Sunn og god sjokolade.

Her i huset finner man både en veganer med gluten- og melkeintoleranse, og en på lavkarbo…ja det er meg. Det er dermed ikke så ofte vi finner matretter som passer oss begge, så det har jo sine utfordringer å lage mat i dette huset, både til hverdag og fest.

Veganeren med matintoleranse er en hyppig leser av innholdsfortegnelser og all verdens informasjon på nettet, og man fores med info om hvor ille dyr blir behandlet både når det kommer til matproduksjon, men også skinn og til og med ull, som merinosauene i Australia.

Men en ting kan vi være enige i, og det er at sjokolade er godt, og når sjokolade også kan være sunt, er det jo ikke noe å nøle etter.

Den sunneste varianten kan man lage selv, da er man i alle fall sikker på hva den inneholder.

Hva trenger man så? Kakaosmør, som man kjøper på helsekostbutikkene er vel den mest spesielle ingrediensen antagelig, men skal man bruke annen søtning enn sukker er jo også dette noe som må kjøpes inn.

Det er veldig enkelt å lage denne sjokoladen. Først smelter man en mengde kakaosmør, f.eks 75 gram.

Opphakket kakaosmør

Man bør skjære den opp i småbiter først, dette er ganske enkelt siden smøret er hardt og sprøtt i romtemperatur, legg det i en plastskål, som plasseres i en panne med varmt vann, skru på platen så vannet sakte varmes, kakaosmøret skal helst ikke bli mer enn ca 45 grader, for ikke å miste de gode egenskapene. 

Kakaosmør smeltes i vannbad

Smeltet kakaosmør

Når smøret er smeltet og gjennomsiktig rører man inn et par spiseskjeer kakao (det bruker vi, men man kan kjøpe fast kakaomasse også i helsekostbutikken, men dette har ikke jeg prøvd)

Tilsatt kakao

Ingredienser

Jeg har også oppi en liten skvett espresso, litt vaniljepulver (ikke vaniljesukker) og som søtning bruker jeg agavesirup og xylitol. Det er vel helst agavesirupen som gir mest søtsmak, her kan man sikkert bruke sukrin, stevia eller noe annet, jeg har ikke prøvd dette, men agavesirupen smaker godt. Man kan nok bruke vanlig sukker og, det er tross alt ikke store mengden som skal til, så det blir ikke så mye per bit. Man må rett og slett smake seg frem. En liten skvett agavesirup, sikkert mindre enn en ss, er nok.

En annen ting som er godt i sjokolade er salt. Litt havsalt, ikke for mye, gir sjokoladen en ekstra smak som faktisk passer godt.

Forskjellige silikonformer

Dette rører man så sammen, og man bør ha en silikonform som man heller den flytende massen opp i, men i begynnelsen brukte vi isbitformer, og det fungerte helt greit.

Fyllt form

Dette settes kaldt en times tid, i kjøleskapet, så er sjokoladen klar!

Nam!!

Ferdig!

Sara, du er ikke alene.

Sara Mats Azmeh Rasmussen heter en kvinne som kom til Norge som flyktning i 1995. Siden hun stod der alene med en liten koffert med sine få eiendeler, er hun blitt velintegrert i det norske samfunnet, har tatt en lang utdannelse, lært seg språket perfekt, og fått seg et navn som mange respekterer. 

Men veien har ikke vært lett å gå. Selv om Sara må kunne sies å være en mønsterinnvandrer, av typen vi burde ta imot med åpne armer, så gjør vi ikke det. At hun har lært seg språk og tatt en lang utdanning er i seg selv en god start, men Sara går også sine egne veier, sier og skriver hva hun mener, tenker og føler, og demonstrerer og protesterer når hun møter urettferdighet. Det ble oppstyr da hun brant en hijab for å markere sitt syn på dette skrekkelige plagget, det var i svært liten grad støtte å oppdrive, tvert imot ble det ramaskrik og avsky fra de som tror de er noe, og gjett hva; trusler, mot en kvinne som kommer fra et muslimsk land og som vet mye bedre enn naive nordmenn hva dette plagget symboliserer.

