Elias

I 2008 sendte nrk et program (spekter) om en 8 år gammel gutt, Elias, som ble mobbet, plaget og ikke fikk venner, siden han var omtrent den eneste norske, ikke-muslimske, eleven på en skole på Grønland i Oslo.

Det gjør vondt langt inn i sjelen å se dette innslaget. Det som gjør vel så vondt er å se en tilsynelatende svært så oppegående, men dessverre også svært idealistisk mor, som har latt sin sønn gjennomleve dette, faktisk ganske unødvendig, siden det er en annen skole i nærheten, hvor det går mange flere norske elever.

Man blir litt sjokkert over sine medmennesker. En ting er når man ikke vet bedre, men denne moren vet antagelig svært så godt, men vil ikke akseptere realiteten.

Til slutt må hun dog bite i gresset, men hvilke ubotelig skade hennes sønn har fått av eksperimentet er vanskelig å si.

Alt er kvinnenes feil

Opp igjennom historien må menn verden over ha vært livredde for kvinner. Med tanke på alle tiltak de har satt i stand for å holde kvinner nede, ute og borte er det ikke måte på hvilken frykt de må ha hatt for disse damene.

De store religionene har ledet an. De religiøse lederne var bare menn, og det skulle de fortsette å være. Kvinner skulle tie, kvinner skulle dekke seg til, kvinner skulle holde seg hjemme med hus og barn, kvinner skulle varte opp mannen, kvinnen skulle underordne seg mannen.

Tanken på å skulle gi kvinner makt må ha tatt nattesøvnene fra disse staute mennene, ikke fikk de stemmerett når menn fikk det, ikke var de med på styre og stell.

Hva var de så redde for egentlig? At det skulle vise seg at kvinnene var bedre en dem? At det skulle vise seg at kvinnene var like gode som dem? Og hva så, hva er det med disse mennene som gjør at de må heve seg og hevde seg over halve jordens befolkning, hva er det som gjør at de noen steder er villige til å ødelegge sine døtres liv, sine koners liv, sine søstres liv, bare for å kunne hevde seg selv?

Ikke bare skulle kvinnene holdes nede, de skulle også tildeles skyld når noe gikk galt. Hekser ble brent i stor stil, heldigvis er det et tilbakelagt stadium i vår egen historie. Men i andre deler av verden er det ikke blitt bedre, noen steder faktisk verre. I den muslimske verden må kvinner gå tildekket, for å beskytte seg mot menn, det er kvinnens ansvar å hindre å bli antastet, det er kvinnes skyld om hun skulle bli det.  Oppfører ikke kvinnene seg som mennene ønsker er det stor sjanse for at de kan bli drept.

I land som Saudi-Arabia, og nå dessverre stadig flere andre land, er man så redd for kvinner, at man foretrekker å kle dem ut som spøkelser, sier i grunn mye om den kvinnefobien disse mennene må lide under at kvinner er skumlere enn spøkelser.

I disse dager kan man lese at Iran har konkludert med at kvinner ikke lenger skal få studere en rekke fag. Grunnen til dette er i følge avpixlat at kvinnene gjør det bedre enn menn, hvor forsmedelig da, ikke rart man må ta affære.

Hvor patetisk. Hvor ufattelig ynkelig, hvor ubeskrivelig barnslig. 

Er det rart muslimske land ikke klarer å bidra med noe som helst av oppfinnelser eller viktige oppdagelser når de er mest opptatt av å holde kloke hoder unna læring og kvinnene nede og borte? I England er man pålagt å undervise at det var muslimene som oppdaget tallet 0, noe som ikke stemmer, det kommer nemlig fra India, så ikke engang den oppdagelsen kan de faktisk skryte på seg.

Men også vi har våre egne svin på skogen. Bloggeren Eivind Berge og en del andre ser ut til å mislike at kvinner i vårt land har fått frihet til å velge selv. Tenk at kvinner velger bort menn de ikke liker, tenk at noen heller vil leve alene enn sammen med en håpløs fyr, tenk at kvinner skal få velge selv hvordan de vil leve sine liv.

Jeg har tidligere skrevet om at verden mangler rundt 200 millioner kvinner. De er enten drept eller fikk aldri bli født, på grunn av sitt kjønn.

Dessverre går vi ikke i riktig retning, ting blir ikke bedre, ting blir verre. I vår frie del av verden leser man stadig om nye tilbakeslag. Den norske, gode, sympatiske og snille mannen er utrydningstruet og i fare. Norske menn som stort sett respekterer og anerkjenner kvinner som likeverdige er i verdenssammenheng nesten en kuriøsitet.

Det er dessverre ikke nødvendigvis sånn at det gode overvinner det onde, oftest er det motsatt.

Det er antagelig kvinnenes feil det og..

