Latsabbene som ikke vil jobbe.. eller?

Norge trenger innvandring, noen må ta «drittjobbene» som nordmenn ikke vil ha, blir vi fortalt.

Jaha, virkelig? 

Tar så mange nordmenn lang utdanning fordi de ikke vil ta «drittjobbene», eller må nordmenn ta lang utdanning fordi «drittjobbene» er opptatt allerede?

Nylig hørte jeg at over 8% av ungdom mellom 18 og 23 (om jeg husker rett) ikke var i arbeid eller under utdanning, det er veldig mange, nesten 1 av 10, så hvorfor er de ikke i jobb?

Fordi de ikke får jobb kanskje? 

Man kunne kanskje tro det var noe i påstanden om at norsk ungdom ikke gidder å jobbe, om man ikke hadde visst bedre. Om man ikke hadde stått på sidelinjen og observert hvordan en ungdom i nevnte gruppe har søkt, søkt og atter søkt på jobber siste halvår. Og ikke fått særlig seriøs respons eller mottakelse tilbake. Ikke særlig ofte blir engang søknaden besvart. Da har man sittet og fylt ut mye informasjon på omstendelige søknader på nettside etter nettside. Skulle man være så heldig å bli innkalt til intervju, er det ikke sikkert at den man skal snakke med engang er til stede når man tropper opp, eller at man får tilbakemelding på om man får jobben når det avtales at man skal få svar. I det hele tatt ser det ut til å være utrolig utbredt med useriøse mennesker der ute, som behandler andre på en måte man best kan omtale som skammelig. 

Når voksne mennesker behandler ungdom på denne måten, hvordan kan man da forvente at ungdom i dag skal vokse opp til skikkelige mennesker som behandler andre med respekt, når de selv en dag kanskje sitter på andre side av bordet?

Jeg må rett og slett si at jeg er skuffet. Jeg hadde trodd bedre om folk. Jeg hadde trodd det faktisk skulle være mulig for ungdom med 13 års skolegang bak seg og et vitnemål som bevis på det, å karre til seg et levebrød i dette landet. Men det ser ikke sånn ut. Så mens grensene er åpne, og NAV deler ut penger i hytt og vær, sliter norsk ungdom med å få endene til å møtes, og klarer det kanskje ikke engang uten hjelp fra familien. Selv om de lever så spartansk at man ikke skulle kunne tro det var mulig, på grønnsaksblandinger, luft og kjærlighet. Dog ikke fra andre enn kjæreste, venner og familie, for samfunnet er ikke annet enn en stor skuffelse, og man føler at all innsats for å prøve å klare seg selv ikke fører til annet enn stadige dolk i ryggen.

Og det å skulle bli "naver" er noe man ikke ønsker, og føles nærmest er en skam.

Ikke alle er pågående, selvsikre og selger seg selv som en idoldeltager på speed.

Man mister troen på seg selv, man mister troen på fremtiden, man mister troen på samfunnet, og på sikt mister man vel også totalt motet når man gang etter gang bare møter en kald skulder, eller ikke engang det.

Så hva vil man gjøre med dette? La hver tiende norske ungdom gå for lut og kaldt vann, og ende opp som motløs NAVer? Mens man putter svensker inn der norsk ungdom kunne vært, og mener at det er til gode for samfunnet? Hvem betaler disse for å gå ledig, er det ikke vårt felles ansvar å holde flest mulig av våre egne ungdommer i arbeid? Det er jo til syvende og sist våre penger som går til å betale alle disse, for å ikke gjøre noe.

Nytt år, flere bøker.

Det er en stund siden siste innlegg, det er blitt 2014, og det går heldigvis mot lysere tider. 

Jeg tenkte jeg kunne begynne med noen bokanmeldelser.

Jeg har lest enda en av Gert Nygårdshaug sine bøker, den mannen har virkelig vært produktiv.

Etter Mengele zoo, er det to bøker som regnes som oppfølgere. Den første er «Himmelblomsttreets muligheter» som jeg har skrevet om før, og den siste er «Afrodites basseng». 

Direkte oppfølger er det vel vanskelig å kalle dem, men noen fellesnevnere har jo alle bøkene, i alle dukker Mino fra Mengele zoo opp. I den siste har han en liten rolle, men en slags tråd er det jo.

Boken begynner med at en kvinne, som ser ut til å være den siste overlevende, beveger seg gjennom en lang og ugjestmild ørken. På samme tid får vi møte en far og hans sønn som bor for seg selv ikke så langt fra Vanndal, en bygd som dukker opp i en del av Nygårdshaugs bøker. Det viser seg at faren, med navnet Jonar Snefang, drømmer om kvinnen Ooni, som altså beveger seg gjennom ørkenen, og handlingen går frem og tilbake mellom disse to og deres liv, da Jonar har tilbakevendende drømmer om Ooni. I tillegg er det en tredje historie som fortelles, det er forfatterens egne tanker, han er opptatt av stein, og har en stor stein i hagen han grubler mye over, og hvordan han skal få flyttet.

Mino er en flyger i denne boken, som har ansvar for å passe på at det ikke oppstår skogbrann, og han kommer også med en del matvarer, og også noe annet, til Jonar og sønnen Erlan.

Så en dag skjer det noe skremmende, en hurtigvoksende skog nærmer seg Jonar og sønnen, og nå begynner virkelig ting og skje.

Man skal jo heller ikke fortelle for mye. Jeg synes begge de to siste bøkene var litt tunge å komme i gang med, men etter hvert tok de seg kraftig opp, og det er jo tankevekkende det som skjer, og man begynner jo å gruble over hvordan det ville blitt, om noe av det som skjer i disse bøkene faktisk ville skje. Nygårdshaug er en mann som ser ut til å ha mer sympati med jorden, enn med dens innbyggere..

Boken anbefales som de fleste andre av denne forfatteren. 

Så har jeg hørt Herbjørg Wassmo sin siste som lydbok, «Disse øyeblikk». Uten at det kanskje sies direkte, oppfatter jeg denne boken som hennes selvbiografi. Bøkene om Tora, handlet om en jente som ble utsatt for incest, og selv om det ikke sies direkte i denne boken er det tydelig at det samme ligger under her, hovedpersonen hater sin far, og man antar at overgrep er grunnen.

Det er interessant å høre hennes livshistorie. Jeg har likt denne forfatteren lenge, og lest de fleste av hennes bøker. «Dinas bok» er vel favoritten, men «Det sjuende møte» gjorde også inntrykk. Noen av de andre falt derimot ikke i smak, som «Flukten fra Frank» og «Hundre år». Dina som person fascinerer derimot, og både første og siste bok i denne triologien er bra, mens den midterste dessverre ikke er så mye å skryte av.

HW ble tidlig mor, uten å være gift, noe som vel ikke var så enkelt på den tiden. Hun utdannet seg til lærer, giftet seg og fikk enda et barn. Små og store hendelser i livet beskrives bra, og det er en interessant bok å lese. Jeg anbefaler gjerne også denne boken. 

 

Ellers har jeg hørt et par bøker av Jørn Lier Horst. Jeg klarer aldri helt å komme inn på hovedpersonen og får ikke de store følelsene for ham, som man i større grad gjør med f.eks Harry Hole. Så selv om ikke bøkene er dårlige er de heller ikke i mine øyne de mest fengende. Bøkene heter «Når havet stilner» og «Hulemannen»

Jeg har også hørt den siste til Chris Tvedt, lest av Lasse Lindtner. Hovedpersonen i denne boken er politimannen Edvind Matre. Det er litt det samme som med Horst, hovedpersonen gjør ikke noe spesielt inntrykk, og det irriterer meg også litt at oppleseren legger forskjellige dialekter til de forskjellige personene. Jeg synes dette bare høres dumt ut, så kanskje det er bedre å lese boken selv, den er grei nok, men jeg liker bedre Tvedt sine bøker om advokaten Mikael Brenne. De liker jeg derimot svært godt.