Sara har fått skrive noen kronikker for f.eks Aftenposten, men noen fast jobb ville de ikke gi henne. Det er ikke lett å skulle leve av en kronikk i ny og ne. Hun var vel for problematisk, hun var vel for kontroversiell, hun var en dame med bein i nesen, slikt skal man passe seg for. Hun har to barn, men stod for noen år siden frem som transperson, altså en mann i kvinnekropp, og kaller seg derfor nå for Sara Mats. Hun er også bipolar, det man før kalte manisk-depressiv, som betyr at man kan være høyt oppe eller langt nede, og hun har vært åpen om sine problemer. Hun har slitt med å passe inn, bli godtatt og akseptert, for dette er hvor merkelig det enn måtte lyde ikke en kvinne norske feminister trykker til sitt bryst, for hun er jo Gud bedre kritisk til islam, og slikt liker man ikke i dette landet. Muslimsk, homofil transperson, man skulle tro jubelen stod i taket i 8. marskomite’en, og at man ville løfte henne opp og frem og skrive paroler for henne, men den gang ei..

Sara er også kjent for å demonstrere utenfor moskeen for å få islamsk råd på banen for å få avklart deres syn på dødsstraff for homofili. Sara er alltid alene tenker jeg nå i ettertid, hun brant hijaben alene, hun satt der og demonstrerte alene, hvorfor gjorde hun det, valgte hun det, eller ville ingen stå ved siden av henne?

I fjor skrev Sara en bok som forteller om hennes bakgrunn og hennes liv, jeg har faktisk ikke fått dette med meg før nå, men nå skal jeg bestille den.

Nylig prøvde hun å ta sitt eget liv. Det ble for mye, å stå alene og kjempe en slik kamp, og føle at de som skulle stått ved siden av deg svikter må ha vært tungt. Sykdommen, og følelsen av å ikke være god nok hva man enn gjør må ha tynget enda mer. Hvorfor slår vi ikke armene rundt kvinner som Sara, det beste vi har fått til landet? Modige, dyktige kvinner som står på, utdanner seg, jobber, kjemper og burde blitt belønnet med annerkjennelse og hyllest, hvorfor svikter vi dem? Og ikke bare kvinner som Sara  men også menn, som Walid Al-Kubaisi. Han har også talt hijaben og islam midt imot, han er heller ikke skikkelig inne i det gode selskap, vi liker innvandrere, men de skal ikke få ta egne standpunkt, de skal passe inn i båsene vi har tenkt ut for dem.

Heldigvis overlevde Sara denne gangen, nå håper jeg av hele midt hjerte at hun får hjelp, og ikke minst støtte, til å komme seg på beina og videre med livet sitt, og at dette livet blir lykkelig og bra.

Kan ikke noen gi damen en jobb? Hun er en ressursperson! Hvis vi ikke klarer å ta oss av det beste av innvandrere hvordan i alle dager skal vi da lykkes med integreringen?

Kan ikke noen stille seg opp ved siden av henne, gi henne støtte? Det er snart 8. mars, kan ikke noen skrive en parole for henne?

Kjære Sara, jeg ønsker deg alt godt for fremtiden, måtte du komme deg igjenom dette, vi er mange som støtter deg, jeg skulle gjerne stått ved siden av deg, men geografisk er vel avstanden for stor.

Mye kjekt på internett.

Det er mye kjekt man kan komme over på internett, om man bare vet hvor man skal gå.

Jeg tenkte jeg kunne tipse om det jeg synes er bra, og tar gjerne imot tips fra andre.

Er man glad i å lese, eller kjenner noen som er, kan jeg anbefale å melde seg inn i bokklubbene.no.