Jeg skrev tidligere om en forfatter jeg leste noen bøker av, og som jeg likte godt, han lager også musikk, og har skrevet en sang som heter «Alt är kvinnans fel.»

Det passer kanskje å avslutte med den.

Litt musikk

Youtube er genial, der finner man nesten alt man kan komme på av musikk man vil høre.
Har hørt på litt forskjellig i det siste, kom tilfeldigvis over Sissels versjon av "You'll never walk alone", kan anbefale den:



Tittelen kan vel også sees på som en advarsel i disse dager.


Marius Müller døde dessverre i en bilulykke for en del år siden, men hans "Carmen" er og blir udødelig, en av våre beste musikere, uendelig trist at vi mistet ham. 

Når det verste skjer..

I løpet av det siste halvannet år har et ekstremt høyt antall foreldre i dette landet opplevd sitt livs verste mareritt. Hva kan være verre for en far og en mor enn å miste sitt barn? Enhver som selv har barn, eller et minimum av menneskelig innsikt, vet at man frykter ikke noe mer enn det at noe alvorlig skal skje med ens barn.

22. juli i fjor mistet 69 familier sine aller kjæreste brått og brutalt da terroren rammet Utøya. Denne sommeren har en annen familie opplevd noe som kanskje er enda et hakk verre, da Sigrid plutselig ble borte, og man ikke aner hvor hun er. Hvilke tanker som går gjennom hodene deres er ikke vanskelig å forstå, et bittelite håp er der kanskje, men mest av alt tenker man på alt det grusomme som kan ha skjedd, som man alltid gjør i slike situasjoner.

Det er nesten merkelig å forstå at noen så plutselig kan bli så totalt borte. I vår digitale tidsalder, med elektroniske spor og overvåkningskamera så mange steder, er det rart at man omtrent ikke har noe å gå ut fra. 

Det var foreldrene som led de største tapene etter 22.juli, selvsagt. Derfor var det direkte vondt å lese i dagene før 22. juli i år hvordan Ap/Auf prøvde å holde foreldre og familie borte fra Utøya den 22. juli i år, det var nesten så man ikke trodde det man leste. Etter mye frem og tilbake skulle så omsider foreldrene få komme ut på øyen frem til klokken 12, så måtte de forlate stedet, for Ap/Auf skulle ha sin markering, men de kunne få komme tilbake igjen etter klokken 17...

Respektløst er bare forbokstavene, det var vanskelig å forstå at man kunne være så blottet for forståelse overfor de virkelige ofrene. 

Den 22. juli måtte jeg bare holde meg langt unna TV, jeg orket det ikke. Det som begynte som en fin markering etter 22. juli i fjor, endte på et tidspunkt opp som noe kvalmt, selvdyrkende, og absurd nok, med tanke på hvordan man omtaler nasjonalisme i dag; ekstrem-nasjonalistisk. Jeg fikk etter hvert følelsen av at man nesten hadde glemt ofrene, og gått over til å dyrke sorgen, dyrke hvor flinke man var til å takle et umenneskelig angrep, hvor flinke man var til å snu det andre kinnet til, hvor flink man var til å gå i flokk. Ikke minst fikk man dette inntrykket etter reaksjonen på sangen til deLillos, de satte ord på det som skjedde, men man skulle ikke nevne det som skjedde, man skulle bare dyrke sorgen, dyrke rosetogene, dyrke at man elsker Oslo. 

Jeg har sett i ettertid at det er flere som har sittet med disse følelsene. 

Men det er flere som har mistet sine barn i denne perioden. Hun er antagelig glemt for de fleste, men Eva Helgetun ble bare 14 år, hun tok sitt liv etter å ha blitt voldtatt av tre menn, av utenlandsk opprinnelse, i fjor vår. Hun er langt fra den eneste, men kanskje den eneste som har blitt kjent i media fordi foreldrene tillot fokus på saken. Og hvor mange andre unge jenter er ødelagt for livet av lignende årsaker, selv om de ennå er i live?

22.juli-rapporten som nylig ble lagt fram var antagelig et sjokk for regjeringen, det var vel ikke dette de hadde ventet. De ble selv kraftig kritisert på flere punkter, og media har, egentlig ganske uventet, kjørt hardt på og krevd statsministerens og andre sentrale personers avgang. Det er alvorlige ting som har kommet frem. En ting er all dillingen med å få stengt gaten ved regjeringsbygget. Dette kunne ført til at vi hadde mistet mange av de som styrer landet, det er i grunn merkelig at egen sikkerhet ble så lite prioritert, men på den annen side hadde det nok ikke hindret bomben, for den hadde blitt plassert et annet sted.

Det som er mer alvorlig er at det ser ut til at man faktisk kunne stoppet Breivik på vei til Utøya, da man hadde bilnummeret, og kunne sendt ut etterlysning. Mye sviktet i mange ledd, og det er svært mye som bør ryddes opp i.

