Pus til besvær

Sint...? På MEG..??

 Vi er vel over småbarnsalderen med nattevåk og det som hører til, men hva hjelper det når vi har en katt i huset. Jeg har skrevet om det før, hvordan katten har oppdaget hvor soverommet vårt befinner seg, og at hun plasserer seg strategisk på utsiden under vinduet, mens hun fremfører sin mest selvmedlidende og det hun antagelig antar er en innyndende og sjarmerende variant av mjauing, som ikke er lett å lukke ørene til og sove videre med i bakgrunnen. Så resultatet blir alltid at man går til vinduet og roper til pus at hun må springe rundt huset og til døren, noe hun skjønner svært godt, og ivrig står hun på trappen og tripper mens et trøtt tryne åpner døren for henne, sånn omkring 5 om natten.

Det er nå så, men det stopper ikke der. Man blir jo en smule selskapssyk av å tilbringe noen timer alene utendørs, eller i toppen av et tre med naboens katt på slep, så en times tid seinere er det skraping på soveromsdøren og litt forsiktig klynking.  Lettere irritert står man atter opp, denne gang for å slippe pus ut, tror man. Men den gang ei, pus vil bare ha litt selskap til nattmaten, eller den tidlige frokosten for å være nøyaktig, så hun springer ivrig bort til matskålen, og forventer antagelig at det trøtte trynet begeistret skal følge etter.

Men det trøtte trynet er i ferd med å bli mektig irritert, så pus ryker på hodet ut igjen, så kanskje hun lærer…?

En time seinere gjentar det samme seg, selvmedlidende klynk under soveromsvinduet, og trøtt tryne nummer to er denne gang på farten og slipper pus inn… igjen.

Hva tror dere skjer så? Joda, etter ikke så lang tid er det skraping på døren igjen, og pus springer til matskålen med like stor optimisme som sist, her skal vi riktig kose oss med et godt måltid.

Skikkelig fornærmet pus blir atter en gang lempet ut, av knallsurt, trøtt tryne nummer 1. Og ikke lenge etter er det skriking under vinduet igjen.

Sliten... tar på å være pus som ikke mottar den forventede forståelse..

Hvorfor er katten bare selskapssyk om natten? Om dagen er hun stort sett overlegen og aller nådigst mottakelig for noen klapp når det en gang i blant passer henne. Denne helgen er husets yngste, og pus sitt definitive favorittmenneske, bortreist, og det lider definitivt husets andre medlemmer under. Da jeg slapp katten inn igjen (jada, for tredje gang) i morges, sprang hun ikke rett til matskålen som hun pleier, men i full fart ned i kjelleren og bort til døren til favorittpersonens rom. Forventningsfullt ser hun opp på meg, ingen tvil om hva hun ville, men bak den døren var det jo uansett ingen, hun måtte pent ta til takke med oss andre, nestbestene. Sukk, livet er hardt.

Blir ikke klok på katter. Hvorfor er det mennesker de foretrekker å tilbringe sin tid med? Andre katter er det bare krangel og bråk med, her en dag hørte vi hyl og skrik, og plutselig var katten vår i fullt firsprang opp i den høyeste furuen i hagen, med en annen katt hakk i hel, og det er ikke første gang.

Sukk...ingen forstår meg...

Skjønner jo for så vidt at hun foretrekker oss, som ikke jager henne rundt på den måten, selv om det av og til kan være veldig fristende…

Mat... sove... mjaue...? Tja...