Jeg har i grunn gitt opp

Jeg begynner å miste troen på fremtiden. Jeg kan ikke se hvordan dette skal kunne ende bra, når så mange tilsynelatende oppegående mennesker fremdeles står med hodet i sanden og gjørme i ørene og blånekter å se hvor vi er på vei. Christian Tybring-Gjedde er en av de som er blitt hetset og truet, latterliggjort og hitlet for å snakke høyt om hvor veien går, og selv SV ser nå ut til å måtte bite i det sure eplet og innse at de har tatt feil, bombe!, og at Frp sine spådommer slår til en etter en.

Med åpne dører og åpne armer tar vi imot det som måte komme til Norge, ingen kontroll har vi med hvem vi slipper inn, takket være EØS og Schengen. Mange nordmenn ønsker å stenge grensene, men politikerne blånekter, selv om man nylig kunne lese at SPs Sandra Borch nå hadde kommet på andre tanker. Man kan jo håpe på at flere lytter til denne damen, men det er nok ingen grunn til å være optimist, vi kjenner etterhvert våre politikere, dessverre.

Aps tidligere gullgutt Khalid Ahmed er nå også avslørt som løgner. Han var ikke fra Somalia som han påstod, og siden han fikk opphold i Norge, fikk også hans foreldre og 5 søsken det, hva skjer nå, er det bare å si unnskyld og så er saken grei? Er det noen som blir skremt fra å lyge for myndighetene av dette tro?

Og hva ligger egentlig bak dette med familiegjenforening, er man virkelig så slepphendte at man lar voksne mennesker få med seg både foreldre og søsken, skulle ikke dette gjelde ektefeller og egne barn? Vi vet jo hvordan dette ellers misbrukes i stor stil til å hente ektefeller til Norge gjennom tvang og arrangement, det var neppe tanken da dette ble innført at det skulle bli storindustri, men en hjelp til de som faktisk hadde en ektefelle i utlandet, eller forelsket seg, ikke en måte å dele ut norske pass an mass ved å utnytte systemet til fulle.

Mange nekter å ta inn over seg at det finnes mennesker, mange og, som utnytter det tillitsbaserte samfunnet og systemet vårt fullt ut. NAV svindles for enorme summer, kriminelle strømmer inn for å utnytte vår naivitet, basert på at samfunnet er bygget på tillit og ærlighet. Skal vi bare sitte med hendene i fanget og akseptere at dette skjer, selv når alle nå etter hvert vet at det skjer? 

Ja det skal vi. Jeg kan ikke se at det er noen vei tilbake. Vi er kommet for langt. Oslo er et strålende eksempel på parallellsamfunn, økende kriminalitet, utrygghet for kvinner, det vi ser der først vil vi nok se også andre steder i stadig større grad fremover. 

Vi kunne nylig lese at det ikke var noen fare for at vi skulle bli minoritet i eget land, i alle fall ikke i denne generasjonen, men hvem regner SSB som nordmenn? For noen år siden var vi rundt 4 millioner nordmenn, nå er vi fem. Norske kvinner føder under 2 barn i snitt, det vil si at den siste millionen er grunnet innvandring, så kan man selv regne på utviklingen.   

Nå er det antagelig rasistisk på grensen til kriminelt å tenke på nordmenn som etniske nordmenn, det er bare andre etnisiteter man kan snakke om som bevaringsverdige eller urfolk, men nå er det nå engang sånn at vi var en gjeng bondeknøler som klamret oss fast på disse forblåste knausene her i nord i en del år, dannet et samfunn og en nasjon, som nå er i ferd med å bli en suppe av flerkultur som man overhodet ikke vet i hvilken retning vil bevege seg. Norsk kultur latterliggjøres, men våg ikke å snakke om andres kultur på samme måte, en nordmann er blitt en som har et norsk pass, uavhengig av om han snakker norsk eller bryr seg om landet. Vi gjør oss selv små, ubetydelige, ynkelige og verdiløse, og alle andre må antagelig himle med øynene og synes vi er skrullete. Alle andre enn svenskene, for de ligger lysår foran oss i denne utvikligen, de har utvisket seg og sitt totalt, og skammer seg  nesten til døde om noen skulle komme til å nevne svensk og kultur i samme setning.

Hvordan ble det sånn, hvor kom denne galskapen fra, og hvordan i alle dager kunne den spre seg som en pest?

Det er og forblir virkelig en gåte.

Mitt liv som kalkun

Av og til tar livet en litt uventet vending..

Da vi hadde tenkt å legge oss i går, rett etter kveldsnytt, annonserte nrk at de skulle sende programmet «Mitt liv som kalkun».  Eh.. ja akkurat, det var jo en sær tittel, men det ble til at vi ble sittende litt til for å se hvor dette ville ende, og programmet var så fascinerende at vi endte opp med å se hele..

