Litt av hvert

Dette blir litt av hvert. Bildene mine, meningene mine, ting som interesserer meg, provoserer meg eller engasjerer meg.



søndag 3. februar 2013

Vårt lille land



TV2 har nylig startet en ny serie, kalt «Vårt lille land». Konseptet går ut på å fortelle historier om hverdagsmennesker, men kanskje historier som ikke er helt typiske. To av TV2s beste journalister er programledere, nemlig Gerhard Helskog og Tonje Steinsland. 

I første episode møtte vi på blant annet en liten kinesisk-adoptert jente, Adriana. Hun hadde en tøff start, da hennes norske adoptivforeldre kom for å hente henne, oppdaget de at hun hadde deformerte føtter, i følge den kinesiske legen ville hun aldri bli bra, aldri kunne gå. Men foreldrene nølte ikke, tok med seg Adriana til Norge, og ga henne kjærlighet og omsorg. Etter noen få år døde faren derimot uventet, og moren ble sittende igjen med datteren alene, og store økonomiske problemer. 
En av farens bekjente ville gjøre noe for den lille familien, og hun sa til moren at hun ville betale for at jenten kunne begynne på riding, eller hva annet hun måtte ønske seg. Det ble til at de valgte tennis, og under over alle under, lille Adriana med det som ble påstått å være deformerte føtter, viser seg å være et tennistalent helt utenom det vanlige, og føttene fungerer utmerket, dette vil kanskje bli en kommende tennisstjerne.

Rett og slett en liten solskinnshistorie.

Så var det en annen historie, om en far på rømmen fra barnevernet, han kidnapper rett og slett sin egen datter, holder seg i skjul såpass lenge at barnevernet innser at det vil være en større belastning for datteren å bli flyttet enda en gang, enn å bli boende hos faren. Vi møter den nå voksne datteren, som forteller sin historie, og det viser seg at det var en riktig beslutning å la datteren vokse opp hos sin far, som elsker sin datter og gir henne et godt liv.


Sist uke handlet det blant annet om en skole i Oslo, som helt uventet gjør det best i landet på nasjonale prøver i norsk, til tross for at de har en svært høy andel av innvandrere som ikke behersker norsk særlig bra når de begynner på skolen. De har elever med lærevansker som alle andre skoler, og mens skoler i innvandrertette områder opplever flukt av etnisk norske, opplever denne skolen tvert imot at både norske, men også all slags andre etniske og religiøse minoriteter, søker seg til skolen. Det viser seg å være den private katolske skolen St. Sunniva. Her må alle elever, muslimer, hinduer, ateister, jøder og alle andre delta på daglig morgenbønn og månedlig messe. Og det går helt utmerket, man ber til den guden man selv tror på, men man respekterer reglene til skolen. Det man får tilbake må vel sies å være en miniatyr av et fargerikt og kulturelt fellesskap som multikulturistene bare kan drømme om, da er det en smule absurd at dette er den type skole som utdanningsminister Halvorsen ikke ønsker, en privat, kristen skole.

Det man legger merke til er hvordan lærerne virkelig bryr seg, hvordan de ser ut til å elske både jobben og elevene, samtidig som de våger å være strenge, kreve og forvente, så er de der for elevene, og hver enkelt elev blir sett, og gitt det han/hun trenger av ekstra hjelp. Hadde bare alle skoler vært som dette, hadde nok mange problemer vært totalt fraværende.

Rett og slett enda en solskinnshistorie.

Tror mange ikke har fått med seg denne serien, jeg vil anbefale det, og noen av klippene ligger på nett, så man kan se dem der.

Av og til trenger man solskinnshistorier, en hver dag burde i grunn være et minimum.



lørdag 2. februar 2013

Etikk, hva er det da?



Nina Hjerpset-Østlie, som skriver for document.no, er etter mitt syn en av landets beste skribenter. Hun har en egen evne til å være akkurat passe sarkastisk og ironisk til at det til tider blir ganske morsomt, uten å bli ufint. Hun kunne med fordel ha skrevet enda mer, og hun kunne definitivt hatt flere lesere. Det siste har hun vel fått de siste ukene, da hun var den som avslørte sannheten om den famøse nrk-reportasjen om en fengslet rom-kvinne, hvor redaksjonen pyntet særdeles på sannheten, for å si det diplomatisk, og i ettertid unnskylder seg med at de har gjort en feil.   

