Sekretær til besvær.

Jeg har vanligvis lite positivt å si om norske aviser, det er flere enn meg som ser de store norske avisene som venstrevridde, til dels og alt for tabloide, med manglende objektivitet og et svært tydelig ønske om ta opp konkurransen med Se & Hør.
Men av og til er det noen lyspunkt, Dagbladet har faktisk vært seg sitt journalistiske ansvar bevisst og kjørt på i to saker som ellers antagelig ville glidd ubemerket forbi. Den ene er saken med SOS-rasisme, den andre er saken med Lysbakken.

Det er 6 år siden Dagens Næringsliv første gang skrev om SOS-rasisme og at organisasjonen var kuppet av den kommunistiske organisasjonen Tjen Folket. Det burde ha fått det til å ringe noen bjeller, spesielt siden organisasjonen hadde ekstremt mange medlemmer, over 40 000 i hele landet.
Men det ringte ingen bjeller.

Organisasjonen fikk statsstøtte for alle disse medlemmene, de har håvet inn store penger på å svindle med medlemstall. Det er lenge siden Dagbladet første gang begynte å grave i dette, men det har vært merkelig liten interesse fra de som har ansvar for å sjekke opp i dette til å gå skikkelig inn i saken. Organisasjonen har hatt en uendelighet av tid til å slette spor og gjemme unna penger, og nå har til og med en av de som var med på dette gått ut og fortalt om metodene de brukte.

Lysbakken og hans departement har hatt ansvaret for å sjekke opp i og rydde i denne saken.

Lysbakken er, som de fleste vel nå har fått med seg, ille ute etter å ha tildelt sine egne venner pengestøtte til selvforsvarskurs, helt uten å informere andre om at man kunne søke på pengene. Lysbakken har trofaste medarbeidere, noen vil kanskje mene at enkelt har vært litt for trofaste. Hans statssekretær, Kirsti Bergstø har virkelig tatt seg til rette, og er kanskje den som er hjernen bak tildelingen av pengene. Ikke nok med det, hun har også sendt eposter i andre saker:

«Nå viser det seg også at hun tidligere har utøvd dårlig skjønn i blandingen av roller. NRK Nordnytt meldte 13. januar i år at Bergstø skal ha tatt et oppgjør med sin partifelle Tommy Berg på e-post etter at han gikk ut i lokalavisen og advarte mot Audun Lysbakken som ny leder. Det kritiske i Bergstøs tilfelle var at hun brukte Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets offisielle e-postkonto, samt at hun signerte brevet som statssekretær i regjeringen.»


Man har fått makt, og vet å benytte seg av det, denne damen er tidligere SU-leder, og jeg vil på det sterkeste anbefale å høre hennes engasjerte tale til palestinere som demonstrerer mot Israel i 2007, da vet man bedre hvor man har henne.




«Interne dokumenter viser at tidligere SU-leder, nå statssekretær Kirsti Bergstø, var den som drev gjennom tildelingen til Jenteforsvaret."

Det er også kommet frem eposter fra Bergstø i saken, etter at man hevder at alt er lagt frem.

Hadde man nå befunnet seg på den andre siden av den politiske aksen, ville man vel kalt det en ukultur. Lysbakken er tidligere marxist, er det sånn man i disse kretser mener man kan behandle statens penger? Kommunistisk historie har vel noen eksempler på det…

På toppen at dette uttaler Kristin Halvorsen seg. Dagens kommentar må være denne:

«Man ser på Audun at han mener det når han beklager, han er oppriktig lei seg for det som har skjedd. Han har min fulle tillit, og jeg forventer at landsmøtet viser ham det samme når SV skal velge ny leder om to uker, sier hun.»

Plutselig var vi midt i Kardemomme by. Tenk om verden var så enkel. Jeg har sett angrende syndere uttale seg før, men har aldri hørt Halvorsen mene at saken skal legges død av den grunn, og om jeg må få si det, angeren Kristin Halvorsen ser, oppfatter jeg mer som skuffelse over at saken kom opp, den kan ta fra Lysbakken både ministerposten og den fremtidige lederstillingen. Og statssekretæren.

Ikke rart han ser oppriktig lei seg ut.

