Sara Mats Azmeh Rasmussen heter en kvinne som kom til Norge
som flyktning i 1995. Siden hun stod der alene med en liten koffert med sine få
eiendeler, er hun blitt velintegrert i det norske samfunnet, har tatt en lang
utdannelse, lært seg språket perfekt, og fått seg et navn som mange
respekterer.
Men veien har ikke vært lett å gå. Selv om Sara må kunne
sies å være en mønsterinnvandrer, av typen vi burde ta imot med åpne armer, så
gjør vi ikke det. At hun har lært seg språk og tatt en lang utdanning er i seg
selv en god start, men Sara går også sine egne veier, sier og skriver hva hun
mener, tenker og føler, og demonstrerer og protesterer når hun møter
urettferdighet. Det ble oppstyr da hun brant en hijab for å markere sitt syn
på dette skrekkelige plagget, det var i svært liten grad støtte å oppdrive,
tvert imot ble det ramaskrik og avsky fra de som tror de er noe, og gjett hva; trusler, mot en kvinne som
kommer fra et muslimsk land og som vet mye bedre enn naive nordmenn hva dette
plagget symboliserer.
Sara har fått skrive noen kronikker for f.eks Aftenposten,
men noen fast jobb ville de ikke gi henne. Det er ikke lett å skulle leve av en
kronikk i ny og ne. Hun var vel for problematisk, hun var vel for
kontroversiell, hun var en dame med bein i nesen, slikt skal man passe seg for.
Hun har to barn, men stod for noen år siden frem som transperson, altså en mann
i kvinnekropp, og kaller seg derfor nå for Sara Mats. Hun er også bipolar, det
man før kalte manisk-depressiv, som betyr at man kan være høyt oppe eller langt
nede, og hun har vært åpen om sine problemer. Hun har slitt med å passe inn, bli godtatt og akseptert, for dette er hvor
merkelig det enn måtte lyde ikke en kvinne norske feminister trykker til sitt
bryst, for hun er jo Gud bedre kritisk til islam, og slikt liker man ikke i
dette landet. Muslimsk, homofil transperson, man skulle tro jubelen stod i
taket i 8. marskomite’en, og at man ville løfte henne opp og frem og skrive
paroler for henne, men den gang ei..
Sara er også kjent for å demonstrere utenfor moskeen for å
få islamsk råd på banen for å få avklart deres syn på dødsstraff for homofili. Sara
er alltid alene tenker jeg nå i ettertid, hun brant hijaben alene, hun satt der
og demonstrerte alene, hvorfor gjorde hun det, valgte hun det, eller ville
ingen stå ved siden av henne?
I fjor skrev Sara en bok som forteller om hennes bakgrunn og hennes liv, jeg har faktisk ikke fått dette med meg før nå, men nå skal jeg bestille den.
Nylig prøvde hun å ta sitt eget liv. Det ble for mye, å stå
alene og kjempe en slik kamp, og føle at de som skulle stått ved siden av deg
svikter må ha vært tungt. Sykdommen, og følelsen av å ikke være god nok hva man
enn gjør må ha tynget enda mer. Hvorfor slår vi ikke armene rundt kvinner som Sara,
det beste vi har fått til landet? Modige, dyktige kvinner som står på, utdanner
seg, jobber, kjemper og burde blitt belønnet med annerkjennelse og hyllest,
hvorfor svikter vi dem? Og ikke bare kvinner som Sara men
også menn, som Walid Al-Kubaisi. Han har også talt hijaben og islam midt imot,
han er heller ikke skikkelig inne i det gode selskap, vi liker innvandrere, men
de skal ikke få ta egne standpunkt, de skal passe inn i båsene vi har tenkt ut
for dem.
Heldigvis overlevde Sara denne gangen, nå håper jeg av hele
midt hjerte at hun får hjelp, og ikke minst støtte, til å komme seg på beina og
videre med livet sitt, og at dette livet blir lykkelig og bra.
Kan ikke noen gi
damen en jobb? Hun er en ressursperson! Hvis vi ikke klarer å ta oss av det
beste av innvandrere hvordan i alle dager skal vi da lykkes med integreringen?
Kan ikke noen stille seg opp ved siden av henne, gi henne
støtte? Det er snart 8. mars, kan ikke noen skrive en parole for henne?
Kjære Sara, jeg ønsker deg alt godt for fremtiden, måtte du komme deg igjenom dette, vi er mange som støtter deg, jeg skulle gjerne stått ved siden av deg, men geografisk er vel avstanden for stor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar