Feriemodus

Blir ikke mye tid til å skrive innlegg på grunn av ferietur for tiden, men her er en lesverdig artikkel man bør få med seg, skrevet av en modig og tøff kvinne:

Vis Gud respekt, muslimske kvinne!

Hva skal man vel skrive om..?

I lengre tid nå har jeg tenkt over hva jeg skal skrive om på bloggen. Problemet er ikke å finne noe å skrive om, problemet er å prioritere, fordi det er så mye å skrive om.

Jeg kunne ha skrevet om den stakkars mannen fra Tunisia som fikk hodet skåret av, fordi han konverterte fra islam til kristendommen. Det ligger en film av hendelsen på nett, jeg har ikke orket å se den, men så såpass mye av den at jeg så at det var ikke noe som skjedde i affekt, kniven ble holdt mot halsen hans lenge før man satte i gang, dette var gjennomtenkt og helt i tråd med Muhammeds vilje, det er jo tross alt dødsstraff for å velge bort ”fredens religion” i følge profeten selv. Om du vil sette deg inn i den saken har blant annet HRS og Kabylia skrevet om det. Dette er altså resultatet av den arabiske våren i det tidligere relativt moderate Tunisia, hvorfor er ikke dette en nyhet for norske medier?

Jeg kunne ha skrevet om at jøder i stadig større grad angripes i Europa, men det er jo knapt noen nyhet lenger, det er blitt en vane. Selv i Norge angripes jødiske barn av klasse”kamerater” og brennemerkes med glødende mynter.
Og skolen ser ikke ut til å bry seg om saken, og media ser ikke ut til å bry seg om saken.
 
 Jeg kunne skrevet om at Finland er neste land ut til å avlive ytringsfriheten og benekte sannheten, da de har meldt seg inn i det dårlige selskap som dømmer mennesker for å si sannheten. Påpeker man det faktum at islams profet i egen høye og ukritiserbare person giftet seg med en 9 år gammel jente og derfor må kunne mistenkes sterkt å være pedofil, skal man altså straffes for det. Som Elisabeth Sabaditsch-Wolf tidligere ble straffet for det samme i Østerrike, er nå Jussi Kristian Halla-aho dømt for det samme. Jeg lurer på om man vil kunne bli straffet om man beskylder andre menn som forgriper seg på 9-åringer for pedofili, i så fall er det vel bare å melde politi og domstoler i stor stil, og slippe de stakkars pedofilidømte løs snarest.
Er det ikke fantastisk at man i 2012 i det ”frie” Europa kan dømmes for krenkelse for å påpeke krenkelse og overgrep?

Jeg kunne skrevet om forfølgelse av kristne i muslimske land, hvor de slaktes ned for sin tro, men det ville bli for omfattende å ta opp dette, det er for mye å ta av.
Ikke nok med det, de behandles som en underkaste også i land som Storbritannia.

Jeg kunne skrevet om alle bilbrannene i Oslo, men det er jo strengt tatt en fillesak, dessuten bor jo ikke jeg i Oslo, så hvorfor bry seg?

Jeg kunne skrevet om sikhene i England, som demonstrerer sammen med EDL (English defense league) for også sikhene rammes av de pakistanske mennene som oppsøker unge, sårbare jenter, innynder seg, for så å misbruke jentene i stor stil. Pressen omtaler mennene som asiater, men ingen sikher, ingen asiatiske ikke-muslimer for å være nøyaktig, om nå det er et poeng da, er blant gjerningsmennene, og ingen muslimske jenter er blant ofrene.
Tidligere har man ikke engang våget å nevne saken i redsel for å fremstå som rasistisk, ved å påpeke faktum. At man faktisk er nettopp rasistisk, ved å skjule sannheten når det er en spesiell innvandrergruppe som er gjerningsmenn, noe man neppe ville gjort om de var hvite, ser ikke ut til å ha vært oppe til vurdering hos ”anti-rasistene” som stort sett er de virkelige rasistene. Men å være rasistisk overfor unge, britiske jenter er vel ikke noe problem, de har sikkert forfedre som har gjort noe dumt en gang i fortiden, så det er antagelig vel fortjent.