Man får et gavekort på 1000 kroner man kan handle for, man må kjøpe 3 bøker (til full pris, jeg ser at enkelte av de samme bøkene gjerne er på salg, men dog) og så kan man også handle andre varer, som de også har et stort utvalg av. Bokklubbene består dessuten av flere klubber, man får gjerne invitasjon om å melde seg inn i en eller to klubber til, for tiden er jeg med i 3, har fått 1000 å handle for i alle klubbene, og det eneste man binder seg til er å være medlem i ett år, og man må avbestille en bok ca. hver 3. uke om man ikke vil ha den. 

Får man en bok man har glemt å avbestille er det ingen krise, for så lenge man betaler for boken kan man returnere den gratis, og pengene man har betalt har man til gode å handle for. Bøker sendes portofritt, og de er (så godt som) alltid billigere enn på butikk, dessuten er det ofte salg, og billige bøker. Mottar man nyhetsbrev får man gjerne gavekort for det, og i dag fikk jeg plutselig mail om at jeg kunne velge meg en gratis bok, dette får man visst to ganger i året, når man er påmeldt nyhetsbrev. 

Andre ganger dukker det plutselig opp et gavekort på f.eks 50 kroner man kan handle for. Og når julen nærmer seg, kan man sitte i ro og mak og bestille julegaver til hele slekten, og bøkene kan byttes om mottaker ikke er fornøyd, utvalget er enormt.

Jeg har vært medlem i mange år, og ser ingen grunn til å melde meg ut.

Et annet bra tilbud til de som er glad i bøker er ordflyt.no. Her har man mulighet til å høre en masse lydbøker gratis over nett, og mange andre bøker kan man kjøpe her. Mange av de gamle klassikerne kan man som nevnt høre gratis, jeg hørte nylig gjennom både «Den hemmelighetsfulle øya» og «En verdensomseiling under havet» av Jules Verne, bøker jeg en gang har lest, men det er lenge siden, og det var hyggelig med et gjenhør. 

Når det kommer til klær, kan jeg anbefale Zalando.no. Her har de et enormt utvalg av klær og merker, og det geniale er at man får det tilsendt gratis, og kan returnere det gratis, så er man av typen som ikke liker å gå i klesbutikker er dette et bra alternativ.

Musikk pleier jeg å handle på cdon.no. Jeg vet ikke om det er det billigste stedet, men jeg synes de har greie priser og bra utvalg.

Å handle på utenlandske nettsteder gjør jeg jo også av og til, men her gjør ofte porto, og tollsatser såpass mye at det koster mer enn det smaker. 

Vel, det var en start, så får jeg se om jeg kommer på noe mer etter hvert..

Vårt lille land

TV2 har nylig startet en ny serie, kalt «Vårt lille land». Konseptet går ut på å fortelle historier om hverdagsmennesker, men kanskje historier som ikke er helt typiske. To av TV2s beste journalister er programledere, nemlig Gerhard Helskog og Tonje Steinsland. 

I første episode møtte vi på blant annet en liten kinesisk-adoptert jente, Adriana. Hun hadde en tøff start, da hennes norske adoptivforeldre kom for å hente henne, oppdaget de at hun hadde deformerte føtter, i følge den kinesiske legen ville hun aldri bli bra, aldri kunne gå. Men foreldrene nølte ikke, tok med seg Adriana til Norge, og ga henne kjærlighet og omsorg. Etter noen få år døde faren derimot uventet, og moren ble sittende igjen med datteren alene, og store økonomiske problemer. 

En av farens bekjente ville gjøre noe for den lille familien, og hun sa til moren at hun ville betale for at jenten kunne begynne på riding, eller hva annet hun måtte ønske seg. Det ble til at de valgte tennis, og under over alle under, lille Adriana med det som ble påstått å være deformerte føtter, viser seg å være et tennistalent helt utenom det vanlige, og føttene fungerer utmerket, dette vil kanskje bli en kommende tennisstjerne.

Rett og slett en liten solskinnshistorie.

