Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Det er forskjell på folk.

De siste dagene har man fått vite mer enn man strengt tatt ønsker om privatlivet til Frperen Bård Hoksrud. TV2 hadde, uvisst av hvilken grunn, sendt etter ham et TV-team for å dokumentere hans bevegelser på en tur til Riga, hvorfor i alle dager kan man jo spekulere i. Er dette noe TV2 pleier å gjøre når norske politikere drar på tur, eller hva visste de?

Mannen ble avslørt som sex-kjøper i et 10 minutters innslag på nyhetene, og stod fram som en angrende synder.

Han brøt loven, og tar visstnok sin straff for det, som er en bot, ikke fengsel.

MEN, dagen etter kunne man i en notis, under de enorme overskriftene om tidligere omtalte Bård, lese at en ordfører var siktet for seksuelle overgrep mot en mindreårig jente. Ingen avsløring av identitet, ingen avsløring av hvilket parti, selv om saken det er snakk om er mye mer alvorlig enn den de valgte å fokusere på, det er flere enn meg som har reagert på dette.

Mannen holder til i Gudbrandsdalen, noe som tilsier at han tilhører Ap eller Sp etter hva jeg har lest, kan grunnen til anonymiteten være så enkel at han ikke tilhører Frp?

Vi husker andre saker hvor Frpere har begått overgrep og hvor det er blitt stort fokus, med omtale og navn i media, nemlig Søviknes og Birkedal. Men, hvor mange fikk med seg at en Ap-politiker for noen år siden tilstod overgrep mot 10-15 gutter i alderen 13-15 år?

Hvem var han, og hvem husker ham?? Ikke vet jeg, dette må pressen ha forbigått i stillhet.

Så har vi Ap-politikeren på 27 år som ble straffet for å ha hatt et forhold til en 14 år gammel jente.

Vet visst ikke navnet å denne karen heller jeg.

Eller, hvem var SV-politikeren som ble dømt for hallikvirksomhet?

Og hvem husker saken om kvinnen som sa hun ble voldtatt av en Ap-topp for noen år siden?

Det jeg reagerer på som den store forskjellen i disse sakene, er at i de sakene der en fra Frp er mistenkt, så er man ute med en gang med navn på synderen, før man vet stort om saken, mens man i andre saker tydeligvis gjør alt man kan for å holde navnet skjult. 

TV2 hadde selv en kjent journalist som ble anmeldt for voldtekt, navnet hans ble ikke avslørt, hva var grunnen til det TV2?

Nå harselerer man med at Frp føler seg forfulgt, men har de ikke grunn til å tenke dette, når man ser den store forskjellsbehandlingen?

Etter 22/7 har media også gjort det de har kunnet for å ødelegge for Frp, med hell. Gamle sitater ble som nye, sitater som andre hadde uttalt før Carl I Hagen. Det man så ut til å forbigå i stillhet, der man fokuserte på ABB sitt tidligere medlemskap i Frp, var at ABB hadde skrevet i sitt manifest at han hadde som mål å ramme nettopp Frp. Så der har jo pressen vært svært behjelpelig, ikke bare har de gitt ABB en enorm publisitet, som var hans store ønske, selv hans mål om å ramme Frp har de gjort sitt for å oppfylle.

Da Hagen kommenterte ressursbruken av politiet etter 22/7, fikk han et hardkjør uten like, men hva ser vi nå, når det stadig økende antallet voldtekter ikke blir skikkelig etterforsket av mangel på mannskap? Og når det kommer til mindre alvorlige forbrytelser må man vel kunne tro at det nå er fritt fram?

Mange ser en forskjell, andre benekter det, eller mener at forskjellen er fortjent, men man må ha i bakhodet at nesten alle journalister i Norge hører til på venstresiden politisk, redaktører likeså.

Den fjerde statsmakt har svært mye makt, det er god grunn til å tro at dette preger resultater av valg og samfunnsutvikling mer enn mange liker å tenke på, og på en svært udemokratisk måte. Media er ikke bare overvåkere og kritikere, de er pådrivere og deltagere som med ofte ufine metoder skaper stemninger og forteller halve sannheter.

