Kjærlighetens historie

Da har jeg hørt lydbok igjen. Denne gangen var tittelen «Kjærlighetens historie».

Nå vil vel kanskje de mest observante der ute mene at «nei nå har hun begynt å rote, denne boken har hun jo allerede skrevet om»

Men neida, det var faktisk «Kjærlighetens vidunderlige historie» det, dette er en helt annen bok.

«Kjærlighetens historie» skrevet av Nicole Krauss er på en måte tre historier i en, og sånn fortelles den også som lydbok, der tre forskjellige personer bytter på å lese, avhengig av hvem sin historie det er som fortelles. At de to damestemmene var såpass like at jeg ikke klarte å høre forskjell la ikke noen demper på det, og alle leser bra.

Historiene flettes sammen, for fellesnevneren for alle tre er en bok ved navn «Kjærlighetens historie» skrevet av Leo Gursky i sin ungdom, om og til sin barndomsvenn og ungdomskjæreste Alma. De er begge jøder og vokser opp i Polen før krigen, men mens Almas foreldre er forutseende nok til å sende henne til USA før krigen, er ikke Leo like heldig. Ved å gjemme seg i kjellere, trær, huler og lignende steder, kommer han seg likevel unna i live, men må livnære seg på det han finner, om det så er rotter.

Etter krigen reiser han til USA for å oppsøke sin store kjærlighet, bare for å finne ut at hun har giftet seg med en annen, fordi hun trodde at Leo var død. Men han får vite at hun har født hans sønn og gitt ham navnet Isak.

Vi møter Leo som en ensom, gammel mann som venter på å dø. Men mens han ennå lever vil han gjerne bli sett, så for å tiltrekke seg oppmerksomhet «mister» han gjerne pengene utover gulvet når han er og handler, eller går på butikken for å prøve sko han ikke har tenkt å kjøpe, eller stiller opp som nakenmodell for en gruppe malere. Man får stor sympati med Leo, og hans historie er langt fra bare trist, men også ganske morsom.

Samtidig får vi høre historien om den unge jenten Alma, oppkalt etter Alma i boken, og hennes familie. Hennes far er død, men han kjøpte en gang boken «Kjærlighetens historie» til sin kjæreste, unge Almas mor, og boken kommer til å få betydning for deres liv. Almas mor får et brev fra en mann som ønsker at hun skal oversette boken fra spansk, som er språket den en gang kom ut på, og kapitlene sendes til mannen i posten. Alma lever seg inn i historien, og setter seg fore å finne ut hvem Alma i boken er.

Den tredje delen av boken handler om Leos barndomsvenn Zvi Litvinoff, som fikk Leos manuskript med seg for å ta vare på det, men later overfor sin kjæreste Rosa som om det er han som har skrevet den, for han tror at Leo er død. Boken oversettes til spansk og utgis under Zvis navn.

Alt i alt en svært bra bok jeg gjerne anbefaler. Jeg ble litt overrasket da jeg oppdaget at boken var skrevet av en kvinne, for i mine ører virket den til å være skrevet av en mann, jeg kan ikke forklare hvorfor jeg trodde det, kanskje fordi jeg av en eller annen grunn oftest lese bøker skrevet av menn?

Som lydbok kan jeg i alle fall anbefale den.

Boikott meg her...

... og boikott meg der.

Det er den store boikottdagen i dag. Er det Iran som skal boikottes tro? Saudi-Arabia? Nord Korea? Kina?

Nei selvsagt ikke, det er ... bombe!! Israel som skal boikottes i dag.

Det er lite originalitet i valg av land for boikotting må jeg si, det er jo Israel HVER GANG, eier man ikke fantasi i de kretser?

Og siden jeg er så uenig i denne rasistiske boikotten som jeg kan få blitt, i en verden full av kvinneundertrykkende muslimske diktaturer skal man konsekvent mobbe den ene jødiske staten, har jeg tvert imot tenkt å handle israelske varer. Nå var jeg så heldig at jeg kom til å kjøpe israelske poteter på butikken i dag, uten å vite om denne boikottaksjonen, og i går kjøpte jeg digre flotte paprika fra Israel.

