Et angrep på demokratiet

Walid Al-kubaisi har skrevet et svært bra innlegg som sier en del som ellers i liten grad er sagt i disse tider.

Anbefaler alle å lese det.

Hva er norsk kultur?

Flerkultur, multikultur og norsk kultur har vært debattert i diverse forum etter terroraksjonen i juli.

Hva er norsk kultur, og hva er det med enkelte fremmede kulturer man har et så anstrengt forhold til?

Ja si det.

Hva tenker jeg på som norsk kultur?

Først og fremst tenker jeg på hvordan foreldre i Norge behandler sine barn. Med kjærlighet, respekt, omsorg, tid. De fleste norske foreldre ville gått i døden for sine barn. De elsker dem over alt på jord, men ønsker samtidig at de skal bli selvstendige, klare seg selv, ta egne fornuftige valg, helst basert på det grunnlaget foreldrene har gitt dem, men også når det går på tvers av dette vil det stort sett bli respektert. Man kjører på trening, er med på dugnader 17. mai, korpsturer, henter og bringer seint og tidlig, svært mye av foreldrenes tid går med til å sørge for at ungene har det bra. Og det å krumme et hår på ungenes hode er ikke akseptert, selv om det selvsagt i noen familier forekommer, man elsker sine barn, men man tukter dem ikke.

Derfor blir det så ufattelig når man leser om utslag av andre kulturer, hvor unger lemlestes på den mest bestialske måten. Hvor de går for lut og kaldt vann, eller, for jentenes del, svært ofte bevoktes og holdes konstant øye med. Foreldrene stiller sjelden opp på fotballtrening, men sender ungene alene, de stiller ikke på dugnad. Bagateller ja, kanskje, men den dagen ingen foreldre stiller, er det ikke lenger noe fotballlag å snakke om, ingen aktiviteter vil fungere uten frivillig innsats.

Så har man ære og respekt. Viktige verdier i norsk kultur, men med helt annen betydning i andre kulturer. Mens vår ære og respekt er noe man må gjøre seg fortjent til, og mister om man oppfører seg dårlig, er det i andre kulturer ofte egne ungers oppførsel som fratar en æren, hvor absurd det enn måtte virke. Begrepene ære og respekt er gått fra å være positiv ladede ord, til å assosieres med noe negativt, hvor spesielt uttrykket æresdrap virkelig drar æren ned i skiten. Hva i alle dager har det med ære å gjøre, hvordan kan vi tillate den besudlingen av et så viktig ord?

Man skriker seg hes på respekt, som om det er noe man kan brøle seg til, absurd og langt i fra norsk kultur. Respekt opparbeider man seg gjennom lang tid og med måten man oppfører seg og behandler andre på, ikke gjennom trusler og vold.

Nordmenn har satt sin ære i ærlighet. Det å bli tatt for uærlighet får en til å tape ansikt og er en skam. Tenk å bli tatt for tyveri f.eks, det ville for de aller fleste nordmenn være en katastrofe rett og slett. Men det vil ikke være noen katastrofe om ens datter skulle komme hjem med en mann av en annen tro eller opphav. Ei heller om hun skulle føde et barn utenfor ekteskap, bli skilt, eller komme hjem med en kone.

Den slags aksepterer vi i norsk kultur. Vi behandler våre døtre like bra som vi behandler våre sønner, og vi forventer det samme fra dem. Vi har likestilling som de aller fleste aksepterer, og ikke minst har vi rettigheter som tillater alle de samme mulighetene.

Nordmenn er stort sett fredelige mennesker som sjelden tyr til vold. Dog er det i noen tilfeller et unntak i beruset tilstand, nordmenn har et ikke helt uproblematisk forhold til alkohol, hvor vi dessverre ikke kan sies å ha verdens beste drikkekultur. Men det er normalt ikke typisk norsk å ville løse uenigheter med never eller kniv.

Hva er det så vi frykter mest fra andre kulturer?

Selvsagt verdier som går på tvers av våre. Kulturer hvor man løser sine problemer med vold, hvor man tukter sine barn og tvinger dem inn i ekteskap de ikke selv velger, eller hvor de nektes å være sammen med en fra feil religion eller etnisk opphav. Kulturer som forakter og ser ned på den norske, og prøver å endre den så vi mister viktige deler av det som er viktig for oss.

Har vi virkelig ikke mye verdifullt å miste?

Det jeg her har nevnt er bare en liten bit, vi må ikke være så unnselige at vi ikke tror vi ikke eier noe viktig, at vi ikke har mye å tape.