Lars Vilks i ilden igjen.

Da jeg i dag morges så en blogg skrive om at Lars Vilks var blitt angrepet under en forelesning på en universitet tenkte jeg at dette var da gammel nytt, her var det noen som ikke var helt oppdaterte.

Men akk så vel var det ikke. Atter en gang ble faktisk Vilks angrepet under en forelesning, på et svensk universitet. Angriperne var... BOMBE... fanatiske, lavpannede, usiviliserte muslimer som skrek seg hese på Allah Akbar mens de kastet egg og viste sin totale mangel på folkeskikk, respekt og evne til å leve i et sivilisert, demokratisk land.
Og som vi ser, dette er ikke ungdommer, det er heller ikke islamister i heklelue og kjole, dette er tilsynelatende "vanlige muslimer". Hvorfor er det så vanskelig å oppføre seg som folk for enkelte?

Her ser vi Vilks springe ut under eggangrep og med politieskorte, for han er jo ikke trygg uten.



Her ser man hvem som står bak angrepet:




Jeg skrev en gang et innlegg om Vilks. Han er en fascinerende mann, med interessante kunstprosjekt bak seg, til ære for Vilks velger jeg å legge ut dette innlegget på nytt. En ting er sikkert: bermen skal aldri vinne!


 Lars Vilks, hans kunstverk og hans stat.




Lars Vilks er for de fleste mest kjent som den svenske kunstneren som tegnet en Muhammed-tegning, og derfor må leve med beskyttelse etter drapstrusler og drapsforsøk.


Men han er mye mer enn det.

Hans livs prosjekt er staten Ladonia og kunstverkene Nimis og Arx.

Det begynte i 1980 med at Vilks satte i gang å bygge treskulpturer på en avsides strand i Kullarberg Naturreservat sør i Sverige. Av drivved, og det han ellers hadde for hånden, bygget han høye, kaotiske tårn som har fått navnet Nimis.



Det tok to år før myndighetene fant ut hva han drev med, og de definerte skulpturene som byggverk og forlangte at de skulle fjernes. Vilks anket, og ved hjelp av uthaling, og ved å selge kunstverket til en amerikaner, har man ennå ikke fått revet skulpturene, i går var de 30 år!

Skulpturen har fortsatt å vokse, den består nå av 70 tonn treverk, er 150 meter lang og 15 meter høy.

Som svar på den fiendtligheten Vilks følte seg utsatt for, begynt han på en ny skulptur, denne gang i stein, og den fikk navnet Arx, som betyr fort. En forlegger mente at Arx var en bok i stein, og den ble utgitt på forlaget Nye Doxa.

Også denne skulpturen ble det rettssak om, og Vilks fikk en kraftig bot. For å betale boten solgte han sider av boken Arx, som nå har 300 eiere som myndighetene må forholde seg til.



Kommunen var nå så lei saken at de ga opp å få kunstverkene fjernet.

Juni 1996 ble området, på omtrent 1 kvadratkilometer, erklært som egen stat, ved navn Ladonia.
Nimis og Arx er nasjonalmonumenter.

En tredje skulptur kalt Omfalos, ble Vilks dømt til å fjerne, den ble flyttet til Det Moderna museet i Stockholm, og regnes som et krigsmonument. Grunnet bråket med Omfalos, så Ladonia seg nødt til å erklære Sverige krig i 2003, etter at myndighetene i 2002 angrep Ladonia og fjernet Omfalos.

Ladonia har egen valuta, egne frimerker (men man må selv levere brevene) eget flagg og mange borgere som alle er nomader. Hvem som helst kan søke om statsborgerskap i Ladonia, som har over 14000 statsborgere over hele verden. Det er gratis å bli statsborger, og om du betaler 12 dollar, kan du i tillegg få en tittel, den du selv ønsker, som greve, baronesse og lignende.


Flagget, grønt kors på grønn bunnn.



Man skulle tro at dette var en kunstner som kunstnere verden over ville hylle opp i skyene, grunnet sine sære, anarkistiske og originale påfunn. Det gjorde de muligens og, helt til Vilks kom i klammeri med selveste islam. Siden den gang har han bare blitt latterliggjort, og hans egne, eller de man skulle tro ville være hans venner; andre kunstnere og likesinnede, har vendt ham ryggen.