Som tittelen delvis forteller, handler dette altså om en mann som levde med kalkuner, ville kalkuner i Florida. Han får en del kalkunegg av en bekjent, disse ruger han ut, og når kalkunene klekkes sitter han klar for å «prege» dem, det vil si at den første kalkunen ser vil den oppfatte som mor, og følge. Har jo hørt om dette før, men trodde vel ikke helt at det fungerte sånn, men det gjør det.

Så med en flokk på rundt 15 kalkuner på slep, gikk altså denne mannen rundt i skogen et års tid og var «mor» for disse. Han måtte tilbringe hele dagen sammen med dem, for de kunne ikke selv beskytte seg mot farer i begynnelsen. Etter hvert vandret de mye rundt i skogen der han bodde, et sted med et rikt dyreliv, og det var morsomt å se kalkunene leke med andre dyr de traff i skogen, som rådyr og ekorn, jeg trodde ellers ikke at forskjellige dyrearter hadde noe med hverandre å gjøre på den måten.

Joe, som kalkunmoren heter, lærte seg også å tolke en del av språket til kalkunene, han lærte hva en del forskjellige slanger ble kalt på kalkunspråket for eksempel, og de skilte forskjellige arter fra hverandre. Kalkunene vandret rundt i skogen i flokk og levde i nuet, karpe diem kan man vel si, med Joe som fascinert medlem av flokken. Disse fuglene er tydeligvis mer intelligente enn vi antar, i likhet med mange andre dyr vi helst ser på som mat, og ikke fascinerende, levede skapninger. 

Kalkunene hadde også forskjellig personlighet oppdaget han tidlig, en var veldig kosete og skulle stadig klappes, spesielt to av dem fikk han et spesielt forhold til.

Programmet ligger tilgjengelig på nrk frem til 7 april 2013, og jeg vil på det sterkeste anbefale å  se dette, det var virkelig en selsom opplevelse.

Litt mer bok..

Cassandras finger av Gert Nygårdshaug:

Jeg må bare få legge ut et kort resyme’ av denne boken, som jeg nå har hørt som lydbok. Jeg jobber meg for tiden gjennom G.N sine bøker som lydbøker. Dessverre ble rekkefølgen noe tilfeldig, jeg begynte med den siste i serien om Fredric Drum , og har hørt de andre litt hulter til bulter, som nevnt før. Men nå altså Cassandras finger.

Jeg tror nok at det at det er Helge Winther Larsen som leser bøkene gir dem et ekstra løft, spesielt denne. Boken jeg har er lagret som mp3-filer, og det fungerer greit når man hører den på PC i alle fall. Denne boken er tidvis utrolig morsom, enkelte deler måtte jeg høre om igjen, de var rett og slett strålende. Dette gjelder spesielt lydspor nummer 10, hvor en gjeng med pønkere med sitt helt eget talemål, sitter og diskuterer om danskebåten går klokken 4 eller 5, da Drum noe ufrivillig dukker opp midt i blant dem. Genialt bra lest, vet ikke hvordan denne delen arter seg om man leser selv, men morsomt var det.

Selve historien er noe absurd, en gigantisk statue har plutselig forflyttet seg på uforståelig vis, i typisk Nygårdshaug-ånd, er det ispedd moder-jord-symboler, punkerne som tilhører en slags sekt, og mange andre symboler og kulturer er representert. Men altså, en spennende og god historie som også er tidvis er svært morsom er aldri å forakte, så denne er verdt å få med seg, også.

Ellers har jeg nettopp lest Jørgen Brekkes «Menneskets natur». Dette er så vidt jeg vet hans tredje bok, jeg har lest to av ham før, men denne var kanskje den som fenget mest, spennende historie, hvor man hopper frem og tilbake i tid rundt et bestemt tidspunkt da «noe skjedde», som selvsagt avsløres på slutten. En iskald og kynisk politimann, en ung, dum og uheldig student, politimannens kone og datter, en gjeng torpedoer, og Odd Singsaker som vi kjenner fra de tidligere bøkene, samt hans kone som er forsvunnet, flettes sammen i denne historien og det blir til en spennende bok. 

Hvordan hat og galskap ser ut

Om man lurer på hvorfor det ikke blir fred i Midtøsten, kan man ta en titt på dette lille you-tube-klippet.
En vakker ung kvinne viser i all sin grusomhet hvordan hatet og galskapen styrer, mens hun smilende forteller om hvor mange uskyldige mennesker som ble drept i selvmordsaksjonen hun deltok i. I begynnelsen var tallet tre nevnt, men tallene øket stadig, og gleden hennes i samme tempo, det må ha vært en stor dag for henne, da 16 uskyldige mennesker til slutt endte sine liv så totalt meningsløst, mens denne grusomme kvinnen, og i følge henne de fleste hun møtte på sin vei, gledet seg og jublet stadig høyere ettersom dødstallene steg.

