Sint...? På MEG..?? |
Vi er vel over småbarnsalderen med nattevåk og det som hører
til, men hva hjelper det når vi har en katt i huset. Jeg har skrevet om det
før, hvordan katten har oppdaget hvor soverommet vårt befinner seg, og at hun
plasserer seg strategisk på utsiden under vinduet, mens hun fremfører sin mest selvmedlidende
og det hun antagelig antar er en innyndende og sjarmerende variant av mjauing, som ikke er lett å lukke ørene til og sove videre med i
bakgrunnen. Så resultatet blir alltid at man går til vinduet og roper til pus
at hun må springe rundt huset og til døren, noe hun skjønner svært godt, og
ivrig står hun på trappen og tripper mens et trøtt tryne åpner døren for henne,
sånn omkring 5 om natten.
Det er nå så, men det stopper ikke der. Man blir jo en smule
selskapssyk av å tilbringe noen timer alene utendørs, eller i toppen av et tre
med naboens katt på slep, så en times tid seinere er det skraping på
soveromsdøren og litt forsiktig klynking.
Lettere irritert står man atter opp, denne gang for å slippe pus ut,
tror man. Men den gang ei, pus vil bare ha litt selskap til nattmaten, eller
den tidlige frokosten for å være nøyaktig, så hun springer ivrig bort til
matskålen, og forventer antagelig at det trøtte trynet begeistret skal følge
etter.
Men det trøtte trynet er i ferd med å bli mektig irritert,
så pus ryker på hodet ut igjen, så kanskje hun lærer…?
En time seinere gjentar det samme seg, selvmedlidende klynk
under soveromsvinduet, og trøtt tryne nummer to er denne gang på farten og
slipper pus inn… igjen.
Hva tror dere skjer så? Joda, etter ikke så lang tid er det
skraping på døren igjen, og pus springer til matskålen med like stor optimisme
som sist, her skal vi riktig kose oss med et godt måltid.
Skikkelig fornærmet pus blir atter en gang lempet ut, av
knallsurt, trøtt tryne nummer 1. Og ikke lenge etter er det skriking under
vinduet igjen.
Sliten... tar på å være pus som ikke mottar den forventede forståelse.. |
Hvorfor er katten bare selskapssyk om natten? Om dagen er
hun stort sett overlegen og aller nådigst mottakelig for noen klapp når det en
gang i blant passer henne. Denne helgen er husets yngste, og pus sitt definitive
favorittmenneske, bortreist, og det lider definitivt husets andre medlemmer under.
Da jeg slapp katten inn igjen (jada, for tredje gang) i morges, sprang hun ikke
rett til matskålen som hun pleier, men i full fart ned i kjelleren og bort
til døren til favorittpersonens rom. Forventningsfullt ser hun opp på meg,
ingen tvil om hva hun ville, men bak den døren var det jo uansett ingen, hun
måtte pent ta til takke med oss andre, nestbestene. Sukk, livet er hardt.
Blir ikke klok på katter. Hvorfor er det mennesker de
foretrekker å tilbringe sin tid med? Andre katter er det bare krangel og bråk
med, her en dag hørte vi hyl og skrik, og plutselig var katten vår i fullt
firsprang opp i den høyeste furuen i hagen, med en annen katt hakk i hel, og
det er ikke første gang.
Sukk...ingen forstår meg... |
Skjønner jo for så vidt at hun foretrekker oss, som ikke
jager henne rundt på den måten, selv om det av og til kan være veldig fristende…
Mat... sove... mjaue...? Tja... |