For vi har nettopp mye å tape, og lite å vinne, og om noen mener vi har så mye å vinne, så vennligst rams opp det vi mangler, så vi med egne øyne kan få vite hva i alle dager det kan være.

Mat, musikk, klær, kunst, litteratur, den type kulturelle bidrag tar vi gjerne imot, det er ikke der skepsisen ligger, men når det kommer til levemåte kan jeg ikke med min beste vilje se at vi har noe å hente.

Men jeg er åpen for forslag.

Litt om stryking.

Hvem vet hvor husmorgenet mitt ble av, ett eller annet sted gikk noe galt, så det forsvant et sted på veien, jeg har vel strengt tatt aldri sett noe til det, skal jeg være helt ærlig.

Det har gitt sine utslag, jeg kan leve utmerket med rot, jeg har aldri støv på hjernen, og strykejernet vi fikk til bryllupet er så godt som nytt, det blir neppe utslitt i min levetid, siden det kun brukes til å stryke ermene og kragen på bunadsskjortene 16. mai hvert år, og de gangene vi eventuelt er invitert i barnedåp eller konfirmasjon.

Så stryking er jeg sjelden særlig opptatt av.

Men i enkelte sammenhenger mener jeg at stryking kommer til sin rett.

Sånn cirka hvert 4. år for å være nøyaktig.

For det er valg igjen, og frem til for noen få valg siden var det tillat å stryke kandidater fra listen man ikke ønsket inn i kommunestyret.

Men ikke lenger nå.

Hvorfor i alle dager har man ikke lov til dette lenger?

Hvor mye demokrati er det igjen når man ikke engang kan stryke de man ikke unner en plass i kommunestyret?

Det er valgkommite'ene som har mest makt i dette landet, de som setter sammen listene man kan stemme på, for nå er det omtrent ingenting man kan gjøre med listene lenger.

Man kan ennå kumulere, altså gi en kandidat en ekstra stemme, og man kan føre opp navn fra andre lister, men jeg synes det er mye viktigere å kunne stryke de man ikke ønsker å stemme på.

Jeg søkte på reglene for endring av valglister, og i følge denne var det stor politisk enighet om å endre reglene og innføre stryking igjen, men det ser altså ut som det stoppet opp et sted på veien.

Jeg fant en blogg hvor det ble påstått at NTB har feilinformert om at det var tillat å stryke ved valget i 2007.

Og for å virkelig gjøre forvirringen komplett, fant jeg denne, hvor det står at man kan stryke ved å sette et kryss foran kandidaten du vil stryke, og at du kan endre rekkefølgen ved å endre numrene.

Ved nærmere ettersyn fant jeg ut at det gjaldt ved stortingsvalg, da er altså kryss stryking, mens ved kommunevalg er kryss kumulering, hva prøver de å gjøre, lage fullt kaos?

Akk ja. Her gjelder det å holde tungen rett i munnen, krysse rett, og innse at stryking må man visst se langt etter ved kommunevalg, hvor kandidatene er mennesker man gjerne har bedre kjennskap til enn ved Stortingsvalg.

Ville jo vært for ille om det var folk flest som skulle ha siste ordet i hvem som skal være våre folkevalgte, vi gjør jo så mange feil, sånn at de som valgstyrene til partiene har bestemt skal komme inn ikke kommer inn og andre ufyselige ting, det er vel tross alt det beste at de som vet best bestemmer, er det ikke?

Det er vi jo ellers vant til, så vi klarer vel å leve med dette og.

Ines', jeg elsker deg.

Jeg har nettopp hørt Ines', jeg elsker deg, som lydbok. Det er den populære forfatteren Isabel Allende som har skrevet denne boken, og det er den første jeg har lest/hørt av henne. Gisken Armand leser, og hun leser bra.

Historien er basert på en sann historie, den handler om livet til Inés de Suárez, en kvinnelig conquistador som var med på erobringen av Chile på 1500-tallet. Isabel Allende har lagt kjøtt på beina, og har snekret sammen en fascinerende og livaktig historie, basert på det hun har hatt av historiske fakta og en god dose livlig fantasi.

Inés fødes og vokser opp i Spania, hvor hun gifter seg med sin første kjærlighet, Juan de Malaga. Men mannen viser seg å ikke være så mye å samle på, så da han reiser til Sør-Amerika er ikke det noe stort tap for Inés.

