Litt mer bok..

Cassandras finger av Gert Nygårdshaug:

Jeg må bare få legge ut et kort resyme’ av denne boken, som jeg nå har hørt som lydbok. Jeg jobber meg for tiden gjennom G.N sine bøker som lydbøker. Dessverre ble rekkefølgen noe tilfeldig, jeg begynte med den siste i serien om Fredric Drum , og har hørt de andre litt hulter til bulter, som nevnt før. Men nå altså Cassandras finger.

Jeg tror nok at det at det er Helge Winther Larsen som leser bøkene gir dem et ekstra løft, spesielt denne. Boken jeg har er lagret som mp3-filer, og det fungerer greit når man hører den på PC i alle fall. Denne boken er tidvis utrolig morsom, enkelte deler måtte jeg høre om igjen, de var rett og slett strålende. Dette gjelder spesielt lydspor nummer 10, hvor en gjeng med pønkere med sitt helt eget talemål, sitter og diskuterer om danskebåten går klokken 4 eller 5, da Drum noe ufrivillig dukker opp midt i blant dem. Genialt bra lest, vet ikke hvordan denne delen arter seg om man leser selv, men morsomt var det.

Selve historien er noe absurd, en gigantisk statue har plutselig forflyttet seg på uforståelig vis, i typisk Nygårdshaug-ånd, er det ispedd moder-jord-symboler, punkerne som tilhører en slags sekt, og mange andre symboler og kulturer er representert. Men altså, en spennende og god historie som også er tidvis er svært morsom er aldri å forakte, så denne er verdt å få med seg, også.

Ellers har jeg nettopp lest Jørgen Brekkes «Menneskets natur». Dette er så vidt jeg vet hans tredje bok, jeg har lest to av ham før, men denne var kanskje den som fenget mest, spennende historie, hvor man hopper frem og tilbake i tid rundt et bestemt tidspunkt da «noe skjedde», som selvsagt avsløres på slutten. En iskald og kynisk politimann, en ung, dum og uheldig student, politimannens kone og datter, en gjeng torpedoer, og Odd Singsaker som vi kjenner fra de tidligere bøkene, samt hans kone som er forsvunnet, flettes sammen i denne historien og det blir til en spennende bok. 

Hvordan hat og galskap ser ut

Om man lurer på hvorfor det ikke blir fred i Midtøsten, kan man ta en titt på dette lille you-tube-klippet.
En vakker ung kvinne viser i all sin grusomhet hvordan hatet og galskapen styrer, mens hun smilende forteller om hvor mange uskyldige mennesker som ble drept i selvmordsaksjonen hun deltok i. I begynnelsen var tallet tre nevnt, men tallene øket stadig, og gleden hennes i samme tempo, det må ha vært en stor dag for henne, da 16 uskyldige mennesker til slutt endte sine liv så totalt meningsløst, mens denne grusomme kvinnen, og i følge henne de fleste hun møtte på sin vei, gledet seg og jublet stadig høyere ettersom dødstallene steg.

Får ikke til å legge ut link, men filmen finner man her.

Dette er for øvrig EN av de 1027 palestinske fangene Israel byttet for å få frigitt en soldat i 2011. Så kan man jo spørre seg hvilken part som i størst grad verdsetter et menneskeliv.

Lydbokresyme'

Jeg har hørt ganske mange lydbøker de siste ukene/månedene som jeg ikke har skrevet om, så jeg tar et raskt resyme’ her.

Etter å ha lest Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug tenkte jeg at jeg skulle prøve mer av denne forfatteren. Jeg vet jo hvor han står politisk, og det er langt fra meg, men han skriver bra, så jeg ville gi ham en sjanse, og han som leser disse bøkene likte jeg også godt; Helge Winther –Larsen skal ha ros for god lesing som passer bøkene. 

Jeg fant en bok ved navn ”Rødsonen” og gikk for den. Her foregår handlingen for det meste i Ny-Guinea, men det er den norske politietterforskeren Skarphedin Olsen og hans nevø Fredric Drum som er hovedpersonene. Boken var underholdende den, men det viste seg at dette er den avsluttende boken i en serie med disse to hovedpersonene, så slutten var kanskje noe spesiell. Helt klart en bra bok, men man bør kanskje spare dem til man har lest de andre..

