Å jeg vet en sæter...

Da har jeg fått geitebildene over på PC'en.

Det ble ikke så reint få bilder heller, geiter er virkelig fascinerende og tillitsfulle dyr. Vi stoppet to steder, og det ble mange bilder til sammen, stort sett dårlige og rotete bilder...

Da jeg så gjennom bildene fra det siste stoppet la jeg merke til Frøken Lineslus i egen høye... geit. Jeg husker jo godt den geiten, den var sjarmerende og selskapssyk og villig fotomodell, men etter å ha talt gjennom bildene viste det seg at akkurat denne geiten hadde prestert å komme med på hele 27 bilder, og det var mange geiter der...

Så her er hun, dagens fotomodell:

Er det bra sånn, eller bør jeg smile litt mer?

Er profil bedre, eller viser skjegget litt for godt kanskje?

Halvprofil og et tenksomt, lite smil tror jeg blir bra.

 

Eh..hva gjør du på MITT bilde..?

Vi slapper bare av litt vi.

To små sjarmtroll

Åh... klør på nesen.

Argh... klør på øyet.

Og hjemme ventet et annet dyr...

Aaaa, klør på øret

Skjønner ikke alt dette snakket om hengemage..

Kjekt på taket, og DEN utsikten da.

Villdyret på vakt.

Heia brann!

Jeg må si jeg er skuffet over utviklingen på bilfronten. All denne fancy elektronikken ser ut til å være en gedigen sikkerhetsrisiko, man skulle trodd ting gikk i retning av bedre og tryggere biler, men hvordan kan det da ha seg at man gang på gang leser om biler som står i lys lue, gjerne mange på en gang, side ved side?

Hva ER egentlig dette, er man ikke i stand til å lage biler i 2011 som ikke tar fyr sånn helt av seg selv, mens de står pent og pyntelig parkert og eierne aner fred og ingen fare?

Virker ikke sånn nei. I går kunne man lese at så mye som 14 biler plutselig stod i full fyr i Groruddalen i Oslo. Tidligere i år har det vært flere bilbranner, merkelig nok i noenlunde samme område, nemlig Groruddalen i Oslo. Kan det være en bilmekaniker i området som ikke gjør jobben sin tro??

I begynnelsen av mai brant det 5 biler på Haugerud og 2 på Ulven.

I begynnelsen av juni brant det noen biler på Tøyen.

I begynnelsen av juni var det også to episoder med bilbranner på Galgeberg.

Vi husker jo situasjonen i Sverige før valget i Norge i 2009, hvor det var nesten daglige bilbranner og steinkasting mot politiet, og hvordan situasjonen konsekvent ble tiet ihjel i norsk media.

For ikke å snakke om alle skolene som brenner i Sverige årlig, det brenner en skole i Sverige DAGLIG! Over 4 branner i uken er påsatt. Men det er visst bare noe som skjer, man skjønner ikke hvorfor det skjer. Merkelige greier i grunn.

Jeg har skrevet om situasjonen i Sverige før, og nå ser det ut som vi er i ferd med å bevege oss i samme retning, og vi skjønner selvsagt heller ingenting. Er man rett og slett bare fryktelig uheldig, eller er det feil valg av materialer som kan være grunnen tro? Selvantennelige skolebøker, kan det ligge der? Skoler i stein hadde kanskje gjort seg bedre?

Men vi er nok bare i den spede startgropen enn så lenge. På nyttårsaften i Frankrike brant det intet mindre enn 1137 biler. Og i Frankrike er man nok strålende fornøyd, for dette var faktisk en nedgang på 10, fra året før..

Berikelse folkens, det er det det kalles. Multikultur, svære greier i grunn. Tenk alt vi hadde gått glipp av om ikke vår omtenksomme regjering hadde vedtatt over hodene på oss at dette er bra for oss. Tenk hvor kjedelig, fredelig og traust vi hadde hatt det.

Takk og lov for at noen tenker for oss!!

Det er krig, noen kriger mot oss, men vi vil ikke se det.