Så var det en annen historie, om en far på rømmen fra barnevernet, han kidnapper rett og slett sin egen datter, holder seg i skjul såpass lenge at barnevernet innser at det vil være en større belastning for datteren å bli flyttet enda en gang, enn å bli boende hos faren. Vi møter den nå voksne datteren, som forteller sin historie, og det viser seg at det var en riktig beslutning å la datteren vokse opp hos sin far, som elsker sin datter og gir henne et godt liv.

Sist uke handlet det blant annet om en skole i Oslo, som helt uventet gjør det best i landet på nasjonale prøver i norsk, til tross for at de har en svært høy andel av innvandrere som ikke behersker norsk særlig bra når de begynner på skolen. De har elever med lærevansker som alle andre skoler, og mens skoler i innvandrertette områder opplever flukt av etnisk norske, opplever denne skolen tvert imot at både norske, men også all slags andre etniske og religiøse minoriteter, søker seg til skolen. Det viser seg å være den private katolske skolen St. Sunniva. Her må alle elever, muslimer, hinduer, ateister, jøder og alle andre delta på daglig morgenbønn og månedlig messe. Og det går helt utmerket, man ber til den guden man selv tror på, men man respekterer reglene til skolen. Det man får tilbake må vel sies å være en miniatyr av et fargerikt og kulturelt fellesskap som multikulturistene bare kan drømme om, da er det en smule absurd at dette er den type skole som utdanningsminister Halvorsen ikke ønsker, en privat, kristen skole.

Det man legger merke til er hvordan lærerne virkelig bryr seg, hvordan de ser ut til å elske både jobben og elevene, samtidig som de våger å være strenge, kreve og forvente, så er de der for elevene, og hver enkelt elev blir sett, og gitt det han/hun trenger av ekstra hjelp. Hadde bare alle skoler vært som dette, hadde nok mange problemer vært totalt fraværende.

Rett og slett enda en solskinnshistorie.

Tror mange ikke har fått med seg denne serien, jeg vil anbefale det, og noen av klippene ligger på nett, så man kan se dem der.

Av og til trenger man solskinnshistorier, en hver dag burde i grunn være et minimum.

Etikk, hva er det da?

Nina Hjerpset-Østlie, som skriver for document.no, er etter mitt syn en av landets beste skribenter. Hun har en egen evne til å være akkurat passe sarkastisk og ironisk til at det til tider blir ganske morsomt, uten å bli ufint. Hun kunne med fordel ha skrevet enda mer, og hun kunne definitivt hatt flere lesere. Det siste har hun vel fått de siste ukene, da hun var den som avslørte sannheten om den famøse nrk-reportasjen om en fengslet rom-kvinne, hvor redaksjonen pyntet særdeles på sannheten, for å si det diplomatisk, og i ettertid unnskylder seg med at de har gjort en feil.   

Feil, liksom. Feil er noe man gjør ved et uhell, det nrk gjorde var et helt bevisst forsøk på å fordreie sannheten og presentere sitt ønskebilde, ikke realitetene. I følge deres egen logg ville det å nevne at kvinnen var dømt for å medvirke til voldtekt av sin 11 år gamle datter, ved å selge henne, intet mindre, «komplisere saken», derfor utelot de det og fremstilte kvinnen som offer. Når man gang på gang kommer seg unna med halve og kvarte sannheter, ser man kanskje ikke lenger når man krysser grensen så til de grader at det bare må bli reaksjoner på det.

For min egen del må jeg vel si at jeg ikke ble spesielt forbauset over saken. Ikke at det ikke var ille, jeg ble bare overhodet ikke forundret over nrk sin måte å fremstille den på. Det sier dessverre mye om hvilken tillit jeg og mange andre etter hvert har fått til nrk, etter å ha sett Midtøsten-reportasjene deres nå i mange år, hvor den ene propagandisten etter den andre, det vil si f.eks Odd-Karsten Tveit og Sidsel Wold, har fortalt oss «sannheten» om hva som skjer i Israel og områdene rundt, sånn som de skulle ønske at den var, ikke som den faktisk er. Romkvinnesaken er dessverre ikke unntaket, denne type «feil» er nrk blitt eksperter på. 

