ny og ne, men ingen vil se den store sammenhengen, og mens politiet i Oslo faktisk går ut og sier at alle overfallsvoldtekter i byen siste år ble begått av gjerningsmenn av utenlandsk opprinnelse, ties det om gjerningsmannens bakgrunn HVER GANG i Sverige.
Det er nok en grunn til det.

Som i den siste saken, hvor et eldre ektepar i 70-årene ble slått ned, og hvor kvinnen døde av skadene. Grunnen til den noe overilte reaksjonen var at de skulle ha tutet på en bil på en parkeringsplass, for å få denne bilen til å flytte seg, den hadde plassert seg på en handicap-parkering uten tillatelse. Det var nok til at både mannen og hans kone ble slått ned, kvinnen så hardt at hun altså døde. Bilen gjerningsmannen kjørte ble etterlyst og omtalt som rød, gjerningsmannen sa man ikke noe om. For det gjør man aldri i Sverige.
Denne gangen lekket gjerningsmannens bakgrunn ut, forferdelsen brer om seg, avskyen settes ord på, og svensk presse er mer opptatt av å stemple alle som reagerer på denne fryktelige saken som rasister, fremfor å fatte at nå har faktisk det svenske folk fått nok, nå renner begeret over, nå har politikere og presse holdt det svenske folk for narr lenge nok.

Siste år ble det annmeldt 5937 voldtekter i Sverige, mot 439 i Danmark!
Tallene for Norge ligger omtrent som i Danmark, hva sier egentlig dette, og hvorfor er det ikke et ramaskrik uten like i svensk, men også norsk presse, for å finne fram til grunnen til disse groteske tallene? Sverige er på topp i Europa, med Storbritannia på andre plass, men selv i forhold til Storbritannia har Sverige dobbelt så mange anmeldelser i forhold til innbyggertall. Og hva er grunnen til de enorme forskjellene i forhold til nabolandene?

Sverige har også svært høye tall for innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn, og selv om man etter beste evne prøver å skjule fakta, er de overrepresentert på voldtektsstatistikkene, der som her. Dette er altså prisen man betaler for det multikulturelle drømmesamfunnet enkelte ønsker seg, er dette en pris det svenske folk er beredt til å betale? Er det til å leve med så lenge det er noen andres døtre?
Hver femte svenske er enten født i utlandet eller er født av to utenlandsfødte foreldre. Sverige har mistet kontrollen, men har tydeligvis ikke tenkt å gjøre noe for å gjenvinne den.


457 svenske skoler brant i fjor, av disse brannene var 229 påsatt. Det brenner mer enn en skole hver dag, over 4 branner i uken er påsatt.

Biler brenner, i høst var det utallige branner i Sverige, flere måneder i strekk, rett før valget her i Norge. Vi hørte ikke et pip om dette...før uken etter valget, DA kom nrk med en reportasje om de utallige brannene, og om hvordan hjelpepersonell som brannmenn, politi og helsepersonell blir angrepet når de kommer for å hjelpe. Det er dagligdags der borte, men er det noe man derfor bør dekke til og tie om?

Man plasserer stjålne biler på graver og tenner på.

Pårørende tør ikke besøke graver, det er lovløse tilstander på kirkegården.

Diskriminering er lov, så lenge man diskriminerer kvinner, og følger sin tro.
Men kom igjen om man ikke ønsker å ansette en ukvalifisert person som nekter å håndhilse på deg.
En mann som nektet å håndhilse under et jobbintervju, fordi den som skulle ha intervjuet var en kvinne, fikk altså erstatning fordi han ble diskriminert da han ikke fikk jobben. Nekter du å oppføre deg sømmelig, etter det man anser som vanlig folkeskikk, og ikke får jobben du ønsker, kan du altså bare klage og hevde at du ble utsatt for diskriminering, på grunn av din tro. På den annen side bør man passe seg for å ikke ansette en ukvalifisert person som kan finne på å hevde seg diskriminert, det er blitt et stort problem at mange går til sak på svært tynt, og ofte manglende grunnlag, men vinner frem.

Retten til religionsutøvelse går foran likestilling.


230 mennesker ble drept i Sverige i fjor.
Over 86 000 mennesker ble utsatt for GROV mishandling, av disse var over 2000 under 6 år, nesten 9000 var barn mellom 7 og 14, og over 8000 var barn mellom 15 og 17.

Så var det dette med jødene som flykter fra Sverige..de føler seg ikke lenger trygge i sitt hjemland.

Dette er altså Sverige, dette er landet til vårt broderfolk i øst, dette skjer, men vi vet det ikke. Hvorfor er ikke dette mer interessante nyheter for norske aviser enn hvem som gjorde hva i Paradise hotell, eller hvem som slo opp med hvem blant c-kjendisene i USA?

Er norske journalister dumme og uopplyste, eller er tausheten styrt og bevisste valg for å dekke til sannheten??
Hva annet holder de skjult for oss?

Det man ikke vet har man jo ikke vondt av... Men jeg vet, og det gjør vondt.