Feriemodus

Man befinner seg i feriemodus.

I år ble det ikke bestilt utenlandstur, vi regnet, noe optimistisk, med at det ville bli en fin sommer hjemme, så man kunne ta seg båtturer med bading og fiske, bedrive soling og grilling på terrassen, samt lignende, avslappende sommeraktiviteter.

Så langt kan man vel si at det ikke helt har slått til. Første ferieuke ble tilbragt på jobb, da det var så dårlige meldinger at jeg ikke så noe poeng i å være hjemme og drive dank mens irritasjonen over været tok feriegleden fra meg.
Mandag var det meldt så fint vær at vi droppet den planlagte handleturen til nærmeste by, man vil jo ikke kaste bort en fin dag når den først skulle dukke opp heller, men så vi noe til solen den dagen tro? Eh, nei.

De neste dagene ble dog ikke så verst, men siden vi hadde fått låne en hytte på fjellet var ungene rimelig giret på å komme seg opp der, det som holdt oss igjen var relativt fine meldinger hjemme, som delvis slo til sånn i ny og ne, og elendige meldinger til fjells.

Men omsider kom vi oss av gårde. Og vi dro fra sol og kom opp til regn, du må ikke tro at de udugelige meteorologene bommer den veien nei.

Men i dag våknet jeg til sol, O lykke. Så selv om klokken bare var 8 hadde jeg ikke samvittighet til å sove bort den nydelige morgenen, som ble tilbragt utendørs med frokost, en kopp te og en bok.

Så var det ut på tur. Ungene ville bade, alt annet enn badeland var selvsagt utenkelig, og hvem traff vi vel på veien? Jo, flokk på flokk med geiter.

Geiter er fantastiske dyr, sjarmerende og flotte, skikkelig sosiale og snille, de hadde nok håpet at vi hadde noe godt å by dem, men ingen sure miner over den elendige serveringen, og de stilte velvillig opp for fotografering, og litt kos. Den som kunne tatt med seg hjem en sånn en!

Så dagen ble tilbragt med geiter, badeland og spa. Ikke så verst å ha ferie, selv om man ikke kommer seg til varmere strøk og man  ellers fortviler over at meteorologene ser ut til å ha skulket annenhver forelesning og ikke aner hva de baler med....

Så lurer du kanskje på hvorfor det ikke er bilder av geiter her?

Kameraet er jo fullt av bilder, men kabelen ligger fint hjemme og venter, alt kan man jo ikke huske på heller, men med tid og stunder dukker det nok opp noen biler av noen geiter her skal du se.

God sommer og god ferie til alle der ute!!

Liten bok med stort innhold

Jeg har nettopp lest «På vegne av venner» av Kristopher Schau.

Kristopher Schau er vel kjent for de fleste som komiker, musiker, programleder og generelt en person som liker å tøye grenser, blant annet ved å prøve å bo en uke i en bil, og gjennom serien "Forfall" hvor han skulle sjekke hvor mye han kunne forfalle i løpet av en uke, og serien "De syv dødssynder" hvor han skulle begå de syv dødssyndene.

Men noe uventet bor det mer i denne mannen.

Schau leste er sak i Aftenposten om kommunale begravelser, begravelser det offentlige tar seg av, siden ingen i familien eller venner gjøre det. I slike begravelser kommer det ofte svært få eller kanskje ingen, og dødsannonsene er i slike sammenhenger alltid undertegnet «På vegne av venner»

Schau bestemte seg for å gå i så mange slike begravelser han kan gjennom et helt år. Fordi noen faktisk bør være der, fordi ingen bør være ensomme som det siste før de legges i jorden, fordi noen bør tenke over personen, hvem det var og hvilket liv som ble levd.

