Astrid Meland som skriver i VG, tidligere var hun i Dagbladet, er en av få journalister jeg har lagt merke til, med positivt fortegn, en som våger å gå litt mot strømmen, og som våger å tale der andre tier.
14. mai har hun et stykke i avisen som handler om det ensidige og urettferdige negative fokuset på Israel i norsk presse og blant andre "kritikere". MIFF skriver om dette, da saken ikke ligger på nett, og her er noen utsnitt av deres tekst:
Meland begynner med å påpeke noen av de groveste resultatene av overfokuseringen. “Israel er det verste land i verden,” sa lederen av LO i Trondheim nylig. På kvinnedagen og 1. mai ble Israel, oftest som det eneste av alle verdens land, offer for fordømmelser. Det norske mediearkivet Atekst har rundt 130.000 saker om Israel, 20.000 om Sudan, påpeker Meland.Jeg uthevet teksten om flyktingene. Er det mulig? Er det virkelig mulig????
- Det er god grunn til å kritisere Israel. Men sikringene har gått når man mener landet er verdens verste. Hva med land uten offentlig opinion? innvender Meland.
- Når aktivister trekker frem folkeretten, har de heller ikke rett i at alle er enig i at den brytes. Folkerettslige regler er notorisk vage, man kan legge i dem det man ønsker. Aktivistene bruker nok ikke folkeretten for å vise hva som er reell rett, men til å fremme egne synspunkter, akkurat slik Israel driver på. Å vise til folkeretten gir legitimitet. FNs resolusjoner blir imidlertid ofte til ved at et flertall av udemokratiske land har bestemt noe, mens Norge og andre avstår fra å stemme. Kina, Pakistan, Gabon og Venezuela er ofte svært opprørt over menneskerettighetsbrudd for palestinerne. Nylig kom Syria med forslag om fordømmelse av Israel i FN. Israel er udemokratiske lands lynavleder, skriver Meland.
“Det finnes et seriøst FN, men ikke alltid når det gjelder Israel. Rundt halvparten av resolusjonene i FNs menneskerettighetsråd, som domineres av diktaturstater, er fordømmelser av Israel. Hviterussland, Kongo og Iran går fri i fordømmelsesfestivalen. FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) har 29 000 ansatte. I UNHCR, som tar seg av alle andre flyktninger i verden, jobber 6300. UNRWA har vært spektakulært dårlige til å bosette flyktningene, som forsømmes av alle parter,” skriver Meland.
”Det er nok vanskelig å finne fanger i Israel som ikke får legetilsyn og ikke har anledning til kontakt ut. Det mest problematiske er Israels bruk av administrativ forvaring – fengsling uten lov og dom. Det finnes ganske sikkert situasjoner som grenser opp mot tortur her, som i norske fengsel og asylmottak. Det er bra dette kritiseres. Andre land Norge handler med, som Kina, Tyrkia og araberstater, har ikke administrativ forvaring, folk bare forsvinner.”
Israel-kritikerne i Norge har farlige forbindelser i det palestinske samfunn, påpeker journalisten. Norsk Folkehjelp er partner med en organisasjon dannet med utgangspunkt i den paramilitære organisasjonen flykapreren Souhaila Andrawes var med i. De arbeider for en løsning hvor Israel er forsvunnet. Khader Adnan, som Norsk Folkehjelp framhever, har vært leder av Islamsk Jihad.
- Det gjør ikke noe at skrotvenstre er oppslukt av Israel. Men mange andre aktivister ser ut til å være lette offer for snurrige små sekter langt nede i grøfta. Det er mye å kritisere Israel for. Men det betyr ikke at alle påstander om Israel er riktige, skriver Meland.
Og Norsk folkehjelp. Er dette en organisajson man er ment å ta alvorlig?
Takk Astrid Meland, for at i alle fall du finnes!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar