Turorientering.

Da har jeg hatt årets første runde med turorientering.

Dette er tingen for oss lett sedate,som liker å gjøre ting i vårt eget tempo. Har du aldri prøvd kan jeg anbefale det, det er en kjekk form for trim, man kommer seg ut i naturen, man lærer å bruke kart og kompass, man oppdager nye steder å gå tur, og det er jo litt spennende å lete etter postene.

Det er enkelt, hele familien kan delta om de ønsker det, uvisst av hvilken grunn går jeg stort sett alene, men det er kjekt det og..

Noen hyggelige ildsjeler har altså brukt tid og krefter på å plassere postene ut i naturen, og har markert av på kartet, med en enkel beskrivelse, hvor postene befinner seg. Har registrert at de som plasserer postene her i min kommune har en forkjærlighet for myrer, så skikkelige sko som tåler vann er et bra tips.

Enten er jeg blitt en bedre kartleser, eller så har de vært litt greiere i år, og ikke plassert alle postene inni de tetteste einerbuskene, jeg fant i alle fall alle 6 postene i dag rimelig greit, men så var det vel og det mest barnevennlige området jeg tok for meg og, får vel mer å bryne meg på etterhvert kjenner jeg de rett.



Du kan sjekke på turorientering.no om det er turorientering i din kommune, der kan du også legge inn kodene du finner på hver post på internett, og konkurrere med de andre om du vil om å bli først ferdig, men det er jo strengt tatt ikke noe mål. Ikke for oss lett sedate i alle fall.
Pakke med kart og registreringskort kjøpes for ca 130 kroner, vel verdt pengene, man får mye trim for pengene, tenk hva det koster på et treningssenter.



Jeg kan i alle fall anbefale dette på det varmeste. Å labbe rundt i lett kupert terreng er bra trim, godt for rygg og muskler er det definitivt etter en lang vinter med mye asfalttrakking.

Dyr i mange varianter

Mange skaffer seg dyr for glede og nytte.
Det enkleste er vel hamster og akvariefisk. Hamsterne styrer med sitt, man ser de sjelden, for de er oppe om natten og sover om dagen, så helt optimalt er jo ikke dette konseptet som kjæledyr. De er dessuten glad i å løpe i hjul, med påfølgende klapring i bur eller kvining i hjul, så det kan jo ta på nattesøvnen for en stakkars eier, men de er lettstelte og man kan reise fra de om man får naboen til å fylle på med vann og mat innimellom.

Vi har hatt flere typer hamster, de har alle vært dverghamster, og med unntak av den ene, ble de aldri tamme. De bet, og var strengt tatt ikke spesielt koselige. Den siste vi hadde ble plutselig til 9 over natten, noen uker etter at hun kom i hus lå hun der med 8 unger, og vi fikk et svare strev med omplassering. Det endte med at vi beholdt to av ungene og, den ene fordi den var så vill at ingen ville ha ham, og den andre fordi den tross alt var relativt tam og det gikk an å ha en viss form for sosialt samvær med den.

De litt mer avanserte går for katt eller hund. Katten går jo sine egne veier, men trenger en matskål og et fang i ny og ne, men har man gode naboer er det heller ikke noe problem å reise fra de noen dager, så lenge de har tilgang på mat og kan komme seg inn for å sove litt.
Hund har jeg aldri hatt, men der er det jo tydeligvis en del mer styr, de må gå i bånd og de må luftes flere ganger daglig. En fin måte å holde seg i form på sikkert, men sannsynligvis litt surt de dagene man har mye mer lyst til å slappe av i badekaret eller sitte foran ovnen med en bok fremfor å tre på seg regnklærne og kjempe i motvind.

Så er det noen som tar'an helt ut. De går for Skotsk høylandsfe. Noen venner av oss foretrekker den varianten. De har hatt to kyr, nå fikk begge nylig hver sin kalv, født i snøbyger ute på et jorde. De holder seg til hippiestilen, med lang pannelugg, og foretrekker å bo ute, året rundt. Flotte dyr, kunne nesten vurdert en selv, med tanke på den kommende gressklippe-sesongen...

Jeg tok noen bilder med mobilen, klarte på mystisk vis å ikke finne speilrefleksen da jeg trengte den.. sånn er det når man har orden i sakene.





Den som hadde hatt et pannebånd..sukk.

Vår og våraktiviteter.

Da var sommerdekkene på plass, og vårfølelsen øker for hver dag som går.
Det var ikke jeg som skiftet, denne gangen heller.

Jeg hadde strengt tatt ikke tenkt på noe dekkskifte heller ennå, det er bare dager siden siste snøfonn fordunstet utenfor her, så klok av erfaring vet jeg at det er ingen selvfølge at vinteren har gitt helt opp ennå. Men husets herre er tilsynelatende sjefen, han tok i alle fall en sjefsavgjørelse i dag, og skiftet dekk.
Og var veldig fornøyd da vi rygget ut av garasjen helt uten knitrelyder, han har visst et anstrengt forhold til denslags.