Det blir sterke følelsesmessige opplevelser for den ellers tilsynelatende så tøffe Schau, og han beskriver sine følelser og tanker om dette ærlig og rørende. Han vil være der for den som er død, han vil at fokuset skal være på personen. Og han merker stor forskjell på prestene som holder talene. At noen faktisk har lagt stor flid ned i å finne noe å si som beskriver hvem den døde var, selv om man kanskje vet lite om hvem det var, at man har funnet dikt som kan passe for anledningen og at man gjør sitt beste for å gjøre det til en spesiell og personlig opplevelse, selv om kapellet faktisk kan være helt tomt utenom den døde.

Boken er i A5-format og på bare 92 sider, så det er en kort bok, men en viktig bok, med et gripende innhold som bør få en til å reflekterer over de mange ensomme skjebner der ute, mennesker som lever alene, dør alene, og ikke engang har venner, slektninger eller andre kjente som ofrer av sin tid for å ta et siste farvel.

All ære til Kristopher Schau for å ha skrevet denne boken, som er vel verdt å lese.

Hva har man gode venner til?

Vi har fått oss ny politidirektør.

Denne gang en mann, etter mange år med en kvinne i stillingen.

Mannen heter Øystein Mæland, og er utdannet psykiater.

Nå er vel ikke det å være psykiater normalt det man først og fremst vil anse som den mest optimale og logiske bakgrunnen til en politidirektør, men det hjelper nok på at man er god venn med vår statsminister, såpass god at man faktisk var hans forlover, og at man har partiboken i orden.

Det hjelper nok veldig.

At man er homofil er heller ikke noe som trekker ned, og selvsagt skal det heller ikke være det, dog er det kanskje ikke helt optimalt at man skyver litt grenser foran seg og bestiller surrogatbarn fra USA, siden det altså ikke er tillat her til lands.

I motsetning til Kari Ann Volden som måtte slite i rundt et år med å få sine tvillinger til landet, har Mæland eller hans mann biologisk tilknytting til sine surrogatbarn, og har da tydeligvis klart å få barna inn i landet, men man må fremdeles utenlands for å kunne skaffe seg disse barna, fordi surrogati altså er forbudt etter norsk lov.

Er det akseptabelt for en norsk politidirektør å reise utenlands og bedrive handlinger som er tillatt der, men i Norge er ulovlig, sånn generelt? Man vet f.eks at man kan straffes for kjøp av prostituerte selv om det har foregått i utlandet, hva med bruk av narkotika i mindre restriktive land eller samvær med mindreårige i land hvor dette er tillat? Kan man gifte seg med en 9-åring i land hvor dette er giftealderen og komme unna med dette også tro? Hvor går grensen, og hvordan kan man ha en politidirektør som liker å bevege seg på kanten av den?

Men det stopper ikke der.

«Mæland var leder for AUF i Oslo 1979–1982, og sentralstyremedlem i AUF fra 1983 til 1989. Han satt i Oslo bystyre fra 1983 til 1986. I mars 1998 innrømmet Mæland i retten at han sin tid
som leder i Oslo AUF hadde søkt Oslo kommune om støtte til kurs som ikke ble avholdt i den hensikt å få mer kommunal støtte.»

Man trenger altså ikke å ha holdt sin sti rein for å kunne bli politidirektør. Eller ha juridisk utdannelse. Å være forlover for vår alles kjekke Jens er antagelig mer enn nok.

Og det er da merkelig hvilken hang til å svindle til seg statlige midler man har blant mange på venstresiden, føler man at statens penger er ens egne penger i så stor grad at man knapt nok regner slikt som lovbrudd i de kretser? AUF, sos-rasisme, diverse innvandrerorganisasjoner, eksemplene er mange.

Sånn styrer man dette landet. Putter inn venner og bekjente der man mener det er gunstig, og pressen synes ikke dette er noe å blåse seg opp over.

For vennene sitter vel godt plassert der og.

Gamle damer blir som nye.

Jeg har vært på russebiltreff i helgen.

Jeg hører formelig gispet der ute blant mine trofaste lesere.

«What!? Er denne kloke, reflekterte og særdeles diplomatiske kvinnen en av disse som nylig virret rundt i rare, røde klær og hoiet med en ølflaske i hver hånd?»