Så mye for den frie tanke, og den frie tale, det stikker ikke alltid så dypt når det blir alvor, og overmakten er sterk nok.

Her kan du lese mer om prosjektet.

Ladonias hjemmeside.

Lars Vilks sin hjemmeside.

Krekar meg her og Krekar meg der.

Krekar ser ut til å ha blitt personifiseringen på islamister man ikke ønsker i dette landet. Mange ser ut til å mene at bare man klarer å hive denne mannen ut av landet er problemet med ekstremister stort sett borte.

Man kan si mye om Krekar, men en ting skal han ha, han er en ærlig mann. Han legger ikke skjul på hva han mener og hva han tror på, i likhet men en del andre ekstreme islamister er han åpen og ærlig om hva islams lære sier om straff og levemåter, bruk av vold og hellig krig. Problemet er ikke å finne ut hva islam er og hva islams lære sier, problemet er at så mange ser ut til å nekte å tro på det de hører eller leser, selv om man får det svart på hvitt og kan kontrollere det selv i islams tekster.

For en del uker siden var det stor ståhei angående den utlyste demonstrasjonen foran Stortinget, hvor islamister under påskudd av å demonstrere mot krigen i Afghanistan, truet både politikere, kronprins og nordmenn generelt og forsvarte drap på uskyldige nordmenn, siden muslimer ble drept i Afghanistan, og Norge etter islamistenes syn er delaktig i dette. Man forventet mange hundre deltakere på demonstrasjonen, men med all pressedekningen i forkant må nok motet ha sviktet for mange av disse, for det dukket bare opp rundt 30 personer. Mange så ut til å mene at dette beviser at gruppen ekstreme er liten, dessverre tror jeg nok heller det viser at de smarte ekstremistene, som ennå ikke er rikskjendiser som Bhatti og Mohyeldeen Mohammad og ikke har så mye å tape, innså at det klokeste var å holde seg hjemme og unna rampelyset, før man vet ordet av det er man rikskjendis, ikke så lurt hvis man ser for seg en karriere som ekstremist.

Om man ser hvor mange som stiller opp på islam net sine arrangementer, ser det dessverre ut til at tallet ekstremister er mye større. Hege Storhaug har beskrevet et møte på Universitetet i Oslo, hvor islam net får holde sine vekkelsesmøter: «De applauderer henrykt over avkapping av hender og føtter. De letter ikke på øyelokket når familieavtalte henrettelser fremmes som en rett og rimelig ”human right in islam”. Du tror kanskje vi befinner oss på et annet kontinent. Langt der i fra. Scenen er der vår fremtid klekkes ut: Høyskolen i Oslo. Salen er fullstappet, og langt de fleste unge studentene har uniformert seg i Muhammeds ånd.»

Også i England har man en «Krekar» som man sliter med. Ikke vil man ha ham i landet, og ikke kan man sende ham ut, siden han risikerer dødsstraff i hjemlandet. Etter mange år i fengsel er han nå satt fri men under kontinuerlig oppsyn, som koster 10 000 pund i uken, fordi man frykter hva han kan gjøre og hvem han kan påvirke.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen krevde mannen satt fri fra fengsel, men nekter ham samtidig utlevert, merkelig hvor opptatt man stadig er av terrorister og forbryternes rettigheter, og hvor lite opptatt man er av uskyldige menneskers rett til et liv i trygghet.

Man finner flust av eksempler på imamer, lærde innen islam, islamske ekstremister som oppfordrer til vold og drap på oss vanntro. Vi importerer disse menneskene, avler dem fram, fostrer dem, gir dem rettigheter, gir dem rett til å misjonere for sin tro, gir dem penger til å bygge moskeer.

Alle disse ekstremistene er islamske ekstremister. Hvor er de buddhistske, hinduistiske, kristne eller jødiske ekstremistene? Hvorfor har vi aldri problemer av denne type med dem?

Vi hører stadig vekk at islam ikke er verre enn andre religioner, det er en påstand, men den er aldri dokumentert.

Om den var sann burde vi vel da hatt samme problemer med alle andre religioner, hvorfor har vi ikke det?