Min far lærte meg en gang å skifte dekk, men jeg har aldri fått praktisert det, og det er ikke min vilje det står på. For et par år siden, da husets herre var syk, eller dårlig i ryggen, husker ikke detaljene, men husker at jeg tilbød meg å skifte dekk, som sagt, dette hadde jeg jo lært av Pappa.
Men da ble jeg møtt av flakkende blikk og nervøse rykninger, dette var ikke helt optimalt forstod jeg. Det ble noe mumling om at jekken ikke var helt i orden, noe eller noen kunne komme til skade, jeg forstod aldri helt om han var mest redd for at bilen kunne bli skadet eller jeg. Sikkert like lurt å ikke insistere på å få dette utdypet, det kan være bedre å leve i uvitenhet enkelte ganger.

Men våren er her altså, og vi har sommerdekkene på. Våren, som vi har lengtet etter så lenge, og som vi ikke med vår beste vilje kunne huske noen ulemper med.. før i går. Da kom vi på at om våren er det mye lettere å se alt støvet på gulvet i stuen, det fremstod i all sin gru i det sterke ettermiddagslyset i går. Jøss hvor kom alt dette fra, det var jo ikke der i forgårs.

Stakk man nesen ut kunne man kjenne den friske duften av ku, forfriskende. Og ungene ble hyper, så det var jo bare å finne frem trampolinen, og prøve å sette den sammen. Hvordan var det nettet skulle monteres igjen? Selvsagt ikke sånn man først trodde.


Nei vi klager ikke, vi bare observerer. Og hvem bryr seg om støv om våren, da trenger man ikke være inne, det er tiden for utesysler.

Så i dag har jeg kjøpt meg kart til turorientering, lurer på hvor jeg la kompasset, og er klar som et egg til å besøke flåtten der ute i bushen på jakt etter poster. Dette blir bra!!


Øst.. vest..hvordan var det nå.. og hvor la jeg kartet??

Earth hour

Det er dagen man slukker lyset i morgen.
Istedenfor å slukke lyset 365 dager i året nøyer man seg med en. Jeg ser ærlig talt ikke poenget med det.
Greit nok, man ønsker å sette fokus på saken. Problemet er, og dette er ikke noe jeg finner på, dette er faktisk fakta jeg en gang hørte på radioen, men som jeg i farten ikke klarer å finne dokumentasjon på; de som er medlemmer av miljøorganisasjoner og mest opptatt av miljøet er de verste miljøsynderne, blant folk flest..
De får så god samvittighet av innsatsen, at de unner seg litt ekstra sløsing. Merkelig men sant. De reiser kanskje ikke på charterturer til syden, men å reise til indre Mongolia for å gå på fjelltur slipper ut mer co2 enn en sydentur, og det gamle vraket man kanskje kjører rundt i, slipper sannsynligvis ut mer uhumskheter enn en ny miljøvennlig bil. Det mange ikke tenker på er at EN flytur til syden for en familie i året slipper ut omtrent like mye co2 som den samme familiens bilkjøring gjør på et helt år.

Kommunen jeg bor i bestemte at de skulle slukke lyset på rådhuset. En lørdags kveld. Om det er sånn at lyset faktisk står på, og noen skal ned og slukke det, for så å slå det på igjen en time seinere, på en lørdags kveld, underbygger det bare mine påstander. Når man forlater rådhuset fredag kveld bør man slukke lyset, HVER HELG, og la det være av til mandag morgen, hva er vitsen med Earth Hour om de ellers har lyset på året rundt?

Og glem nå ikke, at for hver som slukker lyset, blir dagen enda mer travel for disse..:

Når frøken Rotehode roter seg i hop med herr Ordensmann...

...er det duket for mange frustrerende situasjoner.

Jeg vet, for jeg har prøvd.

Jeg har mine svake sider, ingen tvil om det, og en av dem er at jeg er et uforbederlig rotehode av gigantiske dimensjoner. Det er ikke det at jeg liker rot, eller foretrekker rot, det er bare det, at helt av seg selv, samler rotet seg rundt meg, eller i mine fotspor. Jeg aner ikke hvordan det skjer, men plutselig er det der.
Da er det ekstra ille å dele hus med en som klarer å holde det ryddig rundt seg, som liker at det er ryddig rundt seg, og som irriterer seg over at jeg ikke har det på samme måten.
Eller kanskje det rett og slett er tvingende nødvendig.

Jeg synes jeg rydder, i ett sett, men det hjelper ikke. Rotet roter seg til med en gang, det er bare snakk om minutter, kanskje ikke engang det, så er det der igjen.
Hvorfor hender dette bare meg, og ikke herr Ordensmann?
Og hva tror dere skjer da, når det plutselig er rot på alle kanter? Jo da begynner herr Ordensmann å mase. Rydde, nå må du rydde, nå må vi rydde, nå må ungene rydde.