Neste bok ut ble da ”Kiste nummer fem”, som ser ut til å være en bok midt i serien med disse hovedpersonene, men det var i denne boken de oppdaget hverandre, som slektninger. Også dette var en bra og spennende bok, men her skinner vel hans politiske syn i overkant igjennom, med fare for å avsløre for mye ble det lite troverdig når det viste seg at forbrytelser begått av innvandrere, egentlig var på grunn av infiltrasjon fra norsk politi, altså ikke egentlig innvandrernes skyld, men en resultat av norsk infiltrasjon og påvirking. Akk ja. Men overser man dette punktet er boken spennende, og slutten overraskende, så den er verdt å få med seg. 

Så var det tid for "Jegerdukken", som er andre bok i denne serien. Man legger merke til Nygårdshaugs fasinasjon for andre kulturer, deres myter, symboler og overtro som går igjen i mange av hans bøker. I denne er det blant annet eskimoene som er tema. I likhet med de andre bøkene er denne spennende og underholdende, litt morsomt skrevet, som de andre, og verdt å få med seg.

Nå er jeg nettopp begynt på Cassandras finger.

Jules Vernes var en av min ungdoms favorittforfattere, med ”Tsarens kurer” som kanskje den største favoritten. Den leste jeg om igjen for ikke så lenge siden, og det er fremdeles en bra bok. Nå har jeg også hørt gjennom ”En verdensomseiling under havet” og ”Den hemmelighetsfulle øya” via Ordflyt.no, som har mange gamle klassikere gratis tilgjengelig via streaming. 

Det var et hyggelig gjenhør, jeg er ikke helt sikker på om jeg faktisk har lest ”Den hemmelighetsfulle øya” før,  men det er en fascinerende historie, og det er jo utrolig hva disse få mennene som havarerte på en øde øy klarte å bygge opp og lage til  på denne øyen, bare fordi de hadde med seg en kunnskapsrik ingeniør... 

Det er rart å tenke på hvor forut for sin tid Jules Vernes var, f.eks med denne ubåten, har man ikke lest hans bøker er det bare å gå i gang, skal snart høre gjennom ”Jorden rundt på 80 dager” også.

Så har jeg hørt noen av bøkene til Tore Renberg. Jeg begynte med ”Mannen som elsket Yngve”, antagelig fordi denne har jeg hørt om, og boken var ganske bra. Jeg irriterte meg dog litt over at man til stadighet i replikkene sa ”Herregud”, det var da ikke måte på hvor mange ganger dette ordet måtte benyttes, men ellers en Ok historie. Vi som vokste opp på omtrent samme tid som hovedpersonen Jarle, kjenner oss kanskje ekstra godt igjen når det refereres til musikk og andre hendelser som vi husker fra vår barndom og ungdom.  Jarle vokser opp med en alkoholisert og tildels voldelig far, i denne boken er foreldrene skilt, og Jarle går på videregående. I den neste boken, ”Kompani Orheim” får vi derimot høre mer om Jarles barndom, man går alså tilbake i tid. Begge disse bøkene er bra, men så hørte jeg nylig ”Dette er mine gamle dager”, hvor Jarle er blitt voksen, småbarnsfar og lærer, her følte jeg vel helst at man koker litt suppe på en spiker, hvor Jarle tenker tilbake på barndommen og faren, som nå er død, og det blir vel mye opphenging i episoder han får vite om faren, det skjer lite i denne boken, jeg synes den ble kjedelig. Her har det også vært noen bøker innimellom som jeg ikke har lest, og det refereres til hendelser og personer jeg ikke har hørt om før. 

