Plutselig tilbake

Det har vært en lang bloggpause, veldig lang, og det var på ingen måte planlagt. Mye har skjedd det siste året, det er vel den beste unnskyldningen, og når noe har vært utsatt en stund blir det gjerne utsatt enda litt til, og litt til.

Men jeg har fått, faktisk flere, oppfordringer om å blogge igjen, og nå begynner ting å roe seg, og det har skjedd en ting og to siden januar, så litt er det vel å skrive om og.

Og siden vi nå allerede befinner oss i desember, passer det kanskje å snakke julepresanger..?

Som noen kanskje har fått med seg så finnes det dårlige venner. Noen av disse dårlige vennene har valgt å prioritere kampen mot Sodastream, som produserer kullsyremaskiner. Produktet er israelsk, men på fabrikkene til Sodastream jobber det mange palestinere. Men siden fabrikken har vært plassert på Vestbredden er det folk i blant oss som mener det er viktig å stenge ned disse fabrikkene, og dermed også gjøre disse palestinerne arbeidsledige. At disse arbeiderne er så heldige å tjene bedre og ha bedre arbeidsvilkår enn andre palestinere er selvsagt ingen hindring, at disse palestinerne er fornøyde med jobben sin er selvsagt uinteressant, her gjelder det prinsipper, eller noe i den dur, rare prinsipper, men dog. Hater man Israel så hater man Israel, da skal ikke noen stakkars grinete palestinere komme i veien for kampen mot en israelsk fabrikk. 

Norsk folkehjelp, ja fint skal det være, er blant de gode iblant oss som mener dette er en kamp verdt å prioritere. Absurd nok er dette fagbevegelsen sin «humanitære solidaritetsorganisasjon», som de så fint beskriver seg selv. Verden må ha blitt et fredelig sted, for deres store kampsak er for tiden kampen mot Sodastream, såpass viktig er dette at de har satt av lørdag 6. desember til nasjonal aksjonsdag mot Sodastream. Kjære vene!  Det er faktisk mulig.

Så hva gjør man da den 6. desember? Vel, jeg vil anbefale å gå til innkjøp av en Sodastreammaskin eller flere. Fin gave, og kjekt å ha selv også, og ikke minst kjekt om denne aksjonen blir den totale fiaskoen den fortjener å bli.

Hva ellers kan man gi i gave?

Miff-torget har mange andre flotte produkter fra Israel. Jeg kan f.eks anbefale hudproduktene til Ahava, Dr. Melumad og Premier. Det jeg har prøvd av dette har vært bra saker.

NOAH

Vil man støtte andre gode saker, kan man gå til NOAH sine sider og handle deres produkter. Helt uten statsstøtte fører de en utrettelig kamp for dyrs rettigheter, og fortjener all den støtte de kan få. Dyrepuslespillene deres er f.eks kjekke gaver til de søte små.

Ellers har jeg fått stor sans for Sigmund Falch sine geniale bøker. Konseptet er originalt, han har funnet en del eldre bilder, og helt uten sammenheng med hva som faktisk skjer på bildet, skrevet sine egne kommentarer til dem. Svært godt kommet på, man lurer virkelig på hvor han tar det fra. Gaven til den som har alt, gaven til den med en smule humoristisk sans i alle fall. En av bøkene har tatt utgangspunkt i instagrambilder.

 

 

 

Da har jeg delt mine beste tips, og ønsker gjerne noen tilbake. 

Latsabbene som ikke vil jobbe.. eller?

Norge trenger innvandring, noen må ta «drittjobbene» som nordmenn ikke vil ha, blir vi fortalt.

Jaha, virkelig? 

Tar så mange nordmenn lang utdanning fordi de ikke vil ta «drittjobbene», eller må nordmenn ta lang utdanning fordi «drittjobbene» er opptatt allerede?

Nylig hørte jeg at over 8% av ungdom mellom 18 og 23 (om jeg husker rett) ikke var i arbeid eller under utdanning, det er veldig mange, nesten 1 av 10, så hvorfor er de ikke i jobb?

Fordi de ikke får jobb kanskje? 

