Fascinerende dyr.

Dyr er rare, jeg slutter aldri å undre meg over hva som foregår oppi hodene deres. 

Sauer er ålreite, og tenksomme dyr.

Sauer f.eks, der de står og ser på deg med alvorlig ansikt og store øyne, hva rører seg i de hodene der?

Katten, når man åpner døren og den lirer av seg en tiarde, lett irritert på vei inn, hva sier hun egentlig?

Kuen, når den står ute på jordet, momser på en gresstust og rauter høyt, hva prøver hun å fortelle verden?

Man vet da hvordan man gjør seg yndig for fotografen..

Og hvordan vet de hva de skal gjøre?

Fra pulten min på jobb ser jeg for tiden rett ut på et måkerede. Eller rede og rede, hva skal man kalle det, de har bare lagt eggene sine i en skråning, noen meter over veien.

Der ligger det nå en måke og ruger, time etter time. Og ikke bare en, de er to. Det er ikke noe «det er ikke mine egg» der i gården. Nei far stiller opp. Ikke ser jeg hvem som er hvem, men de bytter på å ruge. En ligger på eggene, så kommer den andre flygende og setter seg ned. Føler rugeren for det, så flyr så den avgårde, mens den andre legger seg på eggene. Det er morsomt å se når den legger seg ned, den rugger seg på plass, nedover eggene. Og så ligger den der, i vær og vind. En dag regnet det mye, men fuglen lå der, sammenkrøket i time etter time, hva tenkte den på da tro?

Av og til flyr begge vekk, hvordan vet de hvor lenge de kan være borte før eggene blir for avkjølte, har de noe begrep om tid?

Ikke mine måker, dette er Oslomåker, men det er i det minste måker.

Tenk den følelsen når du legger ditt første egg. En stor rund ball ligger plutselig der, hva ville din tanke vært? «Hm, jeg får legge meg på den ballen og bli liggende der i dager og uker, uansett vær, så får vi se hva som skjer?»

Mja... kanskje ikke?

En fugl har aldri lært av sine foreldre hva den skal gjøre, den kan jo ikke vite hva det egget er, så hva får den til å passe så godt på det?

Vi reflekterer vel sjelden over dette, for det er jo så vanlig, vi vet at det skal være sånn, men det er jo likefullt rart.

Det rareste er kanskje gjøken, som aldri har truffet sine foreldre, men likevel, den flyr sydover, til det samme stedet som foreldrene reiser til, hvordan i alle dager kan den vite hvor den skal?

Dyr er fascinerende. De tenker. De snakker.

Hva de sier vet vi ikke, hva de tenker vet vi heller ikke, men jeg skulle svært gjerne ha visst det.

Bergenshøner får en aha-opplevelse.