Frihet, ytringsfrihet, knefall og avmakt.

Ingenting har provosert meg mer de siste årene enn måten man i vesten lar seg tvinge i kne av mennesker totalt uten respekt for demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Det var med sjokk, skam og avmakt jeg satt og så på hvordan mannen uten ryggrad, og tydeligvis med dårlige knær; vår utenriksminister, stilte seg bak Selbekk, dvs. skjøv ham foran seg til ulvene, for 4 år siden. Det var så man måtte gni seg i øynene og knipe seg i armen og be en bønn om at dette var en drøm. Det var det som kjent ikke..



Illusjonene brast, man innså at istedenfor å kjempe for det viktigste vi har: FRIHETEN VÅR, var mange politikere, redaktører og andre nordmenn villige til å la seg true til taushet. Man aksepterte, uten å blunke, at det skal være livsvarig straff, gjerne også dødsstraff, for å ytre seg på en måte som kan komme til å krenke en utvalgt gruppe i samfunnet. For resultatet av historien om tegningene er som kjent at flere av de involverte må leve med beskyttelse, nå 4 år etter ble nylig Kurt Westergaard utsatt for drapsforsøk, det er tidligere avslørt terroplaner mot Jyllandsposten og Westergaard.

Men de er ikke alene. Theo van Gogh ble i 2004 regelrett slaktet (i ordets bokstavelige betydning) for å regissere en film om kvinneundertrykkelse i islam. Grunnen til harmen var at det var skrevet koransitater på kvinnekropper, dette skulle altså både han og Ayaan Hirsi Ali dø for. Ayaan Hirsi Ali ble etter dette en av verdens mest beskyttede personer, og har siden ikke kunnet leve som en vanlig fri person.
Hun mistet sin frihet.



Salmdan Rushdie ble utsatt for det samme etter å ha skrevet Sataniske vers. Robert Redeker lever i skjul i Frankrike etter å ha påpekt at islam og dens leder var voldelig, merkelig nok ”tilbakevises” dette med drapstrusler, og Redeker var aldri mer en fri mann. Og i disse dager stilles Geert Wilders, en politiker som i lengre tid har måttet leve med beskyttelse, for retten for å ha snakket nedlatende om islam, ideologien som faktisk er grunnen til at han ikke lenger er en fri mann.

Det er flere, det blir stadig flere, hvem vet hvem som er nestemann ut, hvem kan være sikker på å ikke være den som bevisst eller ubevisst tramper i klaveret neste gang?

Så hva gjør vi med dette? Ingenting. Vi, eller våre ledere, viser verden at vi lar oss true til taushet, vi viser ekstremistene at kuren deres virker, vi oppfordrer dem bokstavelig talt til å fortsette, for vi, nei vi vil aldri sette oss opp mot overmakten.
Der er grensen overskredet for min del, friheten vår er ingen selvfølge den må man faktisk kjempe for og ta vare på, blir noen støtt av det er det ene og alene deres problem, intoleranse må møtes med intoleranse, og hevder man seg krenket må man ta en titt i speilet og se om man kanskje selv er en som krenker.