Wafa Sultan

Enda en modig og lynende intelligent kvinne, med dødstruslene hengende over seg: Wafa Sultan. Opprinnelig syrisk, utdannet lege, og lever nå i USA.
Et svært interessant intervju med henne, fra en Nederlandsk tv-kanal i forbindelse med at hun er kalt inn for å vitne i rettsaken mot Geert Wilders.
(Eh..hvem hadde han drept igjen...? Nei forresten, han har jo bare kritisert islam.. det skal skal jo ikke mer til i Europa i 2010 for å risikere å havne bak lås og slå enn å kritisere hatefulle ideologier med voldelige tilhengere, i tillegg til at mannen er dødsdømt, av en alternativ, men svært effektiv domstol)

ANBEFALER Å HØRE GJENNOM DETTE INTERVJUET. Det er tekstet på norsk, eller man kan lese intervjuet i teksten under.


WAFA SULTAN-INTERVJU


Ellers legger jeg ved et annet lite innslag fra youtube med noen praktfulle utsagn, som:

-Du må gjerne tro på steiner, så lenge du ikke kaster de på meg.

Katt og traktor

Vi har som tidligere nevnt en katt. Katten er snill og grei den, men egner seg dårlig for transport. Bur har vi, og tidligere erfaring med andre katter tilsier at de er greie å frakte med seg i bil om man har egnet bur, men denne gang ei.

Etter omtrent 50 meters kjøring i bil begynner katten vår å mjaue. Eller man kan vel kalle det skrike. Det er i alle fall helt klart et uttrykk for misnøye, først blir katten misfornøyd, så ganske snart etter blir bilens sjåfør misfornøyd... og så begynner katten å skite.

Da skjer to ting. ALLE i bilen blir misfornøyde, og jeg, av en eller annen grunn alltid jeg, må etter beste evne rydde opp i problemet.
Ut med buret, ut med katten, og klok av skade ligger katten på en stabel med håndklær, så øverste håndkle må enten kasseres eller i alle fall fjernes fra buret.

Sånn fortsetter turen, vi har hatt noen av disse, og innen turen er til endes er stressnivået høyt hos katt og sjåfør, og håndklehaugen stadig synkende.

Vi har prøvd med reisesyketablett ja, og nei, det funker ikke.

En av turene ble riktig så absurd, finsk fjernsynsteater kunne ikke gjort det bedre.
Etter at katten hadde hatt sin fjerde skiterunde, eller deromkring, ble den oppkavede sjåfør, nå med mord i blikket, oppringt av lokalavisen.

Han fikk parkert ved en avkjørsel til en skogsvei, tumlet ut av bilen, og der satt jeg med buret på fanget, og så frem til at turen skulle ta slutt.

Så kommer det en traktor kjørende fra sideveien. Vi stod helt fremme i et T-kryss, så det var god plass til å kjøre forbi oss bak bilen, men ikke foran.

Det brydde ikke Herr Traktormann seg nevneverdig om. Han kom opp på siden av bilen vår og kilte seg inn på skrå, så det var ikke så veldig vanskelig å forstå at her pleide han å kjøre, og det aktet han å gjøre i dag også, uavhengig av hva annet som måtte befinne seg der. Og der satt altså jeg, med en stykk bilsyk katt på fanget, og lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg konkluderte ganske raskt med at Herr Traktormann måtte være såpass forskrudd i topplokket at han kunne finne på å presse seg forbi, det ville i så fall ramme bilen vår, mer enn hans falleferdige vrak av en traktor.

Så jeg fikk da karret meg ut av bilen, plassert katten i buret noenlunde trygt, og rygget noen meter, så traktordusten kunne kjøre forbi, og vi kunne starte på den trivelige siste delen av hjemturen.

Etter dette har ikke pus vært med på kjøretur.
Det setter i grunn både katten og resten av familien pris på.



Skal jeg være helt ærlig...liker jeg meg best i hagen.

Reise på tur.

Jeg har vært på hytten noen dager. En hytte på en øy uten tilkomst med bil, og uten butikker.. og uten internett.

Det er ikke bare bare å reise på hytten, man må planlegge godt, og huske på alt man kan komme til å trenge.
Det er definitivt ikke like enkelt som i de gode, gamle dager.

Og det er duppedittenes skyld.

For man vil jo selvsagt ha fotoapparatet med seg. Men skal man ha fotoapparatet med seg så stopper det ikke der, for til fotoapparatet hører en lader, og den ligger selvsagt godt sammenfiltret med det vi ellers måtte ha av kabler, ladere og andre tilfeldige ledningsstubber i huset.

Så drar man ut kveilen og begynner å lete. Eller nøste, som noen ville kalt det.

Og filmkameraet, jo det kan saktens være kjekt å ha med seg det og, så da er det på an igjen, og prøve å løsrive laderen til dette også ut av floken.

Mobillader må man selvsagt ha med. Klok av skade har vi satset på stort sett samme mobilprodusent her i huset, så det holder faktisk å ta med seg EN lader til 4 personer, hvilken genistrek er vel ikke det? Noen ganger er man altså fryktelig forutseende!

Så var det ipodene. Alle har hver sin, og jeg gikk til innkjøp av strømlader til de og, som selvsagt også befinner seg i kveilen. Og høretelefoner må man nødvendigvis også da ta med.

PC'en må jo få være med, selv om det ikke er mulighet for internett, det trengs en opprydding i mailboksen blant annet, som kan være greit å ta for seg, om det skulle komme en regnværsdag.

Og til PC'en hører det jo både strømkabel og mus.

Nå har man altså nok kabler, ledninger og duppeditter til å fylle en egen bag.
Får man så med seg noen bøker, solkremen, regntøy, fjellsko, strandsko, bikini, ullsokker, ulljakke, fleecejakke, shorts og diverse andre nødvendige plagg, begynner man å bli klar til å reise.

Puh! Det er slitsomt med ferie. Det er nesten så man lurer på om man heller skulle holdt seg hjemme..

Posten mister og Posten finner.

Som jeg skrev for et par uker siden, hadde Posten et noe spesielt forhold til en fotobutikk i Oslo, som ikke fantes etter deres definisjon når det kom til brev, men som finnes aldeles utmerket når det kommer til pakker.
Greit nok, det er kanskje kjekkere med pakker enn med brev, men tar man seg nå engang betalt for å frakte begge deler, bør man kanskje også gjøre det.

Frustrert mann har klaget til Posten, men så lenge man har sendt noe som brev, så kommer man ikke langt. Mistet er mistet, og Posten toer sine hender, selv om det er de som har mistet, eller nektet å levere på korrekt oppgitt adresse, som faktisk er problemet her.

Og fotobutikken har intet sett eller hørt, annet enn fra frustrert mann, som på grunn av lynnedslag i modem, PC og router fikk et skudd for baugen, men omsider fikk sjekket mailen sin, og ingen gladmail befant seg der om funnet linse. Sukk.

Men så, som ut av det blå, kommer en lapp i posten, om at en pakke, som var for stor for postkassen, kunne hentes på nærmeste postkontor, og en måned etter at linsen dro ut i den store verden var den tilbake til start.

På pakken (også kalt brev hos Posten) var leveringsadressen skrevet klart og tydelig, men har man prinsipper så har man prinsipper, så pakken(brevet!) var altså ikke levert til butikken som skulle ha den. Selv om navnet til butikken stod på. Selv om adressen til butikken stod på. Selv om, (dette er bare antagelser, men selv Posten har vel tilgang til internett?), Posten kunne sjekket på nettet, og i løpet av 3 sekunder kunne funnet adresse og telefonnummer til butikken i Oslo, den adressen som altså stod på pakken/brevet, og med dette funnet frem til hvor butikken befant seg. Noe de selvsagt vet, de leverer jo tross alt pakker der.

Pakken/brevet ble altså etterlyst mens den befant seg på det postkontoret i Oslo den skulle være på for å komme til rett adresse, men selv ikke da klarte Posten å finne den.

At de klarte å få den helt tilbake til avsender er nesten et lite under.

Nå er den egenhendig, helt uten Postens «hjelp», fraktet til nærmeste fotobutikk i samme kjede, så får vi se hvor den så ender opp.

Og Posten bør kanskje få seg et nytt slagord:

Posten skal ikke frem!

FNs Menneskerettighetsråd, hva er nå det?

Flott skal det være og fint høres det ut, men skinnet kan bedra, noe så aldeles fryktelig.

For hva er dette rådet med det fine navnet, hvem sitter der, og hva mener de om saker og ting?

Er det, som navnet skulle tilsi, representanter som setter menneskerettigheter høyt, og som uredd og uten å vike en tomme kjemper innbitt og hardt for rettighetene til alle mennesker i alle land?

Tror ikke det nei.
For hva gjør land som Saudi-Arabia, Qatar, Malaysia, Libya, Pakistan, Egypt, Cuba og Kina så der?Burde de kanskje være opptatt med å rydde i egen bakgård, for ikke å snakke om eget hus, før de som er blant de verste når det kommer til menneskerettigheter begynner å rakke ned på andre?

Det er en skam, det er en viktig FN-organisasjon vi snakker om her, og slikt som dette ødelegger FNs rykte en gang for alle.
Og hva kjemper så dette rådet for?

Livet til tobarns-moren fra Iran som skal steines til døde for eksempel?
Nei selvsagt ikke, de kjemper derimot for at religionskritikk skal sidestilles med rasisme, for å immunisere islam mot kritikk. Så før man vet ordet av det er man rasist om man påpeker det grusomme kvinnesynet, og den forferdelige behandlingen av kvinner, homofile, jøder og annerledestroende, denne ideologien står for. Eller forresten, det er man jo allerede, de har jo til og med funnet opp en diagnose for den slags, islamofobi kalles det, man er sykelig i Norge i 2010 om man mener at urett er urett og at kvinner bør ha samme rettigheter som menn.

Og man er vel da også rasist om man kjemper for livet til tobarnsmoren som skal steines til døde i Iran, for hun er jo dømt etter sharia, islams eget og ufeilbarlige lovverk.

Det er intet mindre enn grotesk hvordan disse statene turer frem, og det er intet mindre enn sjokkerende at de tilsynelatende siviliserte og demokratiske landene, som vårt eget Norge, ikke setter foten ned og hever røsten, til desibel 140, og sier klart i fra at:
NÅ FÅR DET JAMMEN MEG VÆRE GRENSER OG NOK TULL!!

Men neida. Vår egen ryggradsløse fløtepus Jonas Gahr Støre lefler med krefter han ikke kjenner omfanget av, i sin evinnelige og håpløse naivitet, det er til å grine av. Dialog løser ikke alt, bare spør Mister "Peace for our time"; Chamberlain.

"Lyv stort, si det enkelt, si det flere ganger, og tilslutt tror de det."
Hvem var det som sa det tro? Det er jo en bra taktikk, alle som ikke selv leter etter annen sannhet og tenker selv vil jo selvsagt tro på det.

Jo forresten, det var jo Adolf Hitler.

Land som mener det er riktig at en kristen kvinnes vitnemål skal telle ¼ av en muslimsk manns, fordømmer det de hevder er rasisme i vesten, de vedtar resolusjoner mot vestlige land, mens deres egne land er blant de verste overgriperne mot annerledestenkende og troende. Og de kommer unna med det!

FN bør snarest mulig nedlegge dette supperådet før det gjør ubotelig skade og for all fremtid vil stille FN i et særdeles useriøst og skammelig lys.

Bare noen bilder.