W-ord og c-ord

Jeg registrerer at mange der ute havner på bloggen min på jakt etter ord med c eller w.
Jeg skrev en gang om ord på to bokstaver og om ord med w, nå har jeg funnet endel ord med c og w, og siden så mange er desperate etter denne type ord legger jeg dem ut her.
Det store for tiden er visst Wordfeud, jeg har også hevet meg på den galeien, kjekt tidsfordriv, litt lærerikt, man bruker jo hodet der man prøver å sette bokstaver sammen til brukbare ord, samtidig som man prøver å plassere ordene mest gunstig på brettet, både gramatikk og matematikk på en gang..

Scrabble eller wordfeud, det går vel stort sett ut på det samme. Fordelen med wordfeud er at det er ingen å krangle med, man kan bli oppgitt over ord som ikke blir godtatt, men man kan også bli overrasket over ord som blir akseptert, noe uventet:

Her er noen ord jeg har funnet på nettet, har ikke testet ut alle selv, men de kan være verdt å sjekke ut.

C-ord:
Campe, camping, cannabis, cellofan, champagne, canadier, canadisk, chilener, chilensk, cello, cellist, avocado, centimeter/gram/liter, cellulitt, celle, calypso, cellulose, celsius, cent, cerebral, charter, chassis, chiffon, chip, chips, cirka, cyan, bacon, yacht, dachs, choke, crawl, crawle, scone, script, sculler, curling, curler, cyanin, cyanid, cerise, taco, hockey, cola, cup, scene, schæfer, chilli, truck, cess, ciss, capo, aceton, puck.
Sic, cf, sec, pc, cp, cd, wc, cif, grace, cad, cv, wca, cirkumpolæreste, cash, celebritet, champignon, cruise, calorimeter, ecru, schwung, chili, clairvoyant, cockpit, copyright, chassis, chinchilla, jackpot, jockey

W-ord:

Crawl, crawle, watt, wire, wok, whisky, wiener/pølse/brød/kake, wolfram, fatwa, show, bowling, bowler, bowle, whist, wobbler, kiwi, wc, wolt, walkman, western, whisky, wiensk...
wadi, walkietalkie, web, wasabi, walisisk, sweeper, twist, swing,

Noen ord på to bokstaver som det påstås er lov å bruke: mm, hm, pm, pd, bl,  cv, wc, cf, ca, ng, lg, pc, cp

Garanterer ikke at alle disse er tillatt, men det er lov å prøve..

The stone

Dette diktet hadde vi i læreboken da jeg gikk på high-school i USA.
Det er neppe særlig kjent her i Norge,  jeg har i alle fall aldri hørt om det her, eller forfatteren, men det er noe med historien og ikke minst rytmen i diktet som gjør inntrykk. Jeg kom plutselig til å tenke på det, og fant det på internett, jeg legger det ut her, verdt å bruke tid på å lese mener jeg.


The Stone

"And will you cut a stone for him,
To set above his head?
And will you cut a stone for him--
A stone for him?" she said.

Three days before, a splintered rock
Had struck her lover dead--
Had struck him in the quarry dead,
Where, careless of a warning call,
He loitered, while the shot was fired--
A lively stripling, brave and tall,
And sure of all his heart desired . . .
A flash, a shock,
A rumbling fall . . .
And, broken 'neath the broken rock,
A lifeless heap, with face of clay,
And still as any stone he lay,
With eyes that saw the end of all.

I went to break the news to her:
And I could hear my own heart beat
With dread of what my lips might say;
But some poor fool had sped before;
And, flinging wide her father's door,
Had blurted out the news to her,
Had struck her lover dead for her,
Had struck the girl's heart dead in her,
Had struck life, lifeless, at a word,
And dropped it at her feet:
Then hurried on his witless way,
Scarce knowing she had heard.

And when I came, she stood alone--
A woman, turned to stone:
And, though no word at all she said,
I knew that all was known.

Because her heart was dead,
She did not sigh nor moan.
His mother wept:
She could not weep.
Her lover slept:
She could not sleep.
Three days, three nights,
She did not stir:
Three days, three nights,
Were one to her,
Who never closed her eyes
From sunset to sunrise,
From dawn to evenfall--
Her tearless, staring eyes,
That, seeing naught, saw all.