Får ikke til å legge ut link, men filmen finner man her.

Dette er for øvrig EN av de 1027 palestinske fangene Israel byttet for å få frigitt en soldat i 2011. Så kan man jo spørre seg hvilken part som i størst grad verdsetter et menneskeliv.

Lydbokresyme'

Jeg har hørt ganske mange lydbøker de siste ukene/månedene som jeg ikke har skrevet om, så jeg tar et raskt resyme’ her.

Etter å ha lest Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug tenkte jeg at jeg skulle prøve mer av denne forfatteren. Jeg vet jo hvor han står politisk, og det er langt fra meg, men han skriver bra, så jeg ville gi ham en sjanse, og han som leser disse bøkene likte jeg også godt; Helge Winther –Larsen skal ha ros for god lesing som passer bøkene. 

Jeg fant en bok ved navn ”Rødsonen” og gikk for den. Her foregår handlingen for det meste i Ny-Guinea, men det er den norske politietterforskeren Skarphedin Olsen og hans nevø Fredric Drum som er hovedpersonene. Boken var underholdende den, men det viste seg at dette er den avsluttende boken i en serie med disse to hovedpersonene, så slutten var kanskje noe spesiell. Helt klart en bra bok, men man bør kanskje spare dem til man har lest de andre..

Neste bok ut ble da ”Kiste nummer fem”, som ser ut til å være en bok midt i serien med disse hovedpersonene, men det var i denne boken de oppdaget hverandre, som slektninger. Også dette var en bra og spennende bok, men her skinner vel hans politiske syn i overkant igjennom, med fare for å avsløre for mye ble det lite troverdig når det viste seg at forbrytelser begått av innvandrere, egentlig var på grunn av infiltrasjon fra norsk politi, altså ikke egentlig innvandrernes skyld, men en resultat av norsk infiltrasjon og påvirking. Akk ja. Men overser man dette punktet er boken spennende, og slutten overraskende, så den er verdt å få med seg. 

Så var det tid for "Jegerdukken", som er andre bok i denne serien. Man legger merke til Nygårdshaugs fasinasjon for andre kulturer, deres myter, symboler og overtro som går igjen i mange av hans bøker. I denne er det blant annet eskimoene som er tema. I likhet med de andre bøkene er denne spennende og underholdende, litt morsomt skrevet, som de andre, og verdt å få med seg.

Nå er jeg nettopp begynt på Cassandras finger.

Jules Vernes var en av min ungdoms favorittforfattere, med ”Tsarens kurer” som kanskje den største favoritten. Den leste jeg om igjen for ikke så lenge siden, og det er fremdeles en bra bok. Nå har jeg også hørt gjennom ”En verdensomseiling under havet” og ”Den hemmelighetsfulle øya” via Ordflyt.no, som har mange gamle klassikere gratis tilgjengelig via streaming. 

Det var et hyggelig gjenhør, jeg er ikke helt sikker på om jeg faktisk har lest ”Den hemmelighetsfulle øya” før,  men det er en fascinerende historie, og det er jo utrolig hva disse få mennene som havarerte på en øde øy klarte å bygge opp og lage til  på denne øyen, bare fordi de hadde med seg en kunnskapsrik ingeniør... 

Det er rart å tenke på hvor forut for sin tid Jules Vernes var, f.eks med denne ubåten, har man ikke lest hans bøker er det bare å gå i gang, skal snart høre gjennom ”Jorden rundt på 80 dager” også.

Så har jeg hørt noen av bøkene til Tore Renberg. Jeg begynte med ”Mannen som elsket Yngve”, antagelig fordi denne har jeg hørt om, og boken var ganske bra. Jeg irriterte meg dog litt over at man til stadighet i replikkene sa ”Herregud”, det var da ikke måte på hvor mange ganger dette ordet måtte benyttes, men ellers en Ok historie. Vi som vokste opp på omtrent samme tid som hovedpersonen Jarle, kjenner oss kanskje ekstra godt igjen når det refereres til musikk og andre hendelser som vi husker fra vår barndom og ungdom.  Jarle vokser opp med en alkoholisert og tildels voldelig far, i denne boken er foreldrene skilt, og Jarle går på videregående. I den neste boken, ”Kompani Orheim” får vi derimot høre mer om Jarles barndom, man går alså tilbake i tid. Begge disse bøkene er bra, men så hørte jeg nylig ”Dette er mine gamle dager”, hvor Jarle er blitt voksen, småbarnsfar og lærer, her følte jeg vel helst at man koker litt suppe på en spiker, hvor Jarle tenker tilbake på barndommen og faren, som nå er død, og det blir vel mye opphenging i episoder han får vite om faren, det skjer lite i denne boken, jeg synes den ble kjedelig. Her har det også vært noen bøker innimellom som jeg ikke har lest, og det refereres til hendelser og personer jeg ikke har hørt om før. 