Noen år seinere ønsker derimot Inés selv å reise over til «Den nye verden», og med unnskyldningen at hun leter etter sin mann, kommer hun seg avgårde.

Det er ikke mange spanske kvinner på de trakter, og hun opplever både innpåslitne mannfolk hun må forsvare seg mot, og direkte alvorlige angrep, som hun stort sett klarer å hanskes med, men det er også slik hun treffer sitt livs neste kjærlighet, conquistadoren Pedro de Valdivia. Han redder henne fra en overfallsmann, og hun blir hans kjæreste og samboer, da han egentlig er gift fra før, men hans kone er i Spania.

Sammen får de to noen utrolige opplevelser. De reiser avgårde på en strabasiøs og livsfarlig tur gjennom en ørken som nesten tar knekken på dem, for å erobre Chile. Ved Inés hjelp klarer de på mirakuløst vis å finne vann i ørkenen, og hun pleier syke og skadde soldater.

Det er ellers en ytterst blodig historie som fortelles, det lille antallet spanske soldater havner stadig i kamper, og det er ikke få indianere som massakreres, de har dessuten med seg mange indianere nærmest som slaver eller en slags undersåtter, det er egentlig ufattelig at den lille gruppen med spanjoler klarte å erobre så mye, og stå imot så mye, selv om de selvsagt var bedre rustet med våpen og utstyr i forhold til indianerne. Det var mapuche-indianerne som var deres store motstandere, de lot seg ikke underkaste.

Man får stor sympati med indianerne som så sitt land bli erobret av en liten gjeng barbarer, man skjønner godt deres motstand, og det er ikke vanskelig å forstå hvilke enorme lidelser urbefolkningen i Amerika har vært utsatt for og hvor mye de har mistet av både mennesker og kultur.

Inés deltok selv i etableringen av nye byer, hun var den som avgjorde et slag, hvor Pedro og mange av soldatene var lurt av avgårde, mens byen ble angrepet av enorme mengder indianere.

På et tidspunkt fikk Pedro problemer med sitt forhold til Inés, han havnet i en rettssak, men slapp unna, men hun ble nødt til å gifte seg, eller vende tilbake til Spania.

Inés ble rasende over den uretten hun ble utsatt for, hun var tross alt ugift, mens Pedro var gift, men som kvinne var det selvsagt hun som var synderen.

Det ender opp med at hun gifter seg med en av Pedros beste menn, kapteinen Rodrigo de Quiroga, som blir hennes livs store kjærlighet, og som hun lever sammen med livet ut.

Historien fortelles som et brev Inés skriver til sin stedatter Isabel, hennes manns datter, for Inés føder ikke selv noen barn.

En fascinerende historie, meget velskrevet og godt fortalt gjennom Isabel Allendes fantasi.

Historien har fostret mange spesielle kvinner vi sjelden hører noe om, Inés er en av dem.

Også bjørner er ålreite dyr.

For et år eller to siden kom jeg tilfeldigvis til å se slutten av et program om en mann som forsket på bjørner, ved å gå ut i skogen og rett og slett omgås dem.

For en absurd ting å gjøre, alle er jo redd for disse dyrene som er troende til hva som helst.... tror vi.

Men Lynn Rogers har forsket på bjørner i 40 år, han er rett og slett blitt kompis med dem, og det verste er at det ser ikke engang vanskelig ut.

Bjørnene er veldig tillitsfulle og fredelige. De spiser av hånden hans, han serverer druer eller annen snacks, og når det er tomt er det greit for bjørnene, de trenger ikke kjøtt for dessert..

Naturfotograf Gordon Buchanan reiser til Minnesota for å filme bjørnene og får hjelp av Lynn til å bli kjent. Første tur ut i skogen for å treffe på bjørn er en skremmende opplevelse, men han blir snart kjent med bjørnene, og blir fortrolig med dem.

Han lar til og med sin kone og sine barn få hilse på bjørnene.

Nrk har så langt sendt to av episodene i serien «Min bjørnefamilie»

Serien ligger ute på nettet en kort periode, den første episoden bare til 18. august, de neste blir vel også liggende en uke, de er definitivt vel verdt å se. Ellers sendes serien onsdager klokken 19.30

Man får et helt annet inntrykk av dyret bjørn når man ser disse fantastiske klippene, det fryktinngytende dyret fremstår plutselig som den teddybjørnen vi alle har vært så glade i. Men skinnet kan bedra, det er selvsagt ikke bare å vandre ut i skogen og begynne å klappe bjørner, man skal vite hva man holder på med.

