Intet er nytt under solen

I teknisk ukeblad 1113 stod det en kronikk skrevet av Ole Henrik Ellestad (tidligere forskningsleder og professor) og Jan-Erik Solheim (professor emeritus i astrofysikk) som ikke har fått nevneverdig oppmerksomhet. Jeg har skrevet delvis av, men forenklet og skrevet om noe, og forkortet litt, håper forfatterne tillater dette, da jeg ikke har klart i finne artikkelen på nett
(edit 6.4.13, nå ligger den på nett)

Overskriften er «Det blir kaldere»

De hevder at UK met har publisert at den globale middeltemperaturen ikke har steget på 16 år. I slutten av 2012 kom de med en prognose om utflating også de neste 5 år. Dette er nylig bekreftet av IPCCs leder R.Pauchari. 

Hvorfor er det utflating når CO2-effekten er så dominerende ifølge beregningsmodellene som brukes av IPCC, og utslippet er vesentlig større enn det som er lagt til grunn i beregningene?

Det store gapet mellom observert og beregnet temperatur er ett av flere gode bevis på at beregningsmodellene som er helt sentrale for IPCCs konklusjoner, har store svakheter og mangler.

Etter den lille istid har temperaturen steget ganske jevnt med ca 0,5 C hvert 100 år, med trendfremskriving frem til 2100 vil dette gi ca 0,8 C stigning. I perioder med ca 60 års mellomrom kan man også observere varmere perioder (på omtrent 30 år) Den siste var fra 1975-2005, så var det en 1850-80 og en 1910-40. Innimellom finner man kaldere perioder. Vi har antagelig nå et maksimum, og vil få en viss avkjøling de neste 30 år.

I følge IPCC skyldes de siste 30 års oppvarming effekt av CO2 og at denne vil fortsette om vi ikke reduserer utslipp av CO2. Men hvorfor skulle den siste av varmeperiodene ha forskjellig årsak fra de foregående, når de ellers har samme karakteristikk?

Etter at den lille istid tok slutt rundt 1850 har det blitt varmere, men den lille istid er ingen normaltilstand, men bunn i en 1000 års syklus med forskjellige varmetopper som nå er på vei inn i ny topp.( de andre var bronsealderen, romertiden og middelalderen) Den nesten lineære langtidstendensen siden 1850 er altså en naturlig del av syklusen.

I perioden 1923-2001 har solen hatt sin sterkeste «Grand Maximum» på 11 000 år. Denne oppvarmingen registreres også på andre planeter og måner i vårt solsystem, f.eks Neptun. Der er som kjent menneskelig aktivitet liten.

60-års syklusen er registrert 8000 år tilbake i tid i Arktis.

En rekke studier foreligger. Det viser blant annet at 60-års syklusene fører mer vind langs lengdegradene i den kalde fase, og langs breddegradene i den varme fase. 60 års-syklusene i global temperatur er også observert i endring av jordrotasjonens hastighet, samt for biologiske variasjoner innen fisk og vegetasjon. Andre sykluser er også observert.

60-års syklusene er meget godt dokumentert og kan forklares med gravitasjonsendringer i solsystemet knyttet til planetbanene, spesielt siden Saturn og Jupiter da står i samme retning. Dette skjer omtrent hvert 20. år. Hver tredje av disse (som i 1940 og 2000) har ekstra stor virkning fordi planetene da er nærmest solen. Månevariasjoner har også betydning.

I tillegg er vi inne i en meget svak solflekksyklus, der maksimum nå passeres. Dette forventes å gi avkjøling de neste 5-10 år. De neste solflekkmaksima forventes å bli enda svakere. Det kan føre til nedgang i total soleffekt slik det var i 1810, eller under deler av den lille istid. Vi kan da forvente oss ytterligere avkjøling.

En «feildiagnose» basert på dominerende C02-bidrag til global oppvarming kan være fatal. Historisk er en avkjøling langt mer kritisk for befolkningen med lavere utbytte fra jordbruk, endring i fiskepopulasjoner, flere orkaner mm. enn oppvarming.

På side 11 i dette heftet, som kan lastes ned på klimarealistene.com, finner man en kurve som viser utviklingen.

Trykk på bildet for å se det større

Fra brosjyren:

Diagram som viser den globale temperaturutvikling siden år 1600, basert på forskjellige kilder. Den kraftige blå kurven viser målt temperatur siden 1850 , mens den lyseblå kurven viser estimater lengre tilbake i tiden, av gradvis minskende nøyaktighet. Den røde kurven gir IPCCs prognoser fram til år 2100 (scenarie A2). Den grønne stiplede kurven angir en mulig temperaturutvikling, hvis CO2s innflytelse er beskjeden. Blir samtidig den fremtidige solaktivitet svak, kan utviklingen bli som vist med den blå stiplede kurve. Alle temperaturer refererer til en såkalt normal temperatur, beregnet som gjennomsnitt for perioden 1961-1990. De to grønne firkanter angir to perioder med liten solaktivitet og lav temperatur. Noen klimarelaterte historiske begivenheter er markert.

                                                           ***

Hva skal man si? Om ikke annet har CO2 vært en gullgruve med tanke på C02-avgifter, nettopp av den grunn kan man vel anta at det kommer til å fortsette som nå, med slukking av lys en dag i året for ens egen samvittighet, og stadig nye fantasifulle avgifter man kan betale eller må betale.

Intet er nytt under solen, for den som bryr seg om å lære om dens sykluser.