Eller jeg kunne ha skrevet om Geert Wilders, den nederlandske politikeren som lever med politibeskyttelse og livvakter døgnet rundt, og som ikke har sovet i sitt hjem siden 2004. ”Jeg har levd med politibeskyttelse siden den gang, det er prisen for å si sannheten om islam” Han overnatter på militærbaser, fengsler og ”safe houses”.

Jeg kunne trukket frem eksempel på eksempel på hvorfor jeg mener utviklingen går feil vei, mer og mer for hver uke, med vold, drap, utrygghet, kriminalitet også i vårt land. Jeg ser ingen vei tilbake, så lenge politikerne ikke en gang vil vedkjenne seg problem og årsak, men om jeg skulle fokusere på dette ville jeg vel fremstå som fordomsfull, negativ og rasistisk, og det vil jeg vel ikke, vil jeg vel?

Jammen bra da at jeg ikke har skrevet om dette, det kunne jo hende noen ville syntes dette var ille, og nå når det snart er sommer og ferie bør man vel tenke positivt og se lyst på fremtiden, og ikke rote tankene sine bort i urettferdighet, grusomhet, intolerante religioner, motbydelige drap og andre uhumskheter.

Nei la oss heller se positivt på det. I dag kan vi  glede oss over Østfold AUF, som viser sin støtte til den niqabkledde kvinnen som krever å få gå med ansiktet tildekket på skolen.
Jammen bra at AUF vet å prioritere og støtte de viktige sakene for innvandrerkvinnene. Ja til kvinneundertrykkelse, også når den er selvvalgt. Ja til at kvinner skal føle seg som pariakaste, ja til at verdens mest undertrykkende menn får velfortjent hjelp og støtte til å videreutvikle undertrykkelsen, ja til idiotien, ja til galskapen, ja til fordervelsen, ja til ondskapen og nei, nei og atter nei til fornuften, menneskeligheten, friheten og verdigheten.
Og ti, ti, ti om kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, æresdrap og alt innvandrerkvinner faktisk kan trenge hjelp og støtte for å unnslippe.

I dag klapper vi for Østfold AUF!

Vann til elefantene

Jeg har lest en god del bøker og hørt en god del lydbøker de siste månedene, og ligger langt på etterskudd med bokanmeldelsene, men denne uken hørte jeg en lydbok jeg virkelig likte, det er en stund siden sist, det var boken «Vann til elefantene» av Sara Gruen.

Jeg hadde aldri hørt om forfatteren eller boken før, jeg fant den på et stativ på biblioteket og tenkte jeg kunne gi den en sjanse, men ser i ettertid at det er en relativt kjent og populær bok, som altså hadde gått meg hus forbi..

Handlingen foregår hovedsakelig på et omreisende sirkus i 30-årene, men historien fortelles av den aldrende Jacob Jankowski som er bokens hovedperson og som jobbet på sirkus i sin ungdom. Gammel og en smule bitter sitter han plassert på et gamlehjem og ønsker seg et annet sted, han føler at han er i ferd med å glemme og merker at kroppen ikke er som før, men livet på gamlehjemmet er  ikke akkurat noe å skryte av, maten er dårlig, og livet kunne vært bedre.

Vi får høre at  Jacob er nesten ferdig utdannet veterinær, som sin far, da hans foreldre plutselig omkommer i en bilulykke, og Jakob hiver seg i fortvilelsen på et tog som passerer, som viser seg å være toget til et snuskete, omreisende sirkus. Etter litt om og men får han seg jobb på sirkuset, han er god nok veterinær for dem, til tross for en manglende siste eksamen. Livet på sirkuset er tøft, det er harde tider, og man må gjøre som man får beskjed om, og får man ikke lønn er det bare å bite tennene sammen og håpe på at det bedrer seg ved neste lønningsdag.

Jakob blir raskt kjent med den vakre hesteakrobaten  Marlena og hennes humørsyke, sjarmerende men også farlige ektemann August, som har ansvaret for dyrene på sirkuset, som det er mange av.

Det oppstår selvsagt både romantikk og dramatikk, men alt bør man jo ikke fortelle om det skal være noen vits for andre å lese boken. 

I følge forfatteren er flere av hendelsene i boken tatt utgangspunkt i virkelige hendelser fra sirkuslivet på den tiden, hvor det var stort klasseskille mellom artistene og arbeiderne, og hvor dverger, tykke damer og andre mennesker som skilte seg ut fra normen ble vist fram som attraksjoner.

Boken leses av Finn Schau, som gjør en strålende jobb, dette er virkelig en bok jeg kan anbefale!

Bilde fra filmen med samme navn

Sokkedyr

Det oppdages stadig nye dyrearter, og nå tror jeg ganske bestemt at jeg kan avsløre enda en ny og hittil uoppdaget art, nemlig sokkedyrene.

I likhet med veggdyrene, så er sokkedyrene svært sky, de er rett og slett umulige å oppdage, men i likhet med veggdyrene, igjen, ser man definitivt sporene etter dem.

Du har kanskje lurt på hvor den andre sokken er når du skal finne et par sokker som matcher?  Er det ikke mer enn merkelig at man alltid sitter igjen med et utall enslige sokker, og aldri finner igjen dens fortapte partner? Jeg er bortimot 100% sikker på at det er sokkedyrene som har spist dem, for søkk borte er de jo. Sokkedyrene er dog ganske sære i kosten, kresne, og blir fort matlei, derfor spiser de oftest bare den ene sokken, så er de forsynt med den smaken, og i gang med å jakte på en ny. 

Jeg har konkludert med at sokkedyrene er i slekt med hamsterne, for i vårt hus finner jeg stadig nye sokkedepot rundt omkring i huset. I dag oppdaget jeg f.eks  et par under salongbordet, delvis under sofaen, nesten hver dag oppdager jeg slike nye depot, hvor sokkedyret har lagret mat for trange tider.

Etterlatenskapene etter sokkedyret kan man dog finne, spesielt under kommoden i ganger ser det ut til at de liker å gjøre fra seg, der ligger det store dotter, noen liker å kalle det hybelkaniner, men dette er det eneste man ser igjen av sokkedyrene, noe må jo nødvendigvis komme ut igjen etter å ha fortært alle disse sokkene…

Så hva gjør man for å bli kvitt problemet? Hjelper det å sette inn sokkene med en slags smak som sokkedyrene ikke liker? Er det noen typer sokker de ikke kan fordra? Jeg har så langt ikke funnet noe som kan hjelpe mot dette, jeg sitter her med en full bærepose med enslige sokker,som sokkedyrene tydeligvis ikke vil ha.

Kanskje man kan slå seg sammen, og bytte pose med enslige sokker, så våre sokkedyr og andres sokkedyr kan lures til å spise den enslige siste sokken, som de jo aldri har smakt før?

Har du en pose med enslige sokker liggende er jeg mer enn villig til å gjøre et forsøk…

Kan det være sånn de ser ut tro..?

Eksamensfrustrasjoner

Store deler av landet er i streik, inkludert lærerne, jeg har ikke satt meg inn i hva de er uenige om, men det aner meg at det er penger det står på…

Mulig skolen blir bedre av mer penger, men hva skal til for å forbedre eksamensoppgavene?

De siste årene har det tatt helt av i skolen blant de som har i oppdrag å lage eksamensoppgaver.  Man har lov til å ha med seg en masse hjelpemidler, men hva hjelper det når oppgavene er blitt bortimot umulig å svare på, og tema er langt i fra den informasjonen man får beskjed om å forberede seg på? 