Slapp av, det var en mimrefest. Det var en gang på slutten av 80-tallet man surret rundt i rød dress, og så lyst på fremtiden.

Men hva tror dere skjer når man samler troppene etter godt over 20 år?

Jo, man innser at ikke bare ser de gamle bekjente omtrent ut som før, de ER også akkurat som før. Det er rett og slett sjokkerende, men gledelig, hvor lite nedbrytende som har skjedd på alle disse årene.

Man kan rett og slett puste lettet ut, man blir faktisk aldri voksen, det er bare en vedtatt sannhet det med voksenhet, som mange andre, helt uten hold. Og, mulig det er grunnet dårligere syn, men utseendemessig er det ikke mye å henge seg opp i der heller.

Særdeles hyggelig var det å samles, det kan virkelig anbefales!

Og med facebook er det jo lett å samle troppene og avtale tid og sted, dog skal det sies at detaljene angående meny ikke helt gikk i boks, men det ble elegant løst i løpet av kvelden, hvor veloppdragen ektemann (ikke min nei!) tok på seg oppgaven å skaffe mat til hungrige damer.

Vi kunne konkludere med at vi alle hadde alle våre barn med mannen vi bor med, 15 barn på 6 damer er dessuten godt over snittet, og de fleste av oss drikker ikke kaffe, kan det være en sammenheng der?

Vi kom vel videre frem til at det var kjekt for ungene... og filosoferte oss fram til at vi måtte være usedvanlig attraktive, hva annet kan vel grunnen være?

Fuglene sang lystig og solen var godt på vei opp da vi avsluttet kvelden/morgenen, og etter noen få timers søvn var det å komme seg hjem og sette i gang å arrangere familieselskap for familiens yngste jubilant.

Litt voksen er man dog kanskje blitt, men ikke verre enn at det er til å leve med.

Mannen min hevder i alle fall i tunge stunder at han føler at han er gift med en gutt på 14, så da er det nok ikke så ille tross alt.

Da ser vi frem til neste treff, om ikke så lenge.

Jo Nesbø er et geni.

Jeg er nettopp ferdig med Jo Nesbø sin siste bok, og han klarte det igjen, det er ingen tvil om at Nesbø er ikke bare blant landets beste krimforfattere, men blant verdens.

Ideene og historiene hans er underholdende og bra, men det er ikke i seg selv nok, man må også skrive bra, og det gjør Jo Nesbø.

Det er Harry Hole som er på farten igjen. Denne gang har han tilbrakt tre år utenlands, og har klart seg bra, tjent gode penger og holdt seg unna alkoholen.

Men noe drar ham tilbake til Norge. Hans tidligere stesønn Oleg er i trøbbel, for å si det mildt. Ikke bare har han havnet utfor og blitt narkoman, han har på toppen av det hele havnet i fengsel, for drap på sin beste kamerat, Gusto.

Harry dukker opp og prøver å grave seg til bunns i saken, og det han finner er korrupte politimenn, korrupte politikere, narkotikaligaer og et nytt narkotisk stoff, utviklet av norske kjemikere, en forbedret variant av heroin, men med mindre sjanse for overdose, det kalles Fiolin.

Historien fortelles delvis gjennom drapsofferet Gusto, fostersønnen som drar hele sin nye familie ned i fortapelsen. Mens han ligger skutt og døende tenker han gjennom livet sitt, og forteller om livet sitt i tankene til sin ukjente far, sånn får også vi kjennskap til historien bak, mens vi parallelt får følge Harrys jakt på drapsmannen og den såkalte Dubai, mannen bak den nye narkoligaen.

Harry havner som vanlig i problemer, og kommer seg ut av problemer som ville tatt knekken på enhver annen, særlig realistisk er det jo ikke, men så er det jo heldigvis fri fantasi.

Slutten av boken er overraskende, og man venter i spenning på oppfølgeren...

Jeg hørte den som lydbok, og den ble lest av Håvard Bakke, som gjorde en glimrende jobb.

Kan selvsagt anbefale denne boken på det varmeste.