Litt om bøker

Jeg har lest mange bøker opp igjennom årene, og de siste årene også hørt mange lydbøker. Jeg har tidligere skrevet en del om bøkene jeg har lest/hørt, men tenkte nå å ta en oppsummering på hvilke bøker jeg husker best, likte best, har lest igjen eller hørt om igjen, og gjerne anbefaler.

Den som helt klart peker seg ut er Mengele zoo av Gert Nygårdshaug. Nå holder jeg på å høre den for tredje gang, man går liksom aldri lei den historien. Jeg har aldri lest den som bok, bare hørt den som lydbok, og mye av æren for at den er så bra skal tillegges oppleseren, Helge Winther Larsen. Men selvsagt er det først og fremst en god historie. Boken er den første i en trilogi om indianergutten Mino, som opplever å være den eneste overlevende etter en massakre på landsbyen han bor i som liten gutt. Han er ute i skogen og fanger sommerfugler den dagen, og sommerfuglene er noe som følger ham videre gjennom livet. Han opplever mye i sitt unge liv, og lærer mye, blant annet av den omreisende magikeren som plukker ham opp og tar ham med seg.

Et av temaene som går igjen i flere av Nygårdshaugs bøker, er bekymringen for overbefolkning og hvordan menneskene utarmer og ødelegger jorden de lever på. Som her regnskogen. Og man får en viss forståelse for at terror kan være akseptabelt, når det er terror direkte rettet mot de som utnytter, misbruker og uten skrupler ødelegger.

Dette er som nevnt den første boken i en trilogi, der den neste heter «Himmelblomsttreet» og den siste «Afrodites basseng». Disse har jeg lest, da jeg ikke har funnet dem som lydbøker. Her møter man igjen Mino, men bøkene handler ikke, som i Mengele zoo først og fremst om ham, i den siste er han bare en biperson. Men det er en rød tråd gjennom bøkene, og alle tre er helt klart noe man burde få med seg.

De er nylig utgitt i nye utgaver, og kan kjøpes innbundet til under 200 kroner stykket.

En annen bok jeg har likt godt er «En langvarig forlovelse» av Jean Baptiste Rossi, eller Sebastien Japrisot som han kalte seg.  Denne har jeg både lest, hørt som lydbok, og sett filmen til. Det er en bok som krever litt konsentrasjon, fordi man blir presentert for opplysninger om hovedpersonene på en litt forvirrende måte, og må nærmest pusle sammen informasjonen. Derfor har jeg i et tidligere blogginnlegg samlet litt informasjon om hver enkelt for de som måtte være interessert. Handlingen foregår under 1. verdenskrig, da fem menn, som straff for forsøk på, eller antatt forsøk på å desertere, blir sendt inn i ingenmannsland mellom to skyttergraver, og forventes å bli drept der, til skrekk og advarsel. Men noen, som forloveden til den ene av disse, mistenker at noen likevel kan ha overlevd, og begynner å grave i saken. Det er en spennende og fascinerende historie, av en forfatter jeg en gang for lenge siden leste en bok av, og aldri helt glemte.

 "Meg eier ingen" er enda en bok jeg vil nevne. Det er biografien til Åsa Linderborg, hvor hun beskriver oppveksten med sin alkoholiserte alenepappa.  En rørende historie om en snill pappa, som dessverre har mye å slite med, men gjør så godt han kan. Jeg hørte lydboken, lest av Andrea Bræin Hovig.

Dagens feminister er i stor grad menn.

Den pågående strømmen av migranter fra store deler av Midtøsten, Nord-Afrika, Afghanistan osv., i tillegg til alle de som har kommet fra disse områdene tidligere, setter i stadig sterkere grad sitt preg på samfunnet vårt. Nyttårsaften 2015 førte til at det gikk hull på en byll som i lang tid har vokst, og omsider gikk det an å snakke, relativt åpent og fritt, om det elendige kvinnesynet enkelte kulturer bærer med seg. Enhver som har hatt et halvt øye åpent en gang i blant de siste 20 år har selvsagt visst og sett, men det har ikke vært særlig korrekt, blant dannede mennesker, å snakke om dette.

Men nå er det så ille fatt at det er vanskelig å tro, og umulig å tie om. At menn (som hevder å være forfulgte og tas imot og gis beskyttelse, trygghet og materielle goder) kan gå i flokk, enorme flokker, og bevisst og planlagt begå helt åpenlyse overgrep mot tilfeldige kvinner, til og med kvinner som er sammen med mannlige venner, har man litt problemer med å fatte at kan være mulig. I by etter by kommer det rapporter om lignende saker, dog ikke i så stor skala som i Køln, og etter hvert dukker det også opp informasjon om at svensk presse(bombe!) og politi, bevisst, og av politiske grunner, har holdt tilbake informasjon om at tilsvarende overgrep, mot til dels svært unge jenter, er blitt begått flere år på rad på festivaler i Stockholm. For ikke å nevne de systematiske overgrepene som skjedde mot unge, sårbare, engelske jenter i tusenvis over mange år…

Ikke bare har man i Sverige holdt skjult overgrepene, men selv om man da på kammerset må ha forstått sammenhengen mellom overgrepskulturer og at økende import av dette beviselig vil føre til enda mer av elendigheten, har man turt frem som om ingenting har hendt, og med jubel og pågangsmot sluppet inn enda flere.

Men hvem er mest bekymret nå? For å ta norske forhold, etter å ha lest en god del kommentarer og innlegg på facebook blant annet, sitter jeg helt klart igjen med inntrykket av at de som i dag er mest bekymret for norske kvinners og jenters rettigheter og trygghet på sikt, faktisk er menn. De som i størst grad bortforklarer, unnskylder, bagatelliserer og hevder at norske menn er like ille, det er norske kvinner.

Norske kvinner og menn er blant verdens mest likestilte. Norske menn respekterer i svært stor grad kvinner, unntak vil alltid forekomme, men om man ser på den typiske norske mannen, så er han hverken spesielt voldelig, spesielt kvinnehatende eller spesielt tilbøyelig til å forgripe seg på kvinner. Det er rett og slett ikke kultur for det, han mister enhver ære, og da snakker man om den positive varianten, om han blir avslørt. Det er ingen han kan gå i flokk med for å bedrive den slags aktiviteter, han blir sett på som en drittsekk og et utskudd av de aller fleste menn om han skulle finne på å gjøre noe slikt.

Jeg har de siste 20 år ventet på at kvinnefronten, Ottar, feministene eller hva man skal kalle dem, skulle løfte blikket og begynne å kjempe for de virkelig undertrykte kvinnenes rettigheter, som jeg også har skrevet om før. Jeg har ventet på parolene, men jeg har ventet forgjeves. I fjor kom det, absurd nok, paroler angående «kjønnslemlestelse», men hva klarte ikke disse kvinnene den gang å sette fokus på? Jo voksne, myndige kvinners egne valg om å operere seg basert på «skjønnhetsidealer». Ingen grunn til å forsvare dette, men man har faktisk lov og rett, hvor dumt det enn er, til å fikse på egen kropp. At man prioriterer denne saken fremfor de lemlestede småjentene som aldri får velge, er så kvalmt at man finner ikke ord, der heller.

Og de samme kvinnene, som ikke ser noen grunn til å prioritere kamp mot kjønnslemlestelse når man skal demonstrere mot inngrep og angrep på kvinnekropper, de ser tydeligvis heller ikke ut til å klare å engasjere seg nevneverdig mot at kvinnekropper utsettes for overgrep på åpen gate. For skams skyld må man selvsagt «fordømme», men det sitter langt inne, det kommer liksom ikke fra hjertet, det kommer gjerne med en twist, og det skal for Guds skyld fokuseres på at dette er først om fremst menn, det er tilsynelatende et manneproblem, ikke et kultur-, og for alt i verden IKKE et religionsproblem. For islam er, her som alltid, helt fri for skyld.

Menn er fedre, brødre, sønner, kjærester, ektemenn osv. De ønsker selvsagt ikke at noe skal ramme deres kjære, derfor kjemper de for sine kvinner. Men kvinner er også mødre, søstre, døtre, kjærester osv. så hvorfor kjemper de mindre, de som i tillegg også selv risikerer å bli utsatt for dette?

De stod på barrikadene og kjempet for sin egen likestilling, mot sine egne menn, hvorfor er det så mye vanskeligere å kjempe for andre kvinners likestilling, eller å engasjere seg når det er «andre» menn som er problemet.

Selvsagt finnes det mange hederlige, kvinnelige unntak. Vi har flinke kvinner som kjemper, men det føles feil at man sitter igjen med inntrykket av at flere menn engasjerer seg, og at de til dels kjemper mer.

Nå er det på tide vi går i samlet flokk, og hjelper mennene, i å kjempe for vår sak.

Våre døtre fortjener det.