Jeg har en i videregående og en i ungdomsskolen. Den yngste av dem hadde engelskeksamen i går, og er av typen som jobber mye og forbereder seg grundig, så også til eksamen. De får til gjennomlesing en tekst og har mulighet til å skaffe informasjon om temaet de tror de kommer til å få på eksamen, men når de så kommer til eksamen er oppgavene noe helt annet, i følge min datter. Årets oppgave har jeg ikke sett og kan ikke uttale meg om annet enn hva jeg er blitt fortalt, men jeg har sett noen av de tidligere eksamensoppgavene for videregående, og må si jeg ble mektig provosert, for å si det mildt, over det elendige nivået våre barn presenteres for når det kommer til utvelgelse av tekster som skal tolkes og skrives om.

Jeg får rett og slett inntrykk av at  poenget ikke er at man skal få vise hva man kan, men at man skal settes fast i fortvilelse og forvirring.

Teksten på den ene eksamensoppgaven i 2010 var «Mann med koffert». En makaber historie om en mann som putter sin sønn i en koffert, glemmer igjen kofferten i en oppbevaringsboks, reiser vekk, treffer en geit som har slår seg sammen med, reiser til slutt tilbake, henter kofferten, hvor sønnen er blitt til en haug med bein og knokler, som faren så bruker til å spille på. 

Er det mulig?? Hvor er moralen og logikken i historien, greit nok at man skal tolke, men hvem kan si at dette er rett og dette er feil, når man skal tolke noe så absurd som denne historien?

Teksten skal altså tolkes og man skal peke på modernistiske trekk…:

Mann med koffert av Marit Kaldhol :

Ein far går gatelangs.

Dreg kofferten i høgre hand, leier barnet i venstre

Barnet er lite. Snart blir det trøtt i beina.

Det begynner å sutre. Seier:

Far, eg er så trøtt i beina.

Faren stansar. Oppnar kofferten. Bare eit par skjorter der.

Faren puttar barnet i kofferten. Så går han vidare.

Trillar kofferten i høgre hand. Venstre hand ledig.

Etter litt klager barnet igjen.

Det ser ingenting inne i koffertmørket. Det kjedar seg. Seier:

Det er så kjedelig her.

Faren tar fram lommekniven sin. Det er ein lommekniv

med diverse ustyr: Neglefil. Piperensar. Saks. Raud plast på sidene.

Faren skjer to hol i koffertsider for auga til barnet.

Når det er gjort, slenger han kniven nedi kofferten.

Barnet roar seg. Ei stund ligg det og ser ut på gata.

Så sovnar det.

Då faren kjem til togstasjonen, er det enno god tid.

Han leiger en oppbevaringsboks til kofferten.

Middels stor boks er stor nok. Så går han på bar.

To calvados. Plutselig er klokken blitt mykje.

Heldigvis har han billetten på innerlomma.

Kofferten kan vente.

Han klarer seg utan dei skjortane ein dag eller to.

Med lange bein spring han utover perrongen.

Kastar seg på toget. Vogn nr 09 sete 41.

Han er heldig. Sete 41 er vindaugsplass.

Plassen ved sida av hans er ledig.

Toget riksar seg opp gjennom trange dalføre.

Ei på alle måtar fredeleg reise.

I en fjellandsby går han av.

Mannen er ikkje komen langt før han møter ei geit.

Geita er blank i ragget. Frisk i rørslene.

Ho snusar på lommene hans. Vil ha både tobakk og søtsaker. Mannen ler.

Geita reiser seg på to. Legg frambeina på skuldrene til mannen.

Geitemagen varm mot hans. Inviterer han heim til seg. Tida går.

Mannen blir verande hos geita.

Ho får godsaker av han. Han får næringsrik geitemjølk av henne.

Mjølka er tjukk og kvit. Mannen syg i seg dei herlege dropane rett frå små geitespener.

Krafsar på juret. Tida går og går.

Ein ettermiddag kjem ikkje geita heim frå beite. Mannen hutrar.

Den første snøen har lagt seg på fjelltoppane. Lufta er skarp. Geita kjem ikkje.

Han tar toget attende til byen han kom i frå.

Går av på stasjonen. Finn vegen til oppbevaringsboksane.