Så kan jeg nevne ”Det som ventet meg” av Parinoush Saniee. Jeg trodde helt til jeg var ferdig med boken og leste litt om forfatteren at dette var en selvbiografisk historie, det er det visst likevel ikke, men samtidig er det nok fortellingen til mange iranske eller muslimske kvinner. Det er mye det samme jeg har lest om før, en streng oppvekst, hvor man kontrolleres av familien og ikke får velge kjæreste. Hovedpersonen forelsker seg, og dette er gjensidig, men dette kan selvsagt ikke familien godta. Så skal de ut å finne en passende mann til henne, men ved hjelp av en slektning ender hun opp hos en relativt OK mann, selv om det ikke på noen måte er selvvalgt, fra noen av deres side. Han er politisk aktiv og jobber mot myndighetene. Så følger man hovedpersonen gjennom livet til hun er godt voksen og mor. Jeg likte godt denne boken som forteller historien om livet til en kvinne som vokser opp i Iran, hennes liv, hennes problemer, hennes pågansmot, hennes kamp, og hvor vanskelig det er for kvinner i disse landene å følge sine drømmer, for ikke å si umulig. Vil anbefale denne boken!

Sunn og god sjokolade.

Her i huset finner man både en veganer med gluten- og melkeintoleranse, og en på lavkarbo…ja det er meg. Det er dermed ikke så ofte vi finner matretter som passer oss begge, så det har jo sine utfordringer å lage mat i dette huset, både til hverdag og fest.

Veganeren med matintoleranse er en hyppig leser av innholdsfortegnelser og all verdens informasjon på nettet, og man fores med info om hvor ille dyr blir behandlet både når det kommer til matproduksjon, men også skinn og til og med ull, som merinosauene i Australia.

Men en ting kan vi være enige i, og det er at sjokolade er godt, og når sjokolade også kan være sunt, er det jo ikke noe å nøle etter.

Den sunneste varianten kan man lage selv, da er man i alle fall sikker på hva den inneholder.

Hva trenger man så? Kakaosmør, som man kjøper på helsekostbutikkene er vel den mest spesielle ingrediensen antagelig, men skal man bruke annen søtning enn sukker er jo også dette noe som må kjøpes inn.

Det er veldig enkelt å lage denne sjokoladen. Først smelter man en mengde kakaosmør, f.eks 75 gram.

Opphakket kakaosmør

Man bør skjære den opp i småbiter først, dette er ganske enkelt siden smøret er hardt og sprøtt i romtemperatur, legg det i en plastskål, som plasseres i en panne med varmt vann, skru på platen så vannet sakte varmes, kakaosmøret skal helst ikke bli mer enn ca 45 grader, for ikke å miste de gode egenskapene. 

Kakaosmør smeltes i vannbad

Smeltet kakaosmør

Når smøret er smeltet og gjennomsiktig rører man inn et par spiseskjeer kakao (det bruker vi, men man kan kjøpe fast kakaomasse også i helsekostbutikken, men dette har ikke jeg prøvd)

Tilsatt kakao

Ingredienser

Jeg har også oppi en liten skvett espresso, litt vaniljepulver (ikke vaniljesukker) og som søtning bruker jeg agavesirup og xylitol. Det er vel helst agavesirupen som gir mest søtsmak, her kan man sikkert bruke sukrin, stevia eller noe annet, jeg har ikke prøvd dette, men agavesirupen smaker godt. Man kan nok bruke vanlig sukker og, det er tross alt ikke store mengden som skal til, så det blir ikke så mye per bit. Man må rett og slett smake seg frem. En liten skvett agavesirup, sikkert mindre enn en ss, er nok.

En annen ting som er godt i sjokolade er salt. Litt havsalt, ikke for mye, gir sjokoladen en ekstra smak som faktisk passer godt.

Forskjellige silikonformer

Dette rører man så sammen, og man bør ha en silikonform som man heller den flytende massen opp i, men i begynnelsen brukte vi isbitformer, og det fungerte helt greit.

Fyllt form

Dette settes kaldt en times tid, i kjøleskapet, så er sjokoladen klar!

Nam!!

Ferdig!

Sara, du er ikke alene.

Sara Mats Azmeh Rasmussen heter en kvinne som kom til Norge som flyktning i 1995. Siden hun stod der alene med en liten koffert med sine få eiendeler, er hun blitt velintegrert i det norske samfunnet, har tatt en lang utdannelse, lært seg språket perfekt, og fått seg et navn som mange respekterer. 