The fourth night when I came from work,
I found her at my door.
"And will you cut a stone for him?"
She said: and spoke no more:
But followed me, as I went in,
And sank upon a chair;
And fixed her grey eyes on my face,
With still, unseeing stare.
And, as she waited patiently,
I could not bear to feel
Those still, grey eyes that followed me,
Those eyes that plucked the heart from me,
Those eyes that sucked the breath from me
And curdled the warm blood in me,
Those eyes that cut me to the bone,
And cut my marrow like cold steel.

And so I rose and sought a stone;
And cut it smooth and square:
And, as I worked, she sat and watched,
Beside me, in her chair.
Night after night, by candlelight,
I cut her lover's name:
Night after night, so still and white,
And like a ghost she came;
And sat beside me, in her chair,
And watched with eyes aflame.

She eyed each stroke,
And hardly stirred:
she never spoke
A single word:
And not a sound or murmur broke
The quiet, save the mallet stroke.

With still eyes ever on my hands,
With eyes that seemed to burn my hands,
My wincing, overwearied hands,
She watched, with bloodless lips apart,
And silent, indrawn breath:
And every stroke my chisel cut,
Death cut still deeper in her heart:
The two of us were chiselling,
Together, I and Death.

And when at length my job was done,
And I had laid the mallet by,
As if, at last, her peace were won,
She breathed his name, and, with a sigh,
Passed slowly through the open door:
And never crossed my threshold more.

Next night I laboured late, alone,
To cut her name upon the stone.


Wilfred Wilson Gibson

De neste fascistene vil kalle seg anti-fascister

Winston Churchill var en dyktig, vis og fremsynt mann. Noen hevder at han en gang  sa "The Fascists of the future will be the anti-fascists", det er ikke bevist at han sa det, men det er uansett er godt sitat.

I Bergen er en gruppe som kaller seg Antifascistisk Aksjon på banen. De driver med fysisk avstraffelse og trusler mot mennesker de er uenig med, som jeg tidligere nevnte i et innlegg.  Forrige gang var det overfall, på en ung mann som var uenig med dagens innvandringspolitikk, denne gang er det trusler mot medlemmer av Norwegian Defence League, den ene er en gravid kvinne.

Fra før er vi jo vant til Blitz sine herjinger, de føler tydeligvis at de, men bare de, er berettiget til bruk av vold for å få frem sine meninger, og sensurere andres.

Andre som utsettes for overfall basert på sine meninger eller sin tro, er muslimer som konverterer fra islam. Det var nettopp en rettsak, hvor en mann var blitt overfalt på et asylmottak og hadde fått kokende vann helt over seg, fordi han hadde konvertert til kristendommen. Det var påstand mot påstand, men man kommer vel neppe til å helle kokende vann over et annet menneske ved et uhell, så i første runde ble mannen trodd, og overfallsmannen dømt, så spørs det hva som skjer i neste runde.

For ikke så lenge siden ble to iranere overfalt og knivstukket på gaten i Haugesund. Disse  hadde konvertert fra islam til kristendommen, og under overfallet ble det ropt “kafer”, dvs. vantro.

«Det spesielle med saken er at en av dem konverterte i Iran, ikke i Norge, og fikk merke konsekvensene av det med fengsel og mishandling. Han er perser. Den andre er iransk kurder. Han og kona konverterte i 2003. Begge er aktive i den lokale menigheten.
Enten de konverterte i hjemlandet eller i Norge, respekteres det likevel ikke av visse muslimer, som selv nyter godt av vestlige rettigheter og friheter. De benytter friheten til å overfalle folk fra hjemlandet som har valgt annerledes.
Slik sett rommer overfall på konvertitter en del momenter som kaster lys over forholdet mellom frihet og tvang. Friheten til å velge tro respekteres ikke, og man mener seg ha rett til å straffe med vold.»

I Sverige har man sett mange eksempler på overfall på medlemmer av Sverigedemokratene, og også noen som hadde planer om å starte opp et nytt liberalt parti ble overfalt og skadet.