Feil, liksom. Feil er noe man gjør ved et uhell, det nrk gjorde var et helt bevisst forsøk på å fordreie sannheten og presentere sitt ønskebilde, ikke realitetene. I følge deres egen logg ville det å nevne at kvinnen var dømt for å medvirke til voldtekt av sin 11 år gamle datter, ved å selge henne, intet mindre, «komplisere saken», derfor utelot de det og fremstilte kvinnen som offer. Når man gang på gang kommer seg unna med halve og kvarte sannheter, ser man kanskje ikke lenger når man krysser grensen så til de grader at det bare må bli reaksjoner på det.

For min egen del må jeg vel si at jeg ikke ble spesielt forbauset over saken. Ikke at det ikke var ille, jeg ble bare overhodet ikke forundret over nrk sin måte å fremstille den på. Det sier dessverre mye om hvilken tillit jeg og mange andre etter hvert har fått til nrk, etter å ha sett Midtøsten-reportasjene deres nå i mange år, hvor den ene propagandisten etter den andre, det vil si f.eks Odd-Karsten Tveit og Sidsel Wold, har fortalt oss «sannheten» om hva som skjer i Israel og områdene rundt, sånn som de skulle ønske at den var, ikke som den faktisk er. Romkvinnesaken er dessverre ikke unntaket, denne type «feil» er nrk blitt eksperter på. 

Når det kommer til Nina H-Ø, leste jeg nylig noe hun hadde skrevet om en annen sak, nemlig en svenske, som så det som sitt kall å rakke ned på nynorsk av alle ting, og betegne dette som nyfascistisk.. eller noe i den dur, det ble i grunn en smule uklart for meg hva denne forvirrede svensken faktisk mener, mye av hans punkter bunner nok i fri fantasi, og man lurer jo på hva det er han røyker..
Men i god Nina ånd avslutter hun skriveriene sine akkurat passe ironisk elegant med dette utsagnet:

«Ja, selvfølgelig kan vi stige ned fra hesten. Om ikke av andre grunner så i lykkelig visshet om at vi ikke treffer på Aftonbladets Martin Aagård der nede.»
 
Hun skrev også en gang «Det finnes så avgjort et vi og et de», hvor hun påpeker at det er ikke alle mennesker man ønsker å havne i samme bås som, enkelte mennesker fortjenes ikke å lyttes til, som hun sier:
«Det er nok et brudd på god utopi-etikette, men jeg kommer aldri til å bli en del av noe “vi” som involverer mennesker som Mohyldeen Mohammad og hans muslimske og norske støttespillere. Aldri! Og siden Mohammad er så begeistret for steining, akter jeg å kaste så mange verbale stein som mulig for å få stemningen rundt disse til å bli så dårlig at de oppfatter at Norge ikke er noe blivende sted for dem og deres verdensanskuelse.
Denne innstillingen skyldes at jeg ikke vil ha slike mennesker rundt barna mine, familien min, vennene mine - spesielt ikke de homofile av slagsen - eller meg selv. De er ikke og bør ikke være velkomne. For nei; alt er ikke like bra og alt er ikke like mye verdt. Mohammad og hans åndelige brødres fascistiske og grisete ideologi er ikke verdt noen verdens ting. Vi har ingenting å lære eller tjene på en dialog med mennesker som dette; det de vil er å sette verden i brann. Det vil ikke vi. Det eksisterer likevel en utvei for brannstifterne: alle som støtter organisasjoner som al-Shabaab vet hvor de er å finne. Og det er ikke i Norge.
Så reis til deres islamistiske helvete på jord, og send oss deres utro og/eller voldtatte kvinner, barn, dissidenter og homofile menn i retur. Dere er ikke en del av et norsk “vi” - og kommer aldri til å bli det så lenge det finnes siviliserte mennesker med ryggrad i Furet Værbitt.»

Med dette i bakhodet er det verdt å se gjennom et nrk-innslag, hvor Grosvold sitter i studio med Lysbakken og islamisten Fahad Quereishi, og ikke engang prøver å kjøre Fahad bittelitt engang på hans totalt absurde babbel om det store, vakre bildet, som altså inneholder steining, drap på homofile og annet barbari.



Det høres grusomt ut med steining er de skjønt enige om, men så slipper Fahad unna enhver utdyping, fordi det vil ta for lang tid, visstnok. Og islam er så vakkert. Og Grosvold spør så forsiktig hun kan, om hvordan steiningen kan gå inn i et harmonisk bilde, men som nevnt, dette er det ikke nok tid til å forklare, eller mer korrekt er det vel strengt tatt helt umulig å forklare det harmoniske med steining.
Man ønsker tydeligvis ikke å støte disse menneskene, uansett hva de sitter og lirer av seg, så kan man undres på om det er respekt de lider av, eller om det rett og slett er redsel.
Og man kan virkelig spørre seg: hadde en hvilken som helst annen person, fra en hvilken som helst annen hatefull ideologi kommet like lett unna med det?  
Kanskje nrk burde ansette noen journalister med ryggrad, som Nina H-Ø, som våger å stille de ubehagelige spørsmålene, og kreve et svar?

torsdag 31. januar 2013

Litt om livet og litt om en bok..



Det begynner å bli en stund siden siste innlegg, det er flere grunner til det, en av dem er at jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive om. Det skjer så mye fælt i verden, og skal man hele tiden kommentere dette blir man jo bare deprimert. Som den grusomme saken med gisselaksjonen i Algerie, men også nære ting, som bare denne siste helgen, hvor flere familier fikk sin tilværelse snudd på hodet på grunn av noen fryktelige trafikkulykker. Det kommer ganske tett innpå av og til, vi ble sittende i kø på grunn av den ene ulykken, og man gjør seg jo sine tanker om hvor skjørt livet er, når man sjekker nettet, mens man sitter der i køen og lurer på hva som skjer, og leser at en person er død, mens man ser ambulansene fra samme ulykke kjører forbi en.

Bare i Hordaland var det to fryktelige ulykker hvor to barn mistet sin mor og det ene barnet ble hardt skadd i den ene, og i en annen ulykke mistet tre barn både far og mor. I det ene øyeblikket er man en glad familie på tur, i neste øyeblikk er livet snudd på hodet, og marerittet et faktum.
Utenlands skjer det jo stadig store tragedier som både er uhell eller resultat av terror, men jo nærmere det kommer en selv, jo mer preget blir man personlig.

Det jeg egentlig hadde tenkt, var å skrive en bokanmeldelse av den siste boken til Håkan Nesser; "Himmel over London"..

Nesser er en av mine favorittforfattere. Han skriver mest krim, men ikke bare. «Beretningen om herr Roos» er en av hans bøker jeg likte godt, og som jeg ikke husker som det jeg vil kalle typisk krim, den jeg nå leste var derimot noe helt utenom det vanlige fra denne forfatteren.
For første gang hørte jeg en Nesserbok som lydbok. Jeg er alltid litt usikker på om jeg ville likt boken bedre eller dårligere om jeg hadde lest den selv. Boken ble lest av Anders Ribu, en erfaren lydbokleser, men jeg har ikke helt sansen for ham, han fremstår som litt snobbete, han passet ikke helt til teksten mener jeg.

Historien er ikke bare en, men flere, og det tar litt tid å fatte hva som foregår. Det begynner med en mann, Leonard Vermin, som er døende og samler familien til en siste bursdagsfeiring i London. Han har invitert sin samboer og hennes to barn, men også en for dem ukjent person, som vi også får høre historien til parallelt. Samtidig får man høre historien om Leonard og hans ungdomskjæreste, og på toppen av dette får man høre enda en historie, og en helt annen mann, som viser seg å være forfatteren av den andre historien… Det er en forunderlig fortelling, men jeg må vel si at for min del er det ikke denne boken av Nesser jeg først kommer til å anbefale for en som ikke har lest ham før, den ble kanskje litt spesiell for meg, og ikke så veldig spennende tross sitt underfundige budskap.
Så hva skal jeg si? Helt grei nok fortelling, men ikke det beste jeg har lest.

