Når det verste skjer..

I løpet av det siste halvannet år har et ekstremt høyt antall foreldre i dette landet opplevd sitt livs verste mareritt. Hva kan være verre for en far og en mor enn å miste sitt barn? Enhver som selv har barn, eller et minimum av menneskelig innsikt, vet at man frykter ikke noe mer enn det at noe alvorlig skal skje med ens barn.

22. juli i fjor mistet 69 familier sine aller kjæreste brått og brutalt da terroren rammet Utøya. Denne sommeren har en annen familie opplevd noe som kanskje er enda et hakk verre, da Sigrid plutselig ble borte, og man ikke aner hvor hun er. Hvilke tanker som går gjennom hodene deres er ikke vanskelig å forstå, et bittelite håp er der kanskje, men mest av alt tenker man på alt det grusomme som kan ha skjedd, som man alltid gjør i slike situasjoner.

Det er nesten merkelig å forstå at noen så plutselig kan bli så totalt borte. I vår digitale tidsalder, med elektroniske spor og overvåkningskamera så mange steder, er det rart at man omtrent ikke har noe å gå ut fra. 

Det var foreldrene som led de største tapene etter 22.juli, selvsagt. Derfor var det direkte vondt å lese i dagene før 22. juli i år hvordan Ap/Auf prøvde å holde foreldre og familie borte fra Utøya den 22. juli i år, det var nesten så man ikke trodde det man leste. Etter mye frem og tilbake skulle så omsider foreldrene få komme ut på øyen frem til klokken 12, så måtte de forlate stedet, for Ap/Auf skulle ha sin markering, men de kunne få komme tilbake igjen etter klokken 17...

Respektløst er bare forbokstavene, det var vanskelig å forstå at man kunne være så blottet for forståelse overfor de virkelige ofrene. 

Den 22. juli måtte jeg bare holde meg langt unna TV, jeg orket det ikke. Det som begynte som en fin markering etter 22. juli i fjor, endte på et tidspunkt opp som noe kvalmt, selvdyrkende, og absurd nok, med tanke på hvordan man omtaler nasjonalisme i dag; ekstrem-nasjonalistisk. Jeg fikk etter hvert følelsen av at man nesten hadde glemt ofrene, og gått over til å dyrke sorgen, dyrke hvor flinke man var til å takle et umenneskelig angrep, hvor flinke man var til å snu det andre kinnet til, hvor flink man var til å gå i flokk. Ikke minst fikk man dette inntrykket etter reaksjonen på sangen til deLillos, de satte ord på det som skjedde, men man skulle ikke nevne det som skjedde, man skulle bare dyrke sorgen, dyrke rosetogene, dyrke at man elsker Oslo. 

Jeg har sett i ettertid at det er flere som har sittet med disse følelsene. 

Men det er flere som har mistet sine barn i denne perioden. Hun er antagelig glemt for de fleste, men Eva Helgetun ble bare 14 år, hun tok sitt liv etter å ha blitt voldtatt av tre menn, av utenlandsk opprinnelse, i fjor vår. Hun er langt fra den eneste, men kanskje den eneste som har blitt kjent i media fordi foreldrene tillot fokus på saken. Og hvor mange andre unge jenter er ødelagt for livet av lignende årsaker, selv om de ennå er i live?

22.juli-rapporten som nylig ble lagt fram var antagelig et sjokk for regjeringen, det var vel ikke dette de hadde ventet. De ble selv kraftig kritisert på flere punkter, og media har, egentlig ganske uventet, kjørt hardt på og krevd statsministerens og andre sentrale personers avgang. Det er alvorlige ting som har kommet frem. En ting er all dillingen med å få stengt gaten ved regjeringsbygget. Dette kunne ført til at vi hadde mistet mange av de som styrer landet, det er i grunn merkelig at egen sikkerhet ble så lite prioritert, men på den annen side hadde det nok ikke hindret bomben, for den hadde blitt plassert et annet sted.

Det som er mer alvorlig er at det ser ut til at man faktisk kunne stoppet Breivik på vei til Utøya, da man hadde bilnummeret, og kunne sendt ut etterlysning. Mye sviktet i mange ledd, og det er svært mye som bør ryddes opp i.

Denne saken taes på alvor. Men hva med den andre saken, hvor Eva Helgetun var offeret? Det er regjeringen som er ansvarlige også her, og om ikke alle ofrene kommer på en gang, er det svært mange av dem, så oppsummert er det en særdeles alvorlig sak, som noen burde stilles til ansvar for.

For det skjer igjen og igjen, at regjeringens innvandringspolitikk fører til uheldige episoder med døden eller alvorlige episoder og nye ofre til følger, men når skal noen stilles til ansvar for det?

For en uke eller to siden ble en 18 år gammel jente voldtatt i en pirat-taxi, kjørt av en av utenlandsk opprinnelse,  nylig ble en annen 21 år gammel jente banket opp av 5 menn av utenlandsk opprinnelse,  hver uke er det ett eller flere nye ofre for den forfeilede innvandringspolitikken man har ført i dette landet, når skal noen stilles til ansvar for dette? 

Også disse ofrene har foreldre som sørger og fortviler.

Er ikke disse ofrene også verdifulle?