Vi møter den unge bjørnemoren Lilly og hennes førstefødte, og vi får seinere se at moren forlater ungen sin Hope, som mot alle odds ser ut til å klare seg på egenhånd, dog med litt hjelp fra bjørneforskeren. Datteren Hope er en tøff liten frøken, som på egenhånd må finne ut av hva som er spiselig.

For noen år siden var vi i dyreparken i Ålborg, der har de flere isbjørner, og det var vel det dyret i parken som fascinerte mest av alle, der de lekte seg i vannet med store traktordekk, og så virkelig ut til å ha det riktig så gøy.

Bjørner er virkelig dyr man bør bruke tid på å finne mer ut om, det er nesten så man kunne tenke seg å bli bjørneforsker for en dag.

Når etterpåklokskap er den eneste klokskap.

Media har ikke sett ut til å ville gå i seg selv etter den grusomme terroraksjonen som rammet oss for 3 uker siden, og verst av de alle er VG. Jeg har aldri hatt respekt for den avisen, jeg kjøper den aldri, og leser den sjelden, men som mange andre svipper jeg innom den på nett, dog aldri som førstevalg, for å se hva som skjer. 

Og i løpet av de siste ukene har avisen hatt svært mye på hjertet.

Mange er de som skal henges ut, og store oppslag er brukt på mennesker som tilsynelatende har gått i seg selv, og angret på tidligere utspill og måten å ordlegge seg på.

En av disse er tydeligvis Tybring-Gjedde, som, om man leser overskiftene i VG, ser ut til å angre på stort sett alt han noensinne har sagt, mens når man leser saken ser man at han kanskje ville ordlagt seg annerledes i dag. Hvem ville vel ikke det? Jo forresten, VG, for de er visst ufeilbarlige.

Ikke nok med det, de er løgnaktige og.

For hva presterer de vel ikke å skrive om document.no? Jo de fremstiller dem som «en ekstremistisk og høyreekstrem hatblogg». Dog er ikke dette deres egne ord, for VG kjenner nok godt til document og vet at dette er så feil som det kan bli, nei de henviser til den tyske! avisen Der Spiegels omtalelser av stedet.
Wow, når ble tyske aviser spesialister på norske blogger, hvor stø er disse tyskerne i norsk, har de kanskje misforstått noe de har lest på, tja f.eks VG, eller hva i alle dager er grunnen til at VG henger ut document på denne særdeles ufine måten? Saken er ellers full av feile påstander og viser at det hjelper ikke å sette hele 4 journalister på saken, feil blir det okkesom.

Document ligger på et mye høyere kvalitetsmessig nivå enn det VG noensinne har gjort, selv på en god dag. Documents artikler og kommentarer er mye mer gjennomtenkte, saklige, informative, korrekte, og interessante. Og for å virkelig sette prikken over i-en har VG nå fjernet muligheten til anonyme kommentarer, noe som på ingen måte slo heldig ut for dem, for de anonyme kommentarene på document ligger langt over i seriøsitet og saklighet enn det kommentarene under fullt navn gjør på VG sine saker. Det kan se ut til å være grunn til å tro at en del av de som kommenterer under fullt navn til dels mangler både hemninger og intelligens, f.eks er det en dame som kommenterer på VG i dag som bruker eget navn, men bilde av ABB, hva feiler det folk, og hvorfor fjerner ikke VG dette?

Det å kommentere og skrive anonymt er ikke synonymt med at det som skrives er ekstremt eller usaklig, tvert imot vil jeg til dels si, da sier man hva man tenker uten å måtte ta all verdens forbehold om hva gamle tanter, kommende arbeidsgivere og alle andre måtte mene og tro om dette, hvem vet hva fremtiden vil bringe, og som av akseptable meninger i dag vil bli sett annerledes på i fremtiden? Og man slipper å bli oppsøkt av skrullinger som skal hevne seg over å ha blitt krenket og fornærmet, som det finnes nok av eksempler på i disse tider.

Mens alle andre utsatte valgkampen, har VG nå i flere uker følt seg hevet over den slags trivialiteter, og har bedrevet uthenging av Frp, gravd frem uttalelser og hengt ut meninger sagt lenge før noen visste hva som skulle komme til å hende 22. juli. 

Og hvor mye har vel ikke VG håvet inn på dette? Mens noen av de som tjente store penger på blomstersalg sa at de ville gi bort overskuddet av salget, har jeg ikke hørt VG si det samme, den tanken er nok fjern for dem. Hva sier dere VG, var ikke det en god ide'?

