En langvarig forlovelse

En bok jeg lenge har tenkt at jeg skulle skrive om er «En langvarig forlovelse» av Sebastien Japrisot, som egentlig er et pseudonym for Jean Baptiste Rossi.

Jeg leste en gang en bok av Rossi som jeg likte godt, og da jeg oppdaget at han også skrev under et annet navn måtte jeg jo også lese denne. Jeg slet litt i starten, for historien begynner med å fortelle om 5 soldater som føres inn i skyttergravene under første verdenskrig, men de omtales ikke alltid ved navn, men med nummer, og man får litt informasjon om hver soldat, og stadig litt mer gjennom boken, så det tar litt tid å få alle opplysningene på plass. Jeg hørte faktisk boken igjen som lydbok for ikke så lenge siden, og da tok jeg notater underveis så jeg lettere kunne få plassert de forskjellige personene, også mange andre utenom de 5 soldatene.

For å oppsummere for de som eventuelt vil lese boken kan jeg ta det her:

1818 - Tito, 30 år, kjevhendt, kvalte en gang en offiser, hittebarn, har en kone og en sønn: Baptistien. Tålmodig, ble hentet på gården og brakt inn i krigen, omtales som «Den mannen», stor, ensom ulv heter egentlig Benoite Notredame, konen heter Mariette Notredame, konen flyttet 

7328 – Ange Bassignano- «Engel» lite dekkende tilnavn, italiensk innvandrer, pen, egoist, tyvaktig, feig, Nino 26 år, «Straffangen» kallenavn, satt i fengsel i 5 år, hallik, «Tina (Valentina) Lombardi kjæreste

2124 - Kleber Boquet, kallenavn «Eskimoen», snekker, kalt Bastoch, dro til Amerika, venn av lille Louis, skutt ved et uhell, 37 år, sympatisk, bodde sammen med Veronique Passava, hadde støvlene til en tysk soldat

4077 – Six-Sous Francis, korporal, sveiser, kone Therese Genjarde og to døtre, ikke god til å snakke, fagforening, styggeste sår, snill, sykkeinteressert, 31 år, konen er spinkel, lyst hår jobber i vaskeri

9692 – Jean, Manech, kornblomsten, kjæresten til hovedpersonen i boken: Mathilde

Historien begynner med at disse 5 føres frem til fronten for å straffes med døden. De har alle sammen skadet seg i hånden, 4 med vilje, den siste ved et uhell, og de skal straffes for å skremme andre fra å gjøre det samme for å få slippe å delta i krigen som var deres intensjon. De skal sendes ut i ingenmannsland mellom skyttergravene, hvor de antagelig vil møte den visse død.

Hva som videre skjer nøstes så opp igjennom boken, da Manechs kjæreste setter seg fore å finne ut av hva som skjedde med de fem denne natten. Alle fem soldatene antas å være død, men ikke alle de etterlatte aksepterer dette, og noen av dem begynner å grave i saken, da det går rykter om at en eller flere av soldatene kan ha overlevd.

Det er en spennende og fascinerende historie, om en som aldri gir opp, om en som følger hjertet sitt for å finne ut hva som skjedde med hennes forlovede. 

Man kan bli litt forvirret over navn, det er en del å holde styr på, men jeg synes boken er vel verdt å lese, og har notert ned noen stikkord også om andre personer:

Daniel Esperanza: 43 år, døende soldat som informerer Mathilde om noe av det som skjedde ved fronten den kvelden, og setter henne på sporet. Sersjant, eksporterte vin, ikke søsken, foreldre døde, fattig, skrev og sendte en siste hilsen for de fem soldatene som familiene mottok

Kaptein Etienne Favourier, ville ikke motta fangene, historielektor, «Sleivkjeften», ugift, frimerker

Løytnant Estrangin hadde ideen om å la fangene skrive brev hjem

Soldat Celestin Poux, «Hærens skrekk», får tak i alt som trengs, «Enda litt til», «Tetto», «Svøpen», oppsøker Mathilde

Korporal Benjamin Gordes, «kavringen», kamerat av Kleber, snekker, sympatisk, kone og 5 barn

Chardolot omkom da han ble evakuert, eneste sønn, korporal

Lille Louis driver en bar, venn av eskimoen, bokser, seilskutemodell laget av eskimoen

Pierre Marie, 50 år gammel advokat, sjarmerende, venn av Mathildes far

Det er også en del andre personer, men tror dette får holde. Jeg kan ikke garantere at navnene er korrekt skrevet, da jeg overhodet ikke kan fransk, og noen navn er vel skrevet etter sånn jeg hørte de, mens noen har jeg sjekket opp i boken.

Det er en bok om både krig og kjærlighet, ondskap og håp, om en som aldri gir opp, om mennesker som savner sine kjære, om mennesker som er villig til hva det måtte være for å finne sine kjære igjen eller hevne de. Det er en bok som gjør inntrykk og en bok som er verdt å lese.

Det er også laget film av boken, filmen er grei nok, men som alltid ellers er den såpass forskjellig fra boken til at man blir en smule frustrert.

Lukrativt å være jødehater på fulltid.

Vi er blitt beriket med en rekke kjekke, unge menn i dette landet de siste årene. De stikker seg frem den ene etter den andre, med sine blide åsyn og sine elskelige meninger. Denne uken var det enda en, med et navn som er umulig å huske, og i god islamistånd måtte han jo true noen jøder som seg hør og bør, og et par journalister også når han nå først var i gang. På merkelig vis er en gutt, født og oppvokst midt iblant oss, forvandlet fra kjekk ung mann til usympatisk islamist på kort tid.. Snodige greier.

Carl I Hagen går i dag ut og sier, som sant er, at dette advarte han imot, for mange, mange år siden, og han plasserer ansvaret der det hører hjemme, hos tidligere og nåværende statsministre og fremtredende politikere. At de protesterer kom vel ikke som noen overraskelse, men nå har de selv og de fleste av landets journalister i alle år drevet svertekampanjer og personforfølgelse av Hagen, så kanskje det var på tide at de selv ble uthengt med navn og fikk smake sin egen medisin?

Men nå var egentlig saken denne islamisten med det vanskelige navnet. Man kan lese at han har vært saksbehandler i det offentlige, men sa selv opp jobben tidligere i år.

«27-åringen skal ifølge VG ha hatt en saksbehandlerstilling i det offentlige, men valgte å si opp denne tidligere i år. Han har tjent omtrent 370.000 kroner de siste årene. Ifølge TV 2 får han nå 4.815 kroner i uken fra Nav som arbeidsledig.»

Man må jo spørre seg hvilke type saksbehandling det er denne mannen har bedrevet, og om man kanskje burde se litt over sakene han har behandlet, med tanke på hvilke holdninger han har.

Men så kommer man til regnestykket. Han får altså utbetalt nesten 5000 kroner i uken, noe som tilsier nesten 20 000 kroner i måneden, jeg vil tro det er ganske mange i dette landet som er i full jobb som ikke får særlig mye mer, endel også mindre. Og har man egentlig rett på dagpenger når man selv sier opp jobben? Og med utgangspunkt i 370 000 kroner, så trodde jeg dagpengesatsen lå på rundt 60 % av lønn siste år, før skatt, og selv om man regner lav skatt kommer jeg uansett ikke opp i så mye som 15 000 kroner måneden engang, hvilke tillegg er det NAV opererer med her?

En stakkars minstepensjonist kan jo bare drømme om slike summer, men så er vel de fleste av dem både lovlydige og fredelige mennesker som aldri har truet hverken jøder eller journalister, og ikke utgjør en fare for noen.

Jammen er det godt å vite at skatten man betaler er i gode hender og deles rundhåndet ut til både Hamas og hjemlige ekstremister. Godt er det også å vite at de får litt ekstra til salt i grøten, eller terroropplæring i Pakistan, eller AK47 eller hva de nå velger å bruke pengene våre på.

Vold uten grenser

Stadig oftere leser man om voldssaker som er så groteske at det er vanskelig å fatte. Total umotivert vold, grenseløs ondskap, hvor skal dette ende, hvordan er vi havnet i denne situasjonen?

Ett eksempel leste jeg om i dag, en tysk mann, overstadig beruset, ble plassert i en stol på en uterestaurant mens kompisene skulle skaffe en drosje. Så kom det en gjeng forbi, de hevdes å komme fra en tyrkisk fest i området, de begynte å slå og sparke mannen, de ønsket tydeligvis å drepe noen, og han ble den utvalgte. De nådde sitt mål.

Johnny, som offeret het, hevdes å være den siste, så langt, av over 7500!! ofre, drept av utenlandske kriminelle i Tyskland siden 1989.

Han ble bare 20 år, og det hevdes at han aldri gjorde en flue fortred.

Mange fikk vel med seg saken om den svenske mannen som, også overstadig beruset, falt ned på et togspor. En mann som hadde fulgt etter ham, siden han så hvilken tilstand han var i, hoppet ned på skinnene, og ranet den forsvarsløse og bevisstløse mannen, før han stakk av, mens mannen ennå lå  på skinnene.

Så kom toget… mannen ble overkjørt, men var ufattelig heldig, han ble bare hardt skadet og måtte amputere en fot. Gjerningsmannen ble filmet, og faktisk også tatt, i rettsaken som nå pågår sier han at om han hadde visst at han ble filmet ville han ikke gjort det han gjorde, nei selvsagt ikke. Feil svar! Hadde han visst at det ville komme et tog på en togskinne ville han ikke gjort det, er riktigere svar. Hadde han hatt skam i livet, oppdragelse, folkeskikk og respekt for andre mennesker hadde han ikke ranet et annet menneske, er det riktigste svaret.

Merkelig nok het også dette offeret Johnny.

Så husker kanskje noen saken om småbarnsfaren i Sverige som ble umotivert slått ned og banket til døde på vei hjem etter en juleavslutning i fjor, eller antagelig ikke, for det har vært så mange sånne saker. Mannen ble banket av tre fire afrikanere, helt uprovosert.

Dette er bare noen få eksempler, det er mange, mange flere. Felles for svært mange saker er at offeret er etnisk norsk/svensk/tysk/… og at gjerningsmannen er utenlandsk, ikke-vestlig.

Vi hører aldri nevnt ordet rasisme i slike sammenhenger, det taes bare frem om situasjonen er motsatt, men når så mange etniske europeere utsettes for så mye umotivert vold, er det ikke på tide å se et mønster her, er det ikke på tide å ta Abid Raja og mange andre på alvor, er det ikke på tide at Antirasistiske senter børster støvet av definisjonene og undersøker om det faktisk kan finnes noe slikt som rasisme også mot hvite mennesker?

Eller rakner verdensbildet deres totalt da? Best å bortforklare, sånn som man er blitt mester i?

Ikke alle liv er like mye verdt, noen skal man bare glemme så raskt som råd er, for omstendighetene er for ubehagelige å snakke om.

Hva skal vi egentlig med FN?

Jeg har i mange år hevdet at det å føre dialog med noen nødvendigvis vil føre til at man må møtes et sted på midten, det er ikke vi som skal belære og omvende, det er gi og ta, derfor er det ikke alltid verdt å føre dialog når avstanden er for stor og man ikke har noe man kan fire på.

Mange har dessuten en naiv tillit til FN og FNs evne til å vedta fornuftige bestemmelser, da det tydeligvis ikke sviver dem at i FN befinner også nettopp alle de landene som bryter menneskerettigheter an mass seg, i samme båt som de landene som respekterer samme regelverk. Det tragiske er bare at de siviliserte er blitt i mindretall!

Det siste nå er et de har prestert å vedta en resolusjon som skal fremme menneskerettigheter gjennom “tradisjonelle verdier”. Dette står man så fritt til å tolke, og vil kunne innebære tradisjonelle «verdier» som tvangsekteskap, barnebruder, æresdrap, kjønnslemlestelse og andre motbydeligheter som noen altså mener er tradisjonelle verdier. For hvem er vel vi til å kritisere andres kultur og tradisjonelle verdier? Nei, kjære vene altså!

«I 1998 støttet 72 prosent av FN’s medlemsland den europeiske menneskerettspolitikken, mens det i dag kun er 48 prosent som støtter EU-landene. Dette gjelder først og fremst menneskerettighetene som er nedfelt i FNs egen Menneskerettighetserklæring, som man i størstedelen av verden har et ganske annet syn på. Det har derfor vært tilnærmet umulig å få vedtatt resolusjoner om forholdene i for eksempel Burma, Zimbabwe og Darfur.

Også i FNs Menneskerettighetsråd har land som ikke selv følger de samme menneskerettighetene flertall. Rådet domineres hovedsakelig av arabiske/muslimske land under ledelse av Organisasjonen av islamske stater (OIC), med støtte fra afrikanske land. Denne alliansen kalles G77 og består i dag av 130 land, hvilket utgjør en klar majoritet i FN. Av de 130 landene er 57 også medlemmer av OIC. I 2009 ga G77-gruppen formannskapet til Sudan, hvis president Omar Hassan al-Bashir var tiltalt av Den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på bakgrunn av regimets daværende overgrep mot befolkningen i Darfur.»

Ja du leste riktig, de som skal forvalte, forsvare og beskytte menneskerettighetene er i stor grad også de som bryter dem, FN er blitt en tragisk farse som siviliserte land bør trekke seg ut av og bryte kontakten med, vi har ikke lenger noe der å gjøre.

Men vi vet vel alle at det aldri kommer til å skje, ikke oss, mesterne i dialog, forståelse, toleranse og underkastelse.

Vold avler film

Jeg tenkte jeg skulle hive meg på trenden å ha sterke meninger og uttale meg standhaftig om en film jeg ikke har sett. Jeg synes derfor den siste Muhammed-filmen var kjempebra og av strålende kvalitet. Jeg har som sagt ikke sett den, bare et lite klipp av den, aner ikke noe om historien, kvaliteten og den slags, men jeg er vel like mye i min rett til å mene noe om den som alle de som heller ikke har sett den, men springer gatelangs og dreper for fote i protest mot en film de ikke har sett.

I motsetningen til barbarene som dreper, vet jeg nemlig hvorfor filmen ble laget, den ble laget som et svar på vold, drap, fordriving, krenking og forfølgelse av koptere i Egypt. Som reaksjon på vold og fordriving lager man en film, hvor ufint altså!

Det skal veldig godt gjøres å lage en film som fremstiller Muhammed som verre enn han var, jeg har ikke sett at noen har påpekt faktafeil i filmen, og om han blir fremstilt som voldsmann, voldtektsforbryter, drapsmann og pedofil har man i alle fall ikke tatt for hardt i, for dette er historiske fakta om «den beste mann som noensinne ha levd».

I rabalderet om denne filmen tror jeg rett og slett mange helt glemte å nevne noe om bakgrunnen til at en slik film i det hele tatt ble laget. Jeg fikk i alle fall ikke med meg at Kvarme nevnte noe om det da han var ivrig opptatt med å demonstrere mot ytringsfriheten sammen med over 3000 muslimer i Oslo, han syntes kanskje ikke at det passet seg..?

At han heller ikke ser ut til å ta det så tungt at Film avler Vold er kanskje enda merkeligere, men det er kanskje litt vanskelig å ha flere tanker i hodet på en gang??

Nå er han i gang igjen, han har hevet seg med i hylekoret som ønsker bønnerom på skoler i Oslo. Ja hvordan kan vi vel klare oss uten, her har vi vært et kristent land i rundt 1000 år, på godt og vondt, og ingen har før nå kommet på denne lysende ide’en. At det er ekstreme muslimer som får velfortjent støtte fra vår alles kjære biskop er selvsagt bare tilfeldig og ikke noe å bry sin lille hjerne med, det var dette med to tanker og sånn ja..

Siv fikk på pukkelen da hun tok ordet snikislamisering i sin munn. Antar at det var ordet snik som skapte problemer, for det er jo helt åpenlys og klar og tydelig islamisering av landet vårt våre trøtte og triste øyne nå skuer.

Vi får ta med de lyspunktene vi kan finne oppi denne suppen, Sara Mats Rasmussen er en, med sin egenproduserte og svært talende karikatur, hvor hun påpeker, som sant er, at om profeten ikke vil tegnes, kan han jo bare dekke seg til, man finner vel en burka som passer..

Hvis du ikke liker å bli tegnet, dekk deg til, profet

Litt etter litt kommer også Abid Raja frem til stadig nye sannheter. Han er ikke helt i mål ennå, men han beveger seg i riktig retning, og han får støtte av den klartalende norsk-pakistanske filmskaperen 

Ulrik Imtiaz Rolfsen.

Den dagen Raja innser at jødehatet kommer fra hans elskede profet, og at det er fra den samme mannen de hatefulle holdningene til homofile og ikke-muslimer kommer fra, kan man kanskje si han er i mål, men det kan være verdt å merke seg Hege Storhaugs kvasse kronikk om Raja, og alle de horrible uttalelsene han har kommet med gjennom årene, jeg glemmer aldri hvordan han rakket ned på en del unge muslimske jenter i en TV-debatt for mange år siden, som var så freidige å fortelle om tvangsekteskap og trusler de ble utsatt for. Dette benektet han hardnakket.

Så har vi jo fått vår første muslimske minister. Kulturminister Hadia Tadjik. Hun skal altså ta vare på vår kultur fremover. Der er det verdt å merke seg hva hun uttaler om ekteskap : «- Prinsipielt mener jeg det å arrangere ekteskap er like legitimt som det å forelske seg og gifte seg på den måten.»

Man bør kanskje lese det to ganger så det riktig kan synke inn.

Det blir ikke engang ramaskrik eller store overskrifter etter uttalelser som dette fra en norsk kulturminister, det er like akseptabelt å gifte seg ufrivillig for å utnytte det systemet som tillater to mennesker som elsker hverandre å få leve sammen i dette landet, som praksisen i f.eks størstedelen av det pakistanske miljøet i å misbruke ordningen til å få en slektning inn i landet og inn i vårt velferdssystem. Men vet i alle fall nå at dette er ikke en dame som kommer til å jobbe for å endre på denne praksisen.

Vi husker vel også Hadias planer om å bli med på konvoientil Gaza, denne damen er altså nå en norsk minister.

En liten avsporing der i fra der jeg startet, men frustrasjonene bygger seg opp, og jeg vet snart ikke hvor dette skal ende.

Jammen er vi nordmenn et tålmodig og tolerant folkeferd, det er visst ikke grenser for hva vi tolererer.
Det blir nok vår bane.