Nå har jeg derimot kommet på noe mer å skrive om, så da blir det kanskje ikke like lenge til neste innlegg… ;-)




fredag 11. januar 2013

Norsk kultur liksom?



De siste ukene har vært preget av den store kulturdebatten, diskusjonen om hva norsk kultur er, og hva vi eventuelt mister om vi utraderer den, som mange mener vi nå er godt i gang med.

Det er noe som heter å ikke se skogen for bare trær, mange har tydeligvis problemer med å se hva norsk kultur faktisk er. Noen gjør seg dummere enn de forhåpentligvis er, ja jeg håper faktisk det for deres egen del, ellers står det dårlig til under topplokket, og vrøvler om felen, som visstnok ikke opphavelig er norsk, og diverse matretter og andre uviktigheter. Akk o’ve, har noen noensinne klaget over at vi har fått for mange matretter å velge mellom i dette landet, og om man pynter seg i bunad eller sari, er det vel heller ikke så mange som henger seg opp i.

Men det var dette med skogen og trærne. Når man står midt oppi det, ser man kanskje ikke helt hva norsk kultur er, men når man mister den, vil man savne den.

Norsk kultur er, i alle fall der den ennå lever upåvirket videre, tillit, trygghet og det man nå har begynt å kalle naivitet. Det å stole på hverandre, det å ta et ord for et ord, stole på at det noen forteller deg faktisk er sannheten. Norsk kultur er respekt, i ordets rette forstand. Respekt for den som har gjort seg fortjent til det, ikke den som truer seg til det. Norsk kultur er ære, i ordets rette forstand. Det er viktig å ha ære, man setter sin ære i å være ærlig eller gjøre en god jobb for eksempel, man svindler ikke og snyter ikke, da taper man ære. Fremstår man som løgner eller tyv taper man ære. Mishandler man sin kone eller sine barn taper man ære, osv.

Norsk kultur er jordnærhet, tilbaketrukkethet, kanskje litt for mye avstand og redsel for å stikke seg frem. Man går ikke amok, man lider i stillhet, syter og klager kanskje, men tar ikke til gatene i vilt raseri og herjer og ødelegger.

Norsk kultur er kjærlighet til naturen, skog, fjell og sjø. Fiske og jakt. Naturopplevelser, skiturer, fjellturer. Norsk kultur er gjøre alt det beste man kan for sine barn, følge dem opp og beskytte dem.

Norsk kultur er likestilling og at alle skal ha like rettigheter og muligheter.
Norsk kultur er ytringsfrihet, personlig frihet, bevegelsesfrihet. Norsk kultur er empati og barmhjertighet, høflighet, felleskap og likeverd.

Men norsk kultur er også å ta til seg positive bidrag fra andre kulturer. Derfor er norsk kultur i dag også pizza, taco, pasta og mage andre matretter, som ikke var typisk norske for ganske få år siden.

I en del sammenhenger bruker man en u foran et ord, for å vise at noe er det motsatte. Uhell, usunn.. og ukultur. Det er lett å finne eksempler på ukultur, noe som ikke hører til vår kultur, og derfor er det motsatte. I løpet av de siste årene har vi sett denne type kulturelle og uønskede bidrag, som æresdrap, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Dette er IKKE en del av vår kultur, derimot er norsk kultur å respektere og beskytte andres kropper og forby noen å forgripe seg på og beskjære dem. Norsk kultur er retten til å velge sin egen livsledsager, og det er overhodet ikke under noen omstendighet akseptert eller respektert å drepe sine egne unger, uansett hva galt man måtte mene at de finner på. Man vil miste all ære og all respekt om man gjør slikt, i motsetning til en del andre kulturer, hvor man faktisk tilsynelatende redder sitt tapte ansikt ved å ta livet av sine egne barn.