Det som er fellesnevneren i disse tilfellene er en gruppe mennesker som ikke respekterer demokratiet, ytringsfriheten, trosfriheten, menneskerettighetene og mener seg hevet over andre og med rett til å straffe andre mennesker for deres personlige valg, med trusler og vold.
Det er særdeles alvorlig, og det snakkes ikke om det.
Så har vi jo de famøse Muhammedkarikaturene, det er jo det samme der;  selvtekt for å straffe mennesker man ikke liker meningene til, deres egne såre følelser er i deres øyne mer verdt enn et annet menneskes liv. Hvor uendelig sykt er ikke det, og hvor uendelig sykt er det ikke at ikke alle fatter dette og protesterer mot dette.

Jeg frykter ikke terror, men jeg frykter den utviklingen vi ser, hvor fascismen blomster opp midt i blant oss, en smørje av fascisme og islamisme som man ikke kan kritisere uten å stemples som en med sykelig redsel for noe som er livsfarlig.

Morsomme dyr

Synes denne er så bra at jeg vil dele den med dere:

Trist å være ekstremist

En ting har slått meg når jeg har sett bilder av våre hjemmeavlede islamske ekstremister som har vært fremme i media i det siste, og det er hvor ubeskrivelig triste og ulykkelige de ser ut.

Ikke et smil, bare et bistert lidende ansikt. Jo lenger skjegget gror, jo tristere ser man ut til å bli.
Det kan ikke være lett å leve i frykt på denne måten.

En selvvalgt frykt er det, men dog, hvorfor vil man seg selv så vondt?
Klarer man ikke å stå på egne bein og ta sine egne avgjørelser? Er livet så tøft at man heller velger å legge det i hendene på en makt som man først og fremst frykter, som fratar en all glede og bare etterlater tristhet, frykt og underkastelse? Først i neste liv ser det ut til å bli noe å glede seg over, kanskje ikke så rart at så mange tyr til selvmord kombinert med drap på de vanntro for å korte ventetiden. Men hvilken garanti har man så for dette livet? En bok noen engang skrev er alt man har å lene seg til, sjansen er rimelig stor for at alt er en stor bløff, i mine øyne ikke bare stor, men total.

Ikke engang musikk er tillat, her skal man kun ha fokus på den «barmhjertige» guden, som man ikke først og fremst mottar kjærlighet fra, men frykt.

Mohyeldeen Mohammad har skrevet et innlegg hvor han tilbakeviser påstander om at Allah ikke har oppfordret til krig. Man kan si mye om islamistene, men de har faktisk sitt på det tørre, de følger skriften bokstavelig, de studerer den ut og inn, og velger ikke vekk det som ikke passer dem. MM skriver :

«Hiba Khan skriver: «Ingen Gud og ingen religion har noensinne oppfordret til krig...» Dette er helt feil, og det skal jeg inshaAllah tilbakevise ganske lett. Allah sier i Koranen: «Og krig mot dem helt til det ikke er mer oppvigleri og all religion tilhører Allah...» (nær mening, surat Al-Anfaal, vers 39)

Og vår Profet Muhammad (Fred og velsignelser være over Hans sjel) sa: «Jeg har blitt beordret til å krige mot menneskene, helt til de bevitner at det ikke er noen gud utenom Allah, og at Muhammad er Hans Sendebud, og oppretter bønnen og betaler zakaat. Dersom de gjør dèt, vil dems penger og ære beskyttes, bortsett fra dets rett i Islam. Og dems regnskap er hos Allah, den mest Opphøyde.» (Nær mening, Sahih Bukhari) «...Men Æren tilhører Allah, Hans Sendebud, og de troende, men hyklerne vet det ikke.» (nær mening, Koranen 63:8
Og fred være med følgerne av den rette veiledning.»

Ingen humor, ingen glede, ingen musikk, men oppfordring til drap på de som ikke vil følge den rette tro. Hadde det ikke vært fordi denne ideologien er på fremmarsj, at stadig flere i vesten konverterer til denne troen, hvor ufattelig det enn virker, så kunne man ledd det bort.
Men dette er ikke til å le av, det er ikke bare ekstremistene som er triste, det er trist å se at atter en gang er det en voldelig, umenneskelig ideologi som får fotfeste og brer om seg.

At man aldri kan lære.