Når det kommer til Nina H-Ø, leste jeg nylig noe hun hadde skrevet om en annen sak, nemlig en svenske, som så det som sitt kall å rakke ned på nynorsk av alle ting, og betegne dette som nyfascistisk.. eller noe i den dur, det ble i grunn en smule uklart for meg hva denne forvirrede svensken faktisk mener, mye av hans punkter bunner nok i fri fantasi, og man lurer jo på hva det er han røyker..

Men i god Nina ånd avslutter hun skriveriene sine akkurat passe ironisk elegant med dette utsagnet:

«Ja, selvfølgelig kan vi stige ned fra hesten. Om ikke av andre grunner så i lykkelig visshet om at vi ikke treffer på Aftonbladets Martin Aagård der nede.»

 

Hun skrev også en gang «Det finnes så avgjort et vi og et de», hvor hun påpeker at det er ikke alle mennesker man ønsker å havne i samme bås som, enkelte mennesker fortjenes ikke å lyttes til, som hun sier:

«Det er nok et brudd på god utopi-etikette, men jeg kommer aldri til å bli en del av noe “vi” som involverer mennesker som Mohyldeen Mohammad og hans muslimske og norske støttespillere. Aldri! Og siden Mohammad er så begeistret for steining, akter jeg å kaste så mange verbale stein som mulig for å få stemningen rundt disse til å bli så dårlig at de oppfatter at Norge ikke er noe blivende sted for dem og deres verdensanskuelse.

Denne innstillingen skyldes at jeg ikke vil ha slike mennesker rundt barna mine, familien min, vennene mine - spesielt ikke de homofile av slagsen - eller meg selv. De er ikke og bør ikke være velkomne. For nei; alt er ikke like bra og alt er ikke like mye verdt. Mohammad og hans åndelige brødres fascistiske og grisete ideologi er ikke verdt noen verdens ting. Vi har ingenting å lære eller tjene på en dialog med mennesker som dette; det de vil er å sette verden i brann. Det vil ikke vi. Det eksisterer likevel en utvei for brannstifterne: alle som støtter organisasjoner som al-Shabaab vet hvor de er å finne. Og det er ikke i Norge.

Så reis til deres islamistiske helvete på jord, og send oss deres utro og/eller voldtatte kvinner, barn, dissidenter og homofile menn i retur. Dere er ikke en del av et norsk “vi” - og kommer aldri til å bli det så lenge det finnes siviliserte mennesker med ryggrad i Furet Værbitt.»

Med dette i bakhodet er det verdt å se gjennom et nrk-innslag, hvor Grosvold sitter i studio med Lysbakken og islamisten Fahad Quereishi, og ikke engang prøver å kjøre Fahad bittelitt engang på hans totalt absurde babbel om det store, vakre bildet, som altså inneholder steining, drap på homofile og annet barbari.

Det høres grusomt ut med steining er de skjønt enige om, men så slipper Fahad unna enhver utdyping, fordi det vil ta for lang tid, visstnok. Og islam er så vakkert. Og Grosvold spør så forsiktig hun kan, om hvordan steiningen kan gå inn i et harmonisk bilde, men som nevnt, dette er det ikke nok tid til å forklare, eller mer korrekt er det vel strengt tatt helt umulig å forklare det harmoniske med steining.

Man ønsker tydeligvis ikke å støte disse menneskene, uansett hva de sitter og lirer av seg, så kan man undres på om det er respekt de lider av, eller om det rett og slett er redsel.

Og man kan virkelig spørre seg: hadde en hvilken som helst annen person, fra en hvilken som helst annen hatefull ideologi kommet like lett unna med det?  

Kanskje nrk burde ansette noen journalister med ryggrad, som Nina H-Ø, som våger å stille de ubehagelige spørsmålene, og kreve et svar?