Og for virkelig å bevise at de på ingen måte vet hvor grensen går, kan de i dag presentere både bilder i hopetall og attpåtil film, hvor ABB er med politiet tilbake på Utøya for å vise hvordan han drepte. VG eier virkelig ikke skam når de slår dette opp som de gjør, har vi virkelig behov for å se dette VG, eller er det bare så ufattelig stort for dere å være først og eneste, at alt annet må fare?

Fysj og atter fysj!

Og så har vi uthengingen av politiet. Det er ikke vanskelig å vite hva som burde vært gjort når man sitter i fred og ro med fasiten i hendene, selvsagt har politiet begått noen feil i denne saken, det var ikke til å unngå i det infernoet av kaos som oppstod den dagen, selvsagt kommer det til å bli en gransking, men trenger de berørte å lese i avisene dag ut og dag inn om dette og lure på om deres kjære kunne vært reddet, om politiet hadde gjort noe annerledes?

Vil det bringe noen tilbake?

Politiet hadde hastverk og en uoversiktlig situasjon, VG vet så ufattelig godt hva de driver med og har god tid til å tenke seg om, jeg må bare beklage og si at det på ingen måte ser ut til å hjelpe.

Dessverre kan jeg ikke slutte å kjøpe VG, jeg må i så fall begynne først, men jeg håper alle andre der ute som kaster vekk sine penger på dette mølet slutter med det.

Det finnes så mye bedre ting å bruke disse pengene sine på. Hvor mange barn sulter daglig i hjel i Afrika?

Hva med å heller sende pengene der, så slår man to fluer i en smekk og gjør to gode gjerninger.

Legg aldri belegningsstein!

Av og til får man en lys ide', som man også makter å sette ut i livet.

For noen år siden var vi i den situasjonen. Trodde vi.

Vi fikk den glimrende ide'en at det ville være både lurt, og ikke så lite fint heller, å legge belegningsstein. Så full av pågangsmot gikk husets herre i gang.

Området det er snakk om, foran inngangsdøren i underetasjen, er på omtrent 35 kvadrat, og ikke helt beint, så det var mye mask og styr med å jevne ut sand som underlag, med lånt hoppetusse, som hoppet ivrig, men jevnet dårlig.

Men steinene kom da på plass, og siden husets herre er av typen som gjør ting skikkelig, ble det også fint og jevnt. Riktig flott ble det faktisk.

Vi trodde vi var i mål, så feil kan man ta.

Det skulle drysses sand i fugene, så det ble selvsagt gjort etter alle kunstens regler. Stor var derfor skuffelsen da vi året etter merket hvor lystig det grodde i nevnte fuger.

Var dette liksom meningen da??

Eh, nei ikke sånn vel? Sånn så det ut før årets skraperunde.

Sukk og stønn, for å gjøre en lang historie kort, så har vi nå, sånn omtrent annethvert år, ligget på våre såre knær, og klort opp våre sarte fingre, mens vi med spiker, kost og en smule pågangsmot har skrapt fugene reine for det som måtte befinne seg der av naturens villige vekster.

Selvsagt har vi prøvd roundup, og vi har også byttet ut sanden med tørrmørtel, som holder et par år, før det er på'an igjen.

Så også denne sommeren er blitt tilbrakt med rompen i sky, mens vi har kastet bort tid som kunne vært brukt på så mye mer fornuftige sysler, mens vi har skrapt og kostet.

Vil du ha en lite givende hobby som varer livet ut, legg belegningsstein, ellers ikke!

Mor har vært flink og skrapt, men tror dere far er fornøyd?

Sånn skraper far! ALT skal vekk ja.

 

 

 

 

 

Her har man det som blir til overs, hvorfor kunne det ikke bare slått seg ned på plenen med det samme?

 

 

 

 

Og her er sånn som det skal se ut... så lenge det varer. Akk ja.

Andre lite givende hobbyer vi ikke kan anbefale er snegledreping, hvor mannen i huset er Den Store Snegledreper, og kommer stolt inn og som en annen bingovertinne lirer av seg tall som 62 eller 117 for å formidle kveldens fangst. Nei, vi spiser ikke snegler, vi liker bare ikke å vasse i brune sleipe kryp i hagen.

 

Men blomster er fint, det kan vi anbefale, om du klarer å finne noen som sneglene ikke spiser, eller om du kombinerer de med snegledreping.