Til Israel

I disse dager er det merkelig å se hvordan mange uttaler seg om situasjonen i Midtøsten. Mennesker som tydeligvis ikke har brukt mange minutter på å sette seg inn i historiske fakta og den kompliserte problematikken, har sterke meninger og rakker ned på den ene parten som må forsvare seg mot angrep, hver bidige gang.

Så kan man lese enkelte palestinske aktivister eller deres sympatisører sine direkte lavpannede, pubertale og ekstreme uttalelser på nettet, det er ikke til å tro at de vil fremstå i dette begredelige lyset, man kan lure på om det er unger eller voksne folk man har med å gjøre. At det dessverre, antagelig, faktisk er voksne folk kan saken med Auf-eren fra Hamar tyde på, hvor den folkevalgte Ap-politikeren Khalid Ahmed valgte å legge seg på samme lavmål i sine svar på jødehat-kommentarer på facebook.

Eskil Pedersen som ellers er opptatt av ytringsansvar og bekymret for radikalisering via kommentarer på nett, er derimot ikke særlig bekymret, når det er hans egne som er rasistene og jødehatere.

Jeg satt og leste igjennom kommentarer lagt inn på facebook-siden til miff hvor man skal markere en støtteerklæring til Israel lørdag 24. november. De som forsvarer palestinerne der var så vulgære, smakløse, kvalmende og pubertale at man blir sittende å lure på hvilke mennesker dette faktisk er. Når en person kommenterte at han ikke kunne komme fordi han var syk med kreft, kommenterer en av de lavpannede at han håpet han døde. Noen av de verste brukte tydeligvis falske profiler, mens andre så ut til å bruke sine virkelige navn, uten at det hevet nivået nevneverdig.

En av Norges mest kjente diktere, Inger Hagerup, kjent som både kommunist og sosialist, skrev et dikt til Israel da staten skulle feire 10-års jubileum. Det var på den tiden også sosialistene hadde sympati med jødene og deres situasjon. Sakte men sikkert har trenden snudd, uvisst av hvilken grunn, når man ser hvilket lysende hat man opererer med overfor jøder og staten Israel. At israelerne kjemper for sitt liv mot et blindt og voldsomt hat fra mange av Muhammeds etterkommere, grunnet arven fra ham og hans omtale av jøder, vil man ikke se. Hadde palestinerne ønsket fred, så hadde de hatt sin egen stat for lenge siden, hadde Israel kunnet stole på dem, kunne de gitt fra seg landområder så de kunne opprettet en stat, men så lenge de mener at den palestinske staten skal inneholde også Israel, kan Israel selvsagt ikke gi mer enn de allerede har gjort. At de ga fra seg Gaza har ført til et jevnt regn av raketter, opp med hånden den som mener at en selv ville akseptert dette fra ens naboer.

Til Israel

På lidelsens glødende sletter

har Abrahams ætt vandret frem,

slekt etter slekt over denne jord

som kalles menneskets hjem.

Plaget, hånet, fornedret,

jaget fra sted til sted

bar de med seg en tusenårsdrøm

om fedrenes jord og om fred.

Selv når alt ble tatt fra dem

fikk de bevart sin sjel

i lengselens veldige ørkenrop:

Israel! Israel!

Vann kan en slå av klippen

bare en eier tro,

og fedrenes land kan gro i et sinn

som næres av tårer og blod.

En hær av usynlige skygger

erobret det sten for sten

med sine bitre og brennende bønner.

Fred være med deres ben.

Fred med den loslitte vandrer

som trasker i regn og vind

og stanset beskjedent ved hvermanns dør

og sjelden fikk slippe inn.

Fred med den edle forsker,

gammel og mild og klok,

som så på sin morder med undrende blikk

og lukket igjen sin bok.

Fred med hvert navnløst offer,

med henne eller med ham.

Vi kjente dem ikke og glemmer dem aldri.

De er vår menneskeskam.

Og fred med hver drøm som bygger

det levende Israel.

Velsignet det folk som kan tåle alt

uten å miste sin sjel.

Inger Hagerup