Men veien har ikke vært lett å gå. Selv om Sara må kunne sies å være en mønsterinnvandrer, av typen vi burde ta imot med åpne armer, så gjør vi ikke det. At hun har lært seg språk og tatt en lang utdanning er i seg selv en god start, men Sara går også sine egne veier, sier og skriver hva hun mener, tenker og føler, og demonstrerer og protesterer når hun møter urettferdighet. Det ble oppstyr da hun brant en hijab for å markere sitt syn på dette skrekkelige plagget, det var i svært liten grad støtte å oppdrive, tvert imot ble det ramaskrik og avsky fra de som tror de er noe, og gjett hva; trusler, mot en kvinne som kommer fra et muslimsk land og som vet mye bedre enn naive nordmenn hva dette plagget symboliserer.

Sara har fått skrive noen kronikker for f.eks Aftenposten, men noen fast jobb ville de ikke gi henne. Det er ikke lett å skulle leve av en kronikk i ny og ne. Hun var vel for problematisk, hun var vel for kontroversiell, hun var en dame med bein i nesen, slikt skal man passe seg for. Hun har to barn, men stod for noen år siden frem som transperson, altså en mann i kvinnekropp, og kaller seg derfor nå for Sara Mats. Hun er også bipolar, det man før kalte manisk-depressiv, som betyr at man kan være høyt oppe eller langt nede, og hun har vært åpen om sine problemer. Hun har slitt med å passe inn, bli godtatt og akseptert, for dette er hvor merkelig det enn måtte lyde ikke en kvinne norske feminister trykker til sitt bryst, for hun er jo Gud bedre kritisk til islam, og slikt liker man ikke i dette landet. Muslimsk, homofil transperson, man skulle tro jubelen stod i taket i 8. marskomite’en, og at man ville løfte henne opp og frem og skrive paroler for henne, men den gang ei..

Sara er også kjent for å demonstrere utenfor moskeen for å få islamsk råd på banen for å få avklart deres syn på dødsstraff for homofili. Sara er alltid alene tenker jeg nå i ettertid, hun brant hijaben alene, hun satt der og demonstrerte alene, hvorfor gjorde hun det, valgte hun det, eller ville ingen stå ved siden av henne?

I fjor skrev Sara en bok som forteller om hennes bakgrunn og hennes liv, jeg har faktisk ikke fått dette med meg før nå, men nå skal jeg bestille den.

Nylig prøvde hun å ta sitt eget liv. Det ble for mye, å stå alene og kjempe en slik kamp, og føle at de som skulle stått ved siden av deg svikter må ha vært tungt. Sykdommen, og følelsen av å ikke være god nok hva man enn gjør må ha tynget enda mer. Hvorfor slår vi ikke armene rundt kvinner som Sara, det beste vi har fått til landet? Modige, dyktige kvinner som står på, utdanner seg, jobber, kjemper og burde blitt belønnet med annerkjennelse og hyllest, hvorfor svikter vi dem? Og ikke bare kvinner som Sara  men også menn, som Walid Al-Kubaisi. Han har også talt hijaben og islam midt imot, han er heller ikke skikkelig inne i det gode selskap, vi liker innvandrere, men de skal ikke få ta egne standpunkt, de skal passe inn i båsene vi har tenkt ut for dem.

Heldigvis overlevde Sara denne gangen, nå håper jeg av hele midt hjerte at hun får hjelp, og ikke minst støtte, til å komme seg på beina og videre med livet sitt, og at dette livet blir lykkelig og bra.

Kan ikke noen gi damen en jobb? Hun er en ressursperson! Hvis vi ikke klarer å ta oss av det beste av innvandrere hvordan i alle dager skal vi da lykkes med integreringen?

Kan ikke noen stille seg opp ved siden av henne, gi henne støtte? Det er snart 8. mars, kan ikke noen skrive en parole for henne?

Kjære Sara, jeg ønsker deg alt godt for fremtiden, måtte du komme deg igjenom dette, vi er mange som støtter deg, jeg skulle gjerne stått ved siden av deg, men geografisk er vel avstanden for stor.