«Hvorfor ha det fint når man kan ha det stygt?» som han sier.
Det er altså ironisk ment.

Man kan alltids bestemme seg for å endre seg, man kan prøvde å forbedre seg, men min erfaring er at man klarer ikke å forbedre seg, ikke over tid. Man kan ha en god ryddedag, hvor ting havner på sin plass, og man for en stakket stund føler at man har overtaket, men all erfaring tilsier at dette er forbigående. Før man vet ordet av er det er der igjen, rotet.

Sånn er det bare med den saken.

Dessverre er mine rotegener sterkere enn hans ordensgener, så for tiden er huset fylt av 4 rotehoder...pluss en litt rotete katt. Hun liker å gå opp på bordet og «hente» ting ned på gulvet som hun kan leke med, penner og denslags.
Det sier seg selv at badegulvet fylles med klær før man har fått sagt «morgenkåpe», at gangen fylles med sko på kryss og tvers før man får sagt «beksømstøvel» og stuebordet fylles med skolebøker før man får sagt «lysestake», kampen er tapt for herr Ordensmann.

Så får vi se hvor lenge han holder ut med oss. Til tider henger det i en veldig tynn tråd, og mens jeg har skrevet dette har jeg fått beskjed to ganger om å rydde, så jeg får vel gjøre en liten innsats nå, for husfredens skyld...

..men det jeg IKKE forstår, er hvorfor ungene sitt rot alltid er noe jeg skal ta ansvar for, det er tross alt ikke min skyld at han har så svake gener...


Spør du meg vil jeg hevde at Picasso også fremstår som litt rotete, eller hva?
(foto av veggmaleri i Istan, Spania)

Den ubehagelige og flytende sannheten.

Som jeg har vært inne på i det siste, vi har et problem i Europa, som vi ikke liker å snakke om. I landet hvor vi foretrekker å være politisk korrekte, til Dovre faller, hvor sannheten vedtaes, det er nok best sånn, er det få journalister med ryggrad, og pressen er sterkt politisk styrt, av den politiske venstresiden. Selv Aftenpostens redaktør er nå en gammel Akp-ml-er, mange av avisens journalister stammer fra lignende miljø.

Da sier det seg selv at man ikke klarer å forholde seg objektiv til sakene man skal presentere, man er tross alt bare mennesker, de er aldri objektive, uansett hva de selv måtte tro om det. Da er sterk politisk slagside med på å påvirke nyhetene og "sannheten" i beklagelig stor grad.

Det finnes likevel noen med ryggrad. Dene ene er Tormod Strand, som våger å gå sine egne veier, og sikkert får en del pepper for det, den andre er Kokkvold, som var en av få som kunne gå med hevet hode etter saken med karikaturtegningene.

Han har skrevet en bra oppsummering over situasjonen i dagens Europa, anbefaler å lese den.

Verden er ikke et optimalt sted.

Jeg leste en sak i dag som virkelig satte en støkk i meg. Selv ikke det å hjelpe mennesker i nød er hva man tror det er. I krigen, eller folkemordet er vel det riktige ordet, der hutuene slaktet ned 800 000 tutsier i løpet av svært kort tid, hjalp ikke hjelpeorganisasjonene tutsiene som var ofrene, men hutuene som var overgriperne :

«Det var ved grensa mellom Zaïre og Rwanda at fjernsynsteama som strøymde til, fann bileta. For der kom flyktningane – i titusenvis, berande på omnar, fjernsyn, hermetikk, stereoanlegg og motorsyklar. Noko måtte gjerast. FN, USA og EU hadde feila. Dei hadde late folkemordet henda. No måtte dei hjelpa. Ingen spurde rett nok kven det var dei hjelpte. Det var nemleg huturegjeringa og deira medhjelparar som var flyktningane, og det dei hadde med seg, hadde dei stole frå tutsiane. Dei same menneska som stod bak folkemordet, vart no framstilte som offer for folkemordet.
Leirane voks raskt, og dei var kontrollerte av huturegjeringa, som kravde skattar og avgifter frå både FN, EU og alle desse friviljuge hjelpeorganisasjonane, så kalla NGO-ar (Non Governmental Organisations).
Hutueliten skulle tena millionar av kroner på det omfemnande hjelpearbeidet. Dei fekk feita seg opp, og for hjelpepengane kjøpte dei seg våpen, våpen dei kvar natt tok med seg inn i Rwanda for å slakta endå fleire «kakerlakkar». Tutsiane inne i Rwanda fekk berre knappar og glansbilete. Fjernsynsstasjonane hadde fått bileta sine, NGO-ane reklamen som fylte kassene, og alle var såre nøgde.»

Hjelpeorganisasjonene visste hva som foregikk, men de så bare en annen vei!

LES HELE SAKEN HER