Kjenner seg att. Leitar seg fram til boks nr 64. Opnar.

Gjensynet med kofferten med dei to augehola er hjarteleg.

Kofferten er like god. Av barnet er det bare skjelettet att.

Eit spinkelt, men fint skjelett.

Ein framifrå klang i det når han klinkar delane mot kvarandre.

I kofferten finn han også ein papirlapp.

På lappen står det skrive: Takk for kniven, pappa.

Barnet si handskrift.

Skjortene er morkne. Umoderne. Dei kastar han.

Lommekniven rusten. Ubrukeleg.

Skjelettet, derimot, kjem til nytte.

Med noko hjelp får mannen laga seg eit musikkinstrument av knoklane.

Både skallen, hofteskålene, lårbeina og dei fleste andre beina tar han i bruk.

Mannen øver og øver.

Etter kvart blir han dyktig. Han slår seg opp som musikar.

Reiser land og strand rundt og spelar.

Folk kjem gjerne for å høyre på han. Ein sjeldan klang.

Uvanleg mjuke tonar. Livfull rytme.

Jo. Folk strøymer til konsertane. Mannen klarer seg.

Instrumenta fraktar han med seg i den gamle kofferten med to hol i sida.

Dreg han etter seg i høgre hand. Venstre svingar fritt og ledig.

Dette er det altså våre søte små skal bryne sine hjerner på, har de ikke fortjent bedre?

Man kunne kanskje tro at dette var en glipp, men så vel er det ikke. For tidligere i år kom jeg over en annen eksamensoppgave for videregående, antagelig for 2011 eller ett av de siste årene, og det var samme standarden der. Man skulle f.eks. sammenligne to tekster, og det var de samme absurde historiene, en om en jente som ikke ville spise opp maten sin, moren sa til henne at hvis hun ikke spiste opp ville det ramme familien, men jenten nektet fremdeles å spise. Det endte med at familien ble rammet på flere måter, det kom til slutt noen lik i fra kirkegården, og jenten ble forvandlet til noe grønt slim som tørket inn på kjøkkenbordet, og som moren tørket bort dagen etter…  What??

Og en annen historie handlet om en jente som satte moren sin ut på en øy for å dø, for hun var lei av henne men angret seg da ingen lenger gjorde reint i huset. Da hun reiste ut for å hente moren igjen var hun død.. 

Jeg kjenner at jeg blir mektig provosert. Hvorfor er det ingen i systemet som protesterer på dette? Det sitter tydeligvis en gjeng med sære, overstuderte dilletanter og prøver å overgå seg selv og andre med å finne meningsløse tekster uten fornuft, moral og logikk. Det minner meg om keiserens nye klær, moderne kunst som ingen forstår men ikke våger å si at de ikke forstår, eller han skruen som hadde ansvar for kirkebygg og kun fokuserte på at kirken måtte bygges for å kunne fremføre liturgisk dans, for det hadde han slik sans for.

En språkeksamen er i stor grad basert på at man selv skal skrive en tekst, bommer man på oppgaven er løpet kjørt, uansett hvor bra man skriver. En matteeksamen er mye mer konkret, der er det mange oppgaver, det er ett korrekt svar, selv om det kanskje er flere fremgangsmåter, men de fleste vil klare noe, og de som virkelig er gode i faget får stort sett vist det på noen mer krevende oppgaver på slutten.

Derfor mener jeg det rett og slett er ondskapsfullt å legge opp til disse unødvendig vanskelige oppgavene, som først og fremst tar motet fra elevene, som i utgangspunktet er stresset og har tidspress på seg, oppgaver som de neppe kan lære noe nyttig og konstruktivt av, annet enn å bli mestere i svada og tolking av vrøvl.

Men noen skal vel ta over etter Støre og de andre svadageneralene, det er kanskje det som er tanken her..

Har du forresten testet ut svadageneratoren? Mye nyttig å finne der…og antagelig den beste forberedelsen du kan gjøre til en norskeksamen i videregående skole.