Kanskje jeg skal smøre meg inn med min supre Premier-ansiktsmaske i kveld bare for å markere?

Eller handle litt varer på nettet?

Ja det tror jeg jammen jeg må, for å markere min anti-boikott.


Ellers har du kanskje fått meg deg saken om de norske universitetene som takket nei til å la en av verdens mest annerkjente forsvarere og eksperter på jus få slippe til for å holde foredrag på norske universiteter. Grunnen er selvsagt ikke at de ikke har noe å lære av denne mannen, men at han også forsvarer Israel. Ytringsfriheten gjelder ikke for sånne.

Takket være engasjerte studenter som selv tok affære, fikk han likevel holde foredrag et par steder, og les gjerne her hvordan han refser tøyseuniversitetet NTNU i Trondheim for deres useriøsitet og påpeker hva de nå er mest kjent for der ute i den store verden.

Fornuften er en ensom ting

Hege Storhaug i HRS skriver mye bra, og her har hun skrevet et leserinnlegg som ble publisert i BT.

Jeg synes det var så bra at jeg legger ut hele teksten:


"Fornuften er en ensom ting    Av Hege Storhaug 

 

Du må forstå at islam er en grunnleggende voldelig religion i motsetning til kristendommen.”  Ordene falt i Islamabad i 1994, formulert av en frafallen professor hvis navn åpenbart ikke kan nevnes, da frafall fra troen er ensbetydende med dødsstraff i tradisjonell islam. Han la til følgende: ”Min påstand kan bevitnes ved å studere profetene Muhammed og Jesus.”

På dette tidspunktet var min kunnskap om islam begrenset.  Disse to setningene stod dessuten i sterk motstrid til hva en annen pakistaner i Islamabad hadde formildet om islam, en venninne som jeg først senere forstod hadde forfektet verdier fra den tidligste tiden etter at Muhammed  påstod at han hadde fått åpenbaringer via engelen Gabriel, altså den gang islamstifteren Muhammed ikke hadde makt og derav naturlig nok var mild, barmhjertig og ydmyk. I tidens løp forstod jeg at min venninne hadde forsynt seg av ”de søte bitene” i den ”islamske godteposen”. ”De sure bitene” var vraket. I islam har like fullt maktpersonen Muhammeds siste ord og handlinger forrang, derom strides ikke de lærde. 

I overkant av 10 år senere leste jeg dette sitatet fra den danske filosofen Kai Sørlander: ”Se for deg Buddha, Jesus, Muhammed og Sokrates. Hvem andre enn Muhammed kan du forestille deg vil ta til orde for å steine en kvinne til døde for sex utenfor ekteskapet?”  Barske ord, dog basert på realiteter. For hvem husker ikke fortellingen om Jesus som ba dem som ikke hadde syndet om å kaste den første steinen? Mindre kjent er historien om kvinnen som ble gravid utenfor ekteskap og som spurte Muhammed til råds. Han ba henne føde barnet og deretter amme det, for så å ta barnet fra henne og sørge for at kvinnen ble steinet i hjel.

Jesus avskaffet barbariske Moselover, Muhammed – som skal være det beste mennesket som noensinne har levd, det såkalt fremste eksemplet – befestet barbari.

I disse dager presenteres Norge for en dyptpløyende biografi om Muhammed, forfattet av Aftenpostens journalist og historiker Halvor Tjønn. En etterlengtet biografi om en av verdenshistoriens mest innflytelsesrike personer. En makt som følges av frykt. Frykt for voldelige represalier dersom man skulle våge å følge denne ensomme tingen: fornuften. Det så vi da norske og danske flagg og ambassader ble stukket i brann i 2006. Nær sagt på autopilot gjorde vår regjering knefall for Muhammed og kastet ytringsfriheten på båten.  Den samme frykten synes å kunne spores hos det politisk korrekte Norge. To uker før utgivelsen sørget Aage Borchgrevink og Tjønns egen avis å presentere en drepende slakt av boken (Aftenposten 9.mars). Vi skulle endog vite at temaet Muhammed som eksempel for dagens muslimer er en utdatert problemstilling. Altså finnes det visstnok ingen bombe i Muhammeds turban.