Denne saken taes på alvor. Men hva med den andre saken, hvor Eva Helgetun var offeret? Det er regjeringen som er ansvarlige også her, og om ikke alle ofrene kommer på en gang, er det svært mange av dem, så oppsummert er det en særdeles alvorlig sak, som noen burde stilles til ansvar for.

For det skjer igjen og igjen, at regjeringens innvandringspolitikk fører til uheldige episoder med døden eller alvorlige episoder og nye ofre til følger, men når skal noen stilles til ansvar for det?

For en uke eller to siden ble en 18 år gammel jente voldtatt i en pirat-taxi, kjørt av en av utenlandsk opprinnelse,  nylig ble en annen 21 år gammel jente banket opp av 5 menn av utenlandsk opprinnelse,  hver uke er det ett eller flere nye ofre for den forfeilede innvandringspolitikken man har ført i dette landet, når skal noen stilles til ansvar for dette? 

Også disse ofrene har foreldre som sørger og fortviler.

Er ikke disse ofrene også verdifulle?

Er valgkampen allerede i gang…?

Jeg trodde valget er neste høst, men nå begynner jeg jammen å bli usikker, tiden flyr jo sånn at man kommer helt ut av det.

Pressen er i alle fall godt i gang med årets propagandakampanje. Kampanjen går under navnet «Løgn», med undertittel: «Hvordan tildekke og forvirre, villede og styre flokken i ønsket retning».

Jeg skrev tidligere om hvordan man kamuflerer kriminelle innvandrere med å kalle dem svensker og nordmenn. Jeg skrev til en av våre aviser og klaget, fikk selvsagt ikke svar, tvert imot dukket det seinere på dagen opp en oppfølgingsartikkel om «svenskene». Så de vet utmerket godt hva dette dreier seg om og tildekkingen er garantert kalkulert og bevisst.

I dag hadde Dagbladet så en omtale av filmen jeg la inn i det forrige innlegget, de klarte på elegant vis å totalt utelate det lille faktum at mennene som plager damen er innvandrermenn, og tydeligvis fra land og kulturer hvor kvinner er lite verdt, og det er ikke vanskelig å tenke seg til hvilke land det er. Man kan jo selv se gjennom filmen så ser man hvem de er.

Så er Nettavisen i sving med sin lille vri. Den heter «Moderne Hitling, ta en Breivik»

Assosier mennesker med Breivik, fortell at de er meningsfeller, og de kommer seg aldri opp av gjørmehullet man stapper dem ned i. Fortell om bråk, men nevn ikke hvem som bråker, så kan man lure flokken til å tro at det er anti-islamister, og ikke venstre-ekstremistene, som det stort sett alltid er, som står bak bråket.

Hva har disse til felles med Breivik? Jo skepsis til islam, så er du islamskeptiker er du nå Breiviks meningsfelle, og der kan du sitte med skjegget i postkassen og angre dine synder.

Det siste nye nå er ordet kontrajihadist. Det er visst fryktelig det å være kontrajihadist, fysj og fy for en ting å være.

Men vent nå litt, er ikke en jihadist en som mener man skal drepe vanntro ved selv å dø i kamp?

Og vil ikke en kontrajihadist være en som kjemper imot jihadister, og dermed kunne defineres som helt og forbilde? Er det noe her jeg ikke har fått med meg, eller har man virret seg sånn inn i de vanskelige fremmedordene at man har gått helt i surr i hva som er rett og galt?

Det er virkelig til å le seg skakk av, hadde det ikke vært for at det er blodig alvor.

Til pressen er det vel på tide å komme med en påminnelse, fra Breivik selv, hans egne ord under rettsaken, som på mystisk vis gikk raskt i glemmeboken og ikke siden ble nevnt:

«Nei, det er ikke det jeg sier. Jeg sier at dersom media ikke hadde torpedert valget, og ikke demonisert Frp, hadde jeg ikke gjennomført det. Uansett resultat, sier Breivik.»  

Man har INGENTING lært.

Kvinne i Brussel

Brussel er Belgias hovestad. Brussel er også EUs hovedstad, sete for Europakommisjonen og Europaparlamentet. I tillegg ligger NATOs hovedkvarter i byen.

Brussel er nå blitt en by hvor kvinner ikke lenger kan gå fritt på gaten, uten å bli gjentatt og bortimot kontinuerlig trakassert. Av menn, og vi kan vel tenke oss til hvilke menn. Men dette snakker man helst ikke om.

En kvinne har laget en dokumentar om hvordan det er å leve her, anbefaler virkelig å se gjennom den, for dette er ikke et problem bare i Brussel, men mange steder hvor et stort antall innvandrere fra muslimske land  befinner seg.

Coming soon to a neighborhood near you?