Så kan jeg nevne ”Det som ventet meg” av Parinoush Saniee. Jeg trodde helt til jeg var ferdig med boken og leste litt om forfatteren at dette var en selvbiografisk historie, det er det visst likevel ikke, men samtidig er det nok fortellingen til mange iranske eller muslimske kvinner. Det er mye det samme jeg har lest om før, en streng oppvekst, hvor man kontrolleres av familien og ikke får velge kjæreste. Hovedpersonen forelsker seg, og dette er gjensidig, men dette kan selvsagt ikke familien godta. Så skal de ut å finne en passende mann til henne, men ved hjelp av en slektning ender hun opp hos en relativt OK mann, selv om det ikke på noen måte er selvvalgt, fra noen av deres side. Han er politisk aktiv og jobber mot myndighetene. Så følger man hovedpersonen gjennom livet til hun er godt voksen og mor. Jeg likte godt denne boken som forteller historien om livet til en kvinne som vokser opp i Iran, hennes liv, hennes problemer, hennes pågansmot, hennes kamp, og hvor vanskelig det er for kvinner i disse landene å følge sine drømmer, for ikke å si umulig. Vil anbefale denne boken!

Sunn og god sjokolade.

Her i huset finner man både en veganer med gluten- og melkeintoleranse, og en på lavkarbo…ja det er meg. Det er dermed ikke så ofte vi finner matretter som passer oss begge, så det har jo sine utfordringer å lage mat i dette huset, både til hverdag og fest.

Veganeren med matintoleranse er en hyppig leser av innholdsfortegnelser og all verdens informasjon på nettet, og man fores med info om hvor ille dyr blir behandlet både når det kommer til matproduksjon, men også skinn og til og med ull, som merinosauene i Australia.

Men en ting kan vi være enige i, og det er at sjokolade er godt, og når sjokolade også kan være sunt, er det jo ikke noe å nøle etter.

Den sunneste varianten kan man lage selv, da er man i alle fall sikker på hva den inneholder.

Hva trenger man så? Kakaosmør, som man kjøper på helsekostbutikkene er vel den mest spesielle ingrediensen antagelig, men skal man bruke annen søtning enn sukker er jo også dette noe som må kjøpes inn.

Det er veldig enkelt å lage denne sjokoladen. Først smelter man en mengde kakaosmør, f.eks 75 gram.

Opphakket kakaosmør

Man bør skjære den opp i småbiter først, dette er ganske enkelt siden smøret er hardt og sprøtt i romtemperatur, legg det i en plastskål, som plasseres i en panne med varmt vann, skru på platen så vannet sakte varmes, kakaosmøret skal helst ikke bli mer enn ca 45 grader, for ikke å miste de gode egenskapene. 

Kakaosmør smeltes i vannbad

Smeltet kakaosmør

Når smøret er smeltet og gjennomsiktig rører man inn et par spiseskjeer kakao (det bruker vi, men man kan kjøpe fast kakaomasse også i helsekostbutikken, men dette har ikke jeg prøvd)

Tilsatt kakao

Ingredienser

Jeg har også oppi en liten skvett espresso, litt vaniljepulver (ikke vaniljesukker) og som søtning bruker jeg agavesirup og xylitol. Det er vel helst agavesirupen som gir mest søtsmak, her kan man sikkert bruke sukrin, stevia eller noe annet, jeg har ikke prøvd dette, men agavesirupen smaker godt. Man kan nok bruke vanlig sukker og, det er tross alt ikke store mengden som skal til, så det blir ikke så mye per bit. Man må rett og slett smake seg frem. En liten skvett agavesirup, sikkert mindre enn en ss, er nok.

En annen ting som er godt i sjokolade er salt. Litt havsalt, ikke for mye, gir sjokoladen en ekstra smak som faktisk passer godt.

Forskjellige silikonformer

Dette rører man så sammen, og man bør ha en silikonform som man heller den flytende massen opp i, men i begynnelsen brukte vi isbitformer, og det fungerte helt greit.

Fyllt form

Dette settes kaldt en times tid, i kjøleskapet, så er sjokoladen klar!

Nam!!

Ferdig!