Jeg skal ikke mase mer om ferien min nå, bare legge ut noen bilder jeg tok på Mallorca.

Vi var en dag i den flotte katedralen i Palma, og selv om det ikke var helt lov, så knipset jeg noen bilder der.

De andre bildene taler vel for seg selv.

Ull til folket

Som tidligere nevnt ble det en smule uventet shopping på Mallorca.
Det begynte så uskyldig med at vi fikk utdelt en brosjyre om billige sightseeingturer til Palma av en mann vi passerte på gaten. Vi hadde tenkt å leie oss bil for å ta en tur til Palma, og den tiltenkte sjåfør, som har erfaring, og ikke bare god erfaring, fra kjøring i smale, spanske gater, og parkering i trange, spanske parkeringshus, syntes dette var en genial måte å få en mer avslappende og behagelig tur på, så vi slo til på den.
Vi leste at det skulle være en demonstrasjon av ullprodukter inkludert i turen, men det skulle vi da komme oss velberget gjennom, og om produktene nå til overmål skulle virke gode, kunne man jo kanskje gå til innkjøp av en stillongs eller noe slikt.

Litt forundret ble vi da det viste seg at ullproduktene var dyner, overmadrasser og puter, og i tillegg solgte de madrasser.
Lettet kunne jeg konstatere at det var ikke nubbesjangs for meg å få presset noe av det der ned i kofferten.



Ull har jeg jo rimelig god kjennskap til. Som jeg vel engangs har nevnt, ble vi noe uventet miljøvernernes lederstjerner for noen år siden, da vi ble så irritert på dumme bleiereklamer at vi i rein trass gikk til innkjøp av tøybleier og ullbukser. Så jeg vet at om man henger til tørk en utpisset ullbukse innsatt i lanolin, vil den tørke og lukte reint og nyvasket, fordi lanolinen i ullen reagerer med urin og danner såpe.

Og det er jo det samme prinsippet dette med ullsengetøy baserer seg på. Ull med luft mellom lagene isolerer dessuten både mot varme og kulde, og skal være bra sommer som vinter, selv om noen synes det kan bli litt varmt om sommeren, og velger en lett sommerdyne da.
Så man kan ligge og sove i rein og deilig ull, mohair og kashmir må vite, midden som til vanlig fester i våre klamme dyner og madrasser (man svetter i snitt fra 0,5 til 1,5 liter væske hver natt) og koser seg med våre hudrester, skyr ull som pesten og finner seg andre steder å feste.

I det hele tatt, dette skulle være bra!

Og den flinke damen, som snakket svensk og het Lina, tegnet og forklarte så øyet ble stort og vått, og vi som hadde sovet på mursteinmadrasser hele uken fikk prøve de gode madrassene som fortonte seg som himmelrike. Og jeg som er så lett å lede var selvsagt frelst, men visste at her var det ikke jeg som kom til å sette foten ned, men husets ubestridte skeptiker, som fnyser av alt fra Natures own til Tupperware.
Men enten tok varmen knekken på motstandskraften, eller så var svenskedamen usedvanlig sjarmerende, for plutselig hadde vi bestilt oss nye madrasser med tilhørende ull opp og i mente.

Som damen så korrekt påpekte, man tilbringer 8 timer hver natt i sengen, og kanskje en time i bilen, madrassene skifter man i snitt ut to ganger i ens voksne liv, mens man skifter bil kanskje hver tredje år. Og hva koster ikke det!
Hele pakken kostet mindre enn en ukes tur i Syden for 5 personer, da er det også inkludert 4 ekstra sett med dyner og puter til ungene.

Nå var det så viselig innrettet av man slapp å stappe alt dette i kofferten, det skulle leveres på døren hjemme noen uker etter hjemkomst, så der forsvant jaggu det argumentet og...

Så nå gleder vi oss til nye madrasser og dyner, og synes at sauen er et mer allrigt dyr enn noensinne.
Også så fotogen da!