Så synd at de skulle bli uvenner...

... de har jo ellers så mye til felles. Manglende respekt for demokrati, menneskerettigheter, lovlydighet, ytringsfrihet... For  ikke å snakke om det voldsomme hatet mot jøder og den jødiske staten som de deler fra dypet av sitt hjerte. Og viljen til å bruke vold mot de som ikke er enige med dem, eller hører til "feil folk".
Hadde de bare firet litt på kravene, kunne de slått seg sammen til en riktig så fin gjeng. Stått side ved side og hevet stein på de de ikke liker trynet på eller meningene til.  Akk ja.

Blitzerne angriper nazister på julebord.

Hva er vel et julebord uten litt selskapsleker..?

Men frykt ikke, det skal nok bli mer bråk. MIFF arrangerer en støttemarkering for Israel i Oslo i dag, da må jo selvsagt de røde motdemonstrere, selv om de nylig selv hadde en demonstrajon for Gaza. Problemet er at de røde har en tendens til å bli litt i overkant ivrige, og vise sitt sanne jeg. Noe som gjerne resulterer i vold, steinkasting, rasistiske rop, og annet som vi har sett før.
At AUF faktisk ønsker å delta i denne suppen synes jeg er merkelig, men med tanke på uttalelsene til noen av dem tidligere denne uken er det vel ikke annet å vente. Det er nok fare for at det skal  bli ropt "død over jødene" i Oslos gater denne dagen og.

Jeg frykter derimot ikke at noen av mifferne kommer til å bli voldelige,så kan man jo spørre seg om hvorfor det er sånn...

Til Israel

I disse dager er det merkelig å se hvordan mange uttaler seg om situasjonen i Midtøsten. Mennesker som tydeligvis ikke har brukt mange minutter på å sette seg inn i historiske fakta og den kompliserte problematikken, har sterke meninger og rakker ned på den ene parten som må forsvare seg mot angrep, hver bidige gang.

Så kan man lese enkelte palestinske aktivister eller deres sympatisører sine direkte lavpannede, pubertale og ekstreme uttalelser på nettet, det er ikke til å tro at de vil fremstå i dette begredelige lyset, man kan lure på om det er unger eller voksne folk man har med å gjøre. At det dessverre, antagelig, faktisk er voksne folk kan saken med Auf-eren fra Hamar tyde på, hvor den folkevalgte Ap-politikeren Khalid Ahmed valgte å legge seg på samme lavmål i sine svar på jødehat-kommentarer på facebook.

Eskil Pedersen som ellers er opptatt av ytringsansvar og bekymret for radikalisering via kommentarer på nett, er derimot ikke særlig bekymret, når det er hans egne som er rasistene og jødehatere.

Jeg satt og leste igjennom kommentarer lagt inn på facebook-siden til miff hvor man skal markere en støtteerklæring til Israel lørdag 24. november. De som forsvarer palestinerne der var så vulgære, smakløse, kvalmende og pubertale at man blir sittende å lure på hvilke mennesker dette faktisk er. Når en person kommenterte at han ikke kunne komme fordi han var syk med kreft, kommenterer en av de lavpannede at han håpet han døde. Noen av de verste brukte tydeligvis falske profiler, mens andre så ut til å bruke sine virkelige navn, uten at det hevet nivået nevneverdig.

En av Norges mest kjente diktere, Inger Hagerup, kjent som både kommunist og sosialist, skrev et dikt til Israel da staten skulle feire 10-års jubileum. Det var på den tiden også sosialistene hadde sympati med jødene og deres situasjon. Sakte men sikkert har trenden snudd, uvisst av hvilken grunn, når man ser hvilket lysende hat man opererer med overfor jøder og staten Israel. At israelerne kjemper for sitt liv mot et blindt og voldsomt hat fra mange av Muhammeds etterkommere, grunnet arven fra ham og hans omtale av jøder, vil man ikke se. Hadde palestinerne ønsket fred, så hadde de hatt sin egen stat for lenge siden, hadde Israel kunnet stole på dem, kunne de gitt fra seg landområder så de kunne opprettet en stat, men så lenge de mener at den palestinske staten skal inneholde også Israel, kan Israel selvsagt ikke gi mer enn de allerede har gjort. At de ga fra seg Gaza har ført til et jevnt regn av raketter, opp med hånden den som mener at en selv ville akseptert dette fra ens naboer.

Til Israel

På lidelsens glødende sletter

har Abrahams ætt vandret frem,

slekt etter slekt over denne jord

som kalles menneskets hjem.

Plaget, hånet, fornedret,

jaget fra sted til sted

bar de med seg en tusenårsdrøm

om fedrenes jord og om fred.

Selv når alt ble tatt fra dem

fikk de bevart sin sjel

i lengselens veldige ørkenrop:

Israel! Israel!

Vann kan en slå av klippen

bare en eier tro,

og fedrenes land kan gro i et sinn

som næres av tårer og blod.

En hær av usynlige skygger

erobret det sten for sten

med sine bitre og brennende bønner.

Fred være med deres ben.

Fred med den loslitte vandrer

som trasker i regn og vind

og stanset beskjedent ved hvermanns dør

og sjelden fikk slippe inn.

Fred med den edle forsker,

gammel og mild og klok,

som så på sin morder med undrende blikk

og lukket igjen sin bok.

Fred med hvert navnløst offer,

med henne eller med ham.

Vi kjente dem ikke og glemmer dem aldri.

De er vår menneskeskam.

Og fred med hver drøm som bygger

det levende Israel.

Velsignet det folk som kan tåle alt

uten å miste sin sjel.

Inger Hagerup

Stakkars jødene.

Norge har ikke mye å skryte av når det kommer til behandling av jødene, hverken før eller nå. I disse dager skal det markeres at 532 jøder, voksne og barn, ble arrestert og deportert til konsentrasjonsleirene i Tyskland for 70 år siden, av norske politifolk, og bare 8 av de 532 jødene overlevde krigen.

Man skulle tro at man i en sådan stund ville være litt ydmyk, vise forståelse og medfølelse overfor de få jødene som er igjen, og de som mistet sine kjære den gang. Men ikke vi. Nei, her skal man markere seg, her skal man ikke gi ved dørene, så man inviterer som foredragsholdere ikke bare en, men TO, velkjente og sterke kritikere av den eneste jødiske staten, mennesker som ikke viser det minste snev av forståelse for det faktum at jøder har, men dessverre også er, et folk som ikke er trygge noe annet sted enn i en jødisk stat. En jødisk stat som stadig vekk må beskytte seg mot hatefulle naboer, men som vi bedrevitere over alle andre mener skal jenke seg og oppgi strategisk viktige områder for beskyttelse og forsvar av staten, for å gjøre de hatefulle naboene til lags. Fordi vi i vår uendelige naivitet tror at bare Israel gir litt, litt og litt til, så vil også de andre gi litt og bli snille og fromme og demokratiske, noe det ikke er noen som helst grunn til å tro vil skje, for enhver med et snev av realisme og gangsyn. 

Samtidig kan man lese flere andre begredelige nyheter om jøder og jødehat i Norge. Jøder i Norge føler de må skjule at de er jøder av sikkerhetsmessige grunner. Ta deg en tur i Oslo, og se hvor mange muslimer du ser som stolt viser sin muslimske tilhørighet. I enhver avkrok av landet hvor det bor muslimer, går de tryggt rundt med sine hijaber, sine hekleluer og ankelbukser og viser sin tilhørighet og identitet. Dette kan man altså ikke gjøre om man er jøde, spesielt ikke i Oslo. 

«Med tanke på at 90 prosent av den norske jødiske befolkningen er direkte berørt av Holocaust, er det urovekkende at flere av dem føler behov for å skjule at de er jøder, poengterer Haukland i mandagens utgave av VG+.»

Man unnskylder seg med at man er kritisk til Israels politikk, og bruker dette som unnskyldning for å kritisere og sjikanere jøder i Norge. For det første er norske jøder norske jøder, punktum. De har da ingenting med Israels politikk å gjøre. For det andre, hvilken annen folkegruppe som lever i Norge blir kritisert, hetset, truet eller stilt til ansvar for et annet lands politikk, selv ikke mennesker som faktisk kommer fra et annet diktatur, blir beskyldt for å være ansvarlig for deres hjemlands politikk og hetset av den grunn. Det at man kritiserer Israel er i en del tilfeller kun en unnskyldning for faktisk jødehat, som man finner spesielt i en del muslimske miljøer. Abid Raja har snakket om det, Ayaan Hirsi Ali har snakket om det, Sara Azmeh Rasmussen har snakket om det, Harald Stanghelle har snakket om det, Tormod Strand har laget en reportasje om det, men vi prøver av all makt å legge lokk over det, for dette blir for ubehagelig å ta inn over seg. Selv om vi ser resultatet av det, selv om jøder må gjemme seg, passe seg, jøde er et skjellsord i Osloskolen, jødiske barn mobbes og plages og alt det andre vi ikke liker å høre om, så derfor lukker vi ørene. 

Skyting mot synagogen i Oslo, profetens Ummah sine utilslørte trussler, listen blir lengre og lengre.

Selv vår egen medaljekandidat og konvertitt til islam Trond Ali Lindstad har fått innpodet, eller lest seg opp til jødehat. Mens han hyller Khomeini forteller han hva han mener om jøder, men heldigvis ble dette i overkant for såpass mange at selveste kongen gikk på en kjempesmell, da han ville dele ut kongens fortjenestemedalje til dette utskuddet. Og hva får han medaljen for? Hvor ulogisk det enn måtte virke  får han medalje for å fremme integrering, ved å segregere muslimer til en egen skole og barnehage i Oslo. Hvordan dette altså fremmer integrering er og blir en gåte, men en ting kan man jo virkelig forundres eller imponeres over; økonomisk rot, krangler, personalkonflikter, sykmeldinger, jødehets, homohets, segregering og hylling av totalitære og menneskefiendtlige regimer er ikke til hinder for å bli nominert til kongens fortjenestemedalje, dette lover jo godt for oss andre, her må jo tanken være at alle skal få..

Så har man krystallnatten. Natten da jødiske synagoger og butikker ble rasert i november 1938, og jødeforfølelsen virkelig kom i gang, har vært en natt hvor mange jøder har ønsket en rolig markering. Men den gang ei. Fakkeltog skal det være må vite, som mest av alt minner jødene om fascistene på jødejakt. For kvelden er kuppet av de røde, som svindlerne og voldsmennene i nye SOS-rasisme, som ikke har som mål å fokusere på jødene, ikke engang denne natten skal de få fokus, den lille gruppen som i størst grad er utsatt for rasisme i vår tid, også. En som ville gå med parolen «Nei til jødehat» ble nektet dette, det passet ikke inn.. på Krystallnatten. Her skal fokuset være i en helt annen retning tydeligvis.

«En rekke politiske organisasjoner stod bak krystallnattmarkeringen i Bergen. På listen finner vi blant andre AUF, Kvinneaktivistene, Muslimske Studenter i Bergen, Nye SOS Rasisme, Rødt, SU, Tjen Folket, Unge Høyre og Unge Venstre samt hovedarrangøren Norsk Folkehjelps Solidaritetsungdom.

Men ikke Det mosaiske trossamfunn!»

Som en av kommentarer under påpeker: «Hva om han hadde strøket over NEI og skrevet JA?»

For noen år siden ble jøder forvist fra krystallnattmarkeringen i Oslo, fordi de bar israelske flagg. Jødene ble jaget hjem og måtte beskyttes for sin egen sikkerhet, for voldelige blitzere og deres medsammensvorne skulle delta, da er det ikke plass til jødene, DA VAR DE IKKE TRYGGE!

SOS rasisme har i mange år vært involvert i disse markeringene av den okkuperte krystallnatten, så kan man jo lese litt om hva de bedriver på fritiden, når de ikke svindler staten for penger eller nekter jøder å makere en natt som først og fremst er en minnemarkering for jøder.

Hva kan man egentlig si… annet enn stakkars jødene!

En langvarig forlovelse

En bok jeg lenge har tenkt at jeg skulle skrive om er «En langvarig forlovelse» av Sebastien Japrisot, som egentlig er et pseudonym for Jean Baptiste Rossi.

Jeg leste en gang en bok av Rossi som jeg likte godt, og da jeg oppdaget at han også skrev under et annet navn måtte jeg jo også lese denne. Jeg slet litt i starten, for historien begynner med å fortelle om 5 soldater som føres inn i skyttergravene under første verdenskrig, men de omtales ikke alltid ved navn, men med nummer, og man får litt informasjon om hver soldat, og stadig litt mer gjennom boken, så det tar litt tid å få alle opplysningene på plass. Jeg hørte faktisk boken igjen som lydbok for ikke så lenge siden, og da tok jeg notater underveis så jeg lettere kunne få plassert de forskjellige personene, også mange andre utenom de 5 soldatene.