Og mange av oss som foretrekker demokrati og rettferdighet liker det ikke.

Da vant drittsekkene igjen.

Den stakkars tegneren Kurt Westergaard besøkte nylig Norge. Han skulle lansere en barnebok, sammen med Geirr Lystrup, og KW tilbragte noen dager som turist i Oslo i forkant av arrangementet.

Men før man visste ordet av det var Westergaard på vei hjem, med den nyervervede diagnosen hjerteflimmer, påfunnet av sikkerhetspolitiet.

Det viste seg nemlig at det var sterk mistanke om drapsforsøk mot Westergaard, atter en gang etter så mange år. Skal mannen aldri få fred?

Måten man han taklet denne saken på helt fra starten, gjør at man er garantert at slikt vil skje igjen. Man har akseptert at det er forskjellige regler for forskjellige mennesker, noen kan true seg til respekt, vi liker det ikke, men vi aksepterer det, vi våger ikke annet. På den måten blir det aldri fred å få, terroristene vinner jo hver gang, denne gangen måtte Westergaard reise hjem med halen mellom beina, og det ble poeng til terroristene atter en gang.

Og vi som har levd i den villfarelsen etter sommerens hendelser, at nå var det slutt på all uenighet og uvennskap, og at vi alle var en stor og happy flerkulturell familie. Akk ja.

Omtrent samtidig som dette hendte, ble Las Vilks i Sverige antagelig forsøkt utsatt for attentat, der arresterte man tre unge menn, alle med et navn som ligner på Mohamud.

Her er litt om bakgrunnen til Vilks, som jeg skrev om en gang før.

Det er altså fremdeles dødsstraff for å krenke muslimer, det er blitt en vane, det vies liten oppmerksomhet sett i forhold til alvoret, og det faktum at landet var nære på å oppleve enda en terroraksjon på kort tid.

Selvsensuren blir bare verre og verre, bare det å samarbeide med de dødsdømte er nå blitt farlig, Geirr Lystrup ble anbefalt å få hemmelig telefonnummer og fjerne navnet sitt fra postkassen, hvorfor finner vi oss i dette, hvor er rosetogene og sympatien med ofrene? De har for det første mistet sin frihet,og må samtidig leve med angsten hengende over seg for å plutselig bli utsatt for et hatefullt angrep med mål å drepe dem.

Og mannen som står bak, og som omtales som kriminell og med tilknytting til islamistiske miljø, vi vet vel alle hvem det snakkes om, uvisst av hvilken grunn nevnes ikke mannen med navn, skal han komme seg unna denne gangen og?

Begge disse to kunstnerne har jeg kjøpt kunst av, bildene henger strategisk plassert, så jeg hver dag skal huske på hvilke ofre noen gjør, og at friheten er uhyre sårbar og i ferd med å bli tatt fra oss, om vi ikke passer oss for hva vi sier eller gjør. Og aller helst bør man være føre var, for hvem vet hva som krenker neste gang.

Det er ikke til å tro det som skjer i det før så fredelige landet vårt, men det er den motbydelige virkelighet.

Men pass deg for å advare, for da er du antagelig islamofob, rasist og ikke minst høyreekstremist, og det er jo det verste man kan være i disse tider.

Er den ene terroristen bedre enn den andre terroristen?

Etter årets terroraksjon i Oslo og på Utøya fikk vi plutselig her i hittil trygge Norge kjenne skrekken og sorgen over et ondskapsfullt, meningsløst og totalt uventet angrep på tilfeldige og uskyldige mennesker, som endte opp som brikker i et spill hvor en tvers igjennom ond person ønsket å tilrøve seg hele verdens oppmerksomhet.

Og det klarte han.

Pressen har fråtset i saken daglig siden den skjedde, og velvillig hjulpet terroristen med å få sitt ønske oppfylt; masse publisitet og budskapet sitt markedsført.

Andre steder i verden har terror vært mer vanlig, om ikke dagligdags, så har den og er den en evig trussel som mennesker har hengende over seg, og nok aldri slutter å tenke på.

Ett av landene som har opplevd uendelig mye terror er Israel. For noen år siden ble busser, kafeer, markeder og andre steder det gjerne befinner seg et tilfeldig og stort antall sivile mennesker, ofte kvinner og barn, rett og slett sprengt til himmels, helt uten forvarsel.

Fortjente disse menneskene å dø mer enn våre ofre fortjente å dø?

Israel gjorde det de kunne for å stoppe dette, og klarte det i stor grad. Det stadig omtalte sikkerhetsgjerdet satte er effektiv stopper for denne terroren, gjerdet som mange i Norge, også mange politikere, krever at blir fjernet.

Denne uken kunne man lese i Dagbladet (avisen jeg ofte misliker, men som tross alt er hakket bedre enn de fleste andre aviser, fordi de en gang i blant (og mer kan man dessverre ikke forvente i dette landet), en svært sjelden gang altså, slipper til en artikkel med en litt annen vinkling enn den man ellers forholder seg til) at Norge gir penger til palestinske selvstyremyndighetene (PA), som bruker store pengesummer til å lønne terrorister som sitter i Israelske fengsel med svært høye månedslønner. Og det er bare terrorister som får denne belønningen, ikke vanlige kriminelle.

Det burde vært en selvfølge at en så alvorlig sak blir omtalt i norske aviser, men det er det ikke, så all ære til Dagbladet for å faktisk publisere dette.

Saken er altså at Norge, med Ap i spissen, er med på å sponse andre lands terrorister med våre skattepenger. En av terroristene tok livet at 66 personer i sine aksjoner, nesten like mange uskyldige som det vi mistet i sommer, hvordan kan man som ansvarlig politiker i Norge se dette skje og forsvare det eller bortforklare det?

I følge Dagbladet:

«-Totalt utbetaler PA 27 millioner kroner i direkte lønn til terrorister.(i måneden)

-Man tjener mer jo lenger man sitter i fengsel, men allerede fra dagen man blir arrestert, får man en månedslønn på 2100 kroner (minstelønn). De som har sittet fem år i fengsel får 6000 kroner i måneden, mens de som har sittet over 30 år i fengsel, får over 18 000 kroner utbetalt.

-Av det totale lønnsbudsjettet til PA, går 2,5 prosent i lønn til fanger. Ytterligere 3,5 prosent går til familiene til «martyrer».

Norge er leder av Giverlandsgruppa for palestinerne, hvis formål er «å arbeide i fellesskap for å bringe fredsprosessen fram til målet om en tostatsløsning». Giverlandene kanaliserer penger gjennom PA for å bygge en framtidig palestinsk stat. Norge bidro med nye 240 millioner kroner i vår.

Penger som går til å lønne terrorister, ifølge Pal Watch.

Norge er dermed et av de viktigste landene som Pal Watch henvender seg til, når de ber om at den direkte støtten til PA kuttes for å hindre støtte til terrorisme.»

Fangene det er snakk om har høyere gjennomsnittslønn enn f.eks. lærere og soldater.

UD prøver å forklare at dette er penger som går til «sosiale ytelser»

Men det er da mer enn merkelig at for å få tilgang på disse sosiale ytelsene, må man ha bedrevet terror, og at lønnen stiger proporsjonalt med straffen, altså alvorlighetsgraden av terroren.

Dette har pågått i mange år, først nå er det kommet inn i «ordnede former» (nytt regelverk «for fanger som har deltatt i «kampen mot okkupasjonen»)», men det er da ingen unnskyldning at det som skjer ikke er noe nytt, og spesielt etter å selv ha selv kjent terror på kroppen burde man ha evne til å innse at å støtte terror i andre land er totalt uakseptabelt.

Skrekk og gru for en dobbelmoral.

Den norske ambassadøren i Israel Svein Sevje sier rett ut at ”Vi anser okkupasjonen som grunnen til terror mot Israel”.

Hvordan skal man tolke dette, finnes det terror man kan akseptere? Om noen føler de har en god grunn til å bedrive terror (derom vil det vel antagelig alltid være en sterk grad av uenighet) kan altså terror forsvares?

Hva var grunnen til terroren mot Norge? Hvis terror mot Israel er Israels skyld, må man vel kunne hevde at terroren mot Norge er Norges skyld, eller er det ikke sånn det virker?

Så lenge terroren begås mot noen vi (dvs. norske politikere i maktposisjoner og deres utsendte ambassadører) synes fortjener det, er det ikke like ille at uskyldige barn drepes, som når våre uskyldige barn drepes?

Det blir for absurd for meg dette. Totalt umenneskelig og uforståelig.

Er ikke all terror ond og totalt uakseptabel? 

Er ikke det å ha som mål å drepe mest mulig tilfeldige sivile, helt uten å drive selvforsvar, ALLTID feil?

Hobbiten

Jeg har lest en god del bøker dette året, vanlige bøker og lydbøker, og ligger ganske langt etter i mine planer om å skrive bokanmeldelser over bøkene jeg har kommet meg gjennom.

Siste ut var Hobbiten av J.R.R. Tolkien. Dette er vel en bok de fleste har hørt om, og som mange har lest. Jeg har sett Ringenes herre-filmene, som ikke helt er i min gate, det var i overkant mye slag og «orker», så det var noe skeptisk jeg begynte på Hobbiten, men det ble en hyggelig overraskelse.

Boken er først og fremst morsomt og underholdende skrevet. Nå er ikke dverger, hobbiter, alver, bergtroll og andre rare vesen noe jeg er spesielt opptatt av eller engasjert i, men historien var såpass morsomt fortalt, at jeg likte den likevel.

Trollmannen Gandalf, som også opptrer i Ringenes Herre-filmene/bøkene, kommer på besøk til hobbiten Bilbo. Han inviteres til te neste dag, og stor er undringen hos Bilbo da det dukker opp den ene dvergen etter den andre, hver gang det banker på og han tror det er Gandalf som kommer. Gjestfriheten er det ikke noe å si på, så dvergene slippes inn i den stadig mer overfylte stuen, og serveres både te og kake, og de ikke så utpreget veloppdragne dvergene har også andre ønsker om mat og drikke som de får oppfylt. Bilbo derimot blir stadig mer bekymret for sine matreserver, men plager ikke gjestene med sine tanker om det.

Det viser seg at Gandalf har planer om å involvere Bilbo i en ekspedisjon sammen med dvergene. De er på jakt etter en gammel skatt som ble røvet fra deres forfedre, og som nå voktes av dragen Smaug.

Bilbo har ingen ønsker om å delta på denne ekspedisjonen, han trives utmerket hjemme i sin egen stue og er ingen eventyrer, men i et ubetenksomt øyeblikk, hvor han beskyldes for å være en pingle, blir han en tanke for stormunnet, og uten å ville det sier han ja til å bli med på turen.

Det blir selvsagt en begivenhetsrik opplevelse, hvor den lille Bilbo flere ganger redder sine venner fra den sikre død, han finner også en ring som gjør ham usynlig når han har den på seg, den samme ringen som Ringenes herre siden kommer til å handle om.

Boken jeg hørte ble lest av Knut Røe, og er en litt eldre innspilling. Det passet boken svært bra, han leser bra og man hører den litt særegne måten å lese på som var mer typisk på 60-70-tallet. Jeg hørte en gang en eldre versjon av Sult av Knut Hamsun som virkelig tilførte den boken et stort pluss, det er virkelig mer av betydning enn jeg før hadde trodd at stemmen og lesestilen til oppleser passer til teksten.

Oversettelsen er også av litt eldre årgang, så vidt jeg vet er den oversatt igjen. Jeg vet ikke hvilken versjon som er best der, men hadde stor sans for en del av de underfundige setningene.

Som mange før meg selvsagt har gjort vil jeg anbefale denne, gjerne som lydbok.