Det er jo ellers litt merkelig at man snakker varmt og lenge om flerkultur og multikultur, og hvor viktig det er å la enhver som setter sine bein i dette landet få beholde sin kultur, mens det tilsynelatende ikke er så viktig å bevare vår egen, man klarer knapt å innse at man faktisk har en, og at den er fantastisk bra, blant de beste i verden. Noe som selvsagt også har en klare sammenheng med at dette landet er blant de aller beste i verden å bo i, og grunnen til at så mange valfarter hit.

Det skal selvsagt også sies at mange av disse tingene jeg har nevnt også kan være typiske for andre kulturer, og ikke unike for vår nødvendigvis, og det skal selvsagt også sies at også vi har negative ting som kan dras frem i vår kultur. Men det må alltid være et mål å legge bak seg det negative og ta til seg det positive fra nye kulturer. Man skal vel ikke påstå at vi har tatt til oss de negative ting fra andre kulturer jeg har nevnt, ennå, men det at man tillater negative ting fra andre kulturer å leve videre og blomstre her, uten å bli slått knallhardt ned på, vil på sikt antagelig også påvirke oss og vår tankegang. Aksepterer man at «deres» kvinner undertrykkes, vil man lettere på sikt akseptere at alle kvinner undertrykkes. Aksepterer man at noen ønsker å drepe homofile, vil synet på homofile som mindreverdige mennesker bre om seg, respekterer man at det er et voldsomt hat mot jøder, og aksepterer at det begrunnes med at det finnes en jødisk stat, godtar man også at jøder kan hates.

Det er selvsagt dette man bekymrer seg for, at negative holdninger og gjerninger skal bre stadig mer om seg, blant en stadig større gruppe mennesker, som på et tidspunkt blir såpass stor at man må begynne å lytte til dem. Og om man liker det eller ei må man forholde seg til, og kanskje tilpasse seg, og justere sin livsstil på grunn av dette. Som enkelte kvinner i en del Europeiske land allerede har måttet gjøre, når det gjelder hvor og når de kan bevege seg ute, og hvordan de kler seg, og hva de må tåle å høre og føle på kroppen.

Midt oppi denne suppen kom jo det såkalte tro- og livssynsutvalget frem med sine forvirrede konklusjoner. Man begynner jo å lure på hva som skal til for å sitte i et slikt utvalg. I alle fall ikke antydning til kritisk sans, sunt bondevett eller evnen til å se fremover, heller ikke evnen til å forstå og/eller respektere det store flertallet av folkets ønsker og vilje.

Konklusjonen deres ble altså at det bør tillates å bære religiøse plagg for politi og dommere, kirken skal ikke lenger ha vigselsrett, kort og greit skal ikke kirken ha noen fortinn fremfor andre trossamfunn, selv om den har vært del av vår kultur i cirka 1000 år, mens andre religioner skal løftes frem og likestilles.
Man trenger ikke hverken kreve eller forlange, man får det altså rett opp i hendene helt uten å behøve å anstrenge seg. Her kommer nok dette med å være naiv, godtroende og høflig inn i bildet, en ikke alltid like positiv del av vår kultur tydeligvis..

Det positive var å se den unisone enigheten blant så godt som alle som uttalte seg, hijab vil man ikke ha inn i politiet eller på dommere.  Og merkelig nok var det plutselig kulturministeren, som det tidligere ble hevdet ikke skulle befatte seg med spørsmål om norsk kultur, religion og innvandring, som vedtok at dette med hijab ikke skulle være tillat i politi og domstoler, forstå det den som kan. 

Sist ut av kandidat til de ledige plassene i dusteforbundet dukket opp av asken den svenske teater-regissøren Sofia frem. Hun hadde sett Kardemommeby, og var dypt sjokkert. Ikke bare var stykket dårlig, faktisk skadelig for barn, kvinnefiendtlig og led av mangel på multikultur, men sitatet «Du skal ikke plage andre du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjøre som du vil» var høyreekstremt!!