For å oppsummere for de som eventuelt vil lese boken kan jeg ta det her:

1818 - Tito, 30 år, kjevhendt, kvalte en gang en offiser, hittebarn, har en kone og en sønn: Baptistien. Tålmodig, ble hentet på gården og brakt inn i krigen, omtales som «Den mannen», stor, ensom ulv heter egentlig Benoite Notredame, konen heter Mariette Notredame, konen flyttet 

7328 – Ange Bassignano- «Engel» lite dekkende tilnavn, italiensk innvandrer, pen, egoist, tyvaktig, feig, Nino 26 år, «Straffangen» kallenavn, satt i fengsel i 5 år, hallik, «Tina (Valentina) Lombardi kjæreste

2124 - Kleber Boquet, kallenavn «Eskimoen», snekker, kalt Bastoch, dro til Amerika, venn av lille Louis, skutt ved et uhell, 37 år, sympatisk, bodde sammen med Veronique Passava, hadde støvlene til en tysk soldat

4077 – Six-Sous Francis, korporal, sveiser, kone Therese Genjarde og to døtre, ikke god til å snakke, fagforening, styggeste sår, snill, sykkeinteressert, 31 år, konen er spinkel, lyst hår jobber i vaskeri

9692 – Jean, Manech, kornblomsten, kjæresten til hovedpersonen i boken: Mathilde

Historien begynner med at disse 5 føres frem til fronten for å straffes med døden. De har alle sammen skadet seg i hånden, 4 med vilje, den siste ved et uhell, og de skal straffes for å skremme andre fra å gjøre det samme for å få slippe å delta i krigen som var deres intensjon. De skal sendes ut i ingenmannsland mellom skyttergravene, hvor de antagelig vil møte den visse død.

Hva som videre skjer nøstes så opp igjennom boken, da Manechs kjæreste setter seg fore å finne ut av hva som skjedde med de fem denne natten. Alle fem soldatene antas å være død, men ikke alle de etterlatte aksepterer dette, og noen av dem begynner å grave i saken, da det går rykter om at en eller flere av soldatene kan ha overlevd.

Det er en spennende og fascinerende historie, om en som aldri gir opp, om en som følger hjertet sitt for å finne ut hva som skjedde med hennes forlovede. 

Man kan bli litt forvirret over navn, det er en del å holde styr på, men jeg synes boken er vel verdt å lese, og har notert ned noen stikkord også om andre personer:

Daniel Esperanza: 43 år, døende soldat som informerer Mathilde om noe av det som skjedde ved fronten den kvelden, og setter henne på sporet. Sersjant, eksporterte vin, ikke søsken, foreldre døde, fattig, skrev og sendte en siste hilsen for de fem soldatene som familiene mottok

Kaptein Etienne Favourier, ville ikke motta fangene, historielektor, «Sleivkjeften», ugift, frimerker

Løytnant Estrangin hadde ideen om å la fangene skrive brev hjem

Soldat Celestin Poux, «Hærens skrekk», får tak i alt som trengs, «Enda litt til», «Tetto», «Svøpen», oppsøker Mathilde

Korporal Benjamin Gordes, «kavringen», kamerat av Kleber, snekker, sympatisk, kone og 5 barn

Chardolot omkom da han ble evakuert, eneste sønn, korporal

Lille Louis driver en bar, venn av eskimoen, bokser, seilskutemodell laget av eskimoen

Pierre Marie, 50 år gammel advokat, sjarmerende, venn av Mathildes far

Det er også en del andre personer, men tror dette får holde. Jeg kan ikke garantere at navnene er korrekt skrevet, da jeg overhodet ikke kan fransk, og noen navn er vel skrevet etter sånn jeg hørte de, mens noen har jeg sjekket opp i boken.

Det er en bok om både krig og kjærlighet, ondskap og håp, om en som aldri gir opp, om mennesker som savner sine kjære, om mennesker som er villig til hva det måtte være for å finne sine kjære igjen eller hevne de. Det er en bok som gjør inntrykk og en bok som er verdt å lese.

Det er også laget film av boken, filmen er grei nok, men som alltid ellers er den såpass forskjellig fra boken til at man blir en smule frustrert.