Mitt besøk i Pakistan denne måneden vitner om en annen virkelighet. ”Pakistan er ikke det Pakistan du besøkte sist i 2004,” advarte venner før avreise. Ved ankomsten i Islamabad, inntil for få år siden ansett som en ”fri, vestlig enklave”, var instruksen fra venner blant annet denne: ”Ikke si ett ord i det offentlige rommet om Muhammed eller islam.” Terrorfrykten lå som et lammende teppe over hovedstaden. Møtet med Norges ambassade, en bygningen jeg tidligere fritt har gått ut og inn av, var et regelrett sjokk: to bomsperringer i gatene med væpnede vakter, identitetskontroll og bombesøk, før bilen fikk runde et hjørne inn mot en ugjenkjennelig bygning: ambassaden var fullstendig polstret inn.

Jeg vitnet altså Muhammeds fotavtrykk etter krisen i 2006.

De samme fotavtrykkene ses på verdensledende nettsteder, der skriftlærde anbefaler ekteskap med jentebarn som ikke er nådd puberteten – i tråd med Muhammeds ekteskap med ni år gamle Aisha. De samme nettstedene foreskriver således også koranens skilsmisseregler for barn som ikke ennå har menstruert. Konsekvensen ”spotteren” Theo van Gogh ble møtt med – strupen skåret over av Muhammed B i Amsterdam – var den samme som diktere på Muhammeds tid ble møtt med hvis de kritiserte Muhammed på verselinjene.

Muhammeds innflytelse gjennom sine ord og handlinger er en tragedie for menneskeheten. Vi ser det nå i det brennende Midtøsten, der kanskje det eneste som i dag kan sies om et mulig utfall av det politiske kaoset, er at islamistene er de som er best organisert, islamistene som slavisk følger ubarmhjertige sharialover. I et land som Egypt har de bred støtte for å innføre sharia på alle nivå. En ny undersøkelse fra Pew Research Center viser at 82 prosent av egypterne vil ha steining som straff for utroskap og 84 prosent vil ha dødsstraff for frafall fra islam. I tråd med juristen og politikeren Muhammed.

Mangelen på sosial og økonomisk utvikling i Den arabiske ligaen er så alarmerende at FN har produsert fem rapporter i dette årtusenet (Arab Human Development Reports), forfattet av arabere i håp om å nå hodene og hjertene i ligaen. FN-rapportørene har ikke minst pekt på at modernitet og utvikling ikke skapes ved å blande politikk og juss med religion, slik Muhammed gjorde. Men det er nettopp denne sammenblandingen som preger den muslimske verden den dag i dag, kraftig understreket av paraplyorganisasjon Organization of Islamic Conference (OIC). I Kairo i 1990 la nemlig OIC hele FNs menneskerettighetserklæring under sharia, en erklæring som står like fast i dag. Her fastslås drap som legalt, amputasjoner som straff, muslimer må ikke gifte seg med ikke-muslimer, kvinner underlegges menn.

Kvinnenes magre kår i den islamske verden må også ses i lys av Muhammeds liv. Muhammeds første kone Khadija, som han ektet før han fikk det første påståtte besøket av engelen Gabriel, illustrerer i klartekst hva FN-rapportene også viser: Med Muhammeds islam ble kvinnene parkert på samfunnets sidelinje. For hvem var Khadija da hun traff Muhammed? Hun levde alene og var en av de rikeste forretningskvinnene i Mekka. Det var endog Khadija som fridde til Muhammed. Kan noen se for seg en slik kvinne i dagens Mekka? Med Muhammed kom kvinnens lydighetsplikt overfor mannen, flerkoneri ble lovfestet, kvinnens vitnemål ble bestemt til å telle halvparten av en manns vitnemål, og hennes del av arv ble lovsatt til halvparten av en manns arv: ”Guddommelig” juss, evig til all tid, og som har konsekvenser for muslimer i dagens Norge.

Vi trenger en konstruktiv og faktuell debatt om Muhammeds liv og betydningen for samfunnet vårt i dag. I humanismens ånd.  Og ikke minst med tanke på at Muhammed er det mest populære navnet på nyfødte guttebarn i Oslo."

Søtt og sunt, men ikke for godt til å være sant.

For en stund siden skrev jeg om stevia, som et alternativ til sukker. Jeg hadde lest om stevia, men ikke smakt stevia... det har jeg gjort siden, og vel, skal man være så ærlig som man faktisk bør, så likte jeg ikke smaken noe særlig, det var en ganske sterk bismak som det tok lang tid før man ble kvitt.

Men siden den gang har jeg oppdaget sukrin.

Sukrin smaker mye mer som sukker, ser ut som sukker, og i følge reklamen :

* Null kalorier
* Skader ikke tennene
* Smaker og ser ut som sukker
* 100% naturlig - finnes i bl.a. frukt
* Gir ingen blodsukkerstigning (null GI)
* Virker som antioksidant i kroppen

Sukrin har jeg altså prøvd, og som strøsukker på youghurt naturell f.eks smaker det akkurat som sukker. Det eneste negative vil jeg vel si er prisen, som er 69 kroner for en pose på 500 g. Men om man ønsker å leve sunt og holde seg unna sukker så er dette er svært bra alternativ.

Her er mer info om sukrin:

"Sukrin inneholder ingen karbohydrater eller kalorier som tas opp av kroppen, og er derfor et godt valg for de som vil passe vekten. Sukrin er faktisk det eneste volumgivende søtningstoffet som har null kalorier. Andre naturlige sukkererstatninger som fruktose, maltitol og xylitol (bjørkesøt) har mellom 2.4 og 4 kalorier per gram.

Studier viser at Sukrin ikke påvirker blodsukker- eller insulinnivået i kroppen. Det betyr at Sukrin trygt kan brukes av diabetikere. Det er også gunstig ved ADHD, lavkarbohydratkosthold og ved candidadiett.
Ved å kombinere Sukrin med Hi-maize og mandelmel kan du oppnå enda lavere blodsukkerbelastning på maten du spiser. Sukrin står på Norges Diabetesforbunds liste over søtningsstoffer som ikke gir blodsukkerstigning.

Sukrin finnes i naturen, og er ikke satt sammen i laboratorier.
Sukrin blir produsert av naturlige råstoffer gjennom en naturlig fermenteringsprosess.

Sukrin er tannvennlig, det reduserer hull i tennene på tre ulike måter:

* Gjør det vanskeligere for bakteriene å feste seg på tennene.
* Demper veksten av bakterier i munnhulen som fører til karies.
* Utbytting av sukker med Sukrin vil gi mindre mat for kariesfremkallende bakterier.

Sukrin har evnen til å uskadeliggjøre frie radikaler i kroppen, og virker dermed som en antioksidant.

Noen søtstoffer kan gi fordøyelsesbesvær ved inntak av større mengder. Sukrin har ikke denne negative egenskapen. Over 90% blir raskt absorbert i tynntarmen, og skilt ut uforandret i urinen."

Kyssing og sånn.

Jeg kom over denne sjarmerende, lille snutten, angående kyssing av kjekke menn, som de fleste av oss dog har et anstrengt forhold til.



Gadaffi må være en god kysser, siden Libya fikk tildelt det ærefulle oppdraget å lede FNs Menneskerettighetsråd. No kidding!
Ikke rart da kanskje, at de stort sett kun beskjeftiger seg med å skrive resolusjoner om Israel,  men hva annet skal de vel gjøre i gutteklubben bestående av et flertall av udemokratiske land , de kan jo ikke akkurat rakke ned på hverandre heller, når de ikke er hakket bedre selv, bedre da å ta den ene venneløse, den evige hakkekyllingen.

Litt synd at supperådet nå er uten leder, siden de kastet Libya ut av det såkalte menneskerettighetsrådet sitt, men ingen grunn til bekymring, det er da nok av andre usympatsike, menneskerettighetsbrytende despoter å ta av.
 

Meg eier ingen.

Leif Boris Andersson het en mann som først ble kjent for omverden nærmere 10 år etter sin død. Det var hans datters historie om deres liv som plutselig plasserte denne mannen i søkelyset, noe han neppe hadde forventet, da han levde sitt enkle liv.

Åsa Linderborg har skrevet en gripende bok om sin oppvekst på begynnelsen av 70-tallet, sammen med sin far, som var alenepappa, metallarbeider og alkoholiker.

Da Åsa var 3-4 år, kom hennes mor en dag hjem, pakket sine saker og dro, fra Åsa og mannen Leif.

Det var ikke vanlig i de tider at en far oppdro et barn alene, og det var heller ikke så enkelt for Leif Andersson å kombinere det å ha et tungt og krevende yrke med å skulle ha ansvar for en liten datter, når han selv slet med sitt, og ikke klarte å kontrollere sitt alkoholforbruk. Om morgenen ble Åsa gjerne plassert utenfor barnehagen før personalet var kommet på jobb, fordi faren måtte så tidlig på arbeid, middagen ble oftest spist hos farmoren og farfaren, som faren stadig måtte «låne» penger hos, siden hans egne ikke strekker til. Ikke fordi han tjener for dårlig, men fordi han drikker for mye.

Samtidig som han er en mann som er opptatt av stil og eleganse, som stadig kjøper pyntegjenstander til leiligheten, og er svært opptatt av at alle som går forbi og ser inn vinduet deres skal få inntrykk av at «her bor det et grepa kvinnfolk», så vasker de seg så og si aldri, har ikke tannkost og håndkler på badet, eller sengetøy på sengen.

Så kan man spørre seg hvorfor en mor etterlater en datter med en slik mann. Hennes forklaring er rett og slett at hun syntes så synd på mannen sin, at hun ville gi ham det beste hun hadde, datteren Åsa.

Åsa får en oppvekst ulik mange andre, men det er en oppvekst hun aldri ville unnvært, sammen med en far, som på tross av sine svake sider, elsker sin datter over alt på jord, og gjør alt han kan for at hun skal ha det bra. Og Åsa elsker sin far. Sliten etter den harde jobben har han ikke så mye overskudd, han reiser aldri på ferie, den tilbringer han hjemme i en stol, men han bruker den tiden han har på Åsa og sammen med Åsa, om han er sint på andre er han aldri sint på Åsa, hun er hans øyenstein, hun skal alltid ha det beste.

Når Åsa nærmer seg tenårene blir Leif sitt alkoholmisbruk verre, og Åsa er begynt å skamme seg over sin far, hun flytter til moren, og mister mye av kontakten med faren i en del år, noe som er hennes valg, som hun på en måte er lei for, men samtidig ikke orker å gjøre noe med. Faren ber henne komme, hun lover å gjøre det, men dukker ikke opp.

Samtidig som man undrer seg over hvordan en mor kan etterlate sitt eneste barn hos en alkoholisert mann, innser man at hun gjør det kanskje rett og slett for å redde ham, så han ikke forlates av alle han elsker, noe som antagelig ville knekket ham helt. For han er en ensom mann, som savner sin kone og elsker sin datter så høyt at han neppe hadde klart seg om de begge forlot ham, dette må hans eks-kone kanskje ha ant. Og han ER en god far, kanskje ikke etter barnevernets definisjon, men Åsa får så mye kjærlighet at det veier opp for mye annet.

Leif Andersson er kommunist, men livredd for at noen skal få vite det, så redd at han ikke en gang våger å signere med rødt blekk. Han er politisk interessert, men aldri politisk aktiv, til det er han for redd for konsekvensene, hva kan han komme til å tape?

Det er lenge siden jeg har lest en så rørende bok som dette, som samtidig får en til å tenke og forstå, at mennesker aldri er så enkle som man kan få inntrykk av ved første øyekast. Bak et sjuskete utseende er det også et menneske med følelser, som ikke takler alle livets nedturer og ensomme stunder.

Jeg anbefaler boken «Meg eier ingen» av Åsa Linderborg på det varmeste.

Om kasting av klær.

Jeg er generelt imot kasting av klær, det bærer klesskapene mine preg av...

Har jeg en utvasket T-skjorte eller en litt sliten joggebukse, tenker jeg alltid at den kan jeg jo male i, eller bruke når jeg skal ut og jobbe i hagen, problemet er bare at jeg ikke maler, (siden husets herre er mye flinkere til det enn jeg er, og dessuten liker at den type jobb gjøres grundig og skikkelig, altså sånn som han gjør det....dessuten er det jo veldig kjedelig...), og når jeg skal jobbe i hagen tar jeg på meg det som for tiden er favoritt-joggebuksen, og glemmer alle de jeg har lagt av til formålet.

Men de siste årene har jeg begynt å gi vekk klær som så sendes til Øst-Europa, og da kan man selvsagt kvitte seg med brukbare klær, som man en gang har kjøpt, men av en eller annen grunn aldri tar på seg, fordi man ikke liker de så godt som man først trodde. Eller fordi man på merkelig vis har gått opp i vekt, eller fordi man etter mye kamp har gått ned i vekt...

Det var en form for kasting av klær, så har man den andre.

Stadig vekk, år etter år, kommer nye unge kvinner på den geniale ideen, som ingen noensinne kan ha tenkt på før, at om de bare kler av seg, og så lar en eller annen småluguber fotograf ta bilder, for så å publisere bildene i det som finnes av dårlige manneblad, se det, veien til suksess er bare rett rundt hjørnet, hvorfor har virkelig ingen tenkt på dette før tro?

Så går det en tid, jubelen og den forventede responsen og  respekten for det geniale stuntet uteblir, og etterhvert innser disse dumme damene hva de har gjort, hva de for all fremtid vil huskes for, det må være litt av et slag i trynet, livet er ikke enkelt nei.

Hvorfor skjer dette stadig vekk, er det så vanskelig å forstå at veien til suksess ikke er så enkel, og at man faktisk ikke oppnår respekt på denne måten, men tvert imot latterliggjøres? Men noe skal jo naboene ha å snakke om også da..

Det merkelige er at nå har også endel kjendisdamer hevet seg på denne trenden. Kvinner som allerede har oppnådd suksess, er blitt kjente og burde ha mer enn nok av både ønsket og uønsket oppmerksomhet, føler også dette kallet om å stille opp for de mest lavpannede av manneblader, som FHM og lignende. Og ja, jeg har lest dette bladet, og ja, jeg vet at lavpannet, det er faktisk bare forbokstavene.

Jeg begynner å bli DRITTLEI av å lese overskriftene på Se&Hør og denslags blader som med store bokstaver stadig vekk proklamerer at den og den c-kjendisen har kastet klærne. Gjesp hvor kjedelig, gjesp hvor uinteressant, har damen en arm som stikker ut bak på ryggen, 3 bein, en skulder på kneet eller noe vi faktisk ikke har sett før, eller er det bare det samme gamle?

Stygt redd for at det er det ja, gi meg noe nytt da folkens, denne evinnelige reprisen må dere være så snill å spare meg for, prøv, PRØV å tenke litt nytt!