Man måtte faktisk le ganske høyt og ganske lenge av den kronikken hennes, men latteren går dessverre etter hvert over i gråt, for det er kvinner som henne vårt naboland er befengt med, det er kvinner og menn som henne som er i ferd med å ødelegge Sverige med sin krampefeminisme som ønsker å fjerne kjønnene (ikke tull nei, det skal hete hen, ikke hun og han) og sitt uendelige selvhat som på rekordtid er i ferd med å skifte ut den svenske befolkningen.

At hun faktisk ikke engang innser at tante Sophie må være enhver feminists fremste forbilde, der hun setter tre menn på plass på en gang og får dem til å gjøre husarbeid, er jo dog en smule underlig.

Og det er i alle fall et klart og tydelig bevis på at det å kalles høyreekstrem i dag, ikke sier noe som helst, om annet enn avsenderen.




torsdag 3. januar 2013

Smarte dyr.



Jeg så nettopp et svært interessant program på nrk om dyr og intelligens.

Det begynte med en som hadde forsket på hund, og hadde lært opp hunden sin til å kunne navn på over 1000 leker! Han ga lekene et navn, så la han lekene frem for hunden, noen om gangen, og ba hunden plukke lekene etter navn. Dette var leker som han gjennom tid hadde lært hunden, men det viste også en gang han la en ny leke blant de andre. Da han ba om et navn hunden ikke kjente, ble den litt usikker, men siden alle de andre lekene hadde et kjent navn, brukte hunden eliminasjonsmetoden, og valgte så ut den ukjente leken, og på denne måten fikk også denne leken et navn som hunden ville huske.

Så var det noen ørkenrotter, eller noe lignende, husker ikke helt hva disse ble kalt. De hadde et språk som varslet fare. Ved å ta opp lydene dyrene laget for forskjellige fiender, som ørkenrev og grevling, oppdaget man at lydene var forskjellige, og det var også reaksjonene, man oppdaget at for ørkenrotte trengte de ikke gjemme seg, det var nok å vise at man hadde oppdaget faren, så ga reven opp, mens for grevlingen måtte man gjemme seg, for den ga seg ikke like lett.

En annen mann hadde lært seg mustangenes kroppsspråk. På den måten kunne han lese, men også snakke med og gi beskjeder til disse hestene. Han beveget en arm sånn eller sånn, og hesten forstod hva han mente, første gang han gjorde dette var med en vill hest, det er altså ikke språk han har lært hestene, men språk hestene hadde lært ham.




Man testet intelligensen til elefanter som måtte dra i hvert sitt tau for å få tak i noe godt å spise, de lærte raskt at det holdt ikke at den ene dro, de måtte begge dra, samtidig for å få tak i maten.
Man testet også ut hvordan elefanten oppfattet sitt eget speilbilde, og ved å male et kryss i pannen, som elefanten berørte med snabelen, viste man at elefanten faktisk forstod at den så på seg selv.

Så er det selvsagt aper. De omtalte dvergsjimpanser, som så vidt jeg forstår er bonoboer eller menneskeaper. Jeg leste en gang «Apehuset» av Sara Gruen, som omhandlet denne type aper, og som beskrev en del av det de viste i programmet. Der hadde en forsker lært seg å kommunisere med apene ved hjelp av plansjer med bilder som forstilte ord, og apen kunne på den måten forklare hva den hadde lyst til å spise, drikke, gjøre osv.

Vi fikk også se hvaler som oppsøkte mennesker og lot seg bli klappet, det viser seg at hvaler på samme måte som mennesker og aper har et stoff i hjernen som styrer følelser og empati, og hvalene hadde visst mye av dette.

Vi så kråker, som husket ansiktet til en mann som hadde fanget en av dem, varslet hverandre og tydelig var svært oppøst da mannen var ute og gikk gatelangs, selv etter flere år, og vi så fugler som latet som de gjemte mat, da de visste at en annen fugl så på, men som så gjemte maten et annet sted da den andre ikke fulgte med.

Det er litt av hvert som rører seg i hodet til våre null-to-og firbeinte venner der ute og..