Man kunne kanskje tro det var noe i påstanden om at norsk ungdom ikke gidder å jobbe, om man ikke hadde visst bedre. Om man ikke hadde stått på sidelinjen og observert hvordan en ungdom i nevnte gruppe har søkt, søkt og atter søkt på jobber siste halvår. Og ikke fått særlig seriøs respons eller mottakelse tilbake. Ikke særlig ofte blir engang søknaden besvart. Da har man sittet og fylt ut mye informasjon på omstendelige søknader på nettside etter nettside. Skulle man være så heldig å bli innkalt til intervju, er det ikke sikkert at den man skal snakke med engang er til stede når man tropper opp, eller at man får tilbakemelding på om man får jobben når det avtales at man skal få svar. I det hele tatt ser det ut til å være utrolig utbredt med useriøse mennesker der ute, som behandler andre på en måte man best kan omtale som skammelig. 

Når voksne mennesker behandler ungdom på denne måten, hvordan kan man da forvente at ungdom i dag skal vokse opp til skikkelige mennesker som behandler andre med respekt, når de selv en dag kanskje sitter på andre side av bordet?

Jeg må rett og slett si at jeg er skuffet. Jeg hadde trodd bedre om folk. Jeg hadde trodd det faktisk skulle være mulig for ungdom med 13 års skolegang bak seg og et vitnemål som bevis på det, å karre til seg et levebrød i dette landet. Men det ser ikke sånn ut. Så mens grensene er åpne, og NAV deler ut penger i hytt og vær, sliter norsk ungdom med å få endene til å møtes, og klarer det kanskje ikke engang uten hjelp fra familien. Selv om de lever så spartansk at man ikke skulle kunne tro det var mulig, på grønnsaksblandinger, luft og kjærlighet. Dog ikke fra andre enn kjæreste, venner og familie, for samfunnet er ikke annet enn en stor skuffelse, og man føler at all innsats for å prøve å klare seg selv ikke fører til annet enn stadige dolk i ryggen.

Og det å skulle bli "naver" er noe man ikke ønsker, og føles nærmest er en skam.

Ikke alle er pågående, selvsikre og selger seg selv som en idoldeltager på speed.

Man mister troen på seg selv, man mister troen på fremtiden, man mister troen på samfunnet, og på sikt mister man vel også totalt motet når man gang etter gang bare møter en kald skulder, eller ikke engang det.

Så hva vil man gjøre med dette? La hver tiende norske ungdom gå for lut og kaldt vann, og ende opp som motløs NAVer? Mens man putter svensker inn der norsk ungdom kunne vært, og mener at det er til gode for samfunnet? Hvem betaler disse for å gå ledig, er det ikke vårt felles ansvar å holde flest mulig av våre egne ungdommer i arbeid? Det er jo til syvende og sist våre penger som går til å betale alle disse, for å ikke gjøre noe.

Nytt år, flere bøker.

Det er en stund siden siste innlegg, det er blitt 2014, og det går heldigvis mot lysere tider. 

Jeg tenkte jeg kunne begynne med noen bokanmeldelser.

Jeg har lest enda en av Gert Nygårdshaug sine bøker, den mannen har virkelig vært produktiv.

Etter Mengele zoo, er det to bøker som regnes som oppfølgere. Den første er «Himmelblomsttreets muligheter» som jeg har skrevet om før, og den siste er «Afrodites basseng». 

Direkte oppfølger er det vel vanskelig å kalle dem, men noen fellesnevnere har jo alle bøkene, i alle dukker Mino fra Mengele zoo opp. I den siste har han en liten rolle, men en slags tråd er det jo.

Boken begynner med at en kvinne, som ser ut til å være den siste overlevende, beveger seg gjennom en lang og ugjestmild ørken. På samme tid får vi møte en far og hans sønn som bor for seg selv ikke så langt fra Vanndal, en bygd som dukker opp i en del av Nygårdshaugs bøker. Det viser seg at faren, med navnet Jonar Snefang, drømmer om kvinnen Ooni, som altså beveger seg gjennom ørkenen, og handlingen går frem og tilbake mellom disse to og deres liv, da Jonar har tilbakevendende drømmer om Ooni. I tillegg er det en tredje historie som fortelles, det er forfatterens egne tanker, han er opptatt av stein, og har en stor stein i hagen han grubler mye over, og hvordan han skal få flyttet.

Mino er en flyger i denne boken, som har ansvar for å passe på at det ikke oppstår skogbrann, og han kommer også med en del matvarer, og også noe annet, til Jonar og sønnen Erlan.

Så en dag skjer det noe skremmende, en hurtigvoksende skog nærmer seg Jonar og sønnen, og nå begynner virkelig ting og skje.

Man skal jo heller ikke fortelle for mye. Jeg synes begge de to siste bøkene var litt tunge å komme i gang med, men etter hvert tok de seg kraftig opp, og det er jo tankevekkende det som skjer, og man begynner jo å gruble over hvordan det ville blitt, om noe av det som skjer i disse bøkene faktisk ville skje. Nygårdshaug er en mann som ser ut til å ha mer sympati med jorden, enn med dens innbyggere..

Boken anbefales som de fleste andre av denne forfatteren. 

Så har jeg hørt Herbjørg Wassmo sin siste som lydbok, «Disse øyeblikk». Uten at det kanskje sies direkte, oppfatter jeg denne boken som hennes selvbiografi. Bøkene om Tora, handlet om en jente som ble utsatt for incest, og selv om det ikke sies direkte i denne boken er det tydelig at det samme ligger under her, hovedpersonen hater sin far, og man antar at overgrep er grunnen.

Det er interessant å høre hennes livshistorie. Jeg har likt denne forfatteren lenge, og lest de fleste av hennes bøker. «Dinas bok» er vel favoritten, men «Det sjuende møte» gjorde også inntrykk. Noen av de andre falt derimot ikke i smak, som «Flukten fra Frank» og «Hundre år». Dina som person fascinerer derimot, og både første og siste bok i denne triologien er bra, mens den midterste dessverre ikke er så mye å skryte av.

HW ble tidlig mor, uten å være gift, noe som vel ikke var så enkelt på den tiden. Hun utdannet seg til lærer, giftet seg og fikk enda et barn. Små og store hendelser i livet beskrives bra, og det er en interessant bok å lese. Jeg anbefaler gjerne også denne boken. 

 

Ellers har jeg hørt et par bøker av Jørn Lier Horst. Jeg klarer aldri helt å komme inn på hovedpersonen og får ikke de store følelsene for ham, som man i større grad gjør med f.eks Harry Hole. Så selv om ikke bøkene er dårlige er de heller ikke i mine øyne de mest fengende. Bøkene heter «Når havet stilner» og «Hulemannen»

Jeg har også hørt den siste til Chris Tvedt, lest av Lasse Lindtner. Hovedpersonen i denne boken er politimannen Edvind Matre. Det er litt det samme som med Horst, hovedpersonen gjør ikke noe spesielt inntrykk, og det irriterer meg også litt at oppleseren legger forskjellige dialekter til de forskjellige personene. Jeg synes dette bare høres dumt ut, så kanskje det er bedre å lese boken selv, den er grei nok, men jeg liker bedre Tvedt sine bøker om advokaten Mikael Brenne. De liker jeg derimot svært godt.

Kornsirkler

I disse dager sender TV2 en interessant dokumentarserie om kornsirkler.

Jeg skrev tidligere tre resyme av boken om kornsirkler som er skrevet av Eva-Marie Brekkestø.
De som er interessert i dette merkelige fenomenet kan lese dem her:

DEL 1

DEL 2

DEL 3

 

Farvel til EU?

Gert Wilders sine ord om hans tanker for fremtiden til EU lyder bra:

De siste fem årenes euro­krise har fun­gert som en kata­ly­sa­tor. Euro­pas bor­gere - fra Fin­land til Por­tu­gal, og fra Irland til Hel­las - har mer­ket seg at Brus­sel ikke har vært i stand til å løse den økono­miske kri­sen. Løs­nin­gen ble å pålegge inn­stram­nin­ger som resul­terte i økte skat­ter, og bare gjorde vondt verre.
EU brakte ikke fre­den til Europa, det gjorde NATO. EU brakte ikke økono­misk vel­stand, det gjorde fri­han­de­len. Sveits er den mest kon­kur­ranse­dyk­tige økono­mien i ver­den, og Norge det mest vel­stå­ende lan­det. Ingen av dem er med i EU. Begge til­hø­rer det euro­pe­iske fri­han­dels­for­bun­det EFTA.
EU gav hel­ler ikke euro­pe­ere mer demo­krati og fri­het. Tvert­imot: EU er et feng­sel av inn­satte nasjo­ner. Unio­nen under­gra­ver våre nasjo­nale demo­kra­tier. Det lig­ner en euro­pe­isk ver­sjon av Sov­jet­unio­nen - EUSSR.

I flere måne­der har mitt parti, Fri­hets­par­tiet, ledet på de neder­landske menings­må­lin­gene. Vi er et ungt parti. Vi vil at Neder­land skal gå ut av EU og inn i EFTA, og, som Sveits, frem­for­handle bila­te­rale han­dels­av­ta­ler med EU og res­ten av ver­den. Vi kom­mer til å vinne det euro­pe­iske val­get i mai.
Hel­ler ikke i andre land har EU noen­gang vært så lite popu­lært som i dag. Til­li­ten til EU er falt til sitt laveste nivå noen­sinne. Seks av ti euro­pe­ere har en tendens til ikke å stole på EU, dette i hen­hold til EUs egne menings­må­lin­ger. De kom­mer til å stemme der­etter. Den gamle orde­nen til Brus­sels selv­til­fredse elite er i ferd med å gå i oppløsning.

Hele stykket kan leses her

Vi krysser fingrene!

Rasisme meg her og rasisme meg der.

Det finnes ennå noen der ute som føler de vinner enhver debatt ved å slenge mot motstanderen at han/hun er en rasist. Så slipper man liksom å komme opp med noen gode argumenter, for den som får slengt dette etter seg bøyer hodet i skam, og tusler stille hjem for å gruble over egen elendighet. Tror altså enkelte etternølere som ikke helt henger med.

Sannheten er vel helst at de fleste der ute himler med øynene og rister på hodet av misbruken av dette en gang så viktige ordet, og knapt gidder å argumentere imot leverandøren lenger. Det får være måte på hvilket nivå man skal senke seg ned til vil de fleste mene, og den slags hersketeknikker hever man seg helst over.

En av de som presterte å bruke ordet nylig var Akhtar Chaudhry. En far fikk omsider nok, etter at ALLE hans 4 sønner var blitt ranet, og gikk ut og sa at nå måtte innvandrerforeldrene komme på banen, for så godt som alle som bedriver denne type ran av andre ungdommer, er innvandrerungdom. Selvsagt måtte mannen poengtere at dette ikke var rasistisk ment fra hans side, og Chadrey var videre opptatt av at det ikke måtte ende opp i rasisme som slo tilbake på innvandrerne å påpeke det faktum at innvandrerungdom raner norsk ungdom i stor stil.

SOM OM DET IKKE ER NETTOPP RASISME AT INNVANDRERUNGDOM RANER NORSK UNGDOM I STOR STIL?

Hvorfor er aldri dette tema? Hva hadde man sagt om det var motsatt? Vi vet vel alle at det hadde blitt ramaskrik, fakkeltog, TV-debatter og stempling av alle nordmenn som rasister og "nå må vi alle gå i oss selv"...som en start, før det virkelig ville ta av.

Det er jo ikke evnen til kontroll det står på, det må jo være viljen, for vi vet jo alle hvor ekstrem kontroll man har på døtrene i disse miljøene, så kanskje man kunne slippe litt opp på jentene, og heller følge litt mer med på hva sønnene bedriver?

I dag kan man lese hva den svenske reporteren, med det ikke fullt så svenskklingende navnet Ehsan Fadakar, lirer av seg av oppgulp. Man kan fascinert beskue hvordan han sparker rundt seg i alle retninger, som en kickbokser som kun har bedrevet egentrening etter intuisjonsmetoden, og mer enn noe annet viser for verden for en uopplyst gjøk og fordømmende menneske han er. Han bruker selvsagt ABB for alt det er verdt og mere til, kobler mot Frp og riktig storkoser seg. Ingen grunn til å ta mannen på alvor eller gi ham flere minutter i rampelyset for så vidt. Det jeg reagerer på er at han kommer seg glatt unna måten han omtaler nordmenn på, som ville blitt tatt svært ille opp om det var en norsk mann som omtalte han og hans folk på samme måte, han er altså opprinnelig fra Iran:

«Allt verkar gå ut på att bevara den norska kulturen, vad den nu är värd. Norrmännen har inte direkt gjort sig kända som några hårdjobbande, smarta ­eller innovativa världserövrare.»

Bytt ut nordmenn og norsk med persere og iransk, og se hva du synes om resultatet.
I Sverige hadde man i alle fall aldri fått dette på trykk.
Ellers sier herren:"Att bli rik på olja är som att vinna på lotto. Du må leva gott, men du är fan ­inte bättre än någon annan. Innan oljan var landet fattigt. Efter oljan har landet pengar, men inte mycket mer än så. Inget Ikea, ­Ericsson eller Nokia."

Men hva mener så den godeste Ehsan om verdens andre oljeprodusenter, har han mon tro noen mening om hvordan man bruker oljepengene sine i Saudi-Arabia, og noen tanker om hvordan man der behandler de fattige, kvinner, homofile eller hvem det nå er denne mannen sympatiserer med for anledningen?

Nok om ham. Over til den virkelige og grusomme rasismen. I alle fall etter dagens definisjon, som altså også omfatter religion. Sist søndag var det et aldeles grusomt innslag på Søndagsrevyen. Det var atter en gang Tormod Strand, NRKs desidert beste reporter, som hadde en sak om situasjonen i Syria. Vi fikk se de såkalte opprørerne, de vi på en måte er på lag med, siden vi alle ønsker å styrte Assad, og vi fikk sett deres metoder. Opprørerne stoppet noen trailere som skulle krysse grensen. De stakkars trailersjåførene fikk spørsmål om hvor mange ganger man må knele under morgenbønnen. De svarte litt nølende tre, og ble visst til slutt enige om det. Det viste seg å være feil svar. Så hva gjør så de ufeilbarlige og velinformerte islamistene, representantene for fredens religion? Informerer de om rett metode og demonstrerer teknikk? Forstår de at mennene ikke er videre interessert i islam og lar dem kjøre videre?  Nei, som de gode islamistene de tross alt er, tvinger de mennene til å knele og skyter dem i hodet.

Dette er rasisme, eller snarere barbarisme, i den verst tenkelige form, og det er nettopp den man burde fokusere på om man virkelig mener noe med det. Jeg har ikke sett reportasjen omtalt et eneste sted etter at den ble sendt, i stedet bruker man tiden på totale dumheter og mentalt lavmål.

Og sånn går nå dagene.

Økologisk, litt her og litt der.

Etter at jeg begynte å se etter økologiske matvarer, får man jo noen aha-opplevelser. 

På Rema har jeg funnet økologisk melk og rømme. Det merkelige er at disse matvarene er billigere enn tilsvarende ikke-økologiske. Likevel er det lite økologisk melk i hyllene, og folk flest velger den vanlige, og betaler mer, for et antagelig dårligere produkt, i alle fall et produkt som ikke er bedre. Gammal vane er vond å vende ser det ut til. 

Ellers er det dessverre tynt i grønnsaksdiskene rundt om av økologiske matvarer. En del butikker selger gulrøtter av merket Go eco, og ellers kan man finne andre grønnsaker og andre produkter av dette merket. Jeg har f.eks. funnet agurk, potet, paprika, epler, appelsiner, tomater men ikke alt i samme butikk.

Ellers har man bønner, linser, tomater, mais og lignende på kartong.

Jeg hadde en runde i går på noen av de litt større matbutikkene i området. Jeg oppdaget at Meny og Coop har et ganske bra utvalg. Coop har til og med en egen serie med økologiske produkter, kalt Änglamark. Jeg fant smør, egg, ost pasta, tomater på kartong, sukker, hvetemel, rapsolje, solsikkefrø, sesamfrø, tomatpure, hermetisk mais, kaffe, syltetøy, havregryn og ris på Coop Extra og/eller Meny. 

Ellers ser jeg at andre produsenter også tilbyr noen av varene sine økologisk. Heinz’ ketchup, Dolmio spagettisaus, forskjellige typer te, oliven, det er bare å se etter det grønne merket, mange butikker er flinke til å sette det grønne symbolet rundt prisen, og Kiwi har fjernet moms på økologiske matvarer. 

Her finner man en oversikt over hva man faktisk får tak i, og hvor man finner det.

Barnemat på glass får man også økologisk, HIPP produserer all mat økologisk, småbarnsforeldre bør være oppmerksom på dette, barn er de mest utsatte av alle, så hvorfor ikke gi dem den garantert giftfrie varianten?

Noen produkter koster litt mer enn de «vanlige», men ikke alltid. Og ikke nødvendigvis mye. Det du får tilbake er trygg mat uten tilsatt gift, og det er også store sjanser for at produktet inneholder mer næring, og smaker bedre.

Helios har mye økologisk mat, men dette merket ser man dessverre ikke så ofte  på vanlige matbutikker. Helsekostbutikker har derimot ofte varer av dette merket.

Ica sitt økomerke ser slik ut:

 Gogreen har en god del økologiske produkter også:

Og er man først i gang, bør man jo selvsagt og se om varene er fairtrademerket, som sier at varene er produsert på en måte hvor de som har produsert den har hatt trygge arbeidsforhold og lønn som fortjent.:

Det er også viktig å huske på at økologisk produserte produkter som f.eks egg, stiller strengere krav til hvordan hønene behandles, så samtidig som du får sunnere egg, får hønene et bedre liv, bedre plass, sunnere for og mer frisk luft.

Man kan også finne økologiske vakemiddel, som heller ikke er testet på